Fortuna Düsseldorf - Schalke 04 0-2

Året går mot slutten, og tradisjonen tro hadde jeg funnet det best å rømme landet under den norske cupfinalen. I år gikk turen til det legendariske området Ruhr, kjent fra oppblåste kartutdrag i hjørnet av kart over hele Vest-Tyskland, og etter en flytur, en togtur, et innsjekk på hotellet, en ny togtur og til slutt en t-banetur på et vanvittig overfylt tog var jeg framme på stadionet hvor det skulle spilles andrebundesligakamp mellom Fortuna Düsseldorf og Schalke 04.

Stadionet som har vært med hjemmelaget helt siden de startet reisen opp fra nivå 4 i den tyske fotballpyramiden i 2004 viste seg fra sin beste side, og mens jeg inntok en krakauer og en apfelschorle fyltes det opp. Det var tydelig at naboene fra Gelsenkirchen hadde mobilisert kraftig, for det var blåhvite skjerf å se overalt, og det var langtfra bare i svingen hvor det store banneret med Nordkurve Gelsenkirchen hang at det var et solid trøkk. Trøkk ble det også fra hjemmesvingen ved kampstart, da vi fikk dette imponerende pyroshowet.

Ute på banen tok laget til den legendariske Stålkamerat-profilen Herbert Scherer styringen, og med unntak av noen få gode Fortuna-perioder var det gjestene som så best ut. Det var også bortefansen som imponerte meg mest på tribunene, og når de virkelig trykket til skulle man nesten tro det var de som var på hjemmebane, selv om også de rødhvite var et imponerende skue.

På høytalerne og storskjermene kom det stadig beskjeder som ble grundig ignorert av hjemmefansen om at pyroteknikk ikke er tillatt. Den tidligere NFF-generalsekretæren som klarte å påstå at det ikke blusses i Tyskland ville fått seg litt av en overraskelse om han prøvde seg her.

Jeg hadde lagt merke til at gjestene hadde en spiller som tok svært lange innkast, og rett før vi passerte 45 spilte minutter førte ett av disse til at en av lagkameratene hans fikk et kne i ansiktet og dommeren blåste straffespark!

Etter litt pleie av den skadde var det klart for straffen, og selv om keeper gikk riktig vei kunne bortefansen nå juble for 0-1.

Det skjedde ikke mer i overtida, og lagene gikk til pause med 0-1 på scoringstavlene. Selv holdt jeg meg i ro, ettersom jeg tenkte det var nok å bestige de mange trappetrinnene opp til plassen min én gang denne dagen. Etter litt flagging og skjerfing i bortesvingen var det så klart for nye 45 minutter fotball.

Kampen fortsatte mye i samme spor som i første omgang, med en ganske dominerende serieleder som innimellom ga hjemmelaget noen vanvittige sjanser de på mystisk vis klarte å misbruke.

Det var såvidt spilt ti minutter etter pausen da veien mot poeng for hjemmelaget gikk fra tung til nær uoverkommelig. En takling ved sidelinja var alt for tøff, og dommeren var resolutt i lomma etter det gule kortet. Spilleren det gjaldt hadde et gult fra før, og dermed måtte også det andre kortet fram. Rødt kort, og ti mann på banen for vertskapet resten av oppgjøret.

Tross at de var redusert i antall klarte Fortuna å produsere noen fler enorme sjanser de kunne misbruke, men i det 81. minutt lyktes endelig Schalke 04 med å sette inn sitt andre mål. Bierdusche i bortesvingen, og jeg så en hel del hjemmetilskuere som gikk mot utgangene mens Mike Oldfields toner til Moonlight Shadow runget fra glade bortefans.

Flere mål ble det ikke denne fredagskvelden ved Rhinens bredd, og mens glade folk fra Gelsenkirchen feiret hadde Fortunas spillere og støtteapparat en samling ved midtsirkelen for å bearbeide det som hadde skjedd.

Jeg forlot etterhvert tribuna, og stilte meg i køen tilbake mot banen som skulle ta oss tilbake til Hauptbahnhof. Første del av denne køen var svært godt organisert, mens nede på plattformen var det totalt kaos. Bedre ble det ikke av at noe skjedde som gjorde at vi fikk et langt opphold i avgangene, men til slutt kom jeg meg da både inn til sentrum av Düsseldorf og videre til Bochum hvor jeg skaffet meg en Weltmeisterteller fra Lukas Podolskis medsammensvorne før jeg tok kveld.