Må jo bruke fotballbloggen til noe, også nå i koronaens 2020. Hos Nasjonalbiblioteket kom jeg over denne avissaken, som jeg har skrevet av og modernisert språket noe i for å gjøre den mer tilgjengelig.I «Forældre og børn» skriver kaptein H. Angell en utmerket artikkel om idrett, hvorfra følgende gjengis.
– Nylig kom jeg forbi en skole i en fjellbygd Det var friminutt. Utenfor skolen, langs veggene, sto gutter og jenter hutrende og blåfrosne. Nedenfor lå et islagt tjern og lo i solskinnet, ovenfor vinket en skibakke så smilende at det lyste på «langan lei». Men ikke et skipar med opp i bakken eller muntre skøyterunder på tjernet var å se. Barna ville svært gjerne gjort noe annet enn å fryse og kjede seg, men læreren hadde ikke lært å utnytte friminuttene, og det var foreldre i bygda som anså idrett for å være syndig! Sure, dvaske fjes!
Hvor mange oppdragende friminutter går ikke tapt i Norge hver dag!
Foreldre og Lærere! Send barna ut på «leikarvollen», idrettsplassen, skibakken, skøytebanen, skap en glad ungdom, djerv og frisk, en ungdom som bærer hodet høyt, som bærer øyne som stråler av livslyst og livsmot, en ungdom som kan ta fatt i dette land så den kan både verge det, rydde det og bygge det.
Det fins alltid en hel del av våre kjære småfolk som ikke kan se et tre, et plankegjerde eller lignende, uten at de får en uimotståelig trant il å klyve og klatre, til å våge noe – selv om det blir flenger i bukser eller skjørter, og skjenn og juling attpå. Andre kan ikke se båt og seil, ski, kjelke eller skøyter uten å ville prøve farten. Det kribler i dem; ut vil de, ut må de. La dem gjøre det, skaff dem idrettsøvelser, der får de bruk for sitt overmål av mot og kraft.
Andre av våre kjære barn er noen virkelige «dydseksemplarer», holder pent i mors kjole, sitter pent inne, glemmer aldri å ta på seg frakk og kalosjer. Send dem ut i herdende idrettslek, de kan ellers komme til savne den freidighet og det mot som må til på seilasen ut fra hjemmets lune favn.
– Hvor mye øl, brennevin, kaffe, tobakk – ja, hvor mange frakker og kalosjer har ikke norsk ungdom spart seg selv og far og mor for i de siste år. Ungdommen ser friskere ut. Idrettslivet har gjort det, påstår man Hva skulle ellers ha bevirket forandringen.
Vi er imidlertid bare begynt på det å få en idrettsungdom. Vi trenger [å komme] lenger frem. Vårt land krever det, og innbyr oss til det med åpne armer.
Og våre tradisjoner krever det også Våre sagaer forteller oss om hvilket djervt, friskt og kjekt folk som bodde her i gamledager. Fattige og få var de, men sterke og mektige var de, med faste karakterer, de var trofaste, ærekjære – – Idrett hørte med til mannens dannelse; sunn sjel i sunn kropp, uten de to ting forent var en mann ikke en mann. Og slik burde det være nå også, være fedres mål må også være vårt.
Vi har i idretten en gammel nasjonal arv, som det er vår plikt å ta opp og verne om, holde hellig. Den er alle nordmenns eie, fattigmanns som rikmanns, gutters som jenters.
(Avskrift og språkmodernisering fra Nordlands Avis 6.3.1902)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar