Tromsø - Haugesund 2-0

For andre gang i år satte jeg kursen nordover mot Nordens Paris, denne gang for å se om «Gutan» kunne fikse biffen helt på egenhånd og sikre seg fornyet kontrakt i eliteserien. Et morsomt ekstrapoeng denne gangen var at dersom de skulle klare det ville det vært fjerde år på rad opprykk eller fornyet kontrakt ble sikret i siste hjemmekamp, i nest siste serierunde, og både i 2014, 2015 og 2016 hadde jeg vært på plass da det skjedde.

Etter å ha lokalisert to av mine medsammensvorne reisende supportere (og observert at en av dem klarte å knekke senga på hotellrommet), inntok vi Tromsøs gater for å finne et bedre måltid sammen med noen av de lokale. Mens vi ventet på maten lot jeg meg rive med, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt billetter også til årets siste kamp, mot Brann i Bergen.

Vi tok deretter turen til stampuben Rogers hvor det var varslet at sportssjef Svein Morten Johansen skulle innfinne seg for å si litt om sesongen. Han oppsummerte det hele fint da han sa at det snudde da han møtte en kar med øredobber.

Jeg gikk så for å kle på meg litt mer til kamp, endte opp med ullsokker, stillongs, bukse, helsetrøye, t-skjorte, ullgenser, collegegenser og TIL-trøye, samt lue, to buffer og skjerf. Holdt dermed på å få heteslag da jeg gikk opp til stadion! Nevnte bukse sang for øvrig på siste verset og var egentlig tenkt å pensjoneres etter sesongen, men pga overdreven feiring etter kampen ble det raskt besluttet at den buksa har sett sin siste fotballkamp.

Vel framme tok jeg en liten prat med NRK, før jeg ble beordret ned til banen for å flagge ved innmarsj, noe SupahMan fra IRC klarte å fange på film.

Da kampen var vel i gang var det tydelig at TIL var gira på å sikre plassen, og etter knap halvspilt omgang kom endelig den forløsende scoringen. Til tross for en del merkelige hendelser i forsvaret sto det fortsatt 1-0 da folk forsvant ut for å røyke og kjøpe pølser i pausen.

At de forsvant ut skulle mange av dem komme til å angre på etter pause, for det var fortsatt mange som ikke var kommet på plass da Morten Gamst Pedersen inntok hjørnemerket foran Isberget, og fra flat vinkel skrudde ballen rett i mål! 2-0, og da TIL fikk flere cornere like etterpå var ropene om «en gang til» mange!

Kampen ebbet etterhvert ut uten flere mål, og etter litt feiring (og gratis restopplag av vafler!) på stadion kunne man returnere til Rogers for å fortsette der.

Hit kom etterhvert også trenere og spillere for å takke for støtten gjennom sesongen, og det ble en riktig fin seanse med hyllest av både den ene og den andre. Det var også én som lot seg rive så med at han fikk trener Simo Valakaris signatur på magen, så han kunne vise den til kona når han kom hjem.

På vei hjem til hotellet var jeg så dum at jeg kjøpte en kebab, noe som gjorde at jeg måtte på do et par ganger i løpet av en allerede altfor kort natt (Under et dobesøk ca 0430 fikk jeg for øvrig snap fra en som hadde vært på nachspiel og da var på vei til sengs), før jeg 0530 møtte en av de andre i resepsjonen på hotellet for å ta taxi til flyplassen. Etter en begivenhetsløs flytur og en kort togtur kunne jeg så innta kontoret hvor jeg forutseende nok hadde lagt en hel og pen bukse jeg kunne skifte til.