Nome - Kroken 6-0

Nok ei arbeidsuke var over, og etter å ha fått fiksa nærlysene på bilen var jeg klar for en utferd inn i høstmørket. Jeg plukket opp Sören, og sammen forserte vi rushtrafikken vestover ut av Oslo. Et par timers kjøring, og vi krysset inn i Telemark. I Skien ble det en rask pitstop før vi fortsatte oppover langs Telemarkskanalen, svingte til venstre i Ulefoss, og til slutt kom fram til Lunde hvor det var klart for femtedivisjonsoppgjør mellom Nome og Kroken.

Nome var jeg jo i fjor vår og besøkte på deres andre hjemmebane, men nå var det altså på hjemmebanen til den andre partneren i ekteskapet, IL Skade, det skulle være kamp. Kunstgressbanen lå foran en skråning med en del benker på, men disse lå såpass langt unna banen at da kampstart nærmet seg tuslet jeg ned bakken mot banekanten for å få fotografert litt mens det ennå var litt naturlys til å supplere de ikke akkurat imponerende flomlysene.

Da spillet kom i gang var det hjemmelaget som først tok initiativet, og de produserte raskt en strøm av muligheter, men lenge uten at det ble virkelig farlig. Vi måtte faktisk vente til over halve omgangen var spilt før den første scoringa kom, men fortjent nok var det da hjemmelaget som kunne juble, selv om det var store protester fra gjestene fra lenger sør i fylket, som mente at ballen ikke hadde vært over streken. Assistentdommeren var dog ikke enig med dem, og dermed sto det 0-1 i det 24. minutt.

Med stadig mindre dagslys ble det etterhvert veldig vanskeligere å prøve å anslå publikumsantallet, men jeg kom etterhvert fram til at vi var minst 60 personer som bivånet kampen, og i det 32. minutt fikk vi se et flott Nome-angrep ende med at ballen helt uten tvil gikk i mål til 2-0.

2-0 sto seg helt til pause, og i beste breddefotballstil ble banen i pausen fylt opp av barn og unge som bare ville sparke litt ball mens de ventet på andre omgang. Da lagene kom tilbake tok det bare halvanna minutt før ballen igjen lå i nettet, og det sto 3-0.

Tre minutter senere ble så et hjørnespark slått inn på en måte som fikk Nomes spillere til å rope etter straffe for en hands. Straffe fikk de ikke, men kanskje hadde de fått det om ikke ballen uansett hadde gått i mål til 4-0.

I den småkjølige høstlufta ble det etterhvert et voldsomt duggfall, og det kom også litt tåke krypende opp fra elva som rant like nedafor banen. Den økte fuktigheta stoppet likevel ikke min sidemann fra å komme med en strøm av tørre forsøk på vittigheter rundt ordspill på at «Nome har de andre på Kroken» og denslags. Han hadde også erklært på 4-0 at her blir det flere mål, men nå hadde hjemmelaget brent så mange sjanser at det var en viss bekymring for at dette ikke kom til å skje, men så, i det 77. minutt lyktes vertskapet endelig med å score igjen og sette inn 5-0.

Dommeren hadde stort sett lagt lista ganske høyt i denne kampen, og flere ganger var vi som så på relativt sjokkerte over ting han enten helt lot gå, eller om han dømte frispark ikke også delte ut et gult kort for. Med 86 minutter på klokka var det derfor ganske overraskende at han blåste straffe for en relativt mild kontakt, men det som ikke var like overraskende var at straffen ble satt i mål til 6-0.

6-0 sto seg ut kampen, og dermed tok hjemmelaget et midlertidig steg opp over nedrykksstreken, mens gjestene må belage seg på å fortsatt trenge litt fler poeng før de kan juble for fornyet kontrakt. Jeg tok med meg min kanarifølgesvenn og returnerte i retning hovedstaden, og etter en begivenhetsløs kjøretur (som definitivt hadde vært utfordrende uten den tidligere nevnte lysreparasjonen) parkerte jeg hjemme like før midnatt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Kjelsås - Molde 0-1

Foran den første av årets semifinaler i cupen hadde jeg klart å skaffe meg akkreditering som presse, og jeg snek meg derfor litt tidlig avgårde fra kontoret onsdag ettermiddag. Etter en trikketur kom jeg til Grefsen, hvor jeg etter en liten spasertur var på plass på stadion, klar for å se oppgjøret mellom Kjelsås og Molde.

Det var enorm publikumsinteresse foran kampen, hvor såklart gjestene fra Romsdal var store favoritter. Da de ankom stadion var bortelaget svært raske med å komme seg ut på kunstgressmatta for å inspisere hvor ille dette skulle bli for dem. Jeg rakk likevel å slå av noen ord med ex TIL-spiller Casper Øyvann da han ankom arenaen.

Inn mot kampstart viste det seg at her kom det til å bli fullt. Veldig fullt. Alt en halvtime før avspark var hovedtribuna smekkfull, og folk måtte begynne å trekke inn mot kortsidene, hvor det for å si det mildt var dårlige siktforhold. Dårlig sikt var også bortefansen rammet av, da de var tildelt halve den nordøstlige kortsida som sitt bortefelt, og alt før kampstart kunne vi høre dem synge «Vi ser ingenting, vi ser ingenting, vi står på bakken, vi ser ingenting».

Så var tiden kommet, dommer Saggi ledet spillerne inn på matta, det ble hilst, tatt lagbilde, tatt myntkast, og så kunne gjestene i sine for anledningen hvite trøyer sparke i gang oppgjøret. Innledningsvis leverte de 3000 hjemmesupporterne et solid trøkk, og vi fikk også høre noen kamprop man oftere hører i Trondheim.

Tross solid trøkk fra tribunene, alt i det femte minutt fikk «Taket» seg en kalddusj da Molde lyktes med å overliste forsvaret og gå opp i 0-1.

Kjelsås ga likevel ikke opp, selv om styrkeforholdet var ganske tydelig. Blåtrøyene kom innimellom fram i noen angrep, og da en spesielt stor sjanse oppsto men han som var på vei gjennom ble taklet hørte jeg flere tilskuere i svingen snakke om at her skulle man hatt VAR!

Det gikk likevel mot pause med bare ettmålsledelse for gjestene, og jeg observerte et par unge karer som fant ut at dokø ikke var noe for dem, det var bedre å snike seg inn i buskaset for å gjøre det som måtte gjøres. Mens de sto der kom det plutselig en stemme fra andre sida av gjerdet, og jeg tror både de og jeg umiddelbart trodde at nå fikk de kjeft av naboen, men det viste seg at det bare var noen som skulle snike seg inn som lurte på om det var noen vakter i nærheta. Dette ble avkreftet, og der de var to som forsvant bak meg var de nå fem som kom ut igjen.

Det ble pause, og jeg innså raskt at det å prøve seg på kioskkøene var forgjeves, så jeg tuslet rundt og observerte folkelivet, før kampen igjen fortsatte. Fra hovedtribuna kom det litt blå røyk, uten at dette hjalp Kjelsås-spillerne noe nevneverdig. Molde fortsatte å se ganske kontrollerte ut, og i denne omgangen var det hjemmelaget som var heldige at VAR ikke er en faktor i cupen da de slapp å få straffe imot.

I sluttminuttene satte karene fra Oslos tak inn en sluttspurt, og på overtid var de svært nær å få den etterlengtete utligningen, men da kampen ble blåst av sto det fortsatt 0-1, og Molde hadde tatt seg videre til cupfinalen 2023. Hjemmepublikummet hyllet likevel spillerne for heltemodig innsats, mens bortefeltet blusset og feiret sammen med sine spillere.

Molde hadde kanskje vunnet kampen, men som jeg hørte Veton Berisha si da han forlot kunstgresset, «Det va'kje vakkert, men me e' vidare. Det e det som telle!»

Flere bilder fra kampen, både folkeliv og litt av det som skjedde ute på banen kan du se på Google photos.

Bonus for eventuelle Molde-supportere: Bilder av noen av Moldes spillere og trenere.

Re 2 - Vear 2 (9-1)

Utallige ganger når jeg har vært på vei hjem fra en kveldskamp i Vestfold eller Telemark har jeg blitt sendt på omkjøring omtrent ved Horten og noen mil nordover. En voldsomt irriterende omvei, men her har jeg også sett en fin liten fotballbane like ved veien, og denne tirsdagen var det nettopp hit til Bibomyra jeg satte kursen etter en kjapp middag for å se sjuendedivisjonsoppgjøret mellom andrelagene til Re og Vear.

Re var jeg jo i vår og så spille på sin førstelagshjemmebane, men andrelaget spiller altså sine kamper her på det som opprinnelig er anlegget til IL Ivrig, en av klubbene som sto bak overbygningen Re FK. Det som møtte meg ved ankomst var en kunstgressbane med noen løpebaner rundt, et litt slitent klubbhus, og noen bygninger som først og fremst gjorde nytte som skistadion. Det var greit med folk tilstede da jeg kom, ettersom det ble spilt en G14-kamp, men jeg mistenkte helt riktig at de fleste av disse nok ville forsvinne før avspark i kampen jeg var her for å se.

Tross at det var en kunstgressbane lå det en liflig duft av nyklipt gress over anlegget, fordi man hadde vært utspekulerte nok til å klippe skråninga mellom klubbhuset og banen nå akkurat før kampen skulle starte. Etter at lagene hadde hilst på hverandre ble så spillet satt i gang ute på matta, og innledningsvis kom begge lag til noen sjanser som ingen kunne sagt noe på om hadde endt med scoring.

Jeg hadde nesten begynt å lure på om dette skulle bli en sånn kamp der ingen klarte å score da vi i stadig dårligere lysforhold passerte ti minutter spilt. Min frykt skulle etterhvert bli grundig bragt til skamme, men det første lettelsens sukk kunne både jeg og hjemmelaget trekke da 1-0 kom da det akkurat var spilt 13 minutter.

Hjemmelaget hadde nå opparbeidet seg et lite overtak, men vi måtte vente helt til det 22. minutt før vi igjen fikk et mål, og da skulle det være av det spektakulære slaget. Et hjørnespark ble klarert, men ballen traff en Re-forsvarer som klinket til omtrent fra midtbanen. Umiddelbart forsvant den til himmels, så jeg er sikker på at alle som var tilstede var sikre på at den skulle forsvinne ut og lande i nærheten av Holmestrand. Til alt hell tok jeg likevel ikke ned telefonen, men fortsatte å filme, og fikk dermed fanget opp at ballen plutselig kom ned og snek seg inn like ved stolpen. 2-0!

Etter dette handlet kampen ikke lenger om hvem som skulle vinne, men om hvor stor seieren skulle bli. Det fantes ingen tvil om at det var Re 2 som var klart best, og det kom scoringer i både det 27., det 29., det 35. og det 37. minutt. Det sto dermed 6-0 da lagene tok pause, og når sant skal sies hadde gjestenes målvakt vært blant lagets klart beste spillere (Bortsett fra på 5-0-scoringen, da han nok må ta en ikke ubetydelig del av skylden for at det ble mål).

Etter pause var det en ganske slukøret gjeng som kom ut fra bortegarderoben, men det var tydelig da dommeren igjen blåste i gang kampen at de hadde bestemt seg for å late som om første omgang ikke hadde funnet sted. Faktisk så de innledningsvis ganske friske ut, men etter knapt ni minutter fikk de seg en kalddusj da vertskapet gikk opp i 7-0.

Fra bunnen kan det bare gå oppover sies det, og nå gikk det faktisk bare to minutter før vi fikk en redusering til 7-1, og som en av rødtrøyene høylytt erklærte, nå sto det 1-1 i andre omgang!

Det lille lyspunktet for de tilreisende varte dog ikke spesielt lenge. Hjemmelaget tok igjen tak i kampen, og med 58:30 på min klokke kom 8-1. Etter dette gikk det et kvarter før vi igjen fikk scoring, og det sto 9-1.

Nå vet jeg ikke så mye om hva som skjedde de neste ti minuttene. Jeg hadde spist lunsj i Regjeringskvartalet i dag, og har må det ha vært noe muffens for jeg hadde kjent at det var ting på gang innvendig. Jeg ba derfor den eneste andre tilskueren jeg så om å oppdatere meg når jeg kom ut igjen, og forsvant en høyst nødvendig tur inn i sokkeletasjen på klubbhuset.

Da jeg med fem minutter igjen av kampen atter kom ut i det fri var jeg veldig spent på hva jeg hadde gått glipp av, men det skulle vise seg at ingen av lagene hadde scoret, noe de heller ikke gjorde de resterende minuttene. Kampen endte dermed med en noe flatterende 9-1-seier til Re 2, og jeg kunne returnere mot hovedstaden, denne gangen uten å bli sendt på noen omkjøringer.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Bjälverud - Bäckalund 5-4

Hæ, skulle ikke du til Bergen og se Brann - Tromsø denne søndagen, sier du kanskje når du ser denne bloggposten, og joda, det var planen å dra rett fra Arvika til Gardermoen, men så fikk jeg plutselig SMS fra Vy lørdag ettermiddag om at sovevogna mi var innstilt. Siden jeg skulle jobbe mandag var det lite aktuelt å tyne seg gjennom ei sittende natt, så jeg innså at jeg måtte droppe Bergensturen. Da korpsseminaret var over tok jeg derfor et kjapt søk på oversikten over kamper i Värmland, og innså at det bare var å hoppe i bilen for å prøve å rekke division 7-kampen mellom Bjälverud og Bäckalund.

Etter en liten times kjøring svingte jeg inn ved stadion, som ligger i ei lita grend omtrent midt mellom Sunne og Torsby, og som forventa hadde kampen alt starta. Billettøren kunne fortelle at det fortsatt sto 0-0, og jeg forsvant ut på en åker for å parkere. Jeg hadde bare såvidt kommet til banekanten da sirkuset startet! Det første som skjedde var at gjestene fikk et frispark litt ute på kanten, og her legger jeg svært mye skyld på hjemmelagets keeper for at det ble 0-1. Etter at avspark var tatt tok det så bare sekunder før ballen lå i nettet i motsatt ende av banen, og stor jubel hos hjemmelaget for 1-1. Som om dette ikke var nok, så kom det omtrent ett minutt senere 2-1. Muligens den raskeste snuoperasjonen jeg noensinne har bivånet!

Det var spilt ca 10 minutter da det første målet kom, og etter det tredje var vi altså fortsatt på under 12 spilte minutter. Jeg var derfor spent på hvor dette skulle ende, og da jeg fikk se hjemmelagets målvakt igjen holde på å rote det til ble ikke spenningen noe mindre. Tross det lille innslaget av kaos var det hjemmelaget som først kunne juble igjen, da de etter ca 19 minutter slo inn et frispark som aldri ble klarert og til slutt endte i mål.

Hjemmelaget fortsatte å være det førende laget, så ledelsen var på ingen måte ufortjent, selv om man absolutt ikke kan beskylde de grønnkledde for å ha noen form for kontroll over det som foregikk ute på gresset. Etter at dommeren hadde latt en lang rekke angrep som vertskapet mente burde vært avblåst for offside gå ble en av rødtrøyene utsatt for noe ureglementert foran mål litt etter en halvtimes spill, og med noenogtretti minutter på stadionuret ble det redusert til 3-2 på et straffespark.

Litt før pause klarte så begge lag etter tur å pådra seg indirekte frispark for tilbakespill til keeper, uten at noen av dem klarte å utnytte situasjonen til å score. Helt på tampen av omgangen fikk så gjestene et hjørnespark hvor Bjälverud kriget til seg ballen og kontret til 4-2 (Tross at en på Twitter mente mora hans ville redda skuddet som gikk i mål!).

Det sto dermed 4-2 da det ble pause, og lagene kunne forsvinne inn i hver sin garderobe for en liten taktisk omgruppering. Selv tuslet jeg rundt og så på telefonen min at det begynte å tikke inn innsjekkinger i Futbology-appen fra eliteseriearenaer landet rundt.

Etterhvert ble andre omgang sparket i gang, og nå var faktisk gjestene noe mer på høgget enn de hadde vært før hvilen. 17 minutter etter pause kulminerte dette i et nytt straffespark og 4-3.

Som om dette ikke var nok, i det 70. minutt pekte dommeren på ny i retning straffemerket og skrittet opp de 11 meterne fra mållinja for tredje gang. Nok en gang ble det scoring, og nå var det altså 4-4 og det så vidåpent ut hvordan kampen skulle ende.

Hjemmelaget skjønte nå at noe måtte gjøres, og det tok under to minutter før de igjen hadde tatt ledelsen, og med 5-4 på scoringsblokka var jeg spent på hvordan dette skulle ende.

Vi fikk faktisk en god del halvsjanser utover i kampen, og det hele toppet seg kanskje da hjemmelaget slo en corner som gikk i tverrliggeren men forsvant ut, og dermed endte det etter flere minutters tilleggstid med hjemmeseier i det som for gjestene var siste serierunde. 

Spillerne og dommeren takket hverandre for kampen, mens jeg trasket ut på parkeringsåkeren og fikk se noe så sjeldent som en Corvette som kjørte offroad, før jeg satte kursen tilbake til Norge med eliteserierunden på radioen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Bengtsfors - Bäckefors 2-2

I forkant av ei helg med korpsseminar i Arvika tenkte jeg at det måtte være fint å starte helga med en fredagskamp, og jeg gravde meg fram til et oppgjør i hjertet av Dalsland. Etter noen timers kjøring sørøstover fra hovedstaden kom jeg fram til Bengtsfors, og etter litt shopping var jeg på plass på Långevi hvor det skulle spilles kommunederby i division 5 mellom de to BIF-ene Bengtsfors IF og Bäckefors IF.

Stadion lå flott til i et lite dalsøkk (det er ikke uten grunn det heter Dalsland her), med en gressbane for enden av kunstgressbanen som var åsted i kveld ettersom det er ved denne banen det er flomlys. Jeg betalte meg inn, og ruslet litt rundt og så meg rundt. Jeg kjente raskt at det var et surt vindtrekk gjennom dalen, og jeg var svært glad jeg hadde krøpet til korset og dradd på meg ullundertrøya før jeg forlot bilen. Selve stedet Bengtsfors har jeg ikke stort å fortelle om, mens gjestene fra Bäckefors har et solid claim to fame i at hjemstedet var stedet hvor den fiktive småbyen Högboträsk ble skapt i den smått legendariske filmen «Kopps»!

Da kampen kom i gang etter en strøm av Vikingarna-schlägere på lydanlegget var det noe overraskende de tilreisende som kom best i gang. Overraskende, fordi ut fra tabellsituasjonen burde det vært en klar forskjell her i hjemmelagets favør, men som vi alle vet, fotball er ikke matematikk, og i det åttende minutt var det gjestene som kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1 på et hjørnespark.

Det hadde inn mot avspark vært tendenser til kø i inngangen, og med et tresifret antall tilskuere var det fullt på de fleste benkene og godt med folk langs gjerdet høyt over banens vestside, og også på den lave betongtribuna bak innbytterbenkene satt det en del folk. Her fikk plutselig assistentdommeren på denne sida det for seg at det ikke kunne sitte noen i området mellom benkene, og det ble et stopp i spillet mens de som satt her ble jaget bort. Jeg himlet litt med øynene og tenkte for meg selv at av og til må man sette en fot i bakken og huske at man dømmer på nivå sju, ikke i Allsvenskan!

Uavhengig av hvor publikum var plassert, det var de hvitkledde fra Bäckefors som ledet an i første omgang, og like før halvtimen var spilt var de igjen utrolig nær å score på hjørnespark. Litt etter dette pådro en Bengtsfors-spiller seg sitt andre gule kort da han smalt sammen med en angripende motstander som ble liggende igjen og vri seg i smerter. Med bare ti mann på banen så det nå svært stygt ut for rødtrøyene.

Etter 43 minutters spill lyktes så endelig Bäckefors med å gjenta suksessen da en ball fra hjørneflagget traff perfekt på panna til en medspiller og smalt i nettet til 0-2.

0-2 sto seg til pause, og jeg så på flere av de andre frammøtte at det virkelig hadde vært et sjakktrekk av meg å ta på den tidligere nevnte ullundertrøya, for i kveld hadde virkelig høsten meldt sin ankomst.

Andre omgang kom i gang, og jeg merket at mens det tidligere hadde vært utfordrende å fotografere på grunn av dårlige lysforhold, så ble det nå enda verre på grunn av kraftig duggfall som la seg på objektivene. Da hjemmelaget knapt sju minutter etter hvilen reduserte til 1-2 på et frispark fikk jeg derfor verken filmet eller fotografert det.

Tross det mannskapsmessige overtaket bortelaget nå hadde ble nå hjemmelaget virkelig dominerende. Dette medførte etterhvert at Bäckefors pådro seg et straffespark imot, og dermed utlignet de lokale til 2-2 i det det var spilt en time av kampen.

Det ble mot slutten av kampen virkelig derbystemning. Med en mann mindre måtte rødtrøyene løpe mye mer enn sine motstandere for å kompensere, og dette medførte nok at de etterhvert ble grundig slitne, og det oppsto stadig situasjoner hvor dommeren måtte gripe inn. Motstanderne klarte likevel ikke å utnytte dette, og begikk også selv diverse feil, noe som toppet seg da en takling som medførte gult kort gjorde en i Bengtsfors' støtteapparat så sint fordi kortet ikke var rødt at han selv fikk rødt kort og måtte forlate benken.

I sluttminuttene og fire laaange overtidsminutter var det faktisk hjemmelaget som var nærmest å få det forløsende tredjemålet, men da dommeren til slutt blåste av oppgjøret sto det fortsatt 2-2. Jeg kunne dermed forlate stadion og sette kursen mot Åmål for en aldri så liten kebabtallrik før jeg kjørte til Svaneholm for overnatting på herregården der.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Holeværingen - Hokksund 2 (11-2)

En bane jeg lenge har tenkt å ta, men som det aldri har passet å få krysset av er Svendsrudmoen i Hole, men nå var endelig tiden kommet. Jeg plukket opp Ole Jakob, krysset Sollihøgda, inntok en kjapp matbit på Spar på Sundvollen, og så var vi på plass og klare for sjettedivisjonskampen mellom Holeværingen og andrelaget til Hokksund.

Holeværingen er på vei opp igjen etter en bølgedal, og stilte et lag med flere spillere med eliteserieerfaring. Selv om erfaringen begynner å bli noen år gammel, var det ingen tvil om at laget som har vunnet alle sine kamper i år var skyhøye favoritter her på gressbanen på et anlegg som også inneholdt et gressfelt og en stor og en liten kunstgressbane.

Som jeg mistenkte tok hjemmelaget umiddelbart tak i kampen, og det var bare spilt 7 minutter da et litt sjabert utspark ble nådeløst utnyttet og 1-0 lobbet inn i nettet bak gjestenes keeper.

70 sekunder senere kom også 2-0, før vi fikk et lite opphold i målstrømmen. Vi måtte vente helt til det 22. minutt før det igjen ble mål, og denne gangen var det en retur etter et frispark som ble satt i mål til 3-0.

Dagen før kampen hadde det regnet ganske kraftig, og i tillegg til at dette hadde gitt mygga en voldsom inspirasjon til å myldre fram gjorde det at enkelte deler av fotballbanen, samt store deler av området rundt den var utrolig fuktige. Vaflene jeg sendte min kumpan for å kjøpe var heldigvis ikke fuktige, men derimot svært gode. Mens vaffelen ble spist kom 4-0 etter 25 minutters spill, før vi i det 29. minutt fikk et straffespark i motsatt ende av banen fra der det hadde blitt scoret så langt. Straffeskytteren klarte å overmanne en god målvakt, og dermed passerte vi halvtimen spilt med 4-1 i målprotokollen.

Like etterpå fikk hjemmelaget et frispark de benyttet anledningen til å ta lynkjapt før gjestene var klare, og dermed sto det 5-1, før vi like før pause også fikk 6-1. Denne ledelsen tok hjemmelaget med seg inn i garderoben, mens jeg og OJ gikk i bilen for å bunkre litt.

Etter hvilen hadde rødtrøyene fra Hole kanskje giret ned litt, men vi skulle få enda fler scoringer. Foran stadig færre tilskuere (På det meste var vi kanskje 15, det var vi ikke i nærheten av i andre omgang) kom omgangens første mål etter et hjørnespark i det 59. minutt.

8-1 kom så med 61:10 på min stoppeklokke, før et fripark ble hamret i mål til 9-1vel tre minutter senere.

I det 72. minutt ble det så tosifret for hjemmelaget da de satte inn 10-1, og etter 84 minutters spill ble nok et hjørnespark gjort om til scoring og dermed 11-1.

Eikværingene hadde tross at kampen forlengst var avgjort ikke gitt opp å pynte litt på resultatet, og godt inne i overtiden var det deres tur å score på et hjørnespark. 11-2, er kanskje ikke allverden å skryte av, men man doblet iallfall antall scoringer.

Kampen endte etter enda noen minutter 11-2, og jeg og OJ forlot åstedet noe gladere enn hva bortelaget nok gjorde, mens hjemmelaget fortsatt er ett av seks lag i norsk herrefotball som pr 19.9. har vunnet alle sine seriekamper.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

En liten bonusvideo der en av Holeværingens spillere får et frisparkskudd rett i fleisen og går i bakken:

Lysekils AIK 2 - Bokenäs (4-1)

Etter en knapp times kjøring fra dagens første kamp var jeg på plass i Lysekil, og fant etter litt navigasjon gjennom trange kystbygater fram til stadion hvor det var duket for kamp på nederste nivå, Division 7, mellom andrelaget til Lysekils AIK og tabelljumbo Bokenäs.

Gullmarsvallen, som stadionet fra 1930-tallet heter, ligger utrolig idyllisk til med sjøutsikt fra bergene som danner en naturlig tribune i øst, men har også en nydelig liten lavtaket tribune langs muren mot vest. Muren må for øvrig nevnes spesielt, hele banen er innkranset av en massiv granittmur som ble anlagt av arbeidsledige steinhoggere, for som jeg har nevnt tidligere har man solide steinhoggertradisjoner i området.

Jeg klarte på mystisk vis å innledningsvis ta feil av hvem som var hjemme- og hvem som var bortelag, så jeg undret meg litt over at Bokenäs hadde hatt en så dårlig sesong, de mer eller mindre dominerte det som foregikk ute på gressmatta her på andre sida av Sveriges eneste ekte terskelfjord.

Etter 25 minutters spill kom det jeg trodde var 0-1, men ikke lenge etter dette innså jeg at jeg hadde tatt feil. Det var hjemmelaget som spilte i lyseblå trøyer, mens de tilreisende spilte i rødt. Dette mer enn forklarte hvorfor det var de rødkledte som så mest hjelpe    løse ut, og jeg gremtes over å ha klart å rote med dette. Stillinga var iallfall 1-0 og ikke 0-1.

Tross dominansen måtte vi vente helt til det bare var tre minutter igjen til pause før 2-0 kom, og dette var også stillinga da lagene tok en kjapp pust i bakken. Jeg snek meg utafor gjerdet en tur for å se litt på omgivelsene, og inntok deretter naturtribuna for starten av andre omgang.

Herfra fikk jeg se hjemmelaget fortsette å styre kampen, og det var bare spilt såvidt over to minutter da 3-0 kom etter et nydelig skudd som kronet et flott angrep.

Bokenäs-spillerne hadde tross at de ikke hørtes helt overbeviste ut når de kom med motiverende tilrop til lagkameratene fortsatt ikke gitt helt opp. De kom smått til halvsjanser, men da de i det 71. minutt fikk et hjørnespark endte dette med en kontring og baklengsmål. 4-0.

Rødtrøyene fortsatte likevel å prøve, og 7 minutter senere lyktes de endelig. Ballen gikk i mål bak Lysekils unge målvakt, og man kunne juble for 4-1.

Faktisk fikk Bokenäs enda flere muligheter til å redusere i sluttminuttene, men LAIK-forsvaret gjorde ingen fler feil, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 4-1, og jeg kunne sette kursen nordover med en spennende eliteserierunde på bilstereoen hos NRK Sport.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Lane - Kungshamn 1-1

Etter to intense fotballdager på Sørlandet var jeg litt spent på formen da jeg våknet søndag morgen, men jeg innså raskt at det ikke fantes noen unnskyldning for ikke å hoppe i bilen igjen og sette kursen sørover mot Svinesund. Etter noen timers kjøring kom jeg gjennom et vindfullt Bohuslän fram til Uddevalla, hvor jeg etterhvert fant fram til bygda Lane hvor det hjemlige IFK skulle ta imot Kungshamns IF til kamp i division 5, altså nivå 7.

På et idyllisk lite stadion hvor en nydelig gressmatte var omkranset av mer eller mindre provisoriske benker, og en slags overbygd tribune foran klubbhuset som ingen satt på (faktisk var de fleste benkene derfra flyttet ut i friluft) betalte jeg meg inn, og konkluderte med at alt lå til rette for en deilig dag med fotball.

Etter at gjestene hadde vist litt muskler de første par minuttene kom hjemmelaget mer med på notene, og i det niende minutt fikk de ekspedert et innkast i mål til 1-0.

Etter dette ga de blåhvite igjen fra seg initiativet, og da gjestene etter en halvtimes spill utlignet på et straffespark var det på ingen måte ufortjent at det sto 1-1.

1-1 sto seg til pause, og jeg bestemte meg for ikke å bruke drikkebongen som var inkludert i billettprisen, og heller nyte litt deilig vaniljecola etter kampen. Da pausen gikk mot slutten satt jeg tilfeldigvis ved garderobedøra, og holdt på å pådra meg en alvorlig tigerbalsamforgiftning da spillerne kom ut.

Etter pause så hjemmelaget friske ut, men noen virkelig store sjanser fikk vi ikke i noen av endene på banen, og da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 1-1, noe som kanskje alt i alt ga et greit bilde på kampen.

Jeg hadde ombestemt meg angående hvilken kamp jeg skulle ta som dagens andre, så nå hadde jeg det litt småtravelt, og hastet mot parkeringsplassen, mens de fleste andre av de drøyt femti frammøtte tok det noe roligere.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Jerv - Start 0-1

Etter å ha forlatt Vigeland forløp kjøreturen østover rimelig hendelsesfritt, og jeg kom fram til Grimstad. Her var det klart for kamp på en bane jeg har besøkt et par ganger før, men denne gangen var det verken det lille derbyet jeg så første gang, eller TIL-kamp som da jeg var her sist, men derimot det STORE sørlandsderbyet, Jerv mot Start i OBOS-ligaen som sto for tur.

Etter å ha deponert bilen et lite stykke unna stadion plukket jeg med meg kameraene mine og trasket avgårde for å finne ut hvor jeg skulle få tak i fotovest. Etter å ha blitt sendt i feil retning to-tre ganger ble jeg endelig henvist til presserommet, hvor hun som hadde ansvaret selvsagt ikke var å se noe sted. Hun dukket heldigvis snart opp, og jeg fikk utdelt en selvlysende vest med Jerv-logo, og et adgangskort som lot meg ferdes stort sett hvor jeg måtte ønsker.

Jeg tuslet rundt banen, og kom fram til borteinngangen akkurat i tide til å få se bortesupporternes corteo komme over bakketoppen og valse ned mot inngangen, hvor vaktene hadde sin fulle hyre med å grave fram bortgjemte ølbokser og pyrotekniske effekter.

Blant de innkommende gulsvarte supporterne møtte jeg opptil flere kjente, som uten unntak var i et fremragende humør. Det var tydelig at alle spor til nervøsitet var blitt forsøkt drukket ihjel, noe som nok hadde fungert greit for de fleste.

Mens jeg tuslet rundt og fotograferte ble jeg plutselig oppsøkt av en annen fyr med fotovest, som viste seg å snakke litt gebrokkent engelsk. Dette viste seg å være den tyske banehopperen Andreas, som var på en drøy ukes norgesturné, og som hadde blitt tipset av den oslobaserte tyskeren Jan om at jeg også var på kampen. Jeg opplevde altså at tyskeren kom og hilste på meg, og ikke motsatt. Jeg er spent på om dette godkjennes som å ha hilst på tyskeren.

Sammen med Andreas fikk jeg se kampen bli satt i gang, og før det var spilt to minutter satte gjestene fra Sørlandets hovedstad ballen i mål etter et hjørnespark.

Gledeseksplosjon på et allerede imponerende bortefelt!

Har ikke tenkt å si så mye mer om resten av kampen. Dere får nøye dere med noen highlights fra tribunene.

Tross noen gode perioder i andre omgang, flere mål fikk vi ikke denne lørdagskvelden, og da dommeren en god del minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 0-1, og Start-supporterne kunne sammen med spillerne feire tre poeng og fortsatte «bragging rights» i sør, mens Jerv går en svært skummel serieinnspurt i møte.

Jeg møtte igjen Stian og Lars Martin da jeg forlot stadion, men da jeg svingte til venstre for å finne igjen bilen satte de kursen ned mot Grimstad sentrum i jakt på et skjenkested som ville ta imot glade Start-supportere. Selv satte jeg kursen hjemover, og kom etter noen timer fram med tre nye baner under beltet, og et riktig så morsomt derby som bonuskamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Giv Akt - Torridal 3-1

Etter dagens første kamp var den opprinnelige opprinnelige planen min å dra til Kristiansand kunstgress for å se kamp, men pga omlegging av dekket der var alle kampene flyttet til Toyota-banen i Søgne, som jeg heldigvis også manglet. Jeg hadde dog skjønt at ved å se en kamp klokka 1500 i stedet for 1615 ville jeg få betydelig bedre tid før dagens siste kamp, så da kampen på Karuss var ferdig hoppet jeg i bilen og kjørte vestover til jeg kom til Nyplass på Vigeland i Lindesnes, hvor det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Giv Akt og Torridal.

Noe av det første som skjedde da jeg entret arenaen var at jeg møtte den legendariske «FIFA-Haugland», som virkelig var i storslag der han gikk rundt og hilste på kjentfolk innimellom oppvarmingen. Han kunne røpe at han var litt bekymret foran dagens oppgjør, ettersom det var første gang på femten år at han dømte kamp to dager på rad!

Rett før kampstart var det ganske glissent på den flotte tribuna, men da kampen var blåst i gang strømmet det på, og det tok ikke lang tid før vi nærmet oss tresifret publikumsantall. De fleste som hadde møtt opp var hjemmesupportere, og det var de som kunne juble først da Giv Akt fikk et straffespark som ble satt i mål til 1-0 etter ganske nøyaktig syv minutters spill.

De blåkledde og supporterne deres, «De blå mågan», fikk dog ikke gleden av å være i ledelsen særlig lenge. Det tok under to minutter før ballen igjen lå i nettet, denne gang i motsatt ende av banen, og dermed sto det 1-1 og vi var like langt.

Oppildnet av sine trommende supportere var det hjemmelaget som framsto sterkest utover i omgangen, og de forspilte også noen enorme muligheter til å ta tilbake ledelsen. Det var derfor på ingen måte ufortjent da de endelig fikk 2-1 i det 39. minutt, selv om også Torridal hadde kommet til noen muligheter nå og da.

2-1 sto seg til pause, og jeg slo av en prat med kampverten, samtidig som jeg noterte meg at de aktive supporterne ikke bare var aktive, de var også miljøbevisste. Det hadde blitt brukt en konfettikanon tidlig i kampen, og noen av de involverte lurte nå fælt på hvordan de skulle få fjernet all konfettien igjen. Kampverten erklærte at det iallfall var uaktuelt å støvsuge grusen foran tribunen!

Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som det første omgang hadde vært. Begge lag kom til større og mindre sjanser, men det var vertskapet som framsto tryggest. Helt trygt var det dog ikke med bare ettmålsledelse, men like før det var spilt 20 minutter av andre omgang ble ledelsen trygget ytterligere da et hjørnespark ble vridd rett i mål til 3-1!

Rødtrøyene prøvde desperat å komme tilbake, men det ville seg ikke, og da kampen noen minutter på overtid ble blåst av sto det fortsatt 3-1. Supportere og spillere kunne sammen feire at tre poeng som kan vise seg å være svært viktige i bunnstriden i divisjonen ble igjen på Vigeland, mens Torridal går en litt usikker høst i møte.

Mens spillere og dommere takket hverandre for kampen hastet jeg mot parkeringa, så at trikset mitt med å parkere i skyggen av en lastebil hadde fungert utmerket, og satte kursen østover igjen, med en aldri så liten revisit på programmet for kvelden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Våg 3 - Hidra (0-0)

Etter gårdagens kamp hadde jeg en god natts søvn, før jeg lørdag formiddag igjen la ut på eventyr. Første reisemål var ikke veldig langt unna overnattingsstedet, så jeg kom fram til Karuss i god tid før avspark i sjettedivisjonsoppgjøret mellom Våg 3 og Hidra.

Da jeg kom fram krydde det av unger som spilte fotball ute på kunstgressmatta, men etter hvert ble matta ryddet og det ble klart for voksenfotball. Like bak et finurlig servicebygg/tribune lå Våg FKs gressbane, men i dag var det altså på kunstgresset jeg skulle se kamp.

Før avspark slo jeg av noen ord med en narviking i hjemmelagets støtteapparat, som var mektig imponert over det jeg drev med. Da kampen kom i gang viste det seg at vi skulle få bivåne et eksepsjonelt jevnspilt oppgjør. Begge lag kjemper om opprykk, med gjestene i førersetet, men i dag klarte ingen av dem å etablere noe overtak over de andre, og de virkelig store sjansene lot også vente på seg.

Da det ble pause var det fortsatt målløst, og jeg skaffet meg en svært god vaffel, før kampen igjen startet. Ikke lenge etter start av andre omgang fikk vi en noe kontroversiell situasjon da en presset Våg-keeper plukket opp ballen, noe som fikk gjestenes spillere og trenere til å fly i lufta og hevde at det skulle dømmes tilbakespill. Dommerveteran Ødegård var ikke enig, og spillet gikk videre.

Mot slutten av kampen var det gjestene som kom nærmest scoring etter at også de hvitgrønne hadde hatt sine muligheter, men det skulle altså ikke lykkes for noen av lagene denne lørdagsformiddagen. Med FVN på slep som skulle lage reportasje om Hidra endte kampen målløst, og jeg kunne etter å ha snakket litt med nevnte avis om groundhopping på Sørlandet sette kursen videre mot dagens andre kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.