Steinkjer - Mosjøen 1-3

Ettersom jeg uansett var i Trondheim på NM Janitsjar valgte jeg å bruke lørdag ettermiddag til å se meg om etter mulige fotballkamper å se. Valget falt på muligheten til å få besøkt enda en fotballhall, så etter en liten lur tok jeg med meg svoger Håvard og satte kursen østover mot Steinkjer. Etter litt inntak av hamburgere satte vi kursen opp mot Guldbergaunet, og etter å ha gått oss vill utenfor hallen fant vi sammen med Marcus Gunnarsens kjæreste som hadde gjort tabben å tro at vi visste hvor vi skulle så hun bare fulgte etter oss til slutt fram til inngangen til den nye fotballhallen der, hvor det var klart for cupoppgjør mellom Steinkjer og Mosjøen.

Da jeg kom inn i hallen møtte jeg min gamle korps- og Stålkam.-kompis Gisle, som er tungt involvert i SFK. Han kunne fortelle litt om klubben og hallen, og samtidig kom også Mosjøen-trener Jonas bort og ga meg et blått skjerf. Ettersom vi hadde rotet oss bort rundt hallen var avspark rett rundt hjørnet, og lagene gjorde seg klare for kamp.

Foran godt over to hundre tilskuere kom Mosjøen best i gang, men det var likevel Steinkjer som kom til de første sjansene av en viss størrelse. Omgangen var likevel halvspilt før vi fikk en sjanse som virkelig var noe å skrive hjem om da de gulkledde trønderne smalt en ball i tverrliggeren fra kort hold. Ballen spratt dessverre for dem ut og ble klarert, men nå så vefsningene litt rystet ut.

Det sto dermed fortsatt 0-0 i det vi nærmet oss halvtimen spilt, men så skjedde det ting! Litt ut av det blå ble en ball som hadde hatt et par turer til himmelen plutselig ekspedert i mål, og vips så sto det 0-1. Mosjøen-spillerne jublet som gale.

De blåkledde fortsatte å presse på, og i det 37. minutt kunne de igjen juble. Denne gang var det ingen ringere enn tidligere nevnte Marcus som scoret, og blant de yngre i den kvinnelige delen av hjemmepublikummet var det nok litt blandete følelser ute og gikk.

0-2 sto seg til pause, og jeg sendte Håvard for å skaffe en vaffel, mens jeg hadde blitt forespurt av kampens speaker om han kunne ta en prat om groundhopping i pausen. Jeg fikk applaus for at dette var min bane nummer 579, og fikk også fra hjemmelaget overrakt et skjerf. Som det ble spurt om da jeg var i Helgådal i fjor: Hva er egentlig verst av «Half 'n' half»-skjerf og å ha ett skjerf fra hvert lag?

Andre omgang kom i gang, og det var fortsatt gjestene fra Nordland som var det førende laget. Selv de mest innbarka SFK-patriotene måtte etterhvert begynne å innse at dette nok ble tøft. I det man nesten begynte å gi helt opp måtte så Mosjøens keeper gi en retur som ble snappet opp og satt i mål. Med 1-2 12 minutter før ordinær tid var spilt var det igjen spenning i kampen!

Spenningen gikk dessverre for oss relativt nøytrale seere relativt raskt over. Mosjøen lot aldri Steinkjer slippe ordentlig inn i kampen igjen, og noen minutter senere pådro målscoreren seg sitt andre gule kort og måtte dermed forlate kunstgresset. Dette gjorde det på ingen måte enklere for hjemmelaget å prøve å sikre seg ekstraomganger, og alt håp forsvant nok da en av MIL-spillerne fra langt hold sendte avgårde en lobb som snek seg under tverrliggeren til 1-3 idet overtiden var inne i sitt første minutt.

Kampen endte 1-3 etter omtrent seks minutters tilleggstid, og Mosjøen kunne juble for avansement til 1. ordinære runde i NM i fotball. Skal vi tippe at et eliteserielag får seg en visitt til Kippermoen i mai?

Jeg og Håvard forlot hallen, klarte å lokalisere bilen igjen, og satte kursen tilbake mot Trondheim. Underveis fikk vi både hørt første omgang av Norge-Spania på radioen, samt sett oppdateringer fra premieutdelingen i «mitt» NM, hvor det ble klart at både mitt fjerdedivisjonskorps og mitt elitedivisjonskorps hadde berget plassene i sine respektive divisjoner, og dermed spillerpå samme nivå også i NM 2024.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.