Flatanger 2 - Sørlia/Innherred 2 (3-0)

Etter å ha forlatt dagens første kamp satte jeg kursen utover mot kysten. Forventningsfull svingte jeg på veien inn utenfor Amfi-senteret på Steinkjer i håp om å skaffe meg en aldri så liten QP på veien, men til min store skuffelse holdt også McDonalds stengt i anledning helligdagen! Jeg fortsatte derfor på tom mage, og etter å ha forsert lange strekninger uten verken DAB- eller mobil-dekning kom jeg endelig fram til Vik i Flatanger. Etter å ha konstatert at det krydde av sau ute på banen åt jeg litt nødproviant i bilen, og så var jeg klar for min bane nummer 480 i sjettedivisjonskampen mellom Flatanger 2 og Sørlia/Innherred 2.

Mens jeg ventet på avspark slo jeg av en prat med flere av de lokale, blant annet fotballildsjel Håvard (+), og fikk fra ham en grundig innføring i forholdene for fotball på Trøndelagskysten. De merka blant annet at for de mer sentralt lokaliserte lagene var veien fra byen og ut til Flatanger voldsomt mye lengre enn hva de selv opplevde at det var å dra på bortetur. Dette hadde blant annet vist seg sist helg, da klubbens førstelag fikk sin sesonghjemmepremiere avlyst fordi bortelaget ikke klarte å stille lag. Tre «gratis» poeng er selvsagt fint, men man driver jo med fotball først og fremst fordi man har lyst å spille kamper!

Dagens motstandere, som var et samarbeid mellom Sørlia og Innherred 2 hadde derimot gladelig tatt turen utover, men de stilte med en syltynn tropp. Totalt var de 12 spillere på tur, og ved ankomst hadde de sagt til meg at de sauene som var på banen før avspark sannsynligvis var bedre organisert enn hva de var. Da kampen ble sparket i gang ble det raskt klart at dette var et oppgjør hjemmelaget kom til å vinne, og etter å ha misbrukt noen helt vanvittige sjanser kom en velfortjent 1-0-scoring i det åttende minutt etter at mottaket etter et utspark var for dårlig og medførte et balltap som ble nådeløst utnyttet.

Flesteparten av de rundt seksti tilskuerne var hjemmefans, og det viste seg at det til og med fantes en slags supporterklubb, Ultras Flatanger, som dog ikke gjorde stort av seg nå i kveld. Gjorde noe av seg var derimot definitivt noe spillerne til Flatanger drev med, og da vi passerte kvarteret spilt var det fortsatt ingen tvil om hvem som var best ute på gresset. Tvil om hvem som var best på gresset fikk vi derimot like etter, da en storstilt og godt koordinert banestorming fant sted! Heldigvis ingen umiddelbar dramatikk, da de involverte snudde nesten med det samme.

Like etter kom så en Flatangerspiller stormende opp langs kanten, og akkurat da kom på nytt tre sauer stormende inn på banen. Jeg så spent på dommeren for å se om han kom til å stoppe spillet, men han lot det gå, sauene snudde, og ballen ble hamret i mål til 2-0, så han som hadde scoret kunne feire sammen med han som hadde gått for å jage bort sauene!

Sannsynligvis skyldtes det at Flatanger nå senket guarden litt, men Sørlia-spillerne kom utover i omgangen noe mer med i spillet. De var likevel aldri i nærheten av å true de hvite og grønne, og det sto dermed fortsatt 2-0 da dommeren blåste til pause.

Jeg fulgte dommerens eksempel og gikk til kiosken for å skaffe meg en vaffel. Masse plusspoeng for vafler som fortsatt var varme ved utlevering, spesielt siden det var en ganske sur vind denne torsdagskvelden som gjorde at fingrene mine ikke var spesielt varme. Vafler er definitivt undervurdert som håndvarmere!

Etter pausen ble kampen enda mer enveiskjørt enn den hadde vært i første omgang. At hjemmelaget ikke scoret på lange tider var på grensen til mirakuløst, og det hele ble nok understreket da en av de rødkledde ropte «Er det noen på laget som ikke har strekk?», hvorpå en lagkamerat repliserte «Jeg er revmatiker og har strekk, det er enda verre!».

Det ble etter hvert gjort flere bytter hos de som hadde innbyttere tilgjengelig, og anført av ungdommelig pågangsmot og friske bein klarte endelig hjemmelaget å overrumple gjestenes forsvar og keeper (for ikke å si keepere, visstnok var to av dagens backer også egentlig målvakter) og sette inn 3-0 i det 83. minutt.

Det eneste nevneverdige som skjedde resten av kampen var at Sørlias kaptein var svært nær å score et helt episk sjølmål, men ble reddet i siste liten av keeperen, noe han takket ham veldig for etterpå. Det sto dermed fortsatt 3-0 da den svært gode dommeren blåste av, og jeg kunne starte på en tretimers kjøretur mot senga på Persaunet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos (Dessverre en del veldig mørke bilder i dag, da jeg hadde tatt med meg feil kamera og objektiv fra Trondheim).