Hadde tatt en helgetur hjem til Helgeland, og hadde da jeg bestilte billettene til min store glede sett at det var mulighet å få tettet noen hull i min hjemlige groundhopping-status. Noen dager før avreise oppdaget jeg at søndagskampen Gruben-Silkefot var flyttet så den gikk i vasken, men lørdag var det uansett duket for tur til Hemnesberget og bunn mot topp i Hemnes - Fauske/Sprint. Før kampen tok jeg en tur ned til gamle trakter i sentrum (Jeg bodde faktisk her 1983-85), og stakk innom butikken. Her kom jeg i prat med noen lokale gubber som mente det bare skulle mangle at jeg fløy oppover fra Oslo for å se Hemnes-kamp. Etterpå kjørte jeg opp til toppen av «Berget» og fant stadion.
Det jeg fant viste seg å være en helt standard kunstgressbane, med noen svært lite standard tribuner på et berg på nordsida. På vei opp til banen hadde jeg kjørt forbi det jeg antok var bortelagets buss som sendte spillerne inn i Hemneshallen, og en rask kikk på garderobebygget ved stadion avslørte hvorfor. Brakkeriggen som var i ferd med å forvandles til garderober blir nok bra når den blir ferdig, men det er nok fortsatt en stund til. Fikk en varm velkomst fra Hemnesbergets store sønn, tidligere ordfører og stortingsrepresentant Kjell Idar Juvik, og hilste også på flere andre av de frivillige som sørger for at fotballen triller på halvøya midt i Ranfjorden.
Da kampen kom i gang tok det ikke mer enn et drøyt minutt før et hjørnespark ble klarert rett i beina på tidligere Bodø/Glimt- og Lyn-spiller Thomas Jacobsen som etter å ha fått sortert bein og ball i rett rekkefølge avsluttet i tverra og i mål.
En skikkelig kalddusj for hjemmelagets menn som kun har tatt ett eneste poeng denne sesongen, og det ble snart klart at det nok ville bli enda verre. Absolutt alt skjedde foran hemnesværingenes mål, og det var alt annet enn ufortjent da 0-2 kom etter et kvarter.
Etter halvspilt omgang måtte de 30-40 fremmøtte svelge også 0-3, og det ble klarere enn noensinne at sesongen nok kom til å ende med det ene poenget i protkollen. I det 32. minutt kom også 0-4, da Sprint-kapteinen hamret inn et frispark fra hjørnet av sekstenmeteren.
Etter dette virket det som om de blå dro litt i bremsen, og de lokale kom langt bedre inn i kampen. Noen sjanser ble det også, men enten var avslutningene for upresise, eller så grep gjestenes keeper inn på en god måte. Den nye given på banen medførte også at de av tilskuerne som tidvis hadde gitt lyd fra seg kvikna litt til, men scoringer ble det ikke flere av, og det sto dermed fortsatt 0-4 da lagene gikk til de noe kummerlige garderobene mens den fantastiske låta «Hemnesværing» ble spilt på høytaleranlegget.
Pausen ble brukt til å teste de lokale vaflene, som var svært gode. Faktisk mistenker jeg at de hadde aspirert om plass på pallen for sesongen dersom de hadde vært nystekte, men i underkategorien for kalde vafler var de helt klart i toppen! Jeg slo også av noen ord med noen av karene jeg hadde møtt på butikken tidligere på dagen, som nok hadde et ganske realistisk forhold til lagets manglende poengsjanser i dag.
Etter pausen fortsatte den relativt jevne kampen vi hadde sett antydninger til i slutten av første omgang, men det var fremdeles gjestene som fremsto best, og jeg satt med en følelse at dersom de faktisk hadde trengt flere scoringer, så kunne de hentet dem fram fra et lager.
Like før slutt hørte jeg en optimist på tribuna utbryte «Fem minutter igjen av kampen, dette tar vi!», og dette var tydeligvis signalet karene fra Fauske trengte for å sette inn en liten sluttspurt. Rett etter klokka bikket 88 minutter spilt kom 0-5, og bare halvanna minutt senere satt også 0-6, noe som ble sluttresultatet og satte punktum for en svært tung sesong for Hemnes IL.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar