Da langhelga var i ferd med å starte (Joda, det er inneklemt fredag, og jeg skal faktisk jobbe litt da også, men likevel langhelg) rydda jeg baksetet ettersom et par ekstra passasjerer skulle komme til etterhvert, plukka opp Terje, og satte kursen nordover. Det var en del trafikk ut av byen, men vi ankom etterhvert tjukkeste Hedmarken, foretok et lite pitstop på lokalbutikken, før vi inntok baksida av fengselet Vazelina synger om. Vi skulle heldigvis ikke spikre paller, men var her for å se sjettedivisjonskamp mellom Ilseng og Sørskogbygda.
Ilseng hadde ikke stilt seniorlag på svært mange år, så denne re-debuten deres i seriesystemet hadde skapt en hel del glede i banehoppermiljøet. Det var også mange lokale på plass, og stor var gleden da jeg så at det pågikk grilling av hamburgere. Jeg var straks borte og kjøpte meg en, og gikk dermed nesten glipp av innmarsj og myntkast, men jeg var iallfall helt klar når kampen akkurat hadde kommet i gang.
Det var hjemmelaget som innledningsvis kom til de største sjansene, og etter en corner fikk vi se noen helt vanvittige muligheter ble misbrukt. Ilseng fortsatte å trøkke på, og etter rundt tjue minutter var alle sikre på at det skulle bli mål da en kontring etter et hjørnespark så ut til å gå helt etter oppskriften. Dessverre ble det siste trekket litt for svakt, og ballen gikk i stolpen og ut.
Hjemmefansen slapp heldigvis å fortvile så lenge. Med 21:45 på min stoppeklokka ble endelig Sørskogbygdas bakre rekker overmannet, og ballen gikk i mål til 1-0. Stor jubel!
1-0 sto seg til pause, og mens spillerne gikk i garderoben var vi flere fra banehoppermiljøet som klemte oss sammen på benken til hockeyrinken som lå rett ved banen for å få litt skjul fra den sure vinden som herjet her i kveld. Etter hvert var dog spillerne tilbake, så etter å ha klemt i meg en vaffel var det påanigjen.
Ilseng hadde nå virkelig bestemt seg for å få det beste ut av sin gjenoppstandelse, og det gikk bare såvidt over ett minutt før ballen igjen lå i nettet bak 'bygdas målvakt (Som jeg for øvrig tok et fremragende bilde av da jeg var og så dem på hjemmebane i 2022) og det sto 2-0. Tre minutter senere vartet vertskapet opp med et helt fremragende angrep, og det sto 3-0.
At det begynte å regne stoppet ikke de orangekledde fra å fortsette målorgien sin, og det gikk bare to minutter før de igjen hadde scoret, så det sto 4-0, men nå våknet endelig Sørskogbygda fra dvalen. I det 57. og det 63. spilleminutt kom to scoringer som ga 4-1 og 4-2, og det så nå egentlig helt åpent ut hvordan dette skulle ende.
Da et frispark fra de hvitkledde traff muren ble ikke returen klarert, men trykket mot Ilseng-keeperen fortsatte, og vips sto det 4-3 rett før klokka passerte 67 minutter. Skulle vi få se et helt utrolig comeback?
Da det var spilt 72 minutter fikk Sørskogbygda igjen frispark. Det var litt misnøye med dommerens håndtering av muren, men når sant skal sies tror jeg ikke dette hadde noen betydning, ballen ble på nydelig vis plassert direkte i mål, og det sto 4-4.
Som om dette ikke var nok, med ni minutter igjen av ordinær tid endte nok et angrep med scoring. 4-0 var snudd til 4-5! Ilsengs spillere og fans fortvilte naturlig nok, men tross et solid trykk fra hjemmelaget i sluttminuttene klarte de tilreisende å stå i mot, så da dagens dommer (Som stort sett ikke hadde hatt en veldig tung jobb) blåste av sto det fortsatt 4-5.
Jeg og Terje hastet mot bilen da vi hadde funnet mulighet for en kamp til når vi først var på tur, og med oss i baksetet fikk vi nå Magnus og Edvard, som hadde kommet helt fra Trøndelag for å groundhoppe litt i langhelga.
Etter å ha hatt hjemmekontor pga en vond fot etter gårdagens skuffelse på Åråsen dro jeg etter arbeidstidens slutt ut av hovedstaden. Etter å ha forsert en horribel kø på E6 svingte jeg etterhvert av på Kolomoen, passerte Elverum, og satte kursen videre innover i skogen. Etter en liten omvei for å se etter baner til Stadionhjerte kom jeg fram til Sørskogbygda, omtrent 7 km sørøst for Nordskogbygda (Vi snakker her om knapt 20 minutter kjøring øst for Elverum). Her var det klart for sjettedivisjonskamp mellom nettopp Sørskogbygda og andrelaget til Engerdal.
I Sørskogbygda hadde det ikke vært fotballag på noen år, og banen hadde forfalt litt før de denne sesongen startet opp igjen. Fram til nå hadde hjemmekampene i år vært løst på fremmede baner, men nå var det endelig duket for en ordentlig hjemmekamp igjen.
Ved ankomst slo jeg av noen ord med en hyggelig herremann i refleksvest, som kunne fortelle at da banen første gang ble åpnet, 2.8.1976, så hadde han spilt midstopper. I første kamp ble Nordre Trysil slått 4-2, mens i neste kamp var det Nybergsund som ble slått 2-1 i en sesong som endte med at nettopp det laget rykket opp.
Men nok om historien, nå var det Indre Østland fotballkrets' sjettedivisjon avdeling sju som gjaldt, og det kom etterhvert sigende ganske bra med skuelystne sør-østerdøler og engerdøler. Da kampen startet talte jeg ca 80, og det kom noen etternølere også, så jeg tror arrangøren med stor grad av sikkerhet kan påberope seg at det var et tresifret antall tilstede.
Ute på banen ble kampen blåst i gang, men alt etter et par minutter fikk vi et kort stopp i spillet for å pumpe mer luft i ballen. Med nypumpet ball fortsatte spillet, og jeg fikk raskt en følelse av at gjestene hadde et lite overtak, selv om det var hjemmelaget som kom til de største sjansene (Som strengt tatt ikke var mer enn halvsjanser).
Like etter at første omgang var halvspilt kom så de for anledningen blåkledde fra Engerdal stormende framover på sin venstreside. Ballen ble skutt mot Sørskogbygdas rutinerte keeper, som gjorde en fremragende redning, men ble nødt å gi en retur i farlig retning. Forsvarsspillerne rakk ikke fram for å klarere, og vips sto det 0-1.
Som om ting ikke var ille nok for hjemmelagets helrøde menn, i det halvtimen var spilt ble en av Engerdals spillere felt og dommeren pekte ubønnhørlig på straffemerket. Straffen ble effektivt satt i mål, og det sto 0-2.
Etter dette tok det bare noen få minutter før hjemmelaget fikk tent et nytt håp. En av de blåkledde klarte å pådra seg et direkte rødt kort, og med 11 mot 10 i 55 minutter måtte det da være mulig å få snudd kampen?
Engerdal-laget klarte likevel å ri av stormen, og med såvidt over fem minutter igjen av omgangen klarte de å gå opp i 0-3. Hjemmelagets spillere mente ballen hadde vært ute før innlegget kom, men bildene mine tilsier at dommeren sannsynligvis gjorde rett i å la spillet fortsette og målet telle.
Det sto dermed 0-3 da det ble pause, og jeg spiste en helt herlig liten bolle med vaniljekrem og melisglasur på. Jeg er stor fan av vafler på kamp, men hjemmebakst av dette kaliberet er absolutt ikke å forakte. I tillegg kjøpte jeg enda et lodd til den store loddtrekningen som var annonsert. Speaker hadde fått litt problemer med lydanlegget, så loddtrekningen måtte annonseres akustisk, noe som medførte litt ekstra tidsbruk, så da kampen ble satt igang igjen hadde man ennå ikke fått ut alle premiene. Fruktkurven som var hovedpremie ble vunnet av ei av de som sto i kiosken, noe som selvsagt medførte mange beskyldninger om korrupsjon, uten at jeg verken tror beskyldningene var spesielt seriøse eller om de hadde vært det hadde hatt noen som helst rot i virkeligheten. Jeg ble uten gevinst denne gangen (I motsetning til da jeg vant en kasse appelsiner i Nederland!)
Tross det tallmessige overtallet klarte ikke Sørskogbygdas spillere å overrumple det solide forsvaret til Engerdal 2, og det nærmeste de kom scoring var et knallhardt skudd som glapp ut av fingrene til gjestenes keeper og traff stolpen. Bortelaget på sin side klarte etter en times spill å gå opp i 0-4, og da mistenkte jeg at det var over og ut for alt håp for de røde.
Resten av kampen ble som ventet egentlig litt av et pliktløp, selv om begge lag jobbet hardt for å få til mer. Med 82 minutter på klokka fikk vi enda en scoring, hvor det kom massive krav om offside som ble blankt avvist fra en jevnt over god dommer. 0-5.
Med fem måls seiersmargin så ikke dommeren noen grunn til å legge til noe, så i det ballen gikk ut av spill et par sekunder før klokka passerte 90 spilte minutter blåste han av kampen. Jeg tuslet opp til bilen som jeg forutseende nok hadde parkert i skyggen, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, med min fotballbane nr 528 registrert i appen.
