Satte etter en enkel middag turen nordøstover til jeg hadde krysset Glomma og befant meg på Sørumsand. Her hadde jeg jo vært en gang før på kamp, men nå var det den nye kunstgressbanen jeg skulle inspisere, på et felt hvor det bare var grus sist jeg var der.
Jeg kom fram i god tid, og fikk tatt stadionhjerte-bilder av de andre banene i idrettsparken før det begynte å nærme seg avspark. Det var kraftig vind denne kvelden, og jeg ble litt bekymret for hjemmelagets keeper som prøvde seg på et par høye og lange utspark i motvinden. Heldigvis klarte han å unngå dette videre, da det viste seg helt umulig å få ballen over midtstreken på denne måten.
Sørumsand-laget gikk ellers friskt ut fra startblokkene, men til hjemmepublikummets store frustrasjon ble de gang på gang avblåst for offside, men etter 7 minutter kunne halvparten av de omlag tretti frammøtte endelig juble. De rødkledde fikk alt til å klaffe i et angrep, og vips sto det 1-0.
LSK-juniorene overtok etter dette mer eller mindre helt ute på kunstgresset. I det 19. minutt kom 1-1-scoringen, og dette var en svært fortjent utligning. Likevel prøvde gjestenes keeper like etterpå å føre laget sitt under med en liten bærtur, men sjansen ble avverget på strek.
Begge lag hadde noen store sjanser, blant annet ble et SIF-mål til store protester annullert for offside, før det etter trettifire og et halvt minutt igjen ble scoret, og igjen var det gjestene fra kommunesenteret som kunne juble. 1-0 var snudd til 1-2.
Knappe fem minutter før pause kom så 1-3, og sant å si føltes det ganske fortjent da lagene tok pause med denne stillinga. Bortsett fra noen sjanser som stort sett kom etter gode enkeltprestasjoner hos hjemmelaget, så hadde det meste handlet om Lillestrøm etter den første scoringen.
Etter en kjapp pause kom vi igjen i gang, og lenge skjedde det ikke stort. Faktisk var det mest nevneverdige at en av Sørumsands spillere fikk gult kort for å ha entret banen etter et bytte uten å ha fått klarsignal fra dommer. Interessant nok var det første han gjorde etter å ha kommet innpå å levere en kurant avslutning, jeg lurer på om dette ville blitt annullert dersom han hadde scoret?
Like før halve andreomgangen var passert begynte så endelig ting å skje igjen. Plutselig fungerte samspillet som nesten hadde vært helt fraværende siden 1-0-scoringen hos hjemmelaget igjen, og det sto 2-3.
Da så en av gjestenes spillere gjorde en liten feil med 15 minutter igjen av kampen, og denne ble dødelig utnyttet, så var vi plutselig like langt. Hjemmepublikummet jublet, og det sto 3-3.
Lillestrøm-spillerne skjønte nå at de ikke kunne være bekjente av å ha rotet bort en tomålsledelse, og tok igjen kjapt ledelsen. Denne gangen klarte de å forsvare den helt ut, selv om en av hjemmelagets spillere klarte å misbruke alle sjansers mor da han kom alene med keeper fem sekunder før dommeren blåste av etter noen minutters overtid.
3-4 var nok kampen sett under ett et fortjent resultat, selv om en utligning på tampen nok ville lært gultrøyene ett og annet om ikke å ta seieren for gitt selv om man dominerer spillet og leder med to mål.
Etter en hastig restemiddag fyrte jeg i gang Subaruen og satte kursen vestover på E18 i et forferdelig grisevær. Da jeg passerte Drammen roet regnet seg heldigvis, og innen jeg ankom Hokksund hadde det nesten blitt en flott høstkveld. Etter litt navigering parkerte jeg utenfor Kvikk Eikers flotte anlegg, med friidrettsbane med mulighet for fotball på gress, kunstgress-9er og fullstørrelse kunstgressbane. Det var sistnevnte bane som var kveldens åsted, hvor Kvikk Eiker G19 skulle ta imot Slemmestads jevnaldrende karer til seriekamp.
Etter avspark ble det kjapt klart at gjestene var et av divisjonens beste lag, og etter ti minutter fikk de uttelling for dominansen. En velfortjent 0-1-scoring kom, til stor glede for de mange tilreisende tilskuerne.
Gjestene fortsatte å være det beste laget en god stund til, men hjemmelagets keeper leverte flere svært gode redninger som holdt Kvikk Eiker inne i kampen, og etter omlag halvspilt omgang begynte endelig ting å fungere for eikringene (Heter det det?). Scoringer ble det dog ikke, og sant å si var fortsatt de besøkende et knepp kvassere, selv om den dominansen vi hadde sett i starten av kampen var forsvunnet noe.
0-1 holdt seg til pause, og jeg fulgte dommerens eksempel og inntok kiosken for en svært god vaffel!
Da vaffelen var fortært kom kampen i gang igjen, og nå gikk hjemmelaget hardt ut fra startblokkene. I løpet av de første fem minuttene av andre omgang produserte de mer enn de hadde gjort i hele første omgang, men til ingen nytte. Scoring ble det ikke før klokka viste 51:20, og da i motsatt ende av banen etter en svært snodig situasjon hvor keeper trodde han hadde kontroll, men plutselig innså at han var overmannet og ikke hadde noe mer han kunne gjøre. Dermed sto det 0-2 i dommerens bok.
Kvikkasene (Kanskje det er en bedre ting å kalle dem enn eikringer?) fortsatte å jage scoring, men de få gode sjansene de klarte å produsere ble enten misbrukt av dem selv, eller avverget av Slemmestad-keeperen. Samtidig ble det etter hvert en del situasjoner ute på banen hvor lagene var lite enige i dommerens vurderinger, så til slutt måtte han kalle til seg begge lags kapteiner for en alvorsprat om hvem som var sjefen.
Like før det var spilt 70 minutter kom så 0-3, og kampen virket nå helt avgjort. Gjestene gikk over til å bruke mest mulig tid på alt de foretok seg, mens Kvikk Eiker virket som de begynte å merke tidsnøden. I det 88. minutt fikk de så et frispark hvor et forsøk på klarering mislyktes, og nedfallsfrukten ble vippet i mål.
Med to minutter pluss tillegg igjen av kampen var det nok noe sent å begynne en opphenting, og etter 4-5 minutters tilleggstid kunne dommeren blåse av kampen uten ytterligere scoringer. 1-3 ble sluttresultatet, og det gjenspeilet nok kampen på en grei måte.
Etter gårdagens trønderske misére hadde jeg i dag tatt en betydelig kortere utflukt, til «Tobbebanen», eller Nadderud Kunstgress 1 som er det offisielle navnet. Ankom i tide til å ta en kort prat med kameramann Steinar som skulle filme kampen før myntkastet ble foretatt og juniorlagene til Stabæk og Lørenskog gjorde seg klare til avspark.
Etter det forferdelige været som hadde vært på formiddagen var det nå blitt relativt fint høstvær, og ut fra startblokkene var det faktisk ganske jevnt spill. Jeg lokaliserte meg nesten midt på langsida sammen med Christian Holum, som faktisk har spilt for begge klubbene, og fikk derfra se hjemmelaget gradvis opparbeide seg et overtak som etter et kvarters spill kulminerte i scoring 1-0.
2-0-scoringen
Etter dette så de blåsvarte seg aldri tilbake. 2-0 kom bare to minutter senere på et frispark hvor bortelagets forsvar kanskje ikke presterte helt i toppklasse, mens 3-0 kom etter halvspilt omgang. 3-0 sto seg helt til pause, og det var egentlig ikke så mye spennende som skjedde i den andre halvdelen av omgangen, bortsett fra en kjapp prat med Schau og Aune i 442-studio hos NRK. Alexander Schau var i likhet med meg lettere sjokkert over manglende kioskmuligheter på kampen!
Etter hvilen var de for anledningen rødkledde fra Romerike noe mer med på notene enn de hadde virket å være størsteparten av førsteomgangen, men det føltes likevel som om scoringen kom litt ut av det blå da 3-1 smalt inn like før klokka viste 58 spilte minutter.
Om det var denne reduseringen som vekte hjemmelaget vet jeg ikke, men det gikk iallfall under halvanna minutt før det sto 4-1, og drøye fem minutter senere kom også 5-1 etter en flott kontring.
Med 77:30 på klokka kom 6-1, og i siste minutt av ordinær tid kom 7-1. En fortjent seier til det klart beste laget i denne kampen, og mens Holum hastet hjemover for å få varmen i seg ventet jeg på Steinar for å skysse ham til bussen han skulle nå.
Endelig en ordentlig bortetur for å se «Gutan» på et nytt stadion igjen. M.U.S. stadion Sandskogan som er det offisielle navnet på Stjørdals-Blinks nye hjemmebane var et nytt bekjentskap, og med en koronakapasitet på 370 tilskuere klarte jeg å få kjøpt en billett, så da var det bare å booke fly tur/retur samme dag for å se kamp mot et lag Tromsø aldri har klart å slå borte i serien (tap i 1979, uavgjort i 1983).
Etter landing på Værnes gjorde jeg noe jeg aldri hadde prøvd før, og ruslet fra flyplassen til Stjørdal sentrum. Ikke bare lett å finne riktig vei i starten, her kunne man med hell ordnet litt bedre skilting, men jeg fant da til slutt fram, og la ut på jakt etter et sted å få i meg noe føde. Dette viste seg å være lettere sagt enn gjort da det virket veldig fullt de fleste aktuelle steder, så jeg endte opp med en tur innom coopen og kjøpe et par varme kyllinglår og en skvett potetsalat jeg rett og slett satte meg på en benk på torget og åt.
Halvanna time før avspark ankom selveste adidasmanden Stjørdal med tog, så jeg tassa ned til stasjonen og plukket ham opp, før vi krysset forbi utkanten av Stjørdal sentrum og gjennom litt furuskog til vi så stadion dukke opp mellom trærne. Et virkelig flott anlegg er det Blink har fått på plass, all ære til dem for det!
Vi slapp etter hvert inn på stadion, og fant oss to plasser mot enden av tribuna. I motsatt ende observerte jeg et forsøk på en supportergjeng som kom drassende med en tromme og en megafon, så jeg var litt spent på hva de kunne prestere. Ellers observerte jeg til min store bekymring at Eric Kitolano ikke varmet opp sammen med de andre, og at han i sin solooppvarming tok seg til låret og skar grimaser. Ikke bra, og før kampen startet var han byttet ut.
Etterhvert ble det iallfall klart for avspark, og etter en kjapp applaus for vaffelsteker Astrid som hadde bursdag trillet ballen i gang. Nær sagt som vanlig hadde hjemmelaget en god periode i starten, før TIL kom mer med på notene etter noen minutter. Totalt hadde jeg observert et lavt tosifret antall personer med rødhvite skjerf, trøyer eller andre effekter som signaliserte at man heiet på bortelaget, og vi kunne etter et drøyt kvarter juble for ledelse etter at Kent-Are Antonsen stanget inn en corner.
Tjue minutter senere fikk vi oss dog en kalddusj. Blink fikk en billig straffe, og storscorer Lillebo viste ingen nåde mot keeperdebutant Jacobsen fra straffemerket. 1-1.
Jeg har ofte sagt at det lønner seg å klarere, og bare et par minutter senere viste Tromsø dette i praksis nok en gang. En corner til hjemmelaget ble aldri skikkelig klarert, og da endte ballen til slutt i nettet. 2-1, og jeg begynte å bli seriøst bekymret for denne kampen.
Heldigvis, bare et par minutter senere kom den viktige utligningen, og igjen stemte det at corner er mål. 2-2 sto seg til pause, og jeg var forsiktig optimist da jeg tok en prat med lokalavisa (+) mens jeg så i øyekroken at veteranen Magnus Andersen varmet opp på en måte som tilsa at han skulle innpå i andre omgang.
Hadde jeg vært optimist da andre omgang startet sank optimismen raskt etter hvert som omgangen utviklet seg. TIL hadde et par helt enorme sjanser som endte i tverrliggeren, og i tillegg måtte nevnte Andersen ut igjen bare ti minutter etter han hadde blitt byttet inn. Etter 71 minutters spill kom så en grusom straff for å ha brent de store sjansene da Blink igjen tok ledelsen på corner.
Som om ikke tre cornermål var nok, så klarte hjemmelaget å score enda en gang, noe som virkelig fikk hjemmepublikummet til å våkne med klassiske heiarop. Supportergjengen ute på flanken hadde nok potensiale, men trenger en skikkelig capo til å koordinere det de driver med skal de heve seg et nivå, så det som tok av var klassiske taktfaste «Heia Blink»-rop over hele Sandskogan.
Jeg hadde det rimelig travelt etter kampen, så i det vi gikk inn i overtiden forlot jeg stadion og gratulerte de lokale med seieren, før jeg fant min gamle korpskamerat Henrik som stilte opp som privatsjåfør og fikk meg levert på flyplassen i tide for ombordstigning på siste flyavgang for dagen (Jeg mistenker at jeg var den aller siste som passerte sikkerhetskontrollen denne ettermiddagen). Underveis til flyplassen tikket det inn at sluttresultatet ble 4-2, og i en kamp med unormalt mange hjørnesparkmål ble altså TILs grusomme bortestatistikk i seriesammenheng på Stjørdal forlenget.
Ny trombonefri mandag, ny G19-kamp. Denne gangen tok jeg turen tvers gjennom Oslo, og krysset såvidt over kommunegrensa før jeg svingte til høyre på ukjente stier. Ankom etterhvert Fossum IFs mangfoldige idrettsanlegg hvor det foregikk så mye at jeg måtte kjøre en æresrunde før jeg fant parkering. På kunstgressbanen hvor Fossums juniorer skulle møte Asker SKs juniorandrelag (Asker SK må for øvrig ikke forveksles med Asker Fotball, som de deler logo med) var det hektisk aktivitet med yngre fotballspillere, på friidrettsfeltet og grusbanen like ved drev noen voksne folk med noe mystisk trening («Løp over her som en vind, og deretter som en hund som vil tisse»), mens det stadig føk forbi folk på rulleski, og i bakgrunnen gjallet skuddsalvene fra en skytebane over hele anlegget.
Etter hvert ble banen ryddet både for unger og overflødige mål, og en utålmodig dommer kalte til seg lagene for å få i gang kampen tidlig trodde jeg. Det viste seg at først skulle han ha en uendelig lang prat med lagkapteinene, men omsider kom vi da i gang.
De første minuttene av kampen innså jeg at fotoforholdene i kveld kom til å bli mildt sagt utfordrende, mens lagene ute på banen lot til å starte litt forsiktig med å føle hverandre på tennene. Etter drøyt ti minutter syntes jeg kanskje hjemmelaget virket litt kvassere, så da 1-0 kom på en fin frisparkvariant etter drøye tretten minutter var det absolutt ikke ufortjent.
Fra ballen kom i spill igjen etter scoringen tok det dog ikke stort mer enn fem minutter før neste scoring kom, og denne gangen var det gjestene som kunne juble etter at et straffespark ble omsatt til mål. 1-1 og like langt.
Det kom ikke så mange fler store sjanser før pause, med unntak av en hvor Asker vartet opp med en redning på strek som i så stor grad var på strek at jo lenger unna mål folk var, jo sikrere var de på at den ballen var over streken. Mål ble det iallfall ikke dømt, og etter noen småampre minutter inn mot 45 minutter ble det endelig pause.
Etter en kort pause (For kort for Asker-trenerens smak) virket det som om noen av de hissigste karene fra slutten av første omgang hadde blitt byttet ut, og det var nå langt roligere ute på banen. Det manglende temperamentet smittet kanskje også noe over på spillet, for det tok litt tid før vi igjen fikk store sjanser, men etter litt over et kvarter av omgangen pekte dommeren igjen på straffemerket foran det sørlige målet på banen. Tross Asker-trenerens protester for urent trav i tilløpet ble det scoring, og hjemmelaget var igjen i føringen.
Fem minutter senere kom så nok et flott mål, da en av Fossums spillere så at Asker-keeperen var litt langt ute, og produserte en lobb fra hjørnet av sekstenmeteren som var så frekk at en lagkamerat karakteriserte den som «jævlig skitten» i feiringen som fulgte. Med 3-1 var kanskje kampen avgjort?
Neida, her var ingenting avgjort, skulle det vise seg. Like etter at det gjensto et kvarter av kampen, og en Asker-spiller som ble byttet ut hadde fått beskjed om at han skulle opereres på benken og få ny lyske, så vartet gjestene fra vest opp med en ny scoring, denne gang var det deres tur å få smelt inn et frispark. 3-2 og ny spenning.
Hadde det blitt ny spenning med 3-2-scoringen, så ble den ikke mindre da en av de mørkeblå fikk sitt andre gule kort for en hodeløs takling like etterpå. I protestene og sammenstimlingene som kom etterpå hadde begge lags trenere og lagledelse et svare strev med å få roet ned spillerne sine, men Fossum måtte iallfall fullføre kampen med bare ti mann på banen.
Begge lagene hadde nå fått full tenning, og da vi entret overtiden så det ut til at Fossum hadde en plan om å prøve å ro inn ledelsen sin. Dette er ofte veldig skummelt, og da en av Askers spillere plutselig tok fram et teknisk repertoar vi hadde sett lite til tidligere i kampen og tråklet seg gjennom halve hjemmelaget og hamret ballen i mål til 3-3 fikk vi helt enorme jubelscener. Med under to minutter igjen av den tillagte tiden måtte da dette bli poeng?
Neida, over fem minutter på overtid fikk hjemmelaget hjørnespark. Ballen ble svinget inn mot mål, og om det var han som slo corneren eller han som vant duellen på strek som var sist på den vet jeg ikke, men mål ble det. 4-3, og denne gangen var det ikke tid til flere utligninger.
Kampen endte altså med hjemmeseier, etter en helt koko avslutning, og jeg kunne sette kursen hjemover igjen med varmeanlegget på full guffe i et forsøk på å få tint opp fingre og andre kroppsdeler.
Hadde et lite håp om å få tatt meg en banehoppingstur denne fine høstlørdagen, men da jeg kom på at jeg hadde en avtale om å delta i en podkast med en inder klokka ti røk den planen, og jeg endte i stedet med et nytt besøk til ett av mine nærmeste stadioner. Skjettens G19-lag skulle være vertskap for de jevngamle spillerne fra Fredrikstad.
På plass på den lekre (men litt slitne) tretribuna på Skjetten fant jeg meg en behagelig sitteplass, og etter hvert dukket det opp godt med tilskuere (Hovedsaklig tilreisende fra Østfold). Kjentfolk dukka det også opp, så jeg fikk pratet litt om både løst og fast underveis, bare avbrutt av during fra småfly og helikoptre på vei til og fra flyplassen på Kjeller hvor det var hektisk aktivitet i godværet.
Jeg ble litt bekymret for hvordan kampen skulle bli, da det tok ganske nøyaktig 70 sekunder før det første gule kortet ble delt ut etter at en FFK-spiller saboterte et forsøk på et raskt frispark for hjemmelaget. Heldigvis så vi ikke mer sånt, og også stygge taklinger var vi stort sett forskånet for.
Den første muligheten i kampen var det Skjetten som kom til, men etter den handlet det meste om Fredrikstad-ungguttene. Syv og et halvt minutt tok det før det første målet ble scoret, og det sto 0-1.
Etter en halvtime av kampen dyttet jeg en plugg i øret og fant NRK Sport på nettradioen på telefonen, for å få oppdateringer fra Alfheim stadion. På Skjetten stadion fortsatte østfoldingene å kontrollere det meste, og det var ganske så fortjent da 0-2 kom i det 34. minutt.
Like før pause havnet ballen nok en gang i Skjettens mål, men denne gangen ble det annullert for et frispark der innlegget ble lagt fra, og det sto dermed fortsatt 0-2 da pausen kom og jeg kunne fiske fram min medbrakte vaniljecola.
Etter hvilen var Skjetten litt mer med på notene enn de hadde vært i første omgang, så det var nok derfor et hardt slag da en dødball endte med kontring mot og 0-3.
Før 0-4 kom like før timen var spilt hadde FFK fått nok en annullering mot seg, denne gang for offside.
Like etter klokka var passert 70 minutter ble så en FFK-spiller felt innenfor sekstenmeteren, og det ble blåst straffespark. 0-5.
Fire minutter senere kom så 0-6, men så våknet Skjetten til en liten sluttspurt. Etter 81 minutter fikk en av de grønnkledde litt tid med ballen, og fyrte av et perfekt skudd fra distanse som klinte seg inntil stolpen og i mål.
Flere scoringer ble det ikke, og etter at det ble litt ampert på overtid og noen fler gule kort ble delt ut, så kunne dommeren blåse av med 1-6 i notisblokka si og jeg kunne sette kursen hjemover for et deilig måltid.
Fikk plutselig en ledig mandagskveld, så da ble kursen satt nordover til Brandbu lengst nord på Hadeland, hvor klubbens G19-lag skulle ta imot samarbeidslaget Toten/Kolbu/KK/Skreia 2 fra naboregionen Toten. Etter en begivenhetsløs kjøretur fra hovedstaden kunne jeg innta mitt 360. stadion, og heldigvis fant jeg lett ut hvilken av banene på anlegget det var kampen skulle spilles på.
Etter den obligatoriske smittesporingsregistreringen inntok jeg først tribunen, og fikk derfra se hjemmelaget komme klart best i gang. Den på tribuna som før kampen meldte at «Vi må da klare tre poeng når motstanderne er totninger!» så ut til å kunne få rett i sitt utsagn da hjemmelaget etter et drøyt kvarter kronet en rekke hjørnespark med scoring på den siste i rekka.
I høstkulda på Brandbu tok det bare knapt åtte minutter før neste scoring kom, og innimellom kom det også noen mer eller mindre velbegrunnete rop etter straffespark som dagens dommer ikke ville innfri. Like etter halvtimen var spilt gikk så hjemmelaget glipp av en megamulighet til å øke til 3-0, da totningenes keeper tapte en duell ute ved sekstenmeterstreken og ble liggende mens motstanderen nærmet seg mål. På mystisk vis slapp gjestene unna med skrekken, og det sto fortsatt 2-0 da vi begynte å nærme oss pause.
Bortelaget hadde egentlig fått til lite eller ingenting så langt i kampen, men med knappe fem minutter igjen av omgangen løsnet det endelig. Redusering til 2-1 kom etter et frispark fra langt hold som ble slått inn i feltet hvor ballen fant en fot fra Mjøsas vestbredd og ble hamret i mål.
Under minuttet senere lå ballen igjen i nettet bak Brandbu-keeperen, og det sto 2-2. Like etterpå kom de for anledningen hvitkledde på et nytt angrep, en spiller ble dyttet, og dommeren blåste og pekte på straffemerket, til stor fortvilelse for Brandbus spillere som gjentatte ganger hadde følt seg snytt for straffespark i lignende situasjoner i motsatt ende av banen. Straffen var iallfall dømt, og ble ekspedert i mål, og fra 41:05 til 44:05 hadde Toten/Kolbu/KK/Skreia 2 snudd kampen fra 2-0 til 2-3!
2-3 sto seg til pause, og jeg tuslet til kiosken, hvor jeg skuffet måtte innse at pga pandemien var det kun vanlige butikkvarer å få kjøpt. Troika er nydelig godt, men hjemmelagde vafler er bedre!
Hadde avslutningen på første omgang vært et fotballfyrverkeri, så var andre omgang noe langt unna dette. Lenge skjedde det så godt som ingenting, noe som egentlig var like greit da det var så kaldt at objektivene mine begynte å dugge over, så jeg neppe hadde fått gode bilder uansett.
Da kampen nærmet seg slutten virket det riktig nok som om Brandbu prøvde seg på en liten sluttspurt for å prøve å utligne, men da gikk det tre minutter inn i den lange overtiden som det ofte gjør. Man fikk et baklengsmål, og veien til poeng virket lengre enn noensinne.
Et par minutter senere ble likevel et nytt håp vekket. Endelig pekte dommeren (som en av tilskuerne i et anfall av frustrasjon over manglende medhold i en bønn om straffespark tidligere i kampen hadde påpekt at var totning han også, riktignok fra en annen klubb) på straffemerket foran gjestenes keeper. Også denne straffen ble omsatt til mål, og et nytt håp var tent hos hjemmelagets karer.
Noen store farligheter fikk vi dog aldri i de resterende minuttene, og vi omlag femti som var tilstede fikk se de besøkende totningene juble for seier, mens hjemmelaget bare måtte innse at i dag ville det seg ikke.
