Stålkameratene - Junkeren 3-3

Ettersom Stålkameratene starta høstsesongen tidlig, og jeg var hjemme på  ferie, så ble lørdagen brukt til å gå fra hytta og ned, og så kjøre til Mo for å se det som sannsynligvis blir min siste Stål-hjemmekamp noensinne.

Dersom noen før kampen hadde tilbudt meg ett poeng mot Junkeren som lenge ledet serien, og fortsatt hang med i teten hadde jeg sannsynligvis tatt imot, men etter å ha sett de gulkledde først ta ledelsen gjennom en strålende soloprestasjon av kaptein Celius, og deretter doble den like før halvspilt omgang gjennom strålende samarbeid mellom samme mann og spissmakker Iversen, så var det med store forventninger jeg så lagene gå til pause med 2-0.

Den største bekymringa til da knytta seg egentlig til dommeren, som mer eller mindre konsekvent dømte mot hjemmelaget, og til fordel for laget fra hans egen hjemby, Bodø. Det alvorligste utfallet av dette kom da målscorer Iversen etter 28 minutter fikk et gult kort for en hard, men god takling.

Etter pause fortsatte Stålkam. å nekte motstanderne noe særlig til målsjanser, men dommeren var fortsatt klart på gjestenes parti, og etter 64 minutter fikk også Fredrik Rise se det gule kortet, etter at han sparket til ballen i det øyeblikket dommeren blåste frispark. Nok en latterlig avgjørelse!

Like etter fikk også Junkeren en scoring, og nå bredte bekymringen seg blant publikum. Ville det nok en gang rakne for Stål? Etter at også Stian Celius hadde fått et uforståelig gult kort hadde Alexander Iversen fått nok. Han raserte Junkerens forsvar, og satte alene inn 3-1. Enorm jubel, også fra de som hadde rømt fra varmen på tribuna og søkt tilflukt i skyggen på motsatt side.

Dessverre, drøyt to minutter på overtid slapp hjemmelagets forsvar en Junkeren-spiller gjennom, og det sto 3-2, og etter at dommeren hadde lagt til uforståelig mye overtid fikk også gjestene forært en latterlig straffeavgjørelse. 3-3 på straffe, og dommeren blir nok invitert på Junkerens sesongavslutningsfest!