Etter at jeg for noen dager siden ble varslet om at det ville bli muligheter for en dobbel på sjeldent brukte baner på Hedmarken denne lørdagen ble alle andre planer kastet på båten. Dessverre kom det så beskjed om at den første av kampene, som skulle spilles på Ilseng. ville bli avlyst. Jeg satte likevel kursen nordover, og kom via en pitstop på en gårdsbutikk fram til Åsbygda hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Vallset og Nord-Odal.
Hva som skjedde på Råsunda, hvor Vallset vanligvis spiller (og jeg så dem for noen år siden) vet jeg ikke, men her var det iallfall over tjue år siden forrige seniorkamp i NFFs systemer hadde blitt spilt. Dette var nok en medvirkende årsak til at litt etter at dommeren hadde blåst i gang oppgjøret hadde det kommet godt over femti tilskuere, hvorav en ikke ubetydelig andel hadde tatt turen nordover fra Nord-Odal. Antallet hadde nok vært enda høyere hadde det ikke vært et høyst ufyselig vær, men heldigvis hadde Yr varslet at regnet skulle gi seg litt etter kampstart.
Som sagt kom flere i publikum etter kampstart, og det kan de angre på, for det tok ikke mer enn ca 3 minutter før vi fikk 0-1 på et frispark som ble slått rett i mål!
De mørkeblå fra Sand fortsatte å dominere med vinden i ryggen, men vertskapet klarte lenge å unngå flere baklengsmål. Værvarselet viste seg å holde stikk, så etter hvert ga regnet seg, men like før halvspilt omgang klarte ikke Vallset å stå imot mer. Nok en gang gikk ballen i mål, og det sto 0-2.
Et kvarter senere kom også 0-3, og nå ble det feiret med blå røyk fra noen av de tilreisende.
Før pause fikk så Nord-Odal ballen i mål to ganger til. Den første ble annullert for offside, men scoringen på overtid kunne ingen ta fra dem, og dermed sto det 0-4 da dommeren ga lagene en pust i bakken. Hjemmelaget samlet seg foran innbytterbenken, mens gjestene tok den lange veien bort til et hus i nabolaget hvor det tydeligvis var garderobe.
Etter pause skjedde det lenge svært lite. Nord-Odal fortsatte i stor grad å dominere spillet, men med motvind nå i andre omgang produserte de langt færre målsjanser enn de hadde gjort i første halvdel av kampen. Vallset slet på sin side med å utnytte medvinden like godt som motstanderne hadde gjort, og var det ikke tøft nok for dem fra før, så ble det ikke noe enklere da en av dem med litt over fem minutter igjen av kampen klipte ned en odøling på en måte som gjorde at han pådro seg rødt kort.
Da dommeren avsluttet kampen etter noen minutters overtid sto det fortsatt 0-4, og glade kunne Nord-Odals spillere feire sammen med supporterne, igjen med litt røykutslipp som var fryktelig lite effektfullt i den sterke vinden.
Jeg hoppet i bilen og satte kursen sørover mot en revisit på en bane jeg hadde besøkt før, mens hjemmelagets spillere fortsatt må vente på sesongens første poeng.
I min jakt på bane nummer 550 (som etter planen kommer søndag) satte jeg tirsdag etter jobb kursen nordover i rushet, og svingte etter litt køkjøring østover på Kløfta. Etter å ha fylt billig bensin på Vormsund bar turen videre opp Odalen, og etter litt om og men kom jeg til det som må være Hedmarkens svar på Fauske, Vallset (Grunnen til denne sammenligninga er selvsagt at sentrum også her heter Gata). Her fant jeg fram til fotballbanen, hvor lagene var i full oppvarming foran sjettedivisjonsoppgjøret Vallset - Ottestad 3.
Fotballbanen på Vallset ligger i et flott anlegg med en nydelig gressbane i full størrelse, en finfin litt mindre kunstgressbane, og en ballbinge som så litt småsliten ut men sikkert også gjorde nytten. Gressbanen har det noe underlige navnet Råsunda, og er altså oppkalt etter VM-finalearenaen fra 1958.
Da kampen ble sparket i gang var det noen småjenter som egentlig var på trening på kunstgresset som interessert fulgte med. Trenerne prøvde fortvilet å få dem til å vente tilbake til treninga, men fikk klar beskjed om at «det er mye gøyere å se kamp!». De returnerte uansett til treninga etterhvert, og gikk dermed glipp av å se gjestene som prøvde å ta igjen serielederne Hamar IL som forventet ta føringen, mens hjemmelaget som hittil i år ikke hadde tatt et eneste poeng tilsynelatende ha mer enn nok med å avverge scoring.
Tross underdog-stemplet, de grønnkledde fra sørenden av Stange kommune kjempet seg etterhvert inn i kampen, og kom etterhvert også til noen målsjanser, blant annet et forsøk på brassespark som endte opp som et hjørnespark. Samtidig var det kun noen svært gode inngripener fra Vallsets keeper som forhindret at gultrøyene fra nordenden av samme kommune tok ledelsen.
I det 28. minutt fikk en av kampens beste spillere, Vallsets Johannes Tibinyane ballen, og driblet rundt halve Ottestad før han avsluttet forbi keeper i mål til 1-0. Stor prestasjon, og en noe uventet ledelse!
Da også 2-0 kom knapt åtte minutter senere trodde de omlag femti tilskuerne knapt det de så. Skulle man endelig få årets første poeng, og det attpåtil mot et topplag?
Gjestene begynte etterhvert å surne litt da de virkelig slet med å få til noe, og heller ikke hadde marginene på sin side når de innimellom fikk til noe. Det kunne også virke som om de begynte å føle seg motarbeidet av dommeren (noe jeg ikke kunne se at de hadde noen grunn til), og spesielt lagets keeper ble ufrivillig en kilde til underholdning for hjemmefansen da han stadig hevdet at situasjoner dommeren var mye nærmere enn hva han selv var var opplagte kort eller frispark.
2-0 sto seg til pause, og jeg benyttet anledningen til å få i meg en vaffel, som jeg mistenker at hadde vært helt i toppklasse hadde den vært noen hakk mer nystekt. God var den uansett, og med nyhevet blodsukker var jeg klar for nok en omgang fotball.
Før det var spilt fem minutter av andre omgang fikk vi nok en scoring, og igjen var det hjemmelaget som scoret! 3-0, og nå kunne det virkelig begynne å se stygt ut for de gules sjanser til å få med seg noe hjemover.
Etter et par magiske minutter litt senere så det ikke fullt så stygt ut. Først fikk Ottestad 3 tildelt et straffespark, som med 56:35 på klokka ble konvertert til mål og 3-1.
Omtrent det neste som skjedde var at et frispark fra litt distanse etter litt om og men endte opp i nettet, og rett før klokka bikket 59 spilte minutter sto det 3-2!
Hjemmelaget så nå veldig vaklende ut, og jeg antok det bare ville være et tidsspørsmål før vi fikk en utligning og kanskje også en full snuoperasjon. Slik gikk det ikke. «Hansa», hjemmelagets keeper, leverte flere gode redninger, og samtidig slutta det å fungere like godt som det hadde gjort i forbindelse med scoringene for bortelaget. Når da plutselig 4-2 kom litt ut av det blå rett før det gjensto et kvarter av kampen, og definitivt mot spillets gang virka lufta å gå litt ut av de gule.
Støttet av et heiende hjemmepublikum som luktet en stor skalp ble det aldri virkelig spennende i sluttminuttene. Ottestad 3 kjørte definitivt på, men det ble litt for slapt, og da dommeren etter flere minutters overtid endelig blåste av fikk spillerne endelig juble for seier sammen med fansen!
Jeg satte kursen raskeste vei sørover igjen, men før jeg visste ordet av det hadde jeg stoppa for å se en halv kamp til på veien hjem.
