Kråkerøy 2 - Ekholt G19 5-2

Etter en prima restemiddag med påfølgende powernap hoppet jeg i bilen og satte kursen sørover. Jeg har tidligere besøkt det nye kunstgresset til Kråkerøy, men nå var det «gamle» Kråkerøy stadion litt lenger opp i anlegget ved ungdomsskolen på «blomsterøya» som skulle avlegges en visitt. På vei sørover begynte jeg ved Moss å lure på hva jeg hadde begitt meg ut på da jeg møtte en regnbyge av bibelske proporsjoner, men heldigvis klarnet været etter jeg passerte Råde og nærmet meg Fredrikstad, så paraplyen slapp å tas i bruk i kveld.

Det første som møtte meg ved ankomst stadion var et skilt om at publikum ikke var tillatt på Kråkerøys kamper pga korona. Dette var mildt sagt overraskende, og framsto for meg bare som et tulletiltak for å slippe å drive med registrering av publikum mtp smittesporing. Det var uansett minst 30 frammøtte på kampen, som pga forbudet måtte stå noe lenger unna banen enn vanlig, men god sikt var det uansett fra haugen, og det var også mulig å traske litt rundt banen på litt mer perifere steder.

Ute på banen ble kampen blåst i gang et par minutter før klokka åtte, og det var faktisk gjestene som kom best i gang. Dette gikk derimot raskt over, og da 1-0 kom før åtte minutter var spilt var det en fortjent ledelse. 2-0 kom ti minutter senere, og tross en del risikable inngripener fra Ekholts keeper, så bidro han også sterkt til at hjemmelagets ledelse ikke var større.

Flere scoringer ble det ikke før pause, og etter en kjapp taktikkprat skiftet lagene side og begynte å spille ball igjen. Hjemmelaget dominerte fortsatt banespillet, men ikke like overbevisende som i første omgang. Det var likevel de hvit- og grønnkledde som kom til de største sjansene, før det i det 67. minutt kom en aldri så liten forsvarsblunder som rødtrøyene utnyttet til å redusere til 2-1.

Dette lot dog til å vekke hjemmelaget som i det stoppeklokka mi viste 69:35 hamret inn nok et mål, denne gangen etter et hjørnespark.

4-1 kom drøye fem minutter senere, nok en gang på dødball, da keeper måtte gi en retur etter et frispark, og denne først ble snappet opp av en av hjemmelagets spillere.

Nye fem minutter gikk, og så var det gjestenes tur å score på dødball, og denne gangen ble frisparket hamret rett i mål fra 16-17 meters hold.

Om det var fandenivoldskhet, konsentrasjonsvansker eller noe annet som lå bak målbonanzaen mot slutten vet jeg ikke, men like etter kom også 5-2, og tross at gjestene her absolutt burde fått et frispark i situasjonen der de mistet ballen (Dette var selv hjemmefansen enige i), så var det lite surmuling, ettersom man nok innså at dette ble tap uansett.

Kampen endte 5-2, og jeg satte kursen nordover igjen, med en ikke planlagt pause ved krysset til Skogstrandveien, hvor en gjeng med reflekterende klær drev og saget i asfalten.

Flere bilder fra kampen kan du se på flickr.

Jardar - Haslum G19 4-3

Etter å ha fått med meg at Manchester United ble nedsablet av Tottenham, mens Juventus forberedte seg på en kamp hvor motstanderne fra Napoli ikke kom til å møte opp tok jeg turen vestover til Bærums grensestrøk mot Asker, hvor Jardars juniorer skulle møte G19-laget til Haslum. På veien var det et avsindig regn, og jeg begynte seriøst å lure på hva som feilet meg som faktisk dro ut for å se fotball i dette været!

Regnet hadde virkelig satt sitt på preg på banen på Bjørnegård, hvor det regelrett fløt med vann i store områder av matta. Det var faktisk så ille at kampverten måtte ta en prat med dommeren for å høre om man virkelig skulle spille, før han ved hjelp av et mål og en bøtte prøvde å fjerne litt av vannet fra de områdene hvor det hadde samlet seg mest.

Tross regnet var det kommet et tosifret antall tilskuere da kampen startet. Det vi som var der fikk se var at hjemmelaget kom best i gang, og alt før fire minutter var spilt tok de ledelsen.

Gjestene fikk sin første store sjanse etter en situasjon hvor keeper trodde han hadde kontroll, men holdt på å fomle ballen i mål, og etter hvert jevnet spillet seg noe ut etter hjemmelagets gode start. Etter 24 minutters spill havnet så ballen i motsatt nett, og det sto 1-1.

Det var nå Haslums keeper som sto for tur i å nesten fomle ballen i eget mål, men han ble reddet fra ydmykelsen av en lagkamerat som klarte å slenge ut foten og redde på strek. 1-1 i mål, og 1-1 i nesten-keeperfomlemål.

1-1 sto seg dog ikke lenge. I det 30. minutt hadde Haslum snudd kampen, og tok ledelsen 1-2. Dette holdt nesten til pause, men to-tre minutter før dommeren satte en stopp for første omgang kom det en ny utligning, og lagene kunne dermed samles og legge en slagplan for andre omgang med 2-2 på blokka.

Etter en kort pause (Typisk nok regna det enda mer i pausen enn det hadde gjort til nå i kampen) var det på nytt hjemmelaget som kom best i gang fra avspark. Dette skulle etter hvert vise seg å gi uttelling i målprotokollen, og selv om begge lag etter hvilen tok mer hensyn til de mildt sagt utfordrende baneforholdene var det Jardar som tok ledelsen 3-2 like etter at timen var spilt. Når så også 4-2 kom under ti minutter senere var det vanskelig å si at dette på noe vis var en ufortjent ledelse.

Haslum satte inn en liten sluttspurt, men klarte ikke å oppnå annet enn å få et stolpeskudd mot seg, før de drøyt to minutter på overtid fikk satt inn en redusering. Med 4-3 var det en noe optimistisk trener som ropte «Kom igjen gutter, vi rekker ett til», bare sekunder før dommeren blåste av kampen.

Jeg satte via Føyka stadion (for å plukke opp Steinar Pedersen) kursen tilbake til hovedstaden, og konkluderte med at fotball er moro også når det regner, samtidig som jeg oppdaget at det å tape 6-1 mot Tottenham kanskje ikke er så ille sammenlignet med å tape 7-2 mot Aston Villa…

Flere bilder fra kampen kan du se på flickr.

Dal - Gjerdrum G19 1-8

I nøden spiste fanden fluer, og nød lærer naken kvinne å spinne. Jeg er verken fanden eller en naken kvinne, men breddefotball-nøden førte meg uansett denne søndagen til Dal idrettspark lengst sør i Eidsvoll kommune, hvor det var duket for G19-kamp. Dal har ikke noe seniorlag, så dette var uansett et stadion jeg ikke ville fått groundhoppet på «normal» måte, så det gjorde det på en måte noe mer spiselig for meg å krysse av et nytt stadion (nr 356) med en aldersbestemt kamp.

Ved ankomst ble jeg møtt av kampverter som informerte om smitteverntiltakene, og registrerte navn og telefonnummer i fall det skulle bli behov for smittesporing. Etter å være registrert slapp jeg inn på det flotte stadionområdet og kunne tusle rundt til hovedtribuna og sette meg og sniklytte til praten blant de andre som satt der (Da jeg ankom i hovedsak bortelagsforeldre).

Dommeren ankom stadion ganske presis klokka tre, så etter en kjapp runde steinsakspapir mellom lagkapteinene ble kampen blåst i gang noen minutter forsinket. Det tok ikke mer enn knapt fire og et halvt minutt før første scoring kom, og gjestene tok ledelsen etter litt tvilsomt keeperarbeid.

Etter fire nye minutter fant dog Gjerdrum-keeperen ut at han ikke ville være noe dårligere (eller bedre) enn sin kollega i motsatt ende, og det sto 1-1. Det må her sies at etter dette syntes jeg begge keepere gjorde en svært god jobb, tross at det for hjemmelagets mann ble mange turer i nettet for å hente ut ballen.

Det skulle nemlig vise seg at nå rundt 1-1-scoringen var hjemmelagets beste periode i kampen. Etter 14 minutter og 25 sekunder kom 1-2 etter et flott angrep av gultrøyene, og etter dette så bortelaget seg aldri tilbake.

Hjemmelaget holdt dog mer eller mindre følge spillemessig gjennom 1-3 og fram til 1-4, men da hadde de klart å få en utvisning mot seg, og det så veldig tungt ut å skulle få noe annet enn en øvelse i skadebegrensning ut av kampen.

1-5 kom omlag ti minutter før pause, men litt før pause kom det en plot twist. En av Gjerdrums forsvarsspillere fikk for andre gang gult kort for å rive ned en blåkledd mann på vei forbi ham med ballen, og det var dermed ti mann på hvert av lagene da dommeren blåste for pause og jeg kunne gå og nyte en krone-is.

Tross at oddsene ble noe jevnet ut like før hvilen, så var det bortelaget som fortsatte å dominere ute på kunstgresset under hopptårnet. 1-6 kom etter noen minutters spill, og 1-7 med en kanonkule like før timen var spilt.

De neste tjue minuttene av kampen skjedde det lite å skrive hjem om. Gjestene var veldig fornøyd med sin komfortable ledelse, mens hjemmelaget lot til å ha resignert. Heldigvis kviknet kampen til litt igjen de siste ti minuttene, og vi fikk nok en scoring 8 minutter før full tid, etter at keeper ga retur etter en god redning, og denne ble ekspedert i mål.

Tross mitt håp om 2-8 så vi fikk en symmetrisk kamp med 1-4 i hver omgang, så ble det ikke flere scoringer. Kampen endte dermed 1-8, noe som nok ødela statistikken til jenta på tribunen som før avspark kunne fortelle venninnene at Dal alltid vant når hun var og så på, og at det stygge tapet i forrige kamp kom da hun ikke var tilstede.

Flere bilder fra kampen kan du se på flickr.

Stålkameratene jr. - Oppdal jr. 3-0

Hadde tatt turen til Ekebergsletta for å se de unge lovende fra Helgelands stolthet spille TV-sendt kamp i Norway Cup mot trønderne fra Oppdal, som så sent som i 2013 var i finalen i samme turnering. Litt kortere kamp enn vanlig, da man bare spiller 2x30 her.

Etter å ha hilst på gutta en time før kampen fant jeg meg en bra plass ved sidelinja, og gjorde klar til å yte support etter beste evne, til tross for en hals som fortsatt var vrak etter søndagens kamp.

Stålkameratene kom best ut fra startblokka, men Oppdal tok så litt over og hadde en bra periode, før Stålgutta jobbet seg inn i kampen igjen og etterhvert tok helt over. Etter drøye ti minutter kom omgangens store spiller, Andreas Fossmo, gjennom på kanten og la et superinnlegg til Håkon Kristoffersen som omtrent ikke behøvde å gjøre noe for å sette den i mål. 1-0!

Knapt ti minutter senere ble samme Fossmo revet overende i feltet, og dommeren blåste korrekt for straffespark. En annen av omgangens beste, Preben Karlsen, tok straffen, som dessverre ble reddet av Oppdals gode keeper. Oppdal var rett etter dette svært nær å utligne, men heldigvis klarte gultrøyene å avverge forsøket.

Fem minutter før pause fikk så Stål nok en gang juble, da Sarfaraz Ali Rizai fikk æren av å bredside inn et innlegg fra nevnte Karlsen! I jubelscenene etter dette målet kunne man på TV2s sending se Jan Langvann i Stålkams trenerteam glemme at han hadde en skada finger og klappe så kraftig at han helt tydelig får store smerter i den skadde handa! Lagene gikk til pause med 2-0 i hjørnet på skjermen.

Utover i kampen gjorde Stål-trener Kenneth Eliassen haugevis av bytter, men likevel beholdt ranværingene initiativet, og det var helt fortjent da Markus Høgås fikk avslutte en kontring med å hamre ballen inn til 3-0!

Dette ble også sluttresultatet, og vi fikk høre Sa-sa-sa runge utover Ekebergsletta! En solid laginnsats toppet av gode enkeltmannsprestasjoner! Ønsker Stålkameratene lykke til i A-sluttspillet, hvor Modum er neste hinder.

(De tre nederste bildene i saken er screenshots fra TV2)