Jeg manglet før dagen i dag kun å se fotball på to av Østfolds fotballanlegg hvor det spilles herre-senior-fotball: Trosvikbanen og Yvenbanen. I kveld var turen kommet til den ene av disse, og etter en drøy times kjøretur fra hovedstaden svingte jeg av E6 i Sarpsborg og parkerte ved Hannestad skole, klar for å se sjuendedivisjonskamp mellom Yven og Tveter.
Det som møtte meg her var en flott (men litt våt) gressbane hvor det pågikk noe småttiskamp på halve banen. Ca 2 minutter før avspark i seniorkampen ble barnekampen blåst av, og jeg fikk se ny verdensrekord i effektiv omgjøring av en fotballbane. Seniorkampen ble dermed blåst i gang omtrent på planlagt tid, noe jeg slett ikke hadde vært sikker på at kom til å skje da jeg så banen fem minutter tidligere.
Jeg hadde jo tidligere i år vært og sett motsatt oppgjør på Tveterbanen, og anså basert på 11-1-resultatet da at gjestene fra ei knapp mil østover var å anse som favoritter i dag. Innledningsvis var det likevel ikke veldig mye som tydet på dette ute på banen, der de gulkledde absolutt virket friskest. Noen scoringer fikk vi dog ikke den første halvtimen.
Jeg hadde etter å ha tatt en fotorunde rundt banen tatt plass ved siden av Trond og Jon Erik, og ble stående sammen med dem resten av kampen. Det ble snakk om ymse rart, og innimellom tid til å se litt på kampen. Som sagt kom det ingen scoringer den første halvtimen, men i det 31. minutt lyktes det endelig for de opprykksjagende gjestene å få hull på byllen. 0-1, og da 0-2 kom under ti minutter senere mistenkte jeg at nå var det gjort.
Yven hadde som nevnt vært overraskende bra i første omgang, og det føltes nok litt urettferdig for dem å gå mot pause med 0-2. Et lite plaster på såret var det derfor da de på overtid fikk et hjørnespark som ble til scoring, og dermed sto det istedet 1-2 da de gikk opp bakken mot garderoben.
Jeg fulgte etter i samme retning, og sørget for å skaffe meg en vaffel (Varianten med pølse i overlot jeg til lokalbefolkningen å spise). Jeg var så sugen på noe søtt at den forsvant ned omtrent uten at jeg rakk å smake om den egentlig var god, og etter litt ventetid var det igjen klart for fotball ute på gresset.
Etter hvilen var det tydelig at Tveter hadde bestemt seg for å ta seg sammen etter en svært skuffende førsteomgang for dem. En heldig 1-2-ledelse var ikke noe de ville være bekjent av, og med 56:25 fikk de igjen to måls forsprang, da de kontret inn 1-3 etter et Yven-hjørnespark.
Tveter lot nå lenge til å ha ganske god kontroll, men så, med like under et kvarter igjen på klokka var det duket for ny spenning i kampen. Både hjemmefansen (spesielt de tre som hadde et blågult flagg og ropte og heiet litt!) og den utsendte spionen fra opprykksrival Borgen 2 kunne juble da Yven igjen reduserte, og det sto 2-3.
Vertskapet hadde nå fått ferten av blod, og under fem minutter senere skjedde det Tveter fryktet. Et knallhardt frispark gikk til retur fra keeper, og en av gultrøyene var først på returen og vippet den i mål. 3-3, og nå hastet det for Tveter om de skulle bevare drømmen om sjettedivisjon 2023.
Under stadig dårligere lysforhold klarte Yven å ri av angrepsbølgene som kom fra gjestene inn i overtiden, og da dommeren til slutt blåste av kampen med 3-3 i boka var det en svært skuffet gjeng rødkledte karer som takket motstanderne for kampen. (Men jeg vil likevel benytte anledningen til å minne om at sesongen bare er såvidt over halvspilt. Her kan det fortsatt skje mye!)
Etter at planene for den kommende langhelga var blitt kastet litt om på grunn av feber i Kristiansund hadde jeg tid til å ta det litt rolig onsdag formiddag, og kunne dermed finne meg en kamp å se tirsdag kveld. Etter en kjapp middag satte jeg kursen mot Østfold, og etter en ganske tett trafikert ferd gjennom indre Østfold (der jeg underveis fikk gode nyheter om tariffoppgjøret i staten) ankom jeg Sarpsborg-bygda Ise, hvor det var klart for sjuendedivisjonsoppgjøret mellom Ise og Yven.
Da jeg tok plass ved den nydelige gressmatta så jeg at det ikke var noen lysmaster her, og jeg mistenkte derfor at med avspark 2000 kunne slutten på kampen bli interessant i det grå været. Det var kanskje dette dommeren også tenkte på da han blåste oppgjøret i gang foran knapt ti tilskuere noen minutter før klokka var blitt åtte.
Innledningsvis var det vi fikk se ute på gresset ikke veldig preget av store sjanser og høy kvalitet. Begge lags forsvar og keepere lot til å ha ganske god kontroll på motstanderne, og det nærmeste vi var en sjanse var kanskje da en av Yvens angrepsspillere prøvde å ta en brasse, men ikke lyktes med annet enn å stange hodet så hardt i gresset at jeg er sikker på at det fortsatt er en grop der han landet. Jeg fikk også se en linerle på jakt etter mark som hisset seg voldsomt opp hver gang Yven prøvde å angripe på sin venstreflanke.
Jeg fikk dermed god tid til å granske omgivelsene, og i motsetning til på mitt forrige stadionbesøk i området hadde vi her en idyllisk skog som omringet banen. I et forsøk på å få tatt noen bilder fra litt høyde meldte jeg meg frivillig som ballhenter og forserte litt urskog på jakt etter en villfaren ball. Jeg benyttet samtidig som jeg skuet ut over banen sjansen til å trekke meg litt tilbake og redusere skogbrannfaren, før jeg igjen kjempet meg gjennom jungelen og ned mot banen.
Det ble etterhvert pause, og jeg begynte så smått å bekymre meg litt for om rekka mi med kamper med scoring i skulle ryke. Da kampen etter en kort hvil kom igang igjen ble det heldigvis raskt klart at slik ble det ikke. Jeg hadde hele første omgang og også nå i starten av den andre hatt en følelse av at det var gjestene med sine gule trøyer som hadde hatt et lite overtak, og det føltes derfor alt annet enn ufortjent da de i det 54. minutt tok ledelsen 0-1 etter et nydelig angrep.
Hva som skjedde etter dette er ikke godt å si. Kanskje trodde de gulkledde at nå var jobben gjort, men de slapp iallfall Ise inn i kampen igjen, og rett før timen var spilt ble en ny scoring kranglet inn i motsatt ende av banen, så da var vi med 1-1 like langt.
Hjemmelaget hadde nå fått blod på tann, og bare tre minutter etter forrige mål var kampen snudd, og det sto 2-1 etter at et frispark ble stusset videre i mål.
Nye tre minutter gikk, Ise fikk hjørnespark, tok det noe overraskende kort og raskt, og vips var ledelsen økt til 3-1.
Gjestene hadde fortsatt ikke gitt opp, og kom stadig til nye angrepsbølger, uten at de munnet ut i de helt store utfordringene for hjemmelagets keeper. Etter 73 minutters spill ble derimot et angrep litt for mye for en av Ises forsvarsspillere, og etter en noe ukontrollert takling pekte dommeren helt korrekt på straffemerket. Scoring, 3-2, og ny spenning i kampen.
Etter dette tok klagingen på dommerens avgjørelser seg voldsomt opp hos begge lag. Dette var nok først og fremst et symptom på at folk begynte å bli slitne, og det hjalp dermed lite da dommeren prøvde å roe gemyttene noe ved å dele ut et par gule kort. Yven som hadde mistet ledelsen de tok tidlig i omgangen var nok de som klagde mest, og hadde de ikke klagd fra før tok det iallfall av da en av grønntrøyene i siste ordinære spilleminutt ble spilt gjennom og alene med keeper lyktes med det August Mikkelsen bommet på et par dager tidligere. Det sto dermed 4-2 da vi gikk inn i overtiden, tross at Yven-folket var veldig sinte og ville ha en offside.
Yven var langtfra sjanseløse i de fire-fem minuttene med overtid som ble spilt. Jeg mistenker dog at spillerne i likhet med meg innså at de nok kanskje kunne klare én scoring, men de to som trengtes for å skulle få poeng med seg hjem ville være en nær uoverkommelig oppgave. Det kom verken ett eller to mål i overtiden, men derimot ingen, og dermed kunne hjemmelaget etter full tid juble for 4-2-seier og tre poeng i sekken.
Etter godt over ei uke uten fotball var det deilig å igjen sette kursen mot en fotballbane, og denne gangen pekte kompassnåla som vanlig nordover, mens jeg kjørte motsatt vei. Etter knappe halvanna times kjøring svingte jeg inn i skauen i sørenden av Sarpsborg kommune, og kom etter hvert fram til Tveterbanen hvor det var klart for min første gresskamp i år, mellom Tveter og Yven.
Til min store glede så jeg ved ankomst at det var åpen kiosk på klubbhuset, men selv om de ivrigste av de tidlig frammøtte allerede hadde benyttet seg av tilbudet der valgte jeg å vente til pause før jeg skulle teste vaflene.
Rett før avspark dukket Kenneth opp, og omtrent før vi hadde fått sagt hei til hverandre gikk hjemmelaget opp i ledelsen 1-0, etter ca 25 sekunders spill. Jeg hadde på forhånd hørt noen av hjemmelagets spillere snakke om at dagens kamp kunne bli tøffere enn de to foregående serierundene (som begge hadde endt med trettenmålsseire), men foreløpig var det lite som tydet på at seiersrekka skulle stoppe.
Hjemmelaget fortsatte å male på, og rett før seks minutter var spilt sto det 2-0. Etter dette fikk vi omlag 70 fremmøtte en liten pustepause før rødtrøyene igjen fikk ballen i nettet, denne gangen som et svært fortjent resultat etter et kanonangrep i det 13. minutt. Seks minutter senere kom så 4-0 som resultat av et hjørnespark en uheldig Yven-spiller stusset videre i eget mål.
Rett før første omgang var halvspilt kom så 5-0, og nå begynte temperaturen å stige ute på den noe humpete gressmatta i takt med at den sank i lufta. Jeg hadde før kampstart blitt lovet at det kom til å bli gule kort i kveld, og i løpet av noen få minutter ble det delt ut en hel haug av dem, før gemyttene igjen roet seg noe.
Med 33:25 på min stoppeklokke kom så 6-0 etter at et frispark fra langt hold aldri ble skikkelig klarert (Faste lesere av bloggen vil vite at gode klareringer er noe av en kjepphest for meg), og to minutter før dommeren sendte lagene i garderoben for en hvil kom også kveldens sjuende mål. Det sto dermed 7-0 da lagene tok pause, og det meste tydet på at denne kampen var avgjort.
Temperaturen hadde som sagt begynt å dale, så før jeg besøkte kiosken stakk jeg bort i bilen og lurte på meg et ekstra lag tøy på overkroppen. Med standard kort breddepause betød dette at jeg bare akkurat rakk å skaffe meg en vaffel før spillerne igjen gikk mot banen, og det at jeg sto og spiste (vaffelen var veldig god, men litt kald) da han gikk forbi fikk en av Tveters målscorere til å utbryte at det hadde vært skikkelig godt med en vaffel nå!
Om det skyldtes at Tveter-spillerne var begynt å bli slitne skal være usagt, men der de i første omgang hadde scoret etter 25 sekunder tok det nå hele 55 sekunder før vi fikk første scoring i andre omgang. 8-0, og noen minutter senere lå ballen på nytt i mål bak Yvens keeper. Denne gangen ble han dog reddet av at dommer hadde blåst for et eller annet, men i det 59. minutt var det ingen bønn: 9-0.
André hadde også dukket opp ringside etter pause, og da en av Tveters spillere satte inn en hard, men klokkeren takling i det 66. minutt var vi skjønt enige om at dommeren gjorde en feilvurdering da han blåste for straffe. Dømt var uansett dømt, og straffeskytteren gjorde ingen feil da han reduserte til 9-1.
For de som nå eventuelt håpet dette var starten på en legendarisk snuoperasjon fra Yvens side meldte livets realiteter seg raskt. Tveter stormet rett i angrep, og ganske nøyaktig 80 sekunder etter at ballen sist gikk i mål lå den igjen bak keeper i motsatt ende av banen, og det sto 10-1.
Ti minutter før full tid kom så 11-1, og deretter handlet alt bare om å vente til dommeren avsluttet kampen og man kunne storme avgårde mot varme biler for å få opp kroppstemperaturen igjen. Kjøreturen hjem ble litt lenger enn planlagt da E6 var stengt mellom Rygge og Moss, men etterhvert kom jeg da hjem, og fikk hengt opp dagens siste runde med klesvask før jeg tok kveld.
