Sunnanå SK - Skellefteå FF 2-3

Etter mye om og men hadde påskeplanene blitt noe endra, så etter en god frokost skjærtorsdag satte jeg kursen østover og krysset grensa til Sverige. Etter litt «slektshopping» (Jeg kjørte innom den knøttlille bygda hvor tippoldefaren min ble født i 1835, og passerte også muligens gjennom hjemstedet til kona hans) kom jeg fram til Skellefteå, og lokaliserte en sjappe som solgte kebab som jeg tok med og spiste på parkeringa utafor fotballbanen hvor det snart skulle spilles treningskamp mellom Sunnanå SK og Skellefteå FF.

Jeg var ute i god tid, så jeg rakk å se meg litt rundt på anlegget før kampstart, og kunne blant annet se det flotte hovedstadionet her på Norrvalla som dessverre ikke brukes noe særlig fordi gresset ikke tåler at man trener på det. Ellers var her også en fotballhall med en litt mindre bane, men jeg lot meg fortelle at det var planlagt en ny full 11-er hall noen hundre meter unna. På dagens kamparena lot jeg meg overraske av at det også her var en flott tribune, og inn mot kampstart strømmet det på med folk som plasserte seg her. Jeg møtte en representant fra Skellefteå FF som overrakte meg et skjerf, og så kunne jeg stolt sjekke inn i Futbology og få badge for 1000 besøkte stadioner!

Da kampen kom i gang var det første som skjedde at Sunnanås målvakt holdt på å pådra seg rødt kort. Han rev overende en motstander som var på vei gjennom, men var heldig og slapp unna med det gule. Ikke lenge etter overlistet de blå Skellefte-forsvarets offsidelinje, og han som smatt gjennom kunne i det fjerde spilleminutt juble for å ha sendt laget sitt opp i ledelse 0-1.

Sunnanå fortsatte å totalt ignorere at det var de som på papiret var det svakeste laget, og fremsto svært gode. Bortelaget (som altså var bortelag på sin egen hjemmebane) kjempet seg dog etter hvert inn i kampen igjen, og etter tjue minutters spill kom 1-1 etter et litt fikst hjørnespark.

Foran vel 200 tilskuere (Hockeyfeberen har altså ikke tatt helt kontroll over byens idrettspublikum) overtok nå de svartkledde (som for øvrig er en av den tidligere TIL-spissen Ieltsin Camões' tidligere klubber!) mer og mer ute på banen, før en liten sluttspurt fra Sunnanå ikke førte til noe som helst, så lagene gikk til pause fortsatt med 1-1 i dommerens bok.

Etter pause scoret så Skellefteå et mål jeg rett og slett gikk glipp av. Om dette var fordi jeg var distrahert av en journalist fra lokalavisa eller bare fordi SFFs feiringer var av det svært nøkterne slaget vet jeg ikke, men det hadde iallfall blitt 2-1 uten at jeg fikk det med meg.

Med et lite kvarter igjen av kampen var det SSKs tur til å score på corner. Skellefte-forsvaret var litt passive, og etter en god del fram og tilbake endte ballen i mål til 2-2 (som jeg altså trodde var 1-2).

Division 2-laget hadde likevel ikke gitt opp å sette byrivalen fra divisjonen under på plass. Med 82:45 på min stoppeklokke ble 2-3 stanget inn etter et flott angrep, og nå ble det faktisk jublet litt!

Kampen ebbet ut uten flere scoringer, og jeg hastet mot bilen for å komme meg videre til kveldens neste kamp, og første kryss i lista på vei mot de neste tusen stadionbesøk.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Bureå IF - Vebomarks IF 0-1

Etter å ha forlatt Norrvalla suste jeg sørover på Efyran, og svingte etter et drøyt kvarter inn mot Bureå. Her fant jeg raskt fram til fotballbanen, hvor treningskampen mellom Bureå IF og Vebomarks IF allerede hadde vart i rundt ti minutter da jeg kom fram til banekanten.

Også her var det et overraskende godt oppmøte av tilskuere, og faktisk også ei lita stillastribune hvor de mest varmblodige hadde slått seg ned. Det hadde blitt rimelig kjølig i denne aprilkvelden, så de aller fleste hadde valgt å bli stående i håp om at det ville gi litt mindre varmetap.

Ute på kunstgresset bølget spillet fram og tilbake, og knapt ti minutter etter at jeg hadde ankommet var det gjestene som skal spille kommende sesong på nivå 7, divisjonen under vertskapet, som kunne juble. Ballen ble kranglet i mål i motsatt ende av banen fra der jeg sto, og det hadde blitt 0-1.

Rett før pause dukket plutselig en fyr opp og spurte om det var jeg som var «norsken». Jeg kunne ikke annet enn å bekrefte det, og fikk da overrakt både skjerf, lue og buff fra Bureå IF. Så mange av mine forfedre fra før midten av attenhundretallet som kom fra nærområdet her, så var jo det høyst passende!

Det var fortsatt ettmålsledelse til de grønnsvarte da lagene fikk gå i garderoben, og jeg benyttet anledningen til å avtale med dommeren at det var OK at jeg gikk på en liten fotosafari rundt banen etter pause. Lysforholdene var dessverre litt utfordrende, men jeg fant ut at det uansett ville være bedre enn å bare stå på ordinær publikumsplass.

Andre omgang ble dessverre ingen stor forestilling. Utenom en svært god redning fra hjemmelagets målvakt var stort sett det eneste minneverdige som skjedde at en Bureå-spiller fikk en klarering der det gjør aller mest vondt. Heldigvis medfører smeller der sjelden langvarige fravær, så etter å ha vridd seg litt på bakken kom han i gang igjen.

Det siste kvarteret av kampen ble akkompagnert av ivrig såpebobleblåsing fra publikumsplass, uten at dette sørget for flere mål. Det sto dermed fortsatt 0-1 da dommeren blåste av, og det var en noe misfornøyd gjeng i hvite trøyer som takket motstanderne og dommertrioen for kampen og innsatsen, for det var nok ingen tvil om at de hadde planlagt å se sterkere ut enn dette nå når sesongstart nærmer seg.

Selv hoppet jeg igjen i bilen og tok fatt på dagens siste etappe, mot Umeå hvor de neste nettene skulle tilbringes.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.