Etter at jeg på innspilling av Kald Kaffe hadde erklært at jeg skulle en tur til Telemark onsdag kveld hadde jeg lite annet valg enn å sette kursen vestover tirsdag ettermiddag. Etter et par timers kjøring kom jeg fram til Heddal like utenfor Notodden, hvor alt var klart for serieåpning i sjettedivisjon mellom Heddal og Siljan.
Jeg parkerte utenfor kulturhuset ved stadion, og spaserte de få meterne bort til kunstgressbanen hvor begge lag var i full oppvarming. Etter en liten svipptur inn i garderoben kom de tilbake, og spillet ble satt i gang.
Innledningsvis var det vi 30-40 frammøtte fikk se ute på banen ganske jevnt, så ergrelsen var nok stor hos de rødkledde da Siljan i det 26. minutt ga et perfekt innlegg fra et frispark og dette ble dyttet inn i målet. 0-1, og dommeren gjorde nok her helt rett da han avgjorde at dette ikke var noen offside.
Apropos dødballer, så var det i to av hjørnene svært utfordrende å få tatt hjørnespark, da det lå et solid lag med is inn på banen. Vinteren hadde definitivt ikke helt sluppet grepet i Heddalen, og begge lag hadde noen kreative varianter både på plassering av ballen og ikke minst det å få tatt tilløp for han som skulle legge inn ballen.
I det 29. minutt kom så 0-2, og det var fortsatt ikke slik at Siljan hadde vært helt overlegne, de hadde bare vært veldig effektive, mens hjemmelaget hadde vært det motsatte. Faktisk begynte jeg etterhvert å lure på om gjestenes keeper hadde vært på treningsleir hos Tromsø-keeper Haugaard, for uansett hvor store sjanser rødtrøyene klarte å komme til, så virket det som om han hadde en fot eller arm som avverget krisen.
Fire minutter før pause virket det så som om Heddal-forsvaret hadde sovnet, og vi fikk igjen en scoring. Lagene tok dermed 0-3 med seg inn i garderoben, og jeg slo av en prat med en som satt på hjemmelagets benk med krykker, og derfor ikke gadd å humpe bort til garderoben sammen med de andre.
Etterhvert kom spillerne og dommeren tilbake, og ut fra start vartet slemdølene (Ja, det er faktisk demonymet for folk fra Siljan) opp med den rene tiki-taka-fotball, og det var såvidt spilt et halvt minutt før det sto 0-4. Tid for å dra fram Cristianos «Siuuuu»-feiring.
I det femtiende minutt kom 0-5, og nå gikk lufta litt ut av kampen. Begge lag gjorde etterhvert en hel del bytter, uten at det på noe vis truet gjestenes solide ledelse. Faktisk ble de hvit-blå både snytt for straffe samt at Heddals-keeperen like etter vartet opp med noen helt ville redninger på en sjansebonanza av de sjeldne, så det kunne fort blitt flere mål til gjestene.
Det ble det ikke, og jeg hadde begynt å trekke mot parkeringsplassen da jeg plutselig fikk se at Siljan sto klare til å ta avspark. Heddal hadde fått trøstemålet sitt, så da dommeren blåste for siste gang og jeg forlot stadion og satte kursen hjemover sto det 1-5.
I min jakt på bane nummer 500 hadde jeg denne onsdagskvelden satt kursen sørvestover fra hovedstaden, og etter et par timers kjøring kom jeg til Siljan mellom Skien og Telemark. Etter at Google Maps først hadde lurt meg litt på villspor fant jeg etterhvert fram til kunstgressbanen hvor det var klart for sjettedivisjonsoppgjør mellom Siljan og Skidar.
På plass var også et team fra Varden som skulle streame kampen, med Tor Henrik som kommentator. Vi hilste, og avtalte å ta en liten prat i pausen. Jeg utførte deretter et nødvendig ærend i bygget som huset en gymsal, og var så klar for avspark.
På forhånd var hjemmelaget spådd å være favoritter i kampen, og det var også disse som de første 15-20 minuttene hadde ballen mest. Noe særlig til sluttprodukt fikk vi likevel ikke se, da de store sjansene lot vente på seg, men likevel lot hvittrøyene til å ha rimelig kontroll på det som foregikk. Sjokket var nok derfor desto større da keeperen deres feilberegnet et langt frispark, og nedfallsfrukten nådeløst ble ekspedert i nettet til 0-1 i det 21. minutt.
Hjemmelagets handlingslammelse foran motstandernes mål fortsatte å hemme dem, og da også 0-2 kom litt ut av ingenting rett før halvtimen var spilt virket det som om de knapt kunne tro hva de var vitne til. Inn mot pause fikk vi omlag 80 frammøtte ikke se noe særlig mer å melde hjem om, så dette var fortsatt stillinga da dommeren sendte lagene i garderobene, hvor jeg mistenkte at det kom til å bli fønet en del hår hos hjemmelaget,
Etter den avtalte praten med Tor Henrik rakk jeg akkurat å skaffe meg en vaffel før kampen igjen ble satt i gang. Hadde denne vært helt nystekt hadde vi nok snust på en topplassering på vaffelskalaen, for smaken var svært bra.
Om Siljans trener hadde tatt i bruk hårføneren i pausen vet jeg ikke, men hjemmelaget framsto mye bedre i andre omgang. De store sjansene lot dog vente på seg, og da halve omgangen var spilt uten at det var kommet flere scoringer gjorde hjemmelaget et bytte jeg umiddelbart ikke skjønte så mye av, da de satte innpå en ny målmann. Noe av det første som skjedde etter dette var at Skidar kom til en kjempesjanse der ballen smalt i tverrliggeren, men hjemmelaget slapp unna med skrekken denne gangen.
Det ble raskt tydelig hva som var grunnen til keeperbyttet som hadde blitt gjennomført. Han som var satt innpå hadde noen svært lange utspark, noe som ga vertskapet økt effektivitet i angrepene. Rett før det bare gjensto et kvarter av kampen fikk så hvittrøyene kjempet til seg et hjørnespark som ble ekspedert i mål til 1-2, og et nytt håp var tent!
Tross et voldsomt press fra hjemmelaget inn mot slutten av kampen, og en kontring fra de rødsvarte som rett før ballen endte i nettet ble avblåst for offside, til stor irritasjon for gjestene, så fikk vi ikke flere tellende scoringer. Kampen endte dermed noe uventet med borteseier, og slitne Skidar-spillere kunne juble for å ha tatt et skritt vekk fra bunnen av tabellen.
På vei hjem møtte jeg først en flokk kyr som krysset veien, før Statens Vegvesen sendte meg ut på en irriterende omkjøring, hvor det fra min retning ikke var skiltet, så jeg måtte kjøre unødvendig langt. Jeg kom likevel hjem like før midnatt.
