Etter å brukt søndag formiddag og ettermiddag på henholdsvis loppemarked og restaurantbesøk kom det på kvelden en åpning for en kortreist fotballkamp. Jeg parkerte mamma som var på besøk hjemme og dro ut i en fryktelig fuktig kveld for å se åttendedivisjonskampen mellom Østlandskameratene og Ellingsrud.
Med seier ville bortelaget klatre fra siste til tredje siste plass på tabellen, noe som med tanke på nedrykkskampen selvsagt ville være svært viktig. Hjemmelaget kunne på sin side klare seg med uavgjort, så etter at dommeren hadde småjogget til bilen for å skifte trøye var det en spent forsamling som kom i gang med kampen.
Jeg hadde fått selskap på sidelinja av Terje, og etterhvert kom det sigende litt fler tilskuere, langt de fleste med sympatier for gjestene fra andre sida av Groruddalen. Sammen fikk vi se en ganske jevnspilt affære i det kjipere og kjipere været, og de få sjansene som kom ble effektivt avverget. Vi måtte vente helt til det 28. minutt før noen fikk hull på byllen, og det var gultrøyene som kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1.
Før det var spilt ti nye minutter kom så også 0-2, og denne stillinga sto seg til pause. På grunn av regnet og vinden som også var i ferd med å tilta hadde jeg for lengst gitt opp å få fotografert noe mellom blokkene på Kalbakken, men droppa likevel å bruke stoppet i spillet på å jogge til parkeringa for å kvitte meg med fotoutstyret.
I andre omgang var det «ølkam» som naturlig nok presset på mest for å få scoring, men bortelaget red av stormen helt til de et drøyt kvarter før full tid fikk en mann utvist. Dette vekket naturlig nok nytt håp hos vertskapet, men selv ikke da de i det 83. minutt fikk et straffespark klarte de å få ballen i mål.
Da dommeren noen minutter på overtid blåste av oppgjøret sto det fortsatt 0-2, og mens jeg hastet mot bilen for å prøve å tørke litt hørte jeg lyden av vill jubel fra Ellingsrud-spillerne og deres fans bak meg.
Etter å ha kommet hjem fra en herlig langhelg på Færøyene skulle du kanskje tro det var på tide med litt fri fra fotballen, men da jeg hadde trøkt i meg noe kjøtt fra grillen lette jeg fram kameraene og satte kursen mot Ekeberg, hvor det skulle være åttendedivisjonskamp mellom Østlandskameratene og andrelaget til Grüner.
Jeg innså ved ankomst at kampen nok ble spilt på bane 3 på gressfeltet på Ekeberg, som jeg faktisk hadde sett kamp på før, så noen ny bane i min uoffisielle internliste ble det ikke denne gangen. (Interessant nok: Ved forrige besøk skulle kampen gått på bane 2, men ble spilt på bane 3. Denne gangen skulle kampen gått på bane 4, men det var altså på bane 3 nå også.)
Innledningsvis i kampen var det gjestene fra Grünerløkka som førte an, men da de ikke hadde klart å overliste Øl-kam (Ja, det er forkortelsen de bruker) sitt forsvar på ti-femten minutter jevnet spillet seg mer ut. Den klart største sjansen i første omgang var det hjemmelaget som kom til etter halvspilt omgang, da en ball gikk i tverra, så ned, så opp igjen, og så ut. De orangekledde ropte som gale at den var inne, men dommeren hørte ikke på det øret. Dessverre har verken VAR eller mållinjeteknologi gjort sitt inntog i åttendedivisjon ennå, men jeg er ganske sikker på at bildene mine viser at ballen faktisk var over streken.
Dette var altså første omgangs største sjanse, så da dommeren blåste til pause sto det fortsatt 0-0. Som seg hør og bør på en Grüner-match var det en i publikum (underlig nok iført en Raufoss-trøye) som drakk Schous pils i pausen. Etter fem minutter hadde lagene hatt nok pause, så spillet ble satt i gang igjen, og nå hadde Øl-kam en svært god periode.
Tross den gode starten på omgangen lyktes ikke dagens hjemmelag med å gjenskape den ignorerte scoringen i første omgangen, og etterhvert kom lillatrøyene mer med i kampen igjen. Etter å ha produsert noen halvsjanser fikk de i det 72. minutt et frispark som vi 5-6 som hadde møtt opp for å bivåne kampen fikk se bli headet i mål til 0-1.
Resten av kampen presset hjemmelaget på for å få en utligning, men tross antydninger til høy temperatur, og at de sendte keeperen (som det gikk rykter om at egentlig var utespiller) opp på en dødball helt på slutten fikk vi ikke fler scoringer. Dermed sto det da dommeren et par minutter på overtid blåste av fortsatt 0-1, og lillatrøyene kunne juble for tre nye poeng.
Etter å ha startet ettermiddagen med et lite internt opprør som gjorde at jeg måtte droppe kveldens trombonespill stabiliserte ting seg i tide til at jeg kunne sette kursen sørover for å få sett kamp på en hittil ubesøkt bane. Ikke bare var banen ubesøkt, faktisk hadde jeg aldri kjørt gjennom stedet hvor den lå heller, bare dypt under. Målet for kveldens utflukt var nemlig Nordby kunstgress, som ligger rett over den beryktede Nordbytunnelen på E6 sørover fra Oslo. Så rett over ligger den at Google Maps prøvde å anbefale meg å stoppe midt i tunnelen og gå derfra heller enn å kjøre og parkere ved hallen like ved stadion. Jeg valgte likevel den sistnevnte løsningen, og kom fram i tide til å inspisere kiosken før avspark, og få bekreftet at den var åpen fram til bortimot pause før jeg tok plass på tribuna og kunne skue utover kunstgresset (som kanskje går mot slutten av sin levetid (+)).
Dommeren dukket opp i siste liten, og etter en lynkjapp prat med lagkapteinene ble myntkast tatt og kampen satt i gang. Begge lag hadde noen halvsjanser i åpningsminuttene, før hjemmelaget i det sjuende spilleminutt klarte å krangle ballen i mål etter at et frispark aldri ble klarert.
Fire minutter senere var det igjen frispark til hjemmelaget, men denne gangen ble det satt direkte i mål til 2-0.
Målene fortsatte å renne inn, og neste scoring var det de orangekledde gjestene som kunne juble for, da de etter et hjørnespark klarte å krangle inn 2-1 på en måte som ikke var stort bedre enn 1-0-scoringen hadde vært. Det var nå spilt drøyt tolv minutter, og jeg var spent på om målfrekvensen kom til å holde seg.
Jeg fortsatte min runde rundt banen og besøkte igjen kiosken, bare for å finne ut at det eneste de hadde som var av en viss interesse var Kvikk Lunsj, så da forlot jeg dem heller med uforrettet sak og inntok igjen den lille tribuna, hvor det satt både unge og noe eldre tilskuere og observerte det som foregikk ute på kunstgresset.
Etter omlag en halvtimes spill så vi plutselig en av de offensive spillerne hos «Ølkam» skjære en grimase og ta seg til baksiden av låret, før han rett og slett la seg ned. Her var det nok en strekk eller noe annet ufint på gang, og han ble geleidet av banen, noe som lenge svekket de oranges angrepsspill, samtidig som det virket som om hjemmelaget var greit fornøyd med å lede med ett mål, så 2-1 sto seg dermed helt til pause.
Etter pause dukket en gjeng ungdommer som hadde trent litt i plastboblehallen like ved banen opp på tribuna, noe som var en solid kilde til underholdning, spesielt da de begynte å diskutere valgresultatet. Underholdning ble det også raskt ute på banen, da hjemmelaget økte til 3-1 før halvanna minutt var spilt, etter et mønsterangrep som endte med å overliste en muligens noe inaktiv keeper hos bortelaget.
I det stoppeklokka mi bikka over til 53 spilte minutter kom så neste scoring, og etter at gjestene like før hadde vært utrolig nær en ny redusering var det nok svært tungt å svelge at hjemmelaget kunne juble for å ha økt til 4-1, og for virklig å gå fra vondt til verre kom så også 5-1 knappe seks minutter senere.
Med 64:05 på klokka kom så det jeg antok var spikeren i kista da vi igjen fikk et frispark som gikk rett i mål og det sto 6-1.
Det begynte nå å bre seg noe frustrasjon blant bortelagets spillere, men samtidig kom de også langt mer med i spillet enn de hadde vært på lenge. Likevel ville ballen lenge virkelig ikke i mål, og flere store muligheter endte uten uttelling. Det føltes derfor veldig fortjent da 6-2-målet kom i det 85. minutt, men de fleste på tribuna fniste nok litt da en av Østlandskameratenes spillere ropte «Fem mål til nå gutta, så tar vi det!».
I det siste ordinære spilleminutt kom det så nok en redusering, da en corner ble satt i mål til 6-3. Kunne vi få oppleve et overtidsmirakel av de sjeldne?
Spoiler alert: Det kunne vi ikke. Da dommeren noen minutter på overtid blåste av kampen sto det fortsatt 6-3, og hjemmelaget kunne feire årets første hjemmeseier, bedring av målforskjellen, og et solid hopp oppover på tabellen for sin sjuendedivisjonsavdeling.
