Etter å ha stått grytidlig opp for å komme meg hjem fra Berlin ventet en bil med flatt batteri på meg i garasjen. Jeg fikk heldigvis ladet batteriet nok mens jeg spiste en deilig eggogbacon-brønsj til at jeg fikk start på bilen og kunne sette kursen sørover mot Østfold. Etter en drøy times kjøring fant jeg en parkeringsplass, og fikk utkommandert noen tilfeldig forbipasserende TIL-supportere til å hjelpe meg å bære utstyret jeg hadde med i bilen bort til stadion hvor det skulle spilles eliteseriekamp mellom Sarpsborg 08 og Tromsø.
Ikke bare var det eliteseriekamp, det var faktisk også siste runde i Eliteserien 2024, og selv om TIL i praksis hadde sikret plassen helga før naget iallfall en liten uro bakerst i bakhodet hos meg. Et stortap her kombinert med en storseier til Haugesund kunne snu ting på hodet. Jeg var derfor veldig glad det hadde kommet et solid innrykk nordfra, og totalt var det to busser som hadde kommet fra Oslo med supportere ombord, og i tillegg hadde jo flere gjort som meg og funnet veien til stadion på egenhånd.
Etter noen markeringer før avspark ble det blusset litt, faktisk så mye at tross den ganske friske vinden måtte dommeren stoppe spillet et par minutter i vente av at røyken skulle letne litt. Kombinert med et relativt kraftig regn var det mildt sagt utfordrende å flagge, og jeg kjente raskt at armene ble tappet for krefter.
Mer tappet enn at jeg etter et drøyt kvarter klarte å knekke flaggstanga og måtte sette i gang en større operasjon for å fikse den var jeg dog ikke, og jeg hadde akkurat rukket å bli ferdig med dette da Jørgen kom bort og klaget sin nød over at det ikke hadde vært noen sjanser i kampen. Som på bestilling var da det neste som skjedde at det ble scoring. Til Sarpsborg 08. 1-0, 25 minutter spilt.
Resten av omgangen skjedde det lite nevneverdig, bortsett fra at selv om vinden fortsatte å herje med flaggene våre, så roa i det minste regnet seg noe ned. Hjemmelaget leda fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause, og jeg benytta anledningen til å skaffe meg det som sannsynligvis blir årets siste fotballvaffel. 53 vafler ble fortært gjennom året, og alle kan dere se i denne Instagram-story-høydepunkt-samlingen.
Apropos statistikk, jeg satte i år ny personlig rekord i antall TIL-kamper, med totalt 18 kamper. 2 seriekamper på Alfheim, 14 bortekamper i serien (Strømsgodset var den eneste jeg gikk glipp av), og ikke minst 2 bortekamper i Europa var beholdningen jeg kunne ta med meg. Når jeg vet hvor mye styr det hadde vært å få med seg dette kan jeg ikke annet enn å bøye meg i støvet for Martin som klarte den høythengende 30/30 i serien (og i tillegg også var på alle europakampene, og også en tidlig cupkamp). Mektig imponerende, og høyst fortjent at han fikk oppmerksomhet både fra klubb og supportere etter kampen.
Men tilbake til kampen som pågikk nå. Etter en liten time ble Lasse Nordås bytta inn, og bare drøyt fem minutter etter dette gjorde han kort prosess med sarpeforsvaret. 1-1, og stor jubel på bortefeltet.
Mot slutten av kampen oppdaget jeg en eldre herremann med skjerf og lue med en fremmed logo på, men det gikk raskt opp for meg at dette måtte være effekter fra Grebbestads IF noen mil sørover. Etter en kjapp prat fikk jeg bekreftet at joda, dette var farfaren til David Edvardsson som hadde tatt turen over grensa, og da selvsagt hadde skaffa seg billett på rett sted på stadion. Alltid trivelig med spiller-foreldre og -besteforeldre på bortefeltet!
Med 1-1 lå alt til rette for en trivelig slutt på en sesong som hadde gitt oss mange skuffelser. Dessverre hadde 2024 ennå en snubletråd på lager for oss. Det var riktignok ikke noen tråd men Runar Norheims fot som sørget for at en særping snublet inne i TILs 16-meter like etter at det var meldt tre minutter tillegg, og dermed fikk de blå en sjanse til å ta alle tre poengene. Straffen ble skutt i mål, og med 2-1 var TIL tilbake på 13.-plassen på tabellen.
Slik endte også kampen, og det var med en liten bismak av skuffelse vi etterpå kunne takke spillere og støtteapparat for i år. Det var likevel sterkt å se hvor rørt Lasse Nilsen ble da vi taktfast sang navnet hans, sannsynligvis for siste gang i TIL-drakt. Flere av spillerne fikk klar beskjed om at de bare skulle drite i å bli solgt nå til vinters, så ville nok 2025 by på langt bedre poengfangst enn det vi hadde sett dette året.
Etter å ha fått pakket sammen flagg og bannere kunne vi så sette kursen tilbake mot Oslo, og etter å ha kommet trygt i hus snekret jeg sammen en framifrå fried rice før jeg kunne ta kveld etter en steinhard fotballhelg.
