Onsdag ettermiddag, og jeg forventet en grei kjøretur vestover fra Oslo. Det jeg ikke hadde tenkt på var at med offentlig høytidsdag dagen etter, og dermed en inneklemt fredag var det veldig mange som skulle ut av byen samtidig som meg. Etter to timers kjøring stoppa jeg i Drammen for litt bensinfylling, og etter dette bedra trafikkforholdene seg heldigvis noe, så det gikk greit å komme seg videre til det som i mange år ble regna som Norges minste by, Stavern, og arenaen for femtedivisjonskampen mellom Stag og Barkåker.
Stagbanen har i flere år vært et lite sort hull i min baneliste, men likevel var gleden stor da jeg i forkant av denne turen hadde oppdaget at kampen skulle spilles på den relativt lite brukte Kaken KG. Denne banen ligger like ved den gamle festningen i småbyen, og jeg hadde egentlig trodd at navnet hadde noe med «kakebua», altså vaktarresten i militærforlegninga å gjøre, men det viste seg etter et lite nettsøk at selv om navnet hadde med militære straffemetoder å gjøre var virkeligheten et hakk mer dramatisk.
Uansett en dramatisk fortid, nå var det en relativt generisk kunstgressbane som lå her, og da jeg kom var det foruten to seniorlag i oppvarming flere unger som drev og trente. Litt før kampstart fikk jeg selskap av Vetle, og sammen fikk vi se den ene treningsgruppa holde det gående omtrent helt til innmarsj, men så ble myntkast tatt og det var klart for avspark.
Etter at kampen startet var det gjestene fra den gamle flatbrødbygda som tok styringen relativt kjapt, og alt etter fem minutter fikk de en kjempemulighet som var kjempeoffside og ble korrekt avvinket (Men all ære til keeper som likevel stoppet denne). Jeg hadde så akkurat rukket å vandre rundt banen for å få utnyttet de siste solstrålene til fulle før de for anledningen rødkledte fikk et frispark som etter 16 minutters spill ble slått inn i feltet og elegant headet i mål til 0-1.
Etter dette var det «no looking back» for Barkåker, og vi fikk et nytt flott mål og 0-2 rett før halvtimen var spilt. I det 43. minutt kom det så en stygg glipp bak hos Stag, som gjorde at det ble 0-3, noe som også var stillinga da lagene gikk til pause.
Ettersom kampen ikke gikk på Stags faste anlegg var det lite å ta seg til i pausen, men min telemarkske kompanjong og jeg hadde mer enn nok både tidligere og kommende groundhoppingturer å snakke om, så tida gikk fort, og snart var spillet i gang igjen.
Man skulle kanskje tro at etter å ha blitt så dominert som de ble i første omgang ville Stag sette alt inn på å gjøre en bedre figur etter hvilen, men det tok bare 35 sekunder fra dommeren blåste i gang andre halvdel av kampen til ballen igjen lå i nettet, og det sto 0-4.
I det 59. minutt gikk så et langskudd som kanskje var det eneste av målene Stag-keeperen kan klandres litt for ikke å ha stoppet inn, og det sto 0-5. Dette fikk bortelaget til å ta foten litt av gassen, uten at vertskapet klarte å utnytte dette til annet enn å forbedre ballbesittelsesstatistikken noe.
Kampen endte dermed 0-5, og jeg takket Vetle for selskapet før jeg etter en kort visitt på butikken satte kursen nordover på en for en gangs skyld ikke vedlikeholdsstengt E18, og da jeg kom hjem attpåtil hadde flaks og fant en svært gunstig parkeringsplass rett ved blokka mi. (Parkeringsgarasjen med faste plasser er stengt for oppussing)
Spratt opp lørdag morgen og tenkte å lage frokost. Brødet var hårete, så jeg kasta det og satte kursen sørvestover via en pitstop på en matbutikk hvor det ble polarbrød og servelat i stedet. Svingte innom en gårdsbutikk i utkanten av Horten, og kom så fram til Barkåker ved Tønsberg hvor det skulle være sjettedivisjonskamp mellom Barkåker IF og Nesjar IF.
Siden jeg hadde handla hadde jeg litt av hvert i kjølebagen, så det var derfor veldig greit at jeg fikk låne en stikkontakt så den slapp å stå i bilen og bli varm under kampen. Den første jeg kom i prat med på den lille tribuna viste seg å være en pølsemaker fra Mosjøen som bodde rett i nærheten. Helgelendinger finner man altså overalt! Etter hvert dukket også med-TIL-supporter Aslak opp, også han bosatt ikke langt unna.
Sammen fikk vi se lagene entre banen til tonene av AC/DC før kampen ble blåst i gang og den flotte gressmatta ble brukt til det den var der for. Innledningsvis i kampen følte lagene hverandre litt på tennene, og vi måtte vente en god stund før det kom noe særlig til sjanser. Den første virkelig store sjansen var et hjemmelaget som kom til, men etter at Nesjars keeper var overrumplet og utspilt gjorde en forsvarsspiller en kjempeinnsats og sikret at det ikke ble noen scoring.
Scoring ble det derimot knappe fem minutter senere, i det omgangen var halvspilt. Nesjar tok et innkast, Barkåkers forsvarsspillere sovnet litt, og vips sto det 0-1!
Hjemmelaget fortvilte, men kunne ikke gjøre annet enn å spille videre, og fra fortvilelsens dype dal til jubelens høye tinder var veien kort da en av de grønnstripete ble felt i motstanderens felt og dommeren pekte på straffemerket. Straffesparket ble satt i mål, og det sto 1-1 etter 31 minutters spill.
Etter at gjestene hadde hatt den største sjansen i resten av omgangen tok lagene pause med 1-1 i dommerens bok. Jeg foretok etter hvert en liten utflukt til kiosken hvor det både ble en strålende vaffel og en aldri så liten saftis for å kjøle meg ned litt i solsteiken. Jeg fikk også utdelt et flott lite kampprogram fra klubben.
Etter pause hadde gjestene en god periode, og i det 54. minutt foretok de en strålende kontring som endte med ny ledelse til bortelaget. 1-2.
Om det var den stekende høstsola som gjorde sitt vet jeg ikke, men det ble etter hvert mange hete hoder ute på fotballbanen. Det hele toppet seg da det var spilt omtrent tjue minutter av andre omgang. En Barkåker-spiller foretok en takling som var langt utenfor alle fotballens regelbøker. Dommeren tok til lommen hvor spillerne tidligere hadde sett at han hadde det gule kortet, og da klikket det totalt for to av Nesjars spillere, blant annet han som hadde blitt felt. Det hele ebbet dermed ut med at de to hissigproppene hos Nesjar fikk hvert sitt gule kort, mens Barkåker-spilleren fikk det røde kortet de hadde kjefta dommeren opp for at han ikke ga ham.
Noe overraskende var hjemmelaget det klart beste laget fra de ble redusert til ti mann og ut kampen. Med et kvarter igjen på klokka fikk de så et frispark i meget farlig posisjon like utenfor sekstenmeterstreken, og den gamle Vålerenga- og Strømsgodset-spilleren Morten Kihle erklærte kjekt at han skulle ta det, med scoringsgaranti. Hvor mye denne garantien var verdt kan du se her…
Ti minutter før slutt fikk så en av Nesjars spillere sitt andre gule kort, og vi hadde igjen jevne lag. Dette svekket jo absolutt ikke hjemmelagets dominans, men mål ble det likevel ikke. På overtid lyktes de med å få metallet til å synge da en ball smalt i krysset, men da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-2, og veien opp mot opprykksstriden så nå veldig lang ut for Barkåker.
Jeg hoppet i bilen, og satte via Sofiemyr kursen mot Åråsen for kveldens andre kamp.
