Etter å ha forlatt Tynset fant jeg ut jeg skulle prøve noe nytt, og satet kursen nedover Rendalen i stedet for Østerdalen. Etter en pitstop på mæccern på Elverum (Forferdelig kø!) satte jeg så kursen mot Romedal, hvor jeg hadde oppdaget at det var mulighet for å få klemt inn en siste kamp under langhelgas turné uten å måtte ta noe særlig omvei. Etter å ha tråklet rundt på noen hedmarkske småveier fant jeg så stadion, hvor det snart var klart for sjettedivisjonskamp mellom Romedal og Moelven 2.
På det som nok en gang var et helt fremragende friidrettsanlegg var friidrettsfasilitetene nå ganske nedslitte, men selve gressmatta så helt strøken ut, og det var bare å glede seg til et livlig oppgjør ute på matta. Innledningsvis virka begge lag litt forsiktige, men etterhvert syntes jeg hjemmelaget lot til å feste et lite grep om det som skjedde ute på banen. Begge lag produserte likevel store sjanser, men uten å få uttelling på dem.
Slik fortsatte det helt fram til pause, og jeg konkluderte med at i en stadionkiosk tilsynelatende uten annet tilbud enn kaffe og «butikkvarer» kunne jeg stå over i kveld (Noe som egentlig var greit, siden det hadde blitt bakverk av ulike slag både på Støren, i Helgådal, i Flatanger, i Vanvikan, i Åfjord, på Bessaker og på Tynset de siste dagene).
I det lette regnet fortsatte de store sjansene å komme på løpende bånd i andre omgang, men fortsatt ingen scoringer. Jeg hadde siden november 2020 sett 186 fotballkamper med scoring i, og begynte nå seriøst å bekymre meg for om rekka skulle ende her. At den før eller senere kom til å ende var jeg forsåvidt forberedt på, men at det skulle skje i en sjettedivisjonskamp?
Det må sies at angrepsspillerne virkelig prøvde å få rekka mi til å vare lenger, men enten hadde de bare uflaks, eller så var ferdighetene et lite hakk for dårlige. Sjanse etter sjanse etter sjanse ble misbrukt, og de få gangene ballen faktisk endte i nettet mente dommeren det hadde vært offside.
Etter flere minutter tillegg i tiden ble mine bange anelser bekreftet. Kampen endte 0-0, og jeg kunne fortsette til hovedstaden, etter det som tross denne litt skuffende avslutningen hadde vært en helt strålende breddefotball-langhelg i Trøndelag og Innlandet. (Og attpåtil med 7 av 8 kamper på naturgress!)
Søndag slet jeg meg opp av senga, ryddet etter meg i søsters kåk, og satte kursen sørover igjen. Hadde lenge planlagt at langhelga skulle avsluttes med kamp på Tynset, men så oppdaget jeg mulighet for enda en kamp senere, men første mål var uansett i øvre del av Østerdalen. Kjøreturen dit gikk fint, men jeg fikk litt bange anelser da jeg de siste milene inn mot destinasjonen fikk litt snø, hagl, regn, sol og sikkert et par-tre andre værtyper i løpet av få minutter. Jeg parkerte uansett i god tid før avspark utenfor Nytrømoen, før jeg tok plass foran tribunen, klar for fjerdedivisjonskampen Tynset - Strindheim 2.
Faktisk var det en liten milepæl i min groundhopping-karriere som denne søndagen ble nådd øverst i Østerdalen: Nytrømoen var min 400. registrerte norske bane i Futbology-appen! (484 totalt) Jeg holdt feiringen på et minimum, og bivånet at spillerne entret banen og gjorde seg klare til avspark.
På den nydelige gressmatta omkransa av et flott anlegg fikk vi knapt 150 frammøtte se en sjansefattig førsteomgang. Det var kanskje hjemmelaget som hadde de største sjansene, men gjestene fra Trondheim var absolutt med på notene. Scoringer ble det likevel ikke noen av, så da dommer Hartviksen sendte lagene til pause sto det fortsatt 0-0.
Jeg bestemte meg for å teste kiosken, og oppdaget til min store forskrekkelse at de ikke hadde vafler. De hadde derimot annen bakst, og jeg gikk for en veldig god gulrotkake-muffin. (Selv om de i kiosken prøvde å overtale meg til å ta en av hver da jeg slet med å bestemme meg mellom den og en klassisk langpannesjokoladekake)
Etter pause virket bortelaget klart friskere enn vertskapet, og da de etter ni minutter scoret på en corner føltes det absolutt ikke ufortjent.
Østerdøler har kanskje ord på seg for å være litt trege, men etter å ha fått et mål imot virket det som om hjemmelagets spillere endelig begynte å våkne. De begynte å produsere sjanser, noen av dem attpåtil svært gode. Likevel ble det ikke noen mål ut av dette, men nå hadde selv publikum kviknet til og begynt å gi litt lyd fra seg for å støtte sine rødkledde gutter.
Med ti minutter igjen av kampen var det så Strindheims tur til å ha en god periode, men heller ikke de klarte å havne i målprotokollen, noe som ga vertskapet anledning til å stramme seg litt opp. Rett før klokka viste 86 spilte minutter kom så utligningen, og kampen sett under ett var det ikke ufortjent, selv om de hadde hengt litt i tauene innledningsvis i andre omgang.
Bare et par minutter senere kom så kampens store kontrovers. En duell mellom Tynsets keeper og en blåkledd angrepsspiller endte med at sistnevnte tumlet overende. Dommeren blåste, og vi var nok mange som trodde det kom til å komme et potensielt kampavgjørende straffespark, men dommeren signaliserte for femmeter. Strindheims spillere og trenere protesterte voldsomt, men dommerteamet sto på sitt. Jeg sto like ved og fotograferte, men bildene mine kan dessvere ikke fungere som fasit. Likevel, når jeg ser bildene får jeg en følelse av at dommeren som jeg ikke kunne se gjorde noe feil ellers heller også her gjorde en riktig vurdering av situasjonen ved at keeper hadde ballen før sammenstøtet med motstanderen.
Strindheim 2s trener pådro seg et gult kort i protestene, og det var også det eneste av betydning som skjedde i sluttminuttene. Kampen endte 1-1, og jeg kunne sette kursen videre sørover mot bonuskampen jeg hadde sett meg ut.
Etter en fin liten kjøretur fra dagens første kamp kom jeg etterhvert fram til Bessaker, hvor jeg skulle se kamp nummer to for dagen (Jeg svingte først over kommunegrensa til Osen og pissa, så jeg kunne si at jeg hadde vært i den kommunen også). Etter å ha skiftet på meg tørre og varme ullsokker, samt lurt på meg noen fler lag med klær, og fått i meg noen livgivende Polarbröd var jeg igjen klar, og gikk ut av bilen for å se sjettedivisjonsoppgjøret mellom Bjørgan og FK Fosen.
Ved ankomst ble jeg invitert inn på klubbhuset mens jeg ventet på at kampen nærmet seg, og fikk her se en imponerende rekke klubbvimpler, hvor kanskje Ham-Kam sin var den mest overraskende å finne der inne. Jeg fikk også overrakt en flott «Heia Bjørgan»-t-skjorte, som det dessverre ikke var værforhold for å bruke denne kvelden. Det regnet nemlig. Mye. Veldig mye, og ifølge Yr skulle det fortsette med det hele kvelden, så her var det bare å stålsette seg og prise seg lykkelig for at man er vanntett.
Da klokka tikket mot seks marsjerte lagene inn på den flotte gressbanen med det som må være en av landets aller vakreste beliggenheter, omgitt av en eim av tigerbalsam. Begge lag hadde en miks av unge og godt voksne spillere, så her virka det som om ting kunne gå alle veier. Så man på tabellsituasjonen, så var det nok gjestene som var favoritter, men i havgapet kan allting skje.
Fra avspark var det ganske jevnt, og ikke mulig å se at det ene lag var noen favoritt. Favorittstempelet ble nok enda mindre da hjemmelaget i det tiende spilleminutt utnyttet at Fosen-keeperen hadde kommet litt ut fra mål, og sendte avgårde en lang chip som endte i nettet. 1-0, og stor jubel blant flesteparten av de rundt førti frammøtte.
Vel fem minutter senere var det FK Fosen sin tur til å juble, men denne jubelen fikk en brå slutt da dommeren hevet armen og markerte for offside.
Med tjuefire og et halvt minutt tilbakelagt av kampen fikk så hjemmelaget et hjørnespark som ble konvertert til scoring, og ledelsen var økt til 2-0. Skulle vi få en underdogseier i fjæra?
Etter rundt en halvtimes spill hadde temperaturen begynt å stige. Ikke i lufta, der var det fortsatt 5-7 grader og godt gammeldags migregn, men det var tydelig at flere av spillerne begynte å bli litt hete i toppen, og etter ei noe ufin takling var det flere som fikk et voldsomt behov for å markere seg og dytte og kjefte litt. Gemyttene roet seg heldigvis snart, men det var tydelig at seieren her betød mye.
Ikke uventet var det laget som lå under som virket mest frustrerte, og da hjemmelaget med 35 minutter på klokka satte inn 3-0 og målscoreren feiret på Cristiano-vis ble ikke frustrasjonen noe mindre.
Dette preget i stor grad de siste ti minuttene inn mot hvilen, og det var lite kvalitetsfotball å se nå. I pausen kjøpte jeg en vaffel, som like etterpå ble forsøkt vristet ut av hendene mine av ei vindkule. Jeg slapp heldigvis unna med en vrengt paraply, og skyndte meg å fortære bakverket før naturkreftene fikk overtaket.
I andre omgang virket det som om vertskapet hadde bestemt seg for at dette skulle de ikke rote bort, og de virket å ha ganske god kontroll de første ti minuttene. Det som da skjedde var at den defensive strategien slo feil ved at en ulovlig felling fant sted inne det noe utydelige sekstenmeterfeltet (Speaker hadde flere ganger beklaget at det regnet så mye at markeringene ble borte), og det ble dømt straffe. Straffen ble smelt i mål, og vi hadde 3-1 og nytt håp hos de sortkledde.
Den siste halvtimen av kampen var egentlig ikke allverden å skrive hjem om. Ikke bare hadde skoene mine gitt opp å holde meg tørr på beina, i tillegg økte vinden på. Samtidig red hjemmelaget av angrep etter angrep, anført av noen svært gode inngripener fra sisteskansen. Det høye presset fra gjestene medførte selvsagt også muligheter for angrep i andre enden, og det kunne like gjerne kommet en 4-1-scoring som en 3-2-redusering. På overtid fikk faktisk Bjørgan ballen i nettet, men ble avvinket for offside, og etter ytterligere noen minutter forbi nittiminuttersmerket blåste dommeren av så grønntrøyene kunne juble for seier.
Jeg sjekket fergetidene fra Rørvik til Flakk, og innså at om jeg startet med en gang ville jeg akkurat rekke ferga, så da var det bare å suse på tvers over Fosen, med nyeste episode av Pyro og Pivo på øret før jeg satte på NRK Sport og hørte første omgang av CL-finalen.
Etter fredagens relativt rolige reise sto jeg lørdag opp tidlig og satte kursen vestover fra Trondheim. Kom etter hvert fram til fergesambandet Valset-Brekstad, og foretok så litt stadionhjerte-fotografering deromkring. Kjørte deretter til Åfjord, hvor det var duket for den første av to kamper på planen min for dagen, femtedivisjonsoppgjøret mellom Åfjord og andrelaget til KIL/Hemne.
Jeg kom ganske tidlig fram, og oppdaget at ryktet om min ankomst hadde kommet meg i forkjøpet, så det var mange som hilste på, og beklaget at når jeg først tok turen var været så dårlig. For været var faktisk helt grusomt. Det regnet og regnet og regnet, men heldigvis hadde man lånt et par partytelt, samt hengt opp presenninger over noen ekstra mål, og dermed var det faktisk muligheter for tak over hodet.
Da kampen ble sparket i gang var det tross regnet kommet en del folk, men nøyaktige tall var nær umulig å beregne ettersom de fleste sto klumpet sammen som sild i tønne under presenningene og teltene langs banekanten. Jeg tror likevel ikke jeg er veldig langt unna blink om jeg sier at det var rundt trekvart hundre frammøtte med stort og smått.
De aller fleste av disse fikk rett før det var spilt 19 minutter for første gang denne dagen grunn til å juble, da 1-0 ble hamret inn fra spiss vinkel.
Bare vel fire minutter senere kom så også 2-0, da de gulsvarte leverte en kontring på svært høyt nivå.
Etter dette kom gjestene fra Kyrksæterøra litt mer med i kampen, så da var det nok en solid kalddusj (som om det ikke var ille nok med det konstante regnet) da et skudd fra en av hjemmelagets spillere i det 33. minutt gikk inn til 3-0.
Hjemmelaget fortsatte å ha et ganske godt grep om kampen, og knapt fem minutter før pause lå ballen igjen i nettet, men denne gangen ble de grønnhvite reddet av at AD hadde flagget til topps for offside. Offside ble det derimot ikke da åfjordingene kom med et veritabelt lynangrep som ga 4-0 bare halvannet minutt før pause.
I pausen fortærte jeg en svært god vaffel. Tekstur- og smaksmessig var vi helt på blink, hadde den bare vært nystekt i tillegg hadde vi snust på en nasjonal topplassering! Ellers så jeg svært mange som valgte å skaffe seg en pølse med brød som pausemat.
Etter hvilen kunne det virke som om Åfjord kanskje hadde begynt å tro at nå var jobben gjort og det var bare å ri dette inn. Dette er sjelden en smart tankegang å la synke inn, og vertskapet fikk seg derfor en støkk da KIL/Hemne i det 52. minutt endelig fikk uttelling på en mulighet, og reduserte til 4-1.
Da gjestene like etter igjen var svært nær scoring var det nok den vekkeren hjemmelagets spillere trengte, og herfra og inn ble det aldri spennende. Like etter at timen var spilt dro fosningene fram et nytt kremangrep fra læreboka, og vips sto det 5-1.
Mens regnet ble verre og verre fikk de gule dødball etter dødball, og med 83:15 på min klokke lyktes det endelig å konvertere en av disse til scoring da et ganske kort hjørnespark ble skutt forbi alt og alle og i nettet.
Gjestene syntes firemålstap var ille nok og ville ikke ha noe av at de lå fem under, så de reduserte en gang til, før klokka passerte nitti minutter og jeg så dommeren henvende seg til flere av bortelagets spillere og så blåse av uten å legge til noe særlig med tid. Det var nok mange som syntes vi var våte nok nå!
Mens de fleste kunne sette kursen hjemover og begynne å forberede seg til kveldens Champions League-finale fortsatte jeg utover mot nordenden av kommunen, hvor jeg skulle se nok en kamp før jeg tok kveld.
Etter noen timer med fjernkontor var det igjen tid å komme seg på kamp, og etter to dager med mange timer i bil var det deilig å nå bare skulle reise kollektivt. Første etappe gikk med buss til hurtigbåtkaia i Trondheim, hvor også Anders dukket opp med samme mål som meg. Vi tok deretter hurtigbåten rett over fjorden til Vanvikan. Anders tok bussen oppover, mens jeg belaget meg på en drøy halvtimes spasertur. Dette slapp jeg, da jeg ble gjenkjent av Vanvik ILs speaker og klubbleder Rainer som tilbød meg skyss, og dermed ankom jeg Skavelmyra stadion i svært god tid før avspark i femtedivisjonskampen Vanvik - Rindal.
Siden vi var så tidlig ute ble vi tilbudt å sitte inne i kiosk-/speakerbua og vente på kampen for å ikke fryse ihjel i det gufne været. Her ble det mye banehoppingsnakk fram til kioskbetjeningen dukket opp og vi trakk ut av bua. Skavelmyra har en nydelig tribune, så siden det var litt regn i lufta var det greiest å plassere seg der inntil videre.
Da kampen kom i gang trakk jeg ut for å få fotografert litt mens det ennå var et visst lys over gressmatta. Jeg fikk da se hjemmelaget kjempe seg til et lite overtak i kampen, men lenge uten at det ga noen særlig uttelling i sjansestatistikken. Da klokka tikket mot pause var det fortsatt ganske jevnt i sjanser, men også liten tvil om at det ikke hadde vært ufortjent om hjemmelaget ledet.
Etter å ha fått varmet fingrene litt på en deilig nystekt vaffel i pausen observerte jeg at i tillegg til den sure vinden var regnet i ferd med å tilta, så andre omgang ble i sin helhet tilbragt under tribunetaket. Herfra fikk jeg se at gjestene nå fremsto mye bedre enn de hadde gjort før hvilen, men fortsatt lot scoringene vente på seg, tross at det kom en rekke enorme sjanser begge veier. Etter hvert gjorde så Vanvik noen bytter som revitaliserte laget, og de klarte dermed å annullere det overtaket Rindal hadde tilkjempet seg innledningsvis i omgangen.
Jeg hadde før kveldens kamp en rekke på 172 kamper på rad med scoring i, og da klokka passerte nitti spilte minutter innså jeg at denne rekka nok kom til å ryke, og jeg måtte starte på nytt. Over ett minutt på overtid fikk så hjemmelaget et frispark ute på kanten. Dette ble ikke slått spesielt bra, og rindalingene klarte å snappe ballen og sette i gang en kontring. Hvordan endte så dette, spør du? Joda, ballen endte i mål den, og de få tilreisende kunne juble for 0-1 i det 92. minutt. (Selv jublet jeg forsiktig inni meg for at scoringsrekka fortsatte).
Med 0-1 godt inn i overtiden kunne det virke som om alt var avgjort, men vanviksfolket hadde ingen intensjoner om å gi opp. Fire minutter inn i tilleggstiden ble en ball ikke klarert, og til slutt lyktes Vanvik med å få hamret ballen i mål. 1-1, og da dommeren blåste i gang kampen igjen var det bare snakk om sekunder før han igjen blåste og signaliserte at nå var det over.
Rainer skyssa deretter Anders og meg tilbake til hurtigbåten, som til alt hell la til kai med det samme vi kom nedover så vi kunne sitte i en varm og god salong og vente på avgang.
Etter å ha forlatt dagens første kamp satte jeg kursen utover mot kysten. Forventningsfull svingte jeg på veien inn utenfor Amfi-senteret på Steinkjer i håp om å skaffe meg en aldri så liten QP på veien, men til min store skuffelse holdt også McDonalds stengt i anledning helligdagen! Jeg fortsatte derfor på tom mage, og etter å ha forsert lange strekninger uten verken DAB- eller mobil-dekning kom jeg endelig fram til Vik i Flatanger. Etter å ha konstatert at det krydde av sau ute på banen åt jeg litt nødproviant i bilen, og så var jeg klar for min bane nummer 480 i sjettedivisjonskampen mellom Flatanger 2 og Sørlia/Innherred 2.
Mens jeg ventet på avspark slo jeg av en prat med flere av de lokale, blant annet fotballildsjel Håvard (+), og fikk fra ham en grundig innføring i forholdene for fotball på Trøndelagskysten. De merka blant annet at for de mer sentralt lokaliserte lagene var veien fra byen og ut til Flatanger voldsomt mye lengre enn hva de selv opplevde at det var å dra på bortetur. Dette hadde blant annet vist seg sist helg, da klubbens førstelag fikk sin sesonghjemmepremiere avlyst fordi bortelaget ikke klarte å stille lag. Tre «gratis» poeng er selvsagt fint, men man driver jo med fotball først og fremst fordi man har lyst å spille kamper!
Dagens motstandere, som var et samarbeid mellom Sørlia og Innherred 2 hadde derimot gladelig tatt turen utover, men de stilte med en syltynn tropp. Totalt var de 12 spillere på tur, og ved ankomst hadde de sagt til meg at de sauene som var på banen før avspark sannsynligvis var bedre organisert enn hva de var. Da kampen ble sparket i gang ble det raskt klart at dette var et oppgjør hjemmelaget kom til å vinne, og etter å ha misbrukt noen helt vanvittige sjanser kom en velfortjent 1-0-scoring i det åttende minutt etter at mottaket etter et utspark var for dårlig og medførte et balltap som ble nådeløst utnyttet.
Flesteparten av de rundt seksti tilskuerne var hjemmefans, og det viste seg at det til og med fantes en slags supporterklubb, Ultras Flatanger, som dog ikke gjorde stort av seg nå i kveld. Gjorde noe av seg var derimot definitivt noe spillerne til Flatanger drev med, og da vi passerte kvarteret spilt var det fortsatt ingen tvil om hvem som var best ute på gresset. Tvil om hvem som var best på gresset fikk vi derimot like etter, da en storstilt og godt koordinert banestorming fant sted! Heldigvis ingen umiddelbar dramatikk, da de involverte snudde nesten med det samme.
Like etter kom så en Flatangerspiller stormende opp langs kanten, og akkurat da kom på nytt tre sauer stormende inn på banen. Jeg så spent på dommeren for å se om han kom til å stoppe spillet, men han lot det gå, sauene snudde, og ballen ble hamret i mål til 2-0, så han som hadde scoret kunne feire sammen med han som hadde gått for å jage bort sauene!
Sannsynligvis skyldtes det at Flatanger nå senket guarden litt, men Sørlia-spillerne kom utover i omgangen noe mer med i spillet. De var likevel aldri i nærheten av å true de hvite og grønne, og det sto dermed fortsatt 2-0 da dommeren blåste til pause.
Jeg fulgte dommerens eksempel og gikk til kiosken for å skaffe meg en vaffel. Masse plusspoeng for vafler som fortsatt var varme ved utlevering, spesielt siden det var en ganske sur vind denne torsdagskvelden som gjorde at fingrene mine ikke var spesielt varme. Vafler er definitivt undervurdert som håndvarmere!
Etter pausen ble kampen enda mer enveiskjørt enn den hadde vært i første omgang. At hjemmelaget ikke scoret på lange tider var på grensen til mirakuløst, og det hele ble nok understreket da en av de rødkledde ropte «Er det noen på laget som ikke har strekk?», hvorpå en lagkamerat repliserte «Jeg er revmatiker og har strekk, det er enda verre!».
Det ble etter hvert gjort flere bytter hos de som hadde innbyttere tilgjengelig, og anført av ungdommelig pågangsmot og friske bein klarte endelig hjemmelaget å overrumple gjestenes forsvar og keeper (for ikke å si keepere, visstnok var to av dagens backer også egentlig målvakter) og sette inn 3-0 i det 83. minutt.
Det eneste nevneverdige som skjedde resten av kampen var at Sørlias kaptein var svært nær å score et helt episk sjølmål, men ble reddet i siste liten av keeperen, noe han takket ham veldig for etterpå. Det sto dermed fortsatt 3-0 da den svært gode dommeren blåste av, og jeg kunne starte på en tretimers kjøretur mot senga på Persaunet.
Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos (Dessverre en del veldig mørke bilder i dag, da jeg hadde tatt med meg feil kamera og objektiv fra Trondheim).
Dag to i min trønderske breddefotballgroundhoppinglanghelg opprant og etter en enkel frokost hoppa jeg i bilen og satte kursen østover ut av Trondheim. Etter noen stadionhjerte-fotostopp på veien svingte jeg etterhvert oppover dalen forbi Verdalsraset, og etter å ha passert Ulvilla (Jeg hadde med pølse, så jeg slapp å hoppe i elva) kom jeg endelig fram til Elneshøgda stadion. Her var det for første gang på seksten år klart for fotballkamp, i det Helgådals nyoppstarta sjettedivisjonslag skulle ta imot Beitstad til kamp.
Jeg innså snart at her kom det til å bli folkefest. Parkeringsplassene var i ferd med å fylles opp, det ble parkert i flere «lag», og fra alle retninger kom det sigende til flere. Ryktet om min ankomst måtte ha spredt seg, for da jeg gikk inn på klubbhuset for å låne en stikkontakt til min elektriske kjølebag fikk jeg overrakt et Helgådal-skjerf, som tross navnelikheten med meg ikke har noe som helst med mitt navns opphav å gjøre (Helgå er nemlig også en elv og en gård på Nord-Helgeland). Med skjerfet rundt skuldrene møtte jeg så min gamle TIL-medsammensvorne Leif som har bosatt seg oppe i dalen der, før også Tore Schjølberg (med arving) og Marius Dahl dukket opp. I denne sammenhengen var sistnevnte en nøkkelperson. Helgå og Dahl på kamp i Helgådalen, morsomt ikke sant?
Etter en innmarsj ledsaget av pyro og jubel ble kampen blåst i gang, og faktisk var tilstrømmingen av publikum så stor at det fortsatt var kø i enkelte av inngangene til stadionområdet da gjestene etter bare to og et halvt minutt tok ledelsen. Blant de som gikk glipp av scoringen var Beitstad-patriot Jo Kristian, som da han endelig kom på plass også overrakte meg et skjerf, så jeg nå hadde det som i følge Tore muligens var verre enn half'n'half-skjerf: Ett av hvert!
Kalddusjen etter gjestenes tidlige ledelse ble ikke så innmari langvarig, for da klokka tikket mot 8 spilte minutter kunne flesteparten av de etter mitt anslag nærmere 300 frammøtte juble. Helgådal hadde scoret på hjemmebane for første gang siden 7. september 2006, og det sto 1-1.
Resten av første omgang var det nok Beitstad som hadde et lite overtak, men «laget fra vømmølbøgda, som speller på Elneshøgda» som det synges, var stadig frempå og yppet. Samtidig leverte keeperen deres stadig svært gode redninger når Beitstad var i angrep, og dermed sto det fortsatt 1-1 da dommeren blåste for pause, og køen til kiosken ble enorm. Jeg outsourcet køståinga til Leif, og fikk litt inn i andre omgang overrakt to vaffelhjerter.
I likhet med i første omgang hadde gjestene tatt ledelsen alt etter rundt to minutters spill, og denne gangen så det ut til at det skulle lønne seg å ha med seg rutine fra forrige sesong. Beitstad kjempet etterhvert til seg et ganske betydelig overtak, men de store sjansene lot fortsatt vente på seg, og med fortsatte topprestasjoner fra Helgådal-keeperen ebbet dermed oppgjøret ut med en for hjemmepublikummet noe skuffende borteseier 1-2.
Det hadde uansett vært en folkefest man sjelden ser maken til i sjettedivisjon, og det er bare å håpe at hjemmepublikummet fortsetter å støtte opp om laget også resten av sesongen. Etter at kaoset i utkjøringa fra parkeringsplassene rundt banen hadde roet seg ned satte jeg på nytt kursen nedover dalen, med planer om en hamburger på veien til dagens andre kamp.
Flere bilder fra kampen (litt kjipere enn vanlig, da jeg hadde tatt med meg feil fotoutstyr fra Trondheim) kan du se på Google photos.
En grundig planlagt langhelg i Trøndelag fikk seg et lite skudd for baugen da oppvarminga med Tromsø i Kristiansund ble utsatt på ubestemt tid fordi alle KBK-spillerne hadde fått feber. Jeg hadde heldigvis noen ess i ermet, og justerte dermed litt på planene mine og satte etter noen timer hjemmekontor onsdag formiddag kursen nordover. Etter å ha forsert Nittedal, Hadeland, Toten og søndre Gudbrandsdal svingte jeg østover over Venabygdsfjellet og føk gjennom Rondane og Folldal før jeg igjen inntok E6. Etter en liten pitstop på Berkåk for litt mat ankom jeg så Soknesøra hvor det var duket for sjettedivisjonskamp mellom Støren og Gimse.
Sist jeg så Støren spille var det i fjerdedivisjon, så her hadde det gått nedover, men det virket likevel som om optimismen levde langs Gaulas bredder. Etter å ha sett slutten av en livlig G14-kamp ble banen gjort klar, og så startet det som skulle vise seg å bli en svært lite dramatisk kamp.
I første omgang tror jeg det eneste nevneverdige som skjedde var at en av gjestenes spillere fikk gult kort for å ha fullført en avslutning (som for øvrig ble svært god) etter at han var avblåst for offside. Jevnt over var det kanskje de rødkledde fra nabokommunen som var best i første omgang, men avslutningene var stort sett enten fraværende eller helt ufarlige. Lagene tok dermed pause med fortsatt 0-0.
Pausen benyttet jeg selvsagt til å inspisere den provisoriske kiosken som var satt opp ved (den tomme) speakerbua. Tilbudet her var begrenset til kaffe og kanelsnurrer, men FOR noen kanelsnurrer. Til den latterlig lave sum av 15 kroner fikk man et fjell av deilig bolle med glasur på toppen, så her var det bare å hogge innpå.
Etter pause dukket det opp mer og mer blodsugende insekter i lufta, men om det var de som gjorde at det som skjedde ute på den flotte gressmatta kunne virke noe blodfattig vet jeg ikke. Pasningskvaliteten var til tider imponerende lav, men etter hvert syntes jeg hjemmelaget begynte å virke litt farligere enn de hadde gjort før hvilen, og de begynte etter hvert også å pådra seg flere og flere offsideavgjørelser imot.
Flesteparten av de vel 40 frammøtte holdt naturlig nok med hjemmelaget, og da vi var i det 79. spilleminutt fikk de endelig noe å juble for. Diskusjoner om bussruter til morgendagens RBK-kamp og andre uvesentligheter ble avbrutt av at en av de blåkledde etter at de først hadde misbrukt en rekke store muligheter til å ta ledelsen klarte å overliste en ellers god Gimse-keeper, og det sto 1-0!
Etter dette virket Størens karer å stort sett ha kontroll, selv om det naturlig nok var Gimse som presset mest på i håp om å få en utligning. Dette håpet svant så raskt hen da Støren med 87:25 på stoppeklokka fikk et frispark ute på kanten som ble stanget i mål til 2-0.
Etter noen minutters overtid med voldsom frustrasjon hos gjestene ble kampen blåst av. Mens hjemmelagets spillere og fans kunne juble for seier, satte jeg kursen videre mot trønderhovedstaden hvor jeg skulle tilbringe natta før min trønderske breddefotballgroundhoppinglanghelg fortsatte dagen etter.
Etter at planene for den kommende langhelga var blitt kastet litt om på grunn av feber i Kristiansund hadde jeg tid til å ta det litt rolig onsdag formiddag, og kunne dermed finne meg en kamp å se tirsdag kveld. Etter en kjapp middag satte jeg kursen mot Østfold, og etter en ganske tett trafikert ferd gjennom indre Østfold (der jeg underveis fikk gode nyheter om tariffoppgjøret i staten) ankom jeg Sarpsborg-bygda Ise, hvor det var klart for sjuendedivisjonsoppgjøret mellom Ise og Yven.
Da jeg tok plass ved den nydelige gressmatta så jeg at det ikke var noen lysmaster her, og jeg mistenkte derfor at med avspark 2000 kunne slutten på kampen bli interessant i det grå været. Det var kanskje dette dommeren også tenkte på da han blåste oppgjøret i gang foran knapt ti tilskuere noen minutter før klokka var blitt åtte.
Innledningsvis var det vi fikk se ute på gresset ikke veldig preget av store sjanser og høy kvalitet. Begge lags forsvar og keepere lot til å ha ganske god kontroll på motstanderne, og det nærmeste vi var en sjanse var kanskje da en av Yvens angrepsspillere prøvde å ta en brasse, men ikke lyktes med annet enn å stange hodet så hardt i gresset at jeg er sikker på at det fortsatt er en grop der han landet. Jeg fikk også se en linerle på jakt etter mark som hisset seg voldsomt opp hver gang Yven prøvde å angripe på sin venstreflanke.
Jeg fikk dermed god tid til å granske omgivelsene, og i motsetning til på mitt forrige stadionbesøk i området hadde vi her en idyllisk skog som omringet banen. I et forsøk på å få tatt noen bilder fra litt høyde meldte jeg meg frivillig som ballhenter og forserte litt urskog på jakt etter en villfaren ball. Jeg benyttet samtidig som jeg skuet ut over banen sjansen til å trekke meg litt tilbake og redusere skogbrannfaren, før jeg igjen kjempet meg gjennom jungelen og ned mot banen.
Det ble etterhvert pause, og jeg begynte så smått å bekymre meg litt for om rekka mi med kamper med scoring i skulle ryke. Da kampen etter en kort hvil kom igang igjen ble det heldigvis raskt klart at slik ble det ikke. Jeg hadde hele første omgang og også nå i starten av den andre hatt en følelse av at det var gjestene med sine gule trøyer som hadde hatt et lite overtak, og det føltes derfor alt annet enn ufortjent da de i det 54. minutt tok ledelsen 0-1 etter et nydelig angrep.
Hva som skjedde etter dette er ikke godt å si. Kanskje trodde de gulkledde at nå var jobben gjort, men de slapp iallfall Ise inn i kampen igjen, og rett før timen var spilt ble en ny scoring kranglet inn i motsatt ende av banen, så da var vi med 1-1 like langt.
Hjemmelaget hadde nå fått blod på tann, og bare tre minutter etter forrige mål var kampen snudd, og det sto 2-1 etter at et frispark ble stusset videre i mål.
Nye tre minutter gikk, Ise fikk hjørnespark, tok det noe overraskende kort og raskt, og vips var ledelsen økt til 3-1.
Gjestene hadde fortsatt ikke gitt opp, og kom stadig til nye angrepsbølger, uten at de munnet ut i de helt store utfordringene for hjemmelagets keeper. Etter 73 minutters spill ble derimot et angrep litt for mye for en av Ises forsvarsspillere, og etter en noe ukontrollert takling pekte dommeren helt korrekt på straffemerket. Scoring, 3-2, og ny spenning i kampen.
Etter dette tok klagingen på dommerens avgjørelser seg voldsomt opp hos begge lag. Dette var nok først og fremst et symptom på at folk begynte å bli slitne, og det hjalp dermed lite da dommeren prøvde å roe gemyttene noe ved å dele ut et par gule kort. Yven som hadde mistet ledelsen de tok tidlig i omgangen var nok de som klagde mest, og hadde de ikke klagd fra før tok det iallfall av da en av grønntrøyene i siste ordinære spilleminutt ble spilt gjennom og alene med keeper lyktes med det August Mikkelsen bommet på et par dager tidligere. Det sto dermed 4-2 da vi gikk inn i overtiden, tross at Yven-folket var veldig sinte og ville ha en offside.
Yven var langtfra sjanseløse i de fire-fem minuttene med overtid som ble spilt. Jeg mistenker dog at spillerne i likhet med meg innså at de nok kanskje kunne klare én scoring, men de to som trengtes for å skulle få poeng med seg hjem ville være en nær uoverkommelig oppgave. Det kom verken ett eller to mål i overtiden, men derimot ingen, og dermed kunne hjemmelaget etter full tid juble for 4-2-seier og tre poeng i sekken.
