Charlottenlund - Hitra 4-0

Da jeg innså at jeg kunne kombinere en familiehelg i Trondheim med litt deilig fotball, så var jeg ikke tungbedt. Etter jobb torsdag hoppet jeg på toget nordover, jeg hjemmekontoret away from home fredag, og  så kom fredagskvelden. Etter å ha fått på meg noen ekstra lag klær ble jeg plukket opp av Tore, og sammen satte vi kursen mot andre sida av E6, der det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Charlottenlund og Hitra.

Det som møtte oss ved ankomst var en flott kunstgressmatte med en liten tribune som faktisk lå under tak ved idrettshallen like ved banen. Her tok vi plass, og fikk før myntkastet ble tatt se en unggutt gi hjemmelagets spillere klar beskjed: Hans lag hadde slått Hitra 20-0, så de hadde bare med å opprettholde streaken.

Etter et par minutter bestemte jeg meg for å utnytte det lille som var igjen av dagslys til å få fotografert litt rundt banen, og like etter jeg var kommet meg bak Hitras mål ble det sendte avgårde et skudd fra litt spiss vinkel som smatt forbi målmannen og i nettet. 1-0, 7-minutter spilt, og en forbipasserende CSK-trener erklærte at det der var det han som hadde lært skytteren!

Hjemmelaget hadde før kampen en noe utsatt tabellposisjon, og det ble raskt tydelig at det var de som var mest å spille for. De kjempet på, og før det var spilt tre minutter etter forrige mål vartet de rød/grå opp med et flott angrep som endte med scoring og 2-0.

Jeg kategoriserte 1-0 som en litt laber keeperprestasjon og 2-0 som en kremscoring, men da 3-0 kom var det forsvarets tur å opptre litt labert da en Charlottenlund-spiller fikk stå alene og fyre løs mot mål. Før det var spilt et kvarter var iallfall kampen i praksis avgjort, og etter dette dabbet det noe av ute på kunstgresset.

Jeg tok meg tilbake til tribuna, hvor det nå var godt over tjue personer, og blant annet Inge var dukket opp, så dermed ble det mye prat om deilig breddefotball inn mot pause. Da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 3-0, og jeg gikk for å skaffe meg en vaffel med jordbærsyltetøy som ble konsumert sammen med litt medbrakt vaniljecola.

I andre omgang skjedde det lenge ikke stort å skrive hjem om. CSK hadde et smell i stolpen, på tribuna fikk vi oppdateringer fra Buvik og skjønte at vi hadde dratt på feil kamp. Hitra prøvde så godt de kunne å redusere, men lyktes ikke. Med ti minutter igjen av kampen lyktes derimot hjemmelaget med å score igjen. Fotball.no påstår at det var Petter Aspås som fullførte et hattrick, mens mine to fotballkyndige sidemenn var overbevist om at det var snakk om et selvmål. 4-0 sto det iallfall, og etter ti avsluttende minutter hadde det ikke skjedd mer.

Lagene takket hverandre for kampen, og jeg ble ekspedert tilbake til Persaunet for å gjøre meg klar for lørdagens kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Hillringsberg - Carlstad FC 0-2

Etter å ha tilbragt helga på korpsseminar i Arvika avsluttet vi spillinga søndag ettermiddag. Jeg hadde lang tid i forveien sjekket ut mulighetene for litt banehopping på veien hjem, så etter å ha ryddet på kulturskola satte jeg kursen sørover langs Glafsfjordens østbredd. Etter å ha forsert en vanvittig regnbyge kjørte jeg over brua som krysser innsjøen, og svingte nordover hvor jeg etter en liten mil kom fram til Gladishill i Hillringsberg hvor det var klart for division 7 (altså nivå 9)-kamp mellom Hillringsberg IF og Carlstad FC.

Etter å ha kommet inn slo jeg av en prat med de hyggelige damene i kiosken, og innså at med Forza Tromsø-hettegenseren på var jeg pent nødt til å holde med hjemmelaget som spilte i flotte rødhvitstripete trøyer. Det var likevel gjestene fra storbyen som hadde et visst favorittstempel, ettersom Hillringsberg så langt i år omtrent ikke hadde tatt poeng.

Lenge var det ikke noen klar dominans fra CFC å spore ute på gressmatta. Jeg merket likevel at mens gjestene kom til noen sjanser som ble misbrukt på mer eller mindre spektakulært vis, så kom hjemmelaget til langt færre muligheter. De som driver og regner på xG hadde nok kost seg her!

Etter vel tjue minutter fikk vi så omgangens så langt klart største målsjanse. Et hjørnespark ble ekspedert videre, og hjemmelagets gode keeper foretok en helt vanvittig reaksjonsredning hvor han på mystisk vis klarte å slå ballen opp i tverrliggeren. Etter å ha sett videoen min av situasjonen blir jeg bare mer og mer forundret over at det ikke ble mål.

Mål ble det derimot like etterpå, i det 25. minutt. Med 0-1 mistenkte jeg at kampen i realiteten var avgjort ettersom det var tabellfavoritten som hadde tatt ledelsen. Foran knapt tretti tilskuere (hvorav ingen hadde valgt å benytte seg av den fantastiske lille tribuna de hadde her) ble mine mistanker mer og mer bekreftet, tross at de rødhvite etterhvert kjempet seg til noen halvsjanser.

I det spillerne hadde begynt å spørre dommeren om det var lenge til pause fikk vi nok en scoring, og dermed sto det da dommeren sendte lagene i garderoben to minutter senere 0-2. Jeg benyttet anledningen til å skaffe meg noe å drikke og en dobbel korv i brød (Hvorav den ene falt ned og måtte kastes! Skandale!), før spillet igjen kom i gang etter en svært kort hvil.

Andre omgang ble aldri spennende. Begge lag virket ute av stand til å produsere mer, og det mest actionfylte som skjedde var nok at jeg ble angrepet av noen hjortelusfluer som heldigvis viste seg å sette svært lite pris på duften av Djungelolja.

En av bortelagets spillere fikk en ankelskade som gjorde at han måtte byttes ut, det begynte å styrtregne, og etter noen minutters tillegg i tiden sluttet både regnet og kampen. Det sto 0-2, og mens spillere og dommer takket hverandre for kampen satte jeg kursen tilbake mot Norge, via en helt amazing grusvei. Om du har full tank på bilen og ikke har råd til billett til Tusenfryd kan jeg på det sterkeste anbefale å kjøre Glava-Töcksfors via Lenungen!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Trosvik 2 - Rolvsøy 2/Nylende

Endelig var dagen kommet. Jeg hadde lenge irritert meg over at det var én bane i Østfold som manglet å få registrert i Futbology-appen, og etter å ha sjekket og dobbeltsjekket og trippelsjekket var jeg helt sikker på at det det skulle spilles kamp der. Jeg satte derfor kursen sørover, og svingte etterhvert inn ved Trosvikbanen, hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp mellom Trosvik 2 og Rolvsøy 2/Nylende.

Foran ca 10 tilskuere, deriblant Trond, Sigbjørn og undertegnede, kom gjestene svært godt i gang, og det var bare spilt to minutter da ballen gikk i nettet første gang for kvelden. 0-1 altså.

På den relativt nye kunstgressmatta som helt nylig var blitt rehabilitert (Ubrukelig olivensteinfyllmasse var byttet ut med furuflis i håp om at det skulle fungere bedre) fortsatte karene i de mørke trøyene (så mørke at dommeren måtte spille med hvit overtrekksvest) å dominere, men etterhvert kom hjemmelaget mer med på notene. I det klokka tikket inn mot tjue minutter kulminerte den gode perioden for rødtrøyene i at en av dem så at Rolvsøy/Nylende-keeperen sto litt langt ute, og lempet ballen avgårde i retning mål. Som planlagt seilte lærkula i en bua over målvakten, og snek seg deretter under tverrliggeren til 1-1.

Etter dette kjempet bortelaget seg tilbake inn i kampen, og tok i det 33. minutt igjen ledelsen, før de sekunder før ferdigspilt førsteomgang økte til 1-3, som også ble pauseresultatet.

Det var ikke stort å ta seg til i pausen, men heldigvis ble spilleoppholdet kort i den kjølige høstkvelden. Ut fra startblokkene i andre omgang var det hjemmelaget som først klarte å skape noe, men veldig farlig ble det ikke. Farlig ble det derimot seks minutter ut i omgangen, men igjen var det Rolvsøy 2/Nylende som scoret, og det sto 1-4.

I det vi nærmet oss timen spilt ble det blåst straffespark, og tross enorme protester fra hjemmelagets spillere sto dommeren på sitt. Straffeskytteren gjorde seg klar, men utførelsen ble ikke stort å skrive hjem om, og i tillegg leverte Trosvik-keeperen bra på sin egen retur, så det ble ingen scoring.

Det tok likevel ikke mer enn vel ti minutter før ballen igjen lå i nettet, og med 1-5 og 19 minutter igjen å spille virket kampen ganske så avgjort. Ni minutter senere kom så også 1-6, før vi i det 83. minutt fikk 1-7.  Etter denne scoringa ble for øvrig en av de involverte spurt fra lagkameratene om kneet tålte det han hadde gjort, så det var ingen tvil om at her snakker vi om deilig nivå på breddefotballen!

Tross at kampen var avgjort og det var kaldt i lufta fikk vi en hendelse helt på tampen med litt temperatur. Etter litt knuffing og kjefting roet det hele seg heldigvis ned, og etter et par minutters overtid ble kampen blåst av med 1-7 på blokka.

Mens aktørene takket hverandre for kampen satte jeg kursen tilbake mot hovedstaden i visshet om at «Prosjekt Østfold» var komplettert (Fortsatt mangler jeg kamper på Tistedalen KG, Østsiden KG, Selbak gress, og Råde gress, men så lenge disse ikke ligger som egne anlegg i appen prioriteres de neppe veldig høyt).

Flere bilder fra kampen (litt færre enn vanligvis pga horrible lysforhold) kan du se på Google photos.

Veitvet - Heming 2-1

Jeg hadde egentlig planlagt en liten utflukt for å få nok en ny bane denne tirsdagskvelden, men innså at siden arbeidsdagen hadde vært full av møter måtte jeg jobbe litt utover ettermiddagen for å faktisk få gjort noe denne dagen. Etter å ha sendt de eposter som skulle sendes hoppet jeg derfor i bilen med en av mine nærmeste baner som mål, og litt over åtte sto jeg klar for å se fjerdedivisjonskampen mellom Veitvet og Heming.

Veitvet har etter jeg så dem rykke opp i fjor slitt tungt i divisjonen, mens Heming i det siste har fått mye oppmerksomhet for en voldsom satsing til fjerdedivisjon å være. Det var derfor et klart topp- mot bunn-oppgjør som ventet, og da kampen noen minutter forsinket (pga en G13-kamp som måtte bli ferdig) ble sparket i gang fikk vi snart se en klar dominans fra gjestene fra vestkanten. Helt enveiskjørt ble det ikke, men det var likevel ingen overraskelse da 1-0 kom etter vel 16 minutter.

Ikke lenge etter vartet vertskapet opp med en helt strålende kontring, men avslutningen ble som så mange andre av de grønnkleddes avslutninger denne kvelden for dårlig, og endte langt over mål. Apropos dårlige avslutninger, så var det plenty av dem i begge ender av banen, og Heming hadde all grunn til å gremmes over at de ikke klarte å score mer enn sitt ene mål i første omgang.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at det kom til å stå 1-0 til pause da en ball aldri ble klarert fra Heming-forsvaret, og etter masse om og men endte i nettet til 1-1 i det 43. minutt! Skulle vi få se et overraskende poengtap for de for anledningen hvitkledde?

Da dommeren sendte lagene i garderoben til pause sto det fortsatt 1-1, og jeg trasket mot bilen for å finne et par fingervanter jeg mente befant seg der. Det var ingen tvil om at høsten var kommet! Jeg trasket deretter mot klubbhuset, og klarte etterhvert det Ulrik, Lars Erik og Christian hadde mislyktes med da de var på kamp her for noen uker siden: Å lokalisere kakesalget og sikre meg et deilig stykke brioche-kake.

Fornøyd med at bredderutinen min hadde sikret meg et kakestykke tok jeg igjen plass ved banekanten, og fikk se begge lag komme ut i hundre. Om dette var fordi de ville vinne kampen eller fordi det var så kaldt at om man ikke løp frøs man ihjel vet jeg ikke, men scoringer ble det uansett lenge ikke noen flere av.

Selv om det var kjølig begynte temperaturen ute på kunstgresset etterhvert å stige en del, og en periode fikk vi flere ekstremt tøffe (men stort sett rene) taklinger. Det ble også delt ut noen gule kort, blant annet ett til Veitvets trener som var ekstremt misfornøyd med en avgjørelse dommertrioen gjorde.

Fortsatt var det nok Heming som holdt det høyeste nivået ute på banen, men Veitvet kjempet heroisk, og viste gjentatte ganger at innsats er vel så viktig som ferdigheter. Likevel førte ikke verken nivå eller innsats til scoringer, og med et lite kvarter igjen av ordinær tid twitret jeg at denne kampen skrek etter et vinnermål på overtid.

I det vi gikk inn i overtiden gjorde Heming flere bytter, og like etterpå fikk de et frispark omtrent på midtbanen. Alle mann gikk fram, og keeper slo ballen forover. Den ble headet inn til Veitvets keeper, som raskt satte i gang et motangrep, og nok en gang stormet grønntrøyene forover. Ballen ble forsøkt klarert, men han som fikk den på hodet nikket den til en motspiller, som fikk den med seg forover og spilte gjennom en lagkamerat som løp ballen forbi keeper og Hemings siste forsvarsspiller, og avsluttet i mål! Underdogen hadde tatt ledelsen på overtid!

Det ble spilt noen minutter til, men faktisk var Veitvet tross at en av spillerne fikk sitt andre gule kort (så gult at han hadde tatt av trøya og forlatt banen omtrent før dommeren blåste) vel så nær å øke ledelsen ytterligere som det Heming var å utligne, så da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 2-1 og glade groruddøler kunne juble for en etterlengtet hjemmeseier! (Den forrige kom i april mot tabelljumbo Nesodden). (Lenke til flere bilder under bildet)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Djurgården - IFK Göteborg 3-0

Etter lørdagens orkesterkonsert tok jeg en rolig søndag formiddag før jeg satte kursen noenlunde på måfå ut i Stockholms t-banenett. Etter å ha havnet på Zinkensdamm og sett en halv juniorkamp, samt deler av en Ultimate-turnering tok jeg trikken til Johanneshov midt i tjukkeste Hammarby-land. Her møtte jeg på hennes lokale pub Elfsborg-supporteren Annica som jeg første gang traff i Örebro, og vi hadde det svært hyggelig mens vi så Elfsborg slå Sirius på overbevisende vis! Etter å ha konsumert en fremragende pytt-i-panne og hatt en liten prat på lufta hos NRK tuslet vi så de få hundre metrene bort til Tele2 arena hvor det var klart for allsvenskanmatch mellom Djurgården og IFK Göteborg.

Vi fant enkelt fram til plassene våre, helt oppunder taket på familjläktaren, og jeg innså at det neppe ble noen nærbilder av spillerne i dag på dette som var min bane nummer 550 registrert i Futbology-appen. Etter litt røyk på bortetribuna og litt blussing i motsatt ende startet kampen. 

Det ble raskt klart for meg at det var hjemmelaget som hadde tenkt å leve opp til sitt favorittstempel i toppen av tabellen. Ledsaget av et solid trøkk fra supporterne i sin kortside presset de på, men uten å skape de helt store sjansene, og med et like solid trøkk i ryggen var det faktisk gjestene fra vestkysten som kom til den første store sjansen.

Da vi nærmet oss halvtimen hadde vi fortsatt ikke fått se noen scoringer, men plutselig kom det et mål, og fortjent nok var det hjemmelaget som tok ledelsen. Selvsagt var det ingen andre enn den tidligere aktive IFK-supporteren Victor Edvardsen som dukket opp og hamret ballen i mål til 1-0.

I det 37. minutt ble så en av stockholmerne liggende og sprelle i feltet. Ryktene på twitter tilsa at dette var svært billig, men det ble gitt straffespark, og dette ble hamret i mål til 1-1. Hvem som skjøt, spør du? Victor Edvardsen, såklart.

2-0 sto seg til pause, og med 21733 andre tilstede på tribunene valgte Annica og jeg å bli sittende heller enn å gjøre noe forsøk på kiosken, og etter et lite kvarter startet spillet opp igjen ute på gressmatta. IFK-erne (som var veldig uvant å se iført hvitt og gult i stedet for sine vante blåhvite striper) prøvde og prøvde, men det ville seg ikke for dem, og det var nok supporterne deres som var de beste med blåhvite hjerter i dag.

Apropos de blåhvite supporterne, så var det en ting de gjorde som forundret meg litt. Mens man oftest ser match-pyro i form av ganske massiv bruk av både røyk og bluss, gjerne i forbindelse med scoringer (Se eksempler fra kampen jeg så fredag), så hadde bortesupporterne i dag nesten konstant ett bluss som brant. Om ikke det neste var tent før det forrige slukket, så var det iallfall ikke veldig langt opphold før det igjen brant i hendene på en av de som sto på det tettpakka bortefeltet. Uvant, og sant å si er jeg litt usikker på hva jeg syns om denne formen for blussbruk.

Da vi nærmet oss en time spilt skulle jeg akkurat til å si at kampen var i ferd med å bli et langt gjesp da dommeren på nytt blåste og pekte på straffemerket. Igjen var det Djurgården som hadde fått straffespark, igjen var straffesparket svært billig, og igjen var det Victor Edvardsen som skjøt ballen i mål. 3-0 og hattrick!

Kampen var nå i realiteten avgjort og det eneste IFK-erne kunne håpe på var å skaffe seg et trøstemål. Heller ikke det klarte de, så da dommeren til slutt blåste av kampen kunne hjemmelaget juble for tre poeng og serieledelse, mens det ikke akkurat så ut til å være kjærlighetsmeldinger som haglet fra bortefeltet mot IFK Göteborgs spillere som kom bort for å takke for støtten.

Vi kom oss etterhvert ut av stadion, fulgte strømmen mot T-banen, og etter å ha sagt farvel til Annica fikk jeg satt meg ned og sett slutten av TILs bortekamp mot Viking, noe som medførte høye topper og dype daler i humøret mitt på vei tilbake mot hotellet.

Råsunda IS - Råsunda FC 1-2

Symfoniorkesteret mitt er i Stockholm på turné denne helga, så etter å ha avslutta fredagens øvelse i Andreaskyrkan svippet jeg innom hotellet med bagasjen før jeg la ut i kvelden på jakt etter nye fotballbaner. Siden jeg tirsdag var på Råsunda i Vallset valgte jeg å nå sette kursen mot det ekte Råsunda, og etter en liten busstur og en liten spasertur var jeg på plass, klar for å se division 7 (altså liganivå 9)-matchen mellom Råsunda IS og Råsunda FC.

Den gamle VM-arenaen Råsundastadion ble jo revet til fordel for Friends Arena (hvor jeg var i 2017) tilbake i 2013, men like ved der det gamle stadion lå ligger altså Råsunda idrottspark, med en liten kunstgressbane. Mens hjemmelaget er en «normal» klubb, som attpåtil har litt historikk og tilbake i 1984 spilte kvalifisering til division 2, så er bortelaget alt annet enn normale. Laget består rett og slett av AIK-supportere, og de som ikke er med og spiller, de står på sidelinja og synger og fyrer bengaler som om det var allsvenskan vi snakket om! Da kampen skulle blåses i gang fikk vi derfor et pyroshow som var så kraftig at avspark måtte utsettes nesten fem minutter.

Da vi endelig kom i gang var det to litt avventende lag vi fikk se. Jeg syntes etterhvert kanskje hjemmelaget fikk et lite overtak, men noen sjanser å snakke om kom det ikke. Like før det var spilt tjue minutter stoppet dommeren plutselig spillet, og jeg lurte på om det skulle være drikkepause i den kjølige septemberkvelden. Da man igjen var i gang innså jeg at dommeren hadde sett det samme som jeg hadde irritert meg litt over: Hjemmelagets mørkeblå trøyer var nesten umulige å se forskjell fra gjestenes svarte på. Råsunda FC måtte derfor kle på seg overtrekksvester, og nå ble forvirringspotensialet kraftig redusert gjennom at det var bare dommeren som var umulig å se forskjell på fra bortelaget.

Omgangen var såvidt halvspilt da bortelaget fikk et straffespark, og han som skjøt gjorde alt rett. En ny bølge pyro ventet, og det sto 0-1.

Hjemmelaget hadde som sagt hatt et lite overtak før scoringa, så det føltes på ingen måte ufortjent da de i det stoppeklokka mi passerte 32 spilte minutter fikk kriget ballen i mål til 1-1. Vi var dermed like langt da jeg hilste på RFCs grunnlegger Joakim, og fortalte litt om min groundhopping og fikk høre litt om klubbens historie.

Da vi nærmet oss pause kjente jeg at kostholdet mitt i dag mildt sagt ikke hadde vært helt optimalt. Jeg snek meg derfor i retning kiosken, og da dommeren blåste til pause og det fortsatt sto 1-1 smatt jeg inn døra og skaffet meg ikke bare en, men to korv i brød! Nå var jeg så sulten at jeg antagelig hadde elsket det om de så hadde servert meg kokte grankvister, men pølsene var veldig gode!

Dommeren var smart nok til å hente inn forsinkelsen fra kampstart ved å korte inn litt på pausen, så klokka var ikke noe særlig over ni da andre omgang startet. Flomlysene på Råsunda idrottspark var ikke helt på nivå med hva de på Råsundastadion hadde vært, så det ble nok noe færre brukbare fotografier enn vanlig, men jeg så iallfall at knapt fem minutter inn i omgangen ble det veldig ampert foran Råsunda FCs mål. Man fikk etterhvert roet gemyttene, og jeg må si at dette var en av flere situasjoner i kampen hvor jeg syntes dommeren gjorde en svært god jobb under tidvis ganske krevende arbeidsforhold.

Spillet bølget nå ganske mye fram og tilbake, og i det 69. minutt var det hjemmelagets tur til å få straffespark. Bortefansen gjorde sitt beste for å psyke ut straffeskytteren, og det kan virke som om de lyktes da straffesparket gikk utenfor mål til stor jubel fra feltet bak bortebenken!

Hadde gjestenes supportere vært fornøyde etter straffebommen var de ikke like happy knapt fem minutter senere. Et frispark ute fra flanken ble etter litt om og men kriget i mål, men krigingen var nok noen hakk over streken. Dommer annullerte for angrep på keeper, og det sto fortsatt 1-1 (Men det var alt blitt futtet av en god del mer pyro).

Etter dette tok det så veldig kort tid før det på ny oppsto dramatikk. Råsunda IS' keeper stormet ut av feltet og foretok en høyst ureglementert felling av en motspiller. Hadde han ikke gjort dette hadde vedkommende hatt klar bane til mål, så den grønnkledde måtte bare dra av seg hansker og trøye, og sette kursen mot sidelinja, mens lagkameratene måtte belage seg på å fullføre kampen med bare ti mann på banen.

Herfra og inn handlet det aller meste om hvorvidt Råsunda FC skulle klare å få et vinnermål. Råsunda IS på sin side prøvde å bruke mest mulig tid, og lyktes forsåvidt OK med dette. Det begynte egentlig å se ut som om vi skulle gå mot en uavgjort kamp da gjestene tok et innkast med supporterne sine i ryggen. Han som mottok ballen så at keeper sto litt ut fra mål, og fyrte lås fra sikkert 30 meters hold. Ballen seilte som planlagt over keeperen, men ville den også snike seg under tverrliggeren? Det gjorde den i det klokka viste 87:50, og vi fikk noen helt vanvittige scener med pyro, banestorming og generell jubel.

I sluttminuttene var nok RFC nærmere å øke ledelsen enn RIS var utligning, og da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 1-2, og vi fikk på ny helt enorme jubelscener ute på kunstgresset.

Mens feiringen fortsatte var det for meg bare å tusle tilbake til bussen, prøve å finne meg noe mat før leggetid, og så ta kveld etter det som helt klart hadde vært årets breddefotballopplevelse!

Flere bilder fra matchen kan du se på Google photos!

Fjellhamar - Søndre Høland 5-2

På vei sørover fra Vallset tikket det plutselig inn et par innsjekkingsvarsler i Futbology-appen, og jeg innså at jeg kunne få med meg over en omgang av en kamp til denne fuktige tirsdagskvelden. Jeg svingte derfor av ved Olavsgaard, kjørte over Skjetten, suste forbi Strømmen, svingte inn mot Fjellhamar og parkerte. Jeg fant regnjakka i bagasjerommet og entret stadion, hvor det var spilt ca 40 minutter og det fortsatt sto 0-0 i femtedivisjonskampen mellom Fjellhamar og Søndre Høland.

Etter å ha hilst på «Blaker'n» som hadde tatt turen for å se to av konkurrentene i kampen om opprykk møtes så jeg meg rundt etter André som var grunnen til at jeg hadde tatt turen, og mens jeg ikke så ham ble 1-0 scoret på overtid. I det det ble pause med 1-0 på tavla fant jeg ham, Stine og Oda Malene inne i kaféen.

Jeg sørget selvsagt for å skaffe meg kveldens andre vaffel, og etter litt god gammeldags skjitprat rundt bordet var det igjen tid for å gå ut i regnet.

Ute på banen virket hjemmelaget sterkest, og etter først å ha økt til 2-0 etter ti minutter ble det så 3-0 etter et kvarter av omgangen. Gjestene slo nesten umiddelbart tilbake og satte først inn 3-1 i det 62. minutt, før de viste at de hadde latt seg inspirere av August Mikkelsen og scoret på frispark (dog ikke helt like vakkert) så det sto 3-2 etter 67:30.

Fjellhamar viste likevel i det klokka mi passerte 73 minutter at de ikke hadde tenkt å rote bort de tre poengene, og gikk opp i 4-2.

Ikke lenge etter fikk jeg så høre noe av det sjukeste jeg har hørt på en fotballtribune noensinne da det ble hevdet at tidligere nevnte André ville vært en vakker dame. Godt på overtid ble så sluttresultatet fastsatt til 5-2, og når sant skal sies var det på ingen måte ufortjent med hjemmeseier ut fra de drøyt 50 minuttene jeg hadde sett av kampen.

Usikker på hvordan man skal tolke at taktikktavla var plassert ved søppeldunken

Vallset - Ottestad 3 (4-2)

I min jakt på bane nummer 550 (som etter planen kommer søndag) satte jeg tirsdag etter jobb kursen nordover i rushet, og svingte etter litt køkjøring østover på Kløfta. Etter å ha fylt billig bensin på Vormsund bar turen videre opp Odalen, og etter litt om og men kom jeg til det som må være Hedmarkens svar på Fauske, Vallset (Grunnen til denne sammenligninga er selvsagt at sentrum også her heter Gata). Her fant jeg fram til fotballbanen, hvor lagene var i full oppvarming foran sjettedivisjonsoppgjøret Vallset - Ottestad 3.

Fotballbanen på Vallset ligger i et flott anlegg med en nydelig gressbane i full størrelse, en finfin litt mindre kunstgressbane, og en ballbinge som så litt småsliten ut men sikkert også gjorde nytten. Gressbanen har det noe underlige navnet Råsunda, og er altså oppkalt etter VM-finalearenaen fra 1958.

Da kampen ble sparket i gang var det noen småjenter som egentlig var på trening på kunstgresset som interessert fulgte med. Trenerne prøvde fortvilet å få dem til å vente tilbake til treninga, men fikk klar beskjed om at «det er mye gøyere å se kamp!». De returnerte uansett til treninga etterhvert, og gikk dermed glipp av å se gjestene som prøvde å ta igjen serielederne Hamar IL som forventet ta føringen, mens hjemmelaget som hittil i år ikke hadde tatt et eneste poeng tilsynelatende ha mer enn nok med å avverge scoring.

Tross underdog-stemplet, de grønnkledde fra sørenden av Stange kommune kjempet seg etterhvert inn i kampen, og kom etterhvert også til noen målsjanser, blant annet et forsøk på brassespark som endte opp som et hjørnespark. Samtidig var det kun noen svært gode inngripener fra Vallsets keeper som forhindret at gultrøyene fra nordenden av samme kommune tok ledelsen.

I det 28. minutt fikk en av kampens beste spillere, Vallsets Johannes Tibinyane ballen, og driblet rundt halve Ottestad før han avsluttet forbi keeper i mål til 1-0. Stor prestasjon, og en noe uventet ledelse!

Da også 2-0 kom knapt åtte minutter senere trodde de omlag femti tilskuerne knapt det de så. Skulle man endelig få årets første poeng, og det attpåtil mot et topplag?

Gjestene begynte etterhvert å surne litt da de virkelig slet med å få til noe, og heller ikke hadde marginene på sin side når de innimellom fikk til noe. Det kunne også virke som om de begynte å føle seg motarbeidet av dommeren (noe jeg ikke kunne se at de hadde noen grunn til), og spesielt lagets keeper ble ufrivillig en kilde til underholdning for hjemmefansen da han stadig hevdet at situasjoner dommeren var mye nærmere enn hva han selv var var opplagte kort eller frispark.

2-0 sto seg til pause, og jeg benyttet anledningen til å få i meg en vaffel, som jeg mistenker at hadde vært helt i toppklasse hadde den vært noen hakk mer nystekt. God var den uansett, og med nyhevet blodsukker var jeg klar for nok en omgang fotball.

Før det var spilt fem minutter av andre omgang fikk vi nok en scoring, og igjen var det hjemmelaget som scoret! 3-0, og nå kunne det virkelig begynne å se stygt ut for de gules sjanser til å få med seg noe hjemover.

Etter et par magiske minutter litt senere så det ikke fullt så stygt ut. Først fikk Ottestad 3 tildelt et straffespark, som med 56:35 på klokka ble konvertert til mål og 3-1.

Omtrent det neste som skjedde var at et frispark fra litt distanse etter litt om og men endte opp i nettet, og rett før klokka bikket 59 spilte minutter sto det 3-2!

Hjemmelaget så nå veldig vaklende ut, og jeg antok det bare ville være et tidsspørsmål før vi fikk en utligning og kanskje også en full snuoperasjon. Slik gikk det ikke. «Hansa», hjemmelagets keeper, leverte flere gode redninger, og samtidig slutta det å fungere like godt som det hadde gjort i forbindelse med scoringene for bortelaget. Når da plutselig 4-2 kom litt ut av det blå rett før det gjensto et kvarter av kampen, og definitivt mot spillets gang virka lufta å gå litt ut av de gule.

Støttet av et heiende hjemmepublikum som luktet en stor skalp ble det aldri virkelig spennende i sluttminuttene. Ottestad 3 kjørte definitivt på, men det ble litt for slapt, og da dommeren etter flere minutters overtid endelig blåste av fikk spillerne endelig juble for seier sammen med fansen!

Jeg satte kursen raskeste vei sørover igjen, men før jeg visste ordet av det hadde jeg stoppa for å se en halv kamp til på veien hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.'

Tromsø - Bodø/Glimt 3-2

Etter å ha forlatt oppvarmingskampen i Krokelvdalen kom jeg etterhvert inn til Tromsø sentrum, hvor jeg lokaliserte de andre TIL-supporterne som var samlet på et utested. Her var det et SABLA liv, og vaktene måtte flere ganger gjøre seg strenge for å få jaget folk som sto og danset på bordene ned igjen. 75 minutter før kampstart ble det så samlet avgang oppover mot stadion, og med sang, trommer og pyro beveget folkemengden seg opp bakkene mot Alfheim stadion, hvor det var klart for «Slaget om Nord-Norge», Tromsø - Bodø/Glimt.

Basert på bodøværingenes resultater de siste årene og nylig tilbakelagte overgangsvindu var det vel liten tvil om hvem favorittstempelet lå på foran kampen, men samtidig hadde TIL hatt en fin høstsesong så langt, og blant annet vunnet alle kampene på hjemmebane etter kunstgress-skiftet i sommer.

Klubb og supportere hadde sammen mobilisert voldsomt inn mot dette ikke helt lokale derbyet, og det var derfor et fullsatt Alfheim som ventet oss denne søndagskvelden. 

Da supportertoget fra sentrum ankom gikk det overraskende glatt å komme seg inn, men ikke lenge etter var det uendelige køer som omtrent ikke beveget seg. Etter en stund så jeg derfor fra min plass på Forza Tromsøs L-felt at vaktene rett og slett sluttet å sjekke billetter, og nå gikk innslippet veldig mye mer effektivt unna. Man får vel tro at det ikke var spesielt mange uten billetter som sto der og ventet på å slippe inn på stadion, så dette var nok en god avgjørelse. Det var faktisk så mye folk på plass at jeg tipper klubbens daglige leder tross at en god del billetter var solgt til kraftig nedsatt pris satt innlogget på nettbanken med et bredt smil om munnen.

På feltet var det også smekkfullt, og etter å ha servert tidenes nordnorske TIFO (som riktignok ble forsøkt sabotert natta før(+)) ble det fyrt av noen bluss i åpningsminuttene av kampen. Selv hadde jeg utstyrt meg med et av de store Forza Tromsø-flaggene, og sto for intens flagging store deler av kampen.

TIL startet meget bra, og da det som alle skjønte at kom til å skje skjedde, Glimt-eide Lasse Nordås scoret mot nettopp Glimt, eksploderte vi av glede. Kunne det virkelig skje? Skulle vi vise de gule hvem som virkelig er sjefen?

«Gutan» fortsatte å imponere ute på det nye kunstgresset, og etter å ha prøvd å kreve et straffespark som verken dommer Tom Harald Hagen eller dommerekspert Svein Erik Edvartsen mente var en straffbar hands fikk de rødhvite en corner. I etterdønningene av denne ble det gjort klart for et frispark, og blant de som sto i posisjon for å lempe ballen mot mål var stjerneskuddet August Mikkelsen. Da dommeren blåste stormet han mot ballen, fyrte av, og sendte begge langsidene på Alfheim til himmels! Det ble fyrt av røykgranater, og visstnok gikk det en brannalarm, men vi sang og jublet så høyt at det merket jeg ikke noe til! 2-0! Mot erkefienden, som hadde villet kjøpe nettopp Mikkelsen de siste overgangsvinduene uten å lykkes med frieriene sine!

I ekstase så vi TIL ri 2-0-ledelsen inn til pause, etter at bortelaget hadde klart å produsere en slags pause i sluttminuttene. Skulle det holde helt inn? Jeg sendte en bestilling til kiosken etter to Mydland-pølser, og fikk se politiet og TILs supporterkoordinator ha en liten alvorsprat nede ved banekanten.

Da lagene kom tilbake oppdaget vi noe som nesten var like deilig som at TIL ledet. Han som svikta oss i vinter var ikke tilbake på banen. Etter en direkte elendig førsteomgang var han byttet ut. Sånn kan det gå. Da pølsebudet kom stappet jeg i meg de to eksemplene på prima nordnorsk matindustri, og var igjen klar for dyst i 45 minutter i det godes tjeneste.

Eric Kitolano har i år vært en litt «av eller på»-spiller, og for eksempel forrige helg i Haugesund syntes jeg han var litt avslått. I dag var han i høyeste grad påslått, og da han ti minutter ut i omgangen utnyttet en feil i gjestenes forsvar til å hamre inn 3-0 var det bare en ting å gjøre. Hyllest og baris!

Mens jeg lurte på meg igjen trøya etter litt uanstendig jubel skimtet jeg fra sørenden av banen at noen faktisk forlot bortefeltet og gikk mot utgangen. Ren nytelse å se, og vi ble etterhvert ganske så ovenpå på supporterfeltet. Forza-leder Morten ledet an i det som iallfall for meg var tidenes råeste utgave av vekselropet «Tromsø - blø førr drakta», og alt var blomster og fine ting.

I sluttminuttene ble kampen litt mer spennende enn hjerte og nerver hadde trengt akkurat da. Ulf-Johnny som sto like ved meg heiet så hardt at han muligens var Alfheims svetteste mann (og da inkluderer jeg spillerne!), og selv opplevde jeg noe jeg aldri har opplevd før: Jeg flagget så intenst med storflagget at jeg fikk krampe i den ene armen! Da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen var resultatet fortsatt ikke verre enn 3-2. VI HADDE VUNNET SLAGET OM NORDNORGE!

Feiringen ble litt kortere enn ønskelig, fordi jeg hadde et fly å nå. Jeg rasket med meg Arne og Jørgen, og etter litt leting fant vi min gamle IRC- og korps-kompis Jon-Vidar som etter en liten spasertur i retning bilen hans sørget for å få fraktet oss til flyplassen. Med et litt forsinket fly humpet vi sørover, og etter ankomst måtte Jørgen bare legge på sprang for å rekke toget hjemover, mens jeg og Arne kunne ta det mer bedagelig på vei mot parkeringsplassen hvor bilen min sto og ventet med en nesten kald vaniljecola. Dagen i Tromsø hadde vært verdt øre i bompenger, bensinutgifter og parkeringsavgift! Da jeg endelig kunne ta kveld etter 19 timer på farten kvernet «Vi e rødhvit og deilig som fan» ustanselig rundt i hodet på meg inntil jeg til slutt sovnet med et smil om munnen.