Helgådal - Beitstad 1-2

Dag to i min trønderske breddefotballgroundhoppinglanghelg opprant og etter en enkel frokost hoppa jeg i bilen og satte kursen østover ut av Trondheim. Etter noen stadionhjerte-fotostopp på veien svingte jeg etterhvert oppover dalen forbi Verdalsraset, og etter å ha passert Ulvilla (Jeg hadde med pølse, så jeg slapp å hoppe i elva) kom jeg endelig fram til Elneshøgda stadion. Her var det for første gang på seksten år klart for fotballkamp, i det Helgådals nyoppstarta sjettedivisjonslag skulle ta imot Beitstad til kamp.

Jeg innså snart at her kom det til å bli folkefest. Parkeringsplassene var i ferd med å fylles opp, det ble parkert i flere «lag», og fra alle retninger kom det sigende til flere. Ryktet om min ankomst måtte ha spredt seg, for da jeg gikk inn på klubbhuset for å låne en stikkontakt til min elektriske kjølebag fikk jeg overrakt et Helgådal-skjerf, som tross navnelikheten med meg ikke har noe som helst med mitt navns opphav å gjøre (Helgå er nemlig også en elv og en gård på Nord-Helgeland). Med skjerfet rundt skuldrene møtte jeg så min gamle TIL-medsammensvorne Leif som har bosatt seg oppe i dalen der, før også Tore Schjølberg (med arving) og Marius Dahl dukket opp. I denne sammenhengen var sistnevnte en nøkkelperson. Helgå og Dahl på kamp i Helgådalen, morsomt ikke sant?

Etter en innmarsj ledsaget av pyro og jubel ble kampen blåst i gang, og faktisk var tilstrømmingen av publikum så stor at det fortsatt var kø i enkelte av inngangene til stadionområdet da gjestene etter bare to og et halvt minutt tok ledelsen. Blant de som gikk glipp av scoringen var Beitstad-patriot Jo Kristian, som da han endelig kom på plass også overrakte meg et skjerf, så jeg nå hadde det som i følge Tore muligens var verre enn half'n'half-skjerf: Ett av hvert!

Hva er verst av half ‘n half og ett av hvert? @MariusHelgaa #breddefotball pic.twitter.com/3WpTDHsUf4

— Tore Schjølberg 🇺🇦 (@toresch) May 26, 2022

Kalddusjen etter gjestenes tidlige ledelse ble ikke så innmari langvarig, for da klokka tikket mot 8 spilte minutter kunne flesteparten av de etter mitt anslag nærmere 300 frammøtte juble. Helgådal hadde scoret på hjemmebane for første gang siden 7. september 2006, og det sto 1-1.

Resten av første omgang var det nok Beitstad som hadde et lite overtak, men «laget fra vømmølbøgda, som speller på Elneshøgda» som det synges, var stadig frempå og yppet. Samtidig leverte keeperen deres stadig svært gode redninger når Beitstad var i angrep, og dermed sto det fortsatt 1-1 da dommeren blåste for pause, og køen til kiosken ble enorm. Jeg outsourcet køståinga til Leif, og fikk litt inn i andre omgang overrakt to vaffelhjerter.

I likhet med i første omgang hadde gjestene tatt ledelsen alt etter rundt to minutters spill, og denne gangen så det ut til at det skulle lønne seg å ha med seg rutine fra forrige sesong. Beitstad kjempet etterhvert til seg et ganske betydelig overtak, men de store sjansene lot fortsatt vente på seg, og med fortsatte topprestasjoner fra Helgådal-keeperen ebbet dermed oppgjøret ut med en for hjemmepublikummet noe skuffende borteseier 1-2.

Det hadde uansett vært en folkefest man sjelden ser maken til i sjettedivisjon, og det er bare å håpe at hjemmepublikummet fortsetter å støtte opp om laget også resten av sesongen. Etter at kaoset i utkjøringa fra parkeringsplassene rundt banen hadde roet seg ned satte jeg på nytt kursen nedover dalen, med planer om en hamburger på veien til dagens andre kamp.

Flere bilder fra kampen (litt kjipere enn vanlig, da jeg hadde tatt med meg feil fotoutstyr fra Trondheim) kan du se på Google photos.