Gobelins - Les Ulis 5-1

De ørten lagene med klær jeg hadde dratt på meg før dagens første kamp hadde nok en del effekt, for jeg var fortsatt i live da jeg busset og trikket sørover til Maryse Hilsz sports center for nok en National 3-kamp. Det hadde etterhvert begynt å regne ganske kraftig, og jeg var ikke bare litt fornøyd da jeg kom fram og oppdaget at det faktisk gikk an å vente innendørs på at kampen skulle begynne.

Da jeg kom ut på tribuna var det først litt uklarhet om hvem som var hvem av lagene. Det var nok ca 50/50 med publikum, men heldigvis hadde hjemmelaget lagnavnet på ryggen, så all tvil ble feid av banen da jeg merket det.

Bortelaget har en talentfabrikk-CV som få andre kan matche. Thierry Henry, Patrice Evra og Anthony Martial er nok de mest kjente i en lang rekke av spillere som har trådt sine barne- og ungdomssko i klubben!

Så til selve kampen. Første omgang ble preget av svært høyt tempo, og jeg tok meg flere ganger i å undres på om kondisen var god nok til at trøkket kunne holde helt inn. Det virket dog som om begge lags forsvar hadde rimelig god kontroll på motstandernes angrep, så ingenting av det som skjedde med kjappe overganger, fikse driblinger og annen moro endte med uttelling. Dette bidro nok til litt frustrasjon, og kombinert med at dommeren hadde lagt lista for hva han tillot ganske høyt ble det etterhvert høy temperatur på banen, til tross for den svært lave temperaturen i lufta.

Lagene gikk til pause med 0-0 på tavla, og jeg og storparten av resten av publikum rømte inn igjen for å prøve å gjenopplive frosne kroppsdeler før andre omgang.

Etter pause var det igjen fullt trøkk ute på banen, og denne gangen tok det bare fire og et halvt minutt før vi endelig fikk en scoring. Det virket som om kommunikasjonen mellom keeper og forsvar hos de blåkledde gjestene brøt totalt sammen, og vips sto det 1-0.

Temperaturen i spillernes hoder var fortsatt høy, og etter en nesten-slåsskamp kom det gule kort i begge retninger. Ikke lenge etter dette utlignet så gjestene til 1-1.

Etter halvspilt omgang ble mitt postulat om at det lønner seg å klarere igjen bevist. En corner fikk aldri den forløsende klareringen, og da endte det med 2-1. Bare minutter senere kom så 3-1 da et stjerneinnlegg fra venstrekanten traff perfekt på en pannebrask foran mål.

Noen minutter senere lå det an til et nytt perleinnlegg fra venstre, men denne gangen grep gjestenes høyreback inn. Faktisk grep han så resolutt inn at dommeren lynraskt stakk armen i baklomma og tok opp det røde kortet! Nå tydet alt på at det var kjørt for Les Ulis.

Som jeg spådde handlet resten av kampen om de neongule. 4-1 kom etter nok et finfint innlegg, og så vidåpent som forsvaret var nå var det bare Les Ulis' keeper som forhindret at det så enda verre ut.

5-1 ble resultatet av et perfekt timet gjennompill hvor han som fikk ballen med seg framover kunne runde keeper, og så legge inn til en bedre plassert kollega som fikk en svært enkel jobb med å pirke ballen i mål.

Dette resultatet sto seg til kampen var over, og i det ufyselige været ble banen tømt for spillere raskere enn jeg noensinne har sett maken til! Også tribuna ble raskt tømt, og jeg hastet til nærmeste burgersjappe for litt næring før trikke- og busseturen tilbake til hotellet.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook, tross at ballfangenett foran store deler av tribuna og enorme vannmengder i lufta gjorde fotografering svært vanskelig.

FCM Aubervilliers - Racing Colombes 92 2-1

Etter å ha tilbragt store deler av formiddagen på et busstopp hvor jeg ventet på en buss som tilsynelatende aldri kom, og da den først kom var så overfylt som jeg aldri har sett noen buss være før, inntok jeg en bedre lunsj før jeg stakk innom hotellrommet og dro på meg ørten lag med klær før ettermiddagens utskeielser.

Første kamp var rett bak hotellet, på Stade André Karman, hvor «min» bydels stolthet, Aubervilliers skulle ta imot Racing Colombes 92 til oppgjør på nivå 5.

Før avspark merket jeg at bortelagets spillere varmet opp i svarte t-skjorter med «hvil i fred Mansour» på, og @busemann på twitter kunne fortelle at det var en G12-spiller som hadde gått bort. Fin gest fra A-laget, og det ble også holdt et minutts stillhet fra alle på stadion før kampen ble satt i gang.

Respekten for gjestene tok derimot raskt slutt da dommeren blåste i fløyta. Såvidt over fire minutter ut i kampen kom dagens første mål, og det var hjemmelaget som fikk en eventyrlig mulighet da det først ble gjort en liten miss i forsvaret, og denne ble etterfulgt av en noe tvilsom keeperinngripen.

Tribunelivet var tross det kalde været og den sure vinden upåklagelig. De syngende skarer burde riktignok kanskje kostet på seg en ny megafon, den de hadde spraket mye, og volumet var sånn at jeg forsangerens stemme faktisk overdøvet lyden som kom ut fra megafonen. Ellers dukket det opp en gammel kjenning blant supportersangene:

Det som ikke var en gammel kjenning var derimot det faktum at det var flere av tilskuerne som hadde med seg vannpiper på kamp!

Rett før pause kom 2-0, og i jubelscenene etter scoringen ble han som hadde laget målet så hardt taklet av en lagkamerat at hadde det vært en motstander som gjorde det på ham i selve kampen hadde han nok fortsatt ligget nede. I dette tilfellet, derimot, så bare spratt han rett opp igjen.

Etter årets siste prat med Schau og Aune kom andre omgang i gang. Telefonsamtalen hadde gjort meg så kald på fingrene at jeg trodde de skulle falle av, men etter hvert livnet de utrolig nok til igjen.

Utover i omgangen hadde begge lag flere store sjanser, men det var nok hjemmelaget som hadde de største, uten at det førte til flere mål for dem. Mål ble det derimot for gjestene, som under to minutter før utløpet av ordinær tid fikk reduseringsmålet de så lenge hadde prøvd seg på og de kunne dermed sette i gang et veritabelt stormløp på jakt etter utligning.

Noen utligning ble det ikke. Kampen endte 2-1, og jeg kunne haste videre på jakt etter nok en kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.