Arvika - Västanvik 3-3

Etter å ha forlatt Karlstad hadde jeg et ganske stramt tidsskjema for å rekke neste kamp, men den lille timen på veien forløp helt smertefritt, og jeg svingte inn foran stadionområdet i Arvika et godt kvarter før avspark. Etter å ha funnet riktig bane (Hvem kunne vite at ikke Viksvallen og Solviksvallen er det samme, og at det ligger to stadioner helt inntil hverandre?) betalte jeg meg inn og var klar for å se division 4-kampen mellom Arvika og Västanvik.

Solviksvallen, hvor kampen skulle gå, er et helt nydelig anlegg, med en overbygd tribune på den ene siden, og en åpen betongtribune på motsatt langside. Bak det ene målet lå garderobebygget, og i enden av dette så jeg de forjettete bokstavene «Kiosk».

Spillerne inntok gressmatta, dommeren tok myntkast, og vi var i gang. I den sterke varmen var det gjestene fra utkanten av Torsby som kom best i gang, men da de etter bare et par minutter kom til en enorm målsjanse var det et nesten-selvmål som holdt på å komme. Det viste seg uansett at om ballen hadde gått i mål ville de blitt reddet av en offside i trekket før, men de skjønte kjapt at sånn kunne de ikke holde på.

    

Et kvarter senere var de gulsvarte meget nær scoring i riktig mål. Ballen smalt i tverrliggeren, men ingen klarte å få ekspedert returen i mål. Selv trakk jeg nå mot den tidligere nevnte kiosken, og kjøpte en deilig kjølende is for å prøve å få ned kroppstemperaturen litt. Isen virket dobbelt kjølende, for straks jeg hadde kjøpt den kom en tykk sky og la seg foran sola. Skyen trodde kanskje den var slem, men der og da var det bare deilig.

Jeg hadde så smått begynt å forberede meg på at omgangen ville ende målløst, da ting plutselig løsnet for hjemmelaget, som egentlig hadde slitt litt i over førti minutter. Både i det 42. og det 43. minutt kunne rødtrøyene juble for scoring, og da dommeren blåste for pause sto det dermed 2-0.

Var ikke dette ille nok, så tok det etter pausen bare FEMTEN sekunder før 3-0 kom. Hadde Västanvik tatt helg i pausen?

Å ligge tre mål under var tydeligvis det sparket bortelaget trengte bak for å komme i gang, og drøye tre minutter etter forrige mål var opphentingen begynt, da et hjørnespark ble ekspedert i mål.

    

Et lite kvarter ut i omgangen var det tydelig at varmen hadde begynt å kreve sitt. Selv om det nå og da seilte opp en sky som dempet den varste solsteiken, så var det veldig varmt, og når skyene forsvant var det helt grusomt. Det virket ikke som om det var planlagt drikkepauser, men da 3-4 spillere lå nede med kramper samtidig oppsto det iallfall et stopp i spillet som var så langt at de fleste sørget for å få i seg mer væske før spillet ble gjenopptatt.

Rett før det var spilt tjue minutter fikk Västanvik et frispark som ble slått inn i feltet. Det må være lov å si at Arvikas målvakt kanskje ikke opptrådte helt optimalt her, og ballen ble banket inn til 3-2, skulle opphentingen fullføres?

Joda, det tok bare noen få minutter før vi hadde fått balanse i regnskapet, og det sto 3-3. Hjemmepublikummet så på det som skjedde med sjokk og vantro! Da andre omgang var 15 sekunder gammel så jo alt så bra ut?

Foran omlag åtti tilskuere fikk vi så en avslutning på kampen som svingte fram og tilbake. Arvika hadde et skudd som så så farlig ut at dommeren måtte bort og dobbeltsjekke at det ikke var noe hull i målnettet, mens Västanvik for meg virket å ha et ørlite overtak, uten at de klarte å frambringe flere sjanser.

Flere minutter på overtid kom så Arvika til nok en enorm sjanse, men også denne ble misbrukt, og dermed endte kampen uavgjort 3-3. Begge lag var nok litt misfornøyde, men jeg mistenker at hjemmelaget var grusomt irriterte over å ha kastet bort det som så ut som en klink sikker seier da de ledet 3-0. Som en klok mann en gang sa: Det endte 3-3, men kunne like gjerne blitt motsatt resultat!

Jeg satte kursen hjemover gjennom Värmlands dype skoger, men så ikke flere hvite elger. (Derimot så jeg tilsammen fem brune elger etter jeg hadde kommet meg over til Norge igjen). Vel hjemme ble en deilig middag stelt i stand, og jeg kunne samle krefter for en ny utflukt neste dag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Karlstad - Umeå 1-0

Ny dag, ny tur over grensa. Denne gangen gikk turen ganske rett østover, og etter noen timer kom jeg fram til bydelen Klara i Karlstad. Her ligger Tingvalla idrettspark, og etter å ha inntatt en liten brønsj i bilen gikk jeg inn her for å se nivå 3-matchen mellom IF Karlstad Fotboll og Umeå FC.

Det første jeg fikk se etter jeg kom inn var en enorm panne med hamburgere og pølser, og jeg begynte nesten å angre på at jeg nettopp hadde spist. Jeg hadde likevel et lite håp om at jeg skulle klare å bli sulten igjen til det var tid for pause, så jeg inntok tribunen og tok anlegget i nærmere øyensyn. Den majestetiske hovedtribuna bar preg av å være bygget i en annen tid, men gjorde fortsatt nytten. Motsatt lå det en tretribune, og i den ene svingen sto det to stillastribuner. Ved siden av scoringstavla hang det et stort skilt som gjorde det klart at dette også var hjemmebane for Carlstad Crusaders, amerikansk fotball-laget som i 2015 vant Champions League! Det er kanskje et stykke derfra til Ettan norra, en av to avdelinger på nivå tre i svensk ligasystem. (Men snart er det slutt. Stadion skal rives og erstattes med et nytt på andre sida av europaveien.)

Da kampen ble blåst i gang konstaterte jeg at det ikke var så aller verst med folk tilstede, og vi fikk se hjemmelaget komme best i gang. De første ti minuttene var ballen omtrent ikke på Karlstads banehalvdel, men etter at jeg påpekte dette i en tweet tok selvsagt gjestene fra Västerbotten over i en periode.

Like før omgangen var halvspilt kikket jeg ned på mobilen et øyeblikk, og hørte nesten med en gang folk på tribunen bryte ut i jubel. Hjemmelaget hadde gått opp i 1-0, til stor glede for storparten av de fremmøtte. Selv hadde jeg altså ikke sett hva som skjedde.

Mer som var verdt å nevne skjedde det ikke før pause, så da dommeren sendte lagene i garderoben tuslet jeg bort mot hamburgergrillen med håp om å få tak i noe kjøtt. Da jeg kom fram pågikk det hektisk utdeling av burgere til ballguttene, og i tillegg viste det seg at man hadde feilberegnet gassforbruket totalt. Panna ble kald, det tok lang tid å få varmet flere burgere, ikke alle ballhenterne hadde fått burger ennå (og de måtte jo på plass igjen før andre omgang startet), så det begynte å bre seg en viss krisestemning rundt kioskområdet. Til alt hell fikk man fyrt det opp igjen og fikk gjennomlunket noen burgere såpass at både ballhenterne og vi som hadde kjøpt fikk spist det som kanskje ikke var noe kulinarisk høydepunkt, men iallfall førte meg fra nivået ganske mett til stappmett.

Mett ble jeg uansett, og jeg tok igjen plass på tribuna, med håp om å få sett flere scoringer i andre omgang enn jeg hadde gjort i første. Spoiler alert: Verken jeg eller de 447 andre tilskuerne fikk se noen scoringer i andre omgang. Umeå fikk fem minutter på overtid et frispark fra meget farlig posisjon, men klarte ikke å utnytte dette til å få utlignet, og kampen endte dermed 1-0, og jeg kunne haste videre til dagens neste kamp. (Etter at han som stekte burgere faktisk hadde spurt om den ble grei, tross leveranseproblemene i pausen.)

IFK Strömstad - Kragerø 0-5

For tredje gang denne uka satte jeg kursen mot grensa, men denne gangen tenkte jeg meg ikke så langt inn i nabolandet. Etter en liten pitstop på Nordbysenteret fortsatte jeg inn mot Strömstad, og fant relativt greit fram til stadion, hvor det var avtalt treningskamp mellom IFK Strömstad og norske Kragerø IF.

På det flotte anlegget var det i tillegg til hovedarenaen med løpebaner, tribune og klubbhus også to kunstgressbaner, hvorav den ene akkurat nå gjennomgikk fullstendig oppgradering. Det var på gresset dagens kamp skulle spilles, og umiddelbart etter ankomst møtte jeg banehopperne Ray og Tom som også hadde forvillet seg til den svenske skjærgården i kveld. Like etter dukket også Kenneth og broren opp, og samtidig dukket også ytterligere et par østfoldske innsjekkinger opp i appen, så det var tydelig at kampen her frista.

Mens gjestene fra Norge spiller på nivå seks huserer de blåhvite svenskene til daglig på nivå sju. Det ble raskt klart at de gulsvarte var favoritter, og alt etter ca seks minutters spill fikk de tilkjent et straffespark. Straffen ble tatt, og vips, så sto det 0-1.

Etter dette jevnet spillet seg noe ut, men det ante meg at nordmennene fortsatt hadde et lite overtak. I det flotte sommerværet ble det etter halvspilt omgang kommandert drikkepause. Selv inspiserte jeg kiosken, og skaffet meg en is for å kjøle meg litt ned.

Drikkepausen må ha gitt Kragerø nye krefter, for etter det lille stoppet tok det bare fem minutter før gjestene igjen kunne juble for scoring. Innimellom ivrig fotballprat på banehoppertribunen fikk vi så se nok en kremscoring som dessverre ble annullert (for offside, tror jeg), før det kom et tellende mål drøyt fem minutter før pause.

Det sto dermed 0-3 da lagene tok pause, og jeg var spent på hva vi ville få se i andre omgang. Jeg hadde tidligere på dagen sendt en melding til Kragerø for å dobbeltsjekke at det faktisk var kamp, og hadde da blitt fortalt at de kom til å gjøre haugevis av bytter i pausen. 

Dette lot dog ikke til å svekke dem nevneverdig. Før det var spilt fire minutter av andre omgang sto det 0-4, og når timen var spilt ble en god IFK-periode avsluttet med at Kragerø gikk opp i 0-5.

Etter dette var nok det mest nevneverdige som skjedde at hoveddommer og AD2 byttet plass, sannsynligvis bare for at sistnevnte skulle få prøvd seg i sjefsrollen, og tross en positiv avslutning på kampen fra svenskene kom det ikke flere scoringer. Det må her sies at det utvilsomt var rett lag som vant kampen 0-5, men det hadde ikke på noen måte vært ufortjent om «blåvitt» fikk seg et trøstemål på tampen.

Ettersom jeg hadde gjort handlinga ferdig var det bare å hoppe i bilen og sette kursen hjemover, og etter en begivenhetsløs kjøretur var jeg klar for å lade opp til nye eventyr dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Elfsborg - Molde 1-2

Etter utflukten sammen med Kald Kaffe-redaksjonen til Örebro i fjor fikk svenske Elfsborg en liten plass i hjertet mitt. Da det ble klart at de skulle spille kvalifisering til Conference League bestemte jeg meg derfor kjapt for at tiden var inne for en utflukt til Borås arena. Ettersom første kamp i dobbeloppgjøret hadde endt 4-1 var ikke forhåpningene om avansement de største, men jeg hoppet i bilen og tråklet meg sørover gjennom Dalsland og Västergötland til jeg parkerte utenfor stadion drøyt halvanna time før kampen Elfsborg - Molde.

Etter å ha sust innom en asiatisk buffetrestaurant like før de stengte lokaliserte jeg inngangen til stadion, og etter å ha sett meg litt rundt fant jeg fram til plassen min. Pga UEFAs (heldigvis i ferd med å bli avviklede) forbud mot ståplasser var hele den såkalte «Elfsborgsläktaren» på kortsida stengt, og supporterne plassert i enden av langsida i stedet. Jeg hadde kjøpt en billett like ved disse, og kunne dermed fint være med på supportermoroa uten å skjemme meg alt for mye ut.

Da kampstart nærmet seg var det et til Molde å være svært imponerende bortefølge som hadde tatt plass i enden av motsatt kortside (Også her sto det store ståfeltet tomt), mens hjemmesupporterne flagget og sang for harde livet. Som sagt var det et sportslig tungt utgangspunkt for de gulsvarte, men positivt spill og noen ok sjanser tidlig i kampen tente et ørlite håp om at det kanskje kunne gå. Jeg visste at jeg hadde rundt fire timers kjøring for å komme meg hjem etter kampen, men jeg ville gladelig komme en halvtime-time senere i hus dersom det kom av ekstraomganger!

Etter å ha skrytt av bortefølget i forrige avsnitt, så må jeg dele ut dagens kaktus til de syv moldenserne som hadde klart å skaffe seg plasser like foran meg på tribunen. Det var såpass glissent at de burde skjønt at når de attpåtil tenkte å feire litt underveis i kampen, så burde de flyttet seg lenger unna de syngende hjemmesupporterne.

Guliganerna og de andre supporterne hadde nemlig ikke latt seg knekke av at de var flyttet på andre sida av hjørneflagget fra der de vanligvis sto. Setene på det nye supporterfeltet ble i beste fall ansett som små irritasjonsmomenter, her sto man, og her sang man.

Var stemningen ikke god nok fra før, så tok det helt av etter vel halvspilt omgang. Den gamle Jerv- og Sandnes Ulf-spilleren Baidoo scoret, og plutselig begynte det umulige å se mulig ut. Nå trengte man bare to mål til for å sikre ekstraomganger. Dessverre for oss med gule effekter på oss, da dommeren sendte lagene i garderoben til pause sto det fortsatt bare 1-0, noe jeg mistenkte var minst ett mål for lite til å få fullført opphentingen i andre omgang.

I en andreomgang hvor mitt personlige høydepunkt var at den gamle Grorud-helten Oscar Aga ble byttet inn ble mine bange anelser til virkelighet. Ikke bare mislyktes Elfsborg med å overliste Jakob Karlstrøm flere ganger, i tillegg scoret MFK både en og to ganger selv. Kampen endte dermed 1-2, og IFE-supporterne måtte skuffet forlate stadion etter å ha gitt klar beskjed til spillerne om at nå var det å «Krossa Häcken» på søndag som gjaldt.

IFK Sunne - Bäckalund 2-1

Meget tynt utvalg i fotballkamper denne uka, og i Norge var den eneste kampen som jeg hadde klart å finne ut at ble spilt oppgjøret Skjervøy - Mjøndalen 2. Dit orka jeg ikke å dra, så da måtte jeg rette blikket over grensa. I april var jeg i Sunne i Värmland på kamp, og nå skulle IFK Sunne igjen spille treningskamp, men nå på en annen bane, så jeg satte kursen østover mot Torsby hvor jeg fylte bensin, oppdaget at den kinesiske restauranten hadde stengt akkurat i dag, så jeg fortsatte sørover langs Frykens vestbredd til Sunne, hvor jeg åt en nydelig Schnitzel (med saus, til Babsiis store forskrekkelse) før jeg begynte å lete etter banen. På Google maps hadde jeg tastet inn IFK Sunne som destinasjon, og pilene på telefonen ledet meg derfor til Kolsvik IP, hvor jeg ikke så spor av aktivitet, og jeg skjønte så at den riktige destinasjonen var Kolsnäs IP et par hundre meter lenger sør, og her fant jeg IFK Sunne og naboene fra Bäckalunds IF i full oppvarming foran treningskampen de skulle spille.

Grunnen til flyttingen fant jeg ut at IFK Sunne rett og slett har overtatt anlegget på Kolsnäs, og skal selge banen på Kolsvik for å bygge boliger der. Litt irriterende at jeg dermed gikk glipp av å se kamp der, da det ser ut som om siste kamp ble spilt i juni. Får bare håpe at det skjer noe uforutsett som gjør at det dukker opp en ny kamp der senere.

Kolsnäs IP så iallfall tipp topp ut, med flere små tribuner, haugevis av benker, kioskbu, og alle fasiliteter man kan ønske seg. Kiosken var dessverre ikke i drift i kveld, men en fyr kom rett før kampstart med ei kanne kaffe, så da var det iallfall et minimumstilbud tilgjengelig.

Det var nok et visst favorittstempel foran kampen på hjemmelaget, som til daglig spiller i division 4, mens gjestene fra litt lenger nordøst i kommunen holder til på nivået under. Dette ble raskt synlig i det som foregikk ute på gresset, og jeg innså raskt at jeg nok burde oppholde meg i den enden av banen hvor de blåhvite skulle angripe.

Jeg fikk bivåne haugevis av angrep, men enten har Bäckalund en fantastisk god keeper, eller så sto han sitt livs omgang. Han leverte flere helt vanvittige redninger, og til tider hadde vi sjansebonanzaer som ikke sto tilbake for de Molde misbrukte mot Elfsborg uka før. Scoringer ble det likevel ikke, og da dommeren blåste til pause sto det fortsatt 0-0.

I pausen gjorde lagene noen bytter, uten at jeg har full oversikt over hvem som ble byttet ut og inn. Det jeg derimot så var at gjestene hadde byttet ut keeperen, og han som nå kom inn fikk en røff start da det gikk under et minutt før vertskapet endelig fikk uttelling, og det sto 1-0. (Det må sies at det var et flott angrep som ble gjennomført, og han absolutt ikke skal ta skylden for dette)

Tross scoringen, så virket Bäckalund langt kvassere enn de hadde gjort i første omgang, og når ti minutter hadde gått, så hadde de rødkledde produsert mer foran motstanders mål enn de hadde gjort før pause. Score klarte de derimot ikke, og et kvarter ut i omgangen kom så IFK Sunne med et nytt stjerneangrep som endte med 2-0.

Hjemmelaget stilte med en svært stor spillertropp i dag, og gjorde nå en rekke bytter. Samtidig begynte det å regne, så en del av de omlag 70 frammøtte forsvant. Selv trakk jeg inn under et av de store trærne som sto mellom banen og campingplassen like ved (Hvor det forøvrig pågikk en svært høylytt utebingo), og fikk dermed en svært god naturparaply.

Jeg fikk fra mitt nye ståsted se rødtrøyene fortsette sin forbedring i spillet, og etter et nytt kvarter var det endelig deres tur til å juble. Etter litt fram og tilbake ble ballen ekspedert i mål, og slik kampen hadde utviklet seg var det på ingen måte ufortjent.

Etter dette tok IFK-erne seg litt sammen igjen, og styrte ganske trygt de siste femten minuttene av kampen. Flere scoringer klarte de dog ikke å produsere, og trenerteamet fikk nok litt hodepine av den enorme ineffektiviteten foran mål og hvordan de skal klare å fikse den til høstsesongen starter opp igjen.

Da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 2-1, og jeg tuslet tilbake mot bilen, glad for at jeg før kampen hadde investert i en myggstift. Jeg satte så kursen tilbake mot Oslo, og fikk på veien en fantastisk naturopplevelse da en av Värmlands eksotiske hvite elger viste seg ute på et jorde like sør for bygda Treskog!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gjelleråsen - Lillestrøm 2 (3-0)

Jeg startet mykt etter ferien både på jobb (hjemmekontor i dag) og på fotball-fronten, og jeg planla derfor en kort tur i dag til en bane jeg har besøkt flere ganger før. Etter et bedre måltid hoppet jeg i bilen for å unngå å sovne på sofaen, og etter et lite kvarter kom jeg fram til Li kunstgressbane i Nittedal, hvor det var duket for tredjedivisjonskamp mellom Gjelleråsen og Lillestrøms andrelag.

I et svært lite sommerlig vær tok jeg plass på den sjarmerende lille tribuna, som etterhvert fyltes mer og mer opp. Min TIL-medsupporter Martin dukket opp, og rett før kampstart viste også André seg. Det ble såpass trangt oppe på toppen av tribuna at jeg flykta ned til banekanten, og jeg fikk der selskap av André som hadde innledet oppholdet med to vafler og en kaffe, og hans LSK-medsupportere Stine og Thomas. (Samt deres søte lille hund, som visstnok var enda søtere når den var korthåret (Litt samme stil som André og meg, altså)).

Hjemmelaget leder serien, og det var også de som raskt etablerte en dominans ute på banen. LSK-rekruttene (ispedd et par-tre alags-spillere) kom riktignok på ett og annet besøk i motsatt ende av banen, men det aller meste foregikk foran de gulkleddes keeper. Lenge sto gjestene imot presset, men like etter at omgangen var halvspilt overvant de endelig lillestrømlingenes forsvar, og det sto 1-0.

I det stoppeklokka mi passerte 33 spilte minutter kom også 2-0. Det var ingen tvil om at Gjelleråsen ville sikre plasseringen på serietoppen, kanskje litt ekstra inspirert av at serietoer Strømsgodset 2 hadde vunnet sin kamp tidligere på dagen.

2-0 sto seg til pause, og jeg trakk mot kiosken hvor jeg slo av en prat med Lokalfotballen-Espen mens jeg kjøpte og konsumerte en vaffel som var så god at før jeg visste ordet av det hadde jeg spist den opp uten å fotografere den!

Etter at andre omgang ble innledet med litt regn så det ut som om noen hadde minnet Gjelleråsen på at 2-0 er en farlig ledelse. De turte derfor ikke å lede 2-0 mer enn fire minutter av omgangen før de økte til 3-0, til glede for en betydelig andel av de ikke så rent få frammøtte.

Etter dette ble resten av kampen ikke spesielt spennende. Jeg havnet i noen avanserte kulinariske diskusjoner med de jeg sto sammen med, og fikk innimellom se noen målsjanser, blant annet en situasjon hvor en ikke helt vellykket klarering fra en nittedøl endte i egen tverrligger. Flere mål fikk vi derimot ikke se, så da kampen tok slutt sto det ennå 3-0 og hjemmelagets spillere og fans kunne juble for tre nye poeng og fortsatt fire poengs luke på tabelltoppen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Træff - Tromsdalen 1-3

Etter gårdagens to kamper var det klart for å sette kursen hjemover mot Oslo, men siden jeg ikke hadde noe å rekke der tok jeg en liten omvei vestover først. Etter noen timer i bilen kom jeg til Molde, og fant fram til Reknesbanen rett over gata fra gamle Molde stadion. Her parkerte jeg, og var klar for andredivisjonskampen mellom Træff og Tromsdalen.

Jeg hadde på grunn av maks klaff med fergetrafikken kommet fram i veldig god tid, så jeg fikk både ordnet strøm til kjølebagen og snakket litt med kampverter og andre på stadion før kampen. Bemanningen var litt lavere enn normalt pga sommerferie og jazzfestival, men de som var tilstede virket å ha full kontroll.

Før avspark dukket også den ferierende RBK-er Emil opp, så da hadde jeg selskap på min plass på den nydelige lille tribuna de hadde fått seg på stadion.. (Jeg hadde ikke orka å styre med akkreditering for fotografering og denslags i dag). Vi fikk herfra høre lydanlegget kollapse under speakers velkomsthilsen, men heldigvis hadde de snart lyd igjen så de kunne opplyse om at hjemmelagets keeper var nygift, noe som naturlig nok høstet mye applaus.

Etter noen gode forsøk fra de blå fra nord innledningsvis ble et skudd fra lillebror Johnsgård blokkert og traff ham rett i nesa så han gikk i bakken. Dette medførte at dommeren stoppet en Træff-kontring, noe som naturlig nok ikke ble særlig godt mottatt på tribuna, selv om reglene om hodeskade absolutt må håndheves! Etter å ha blitt plugget igjen der blodet rant kom den skadde heldigvis på banen igjen så kampen kunne fortsette.

Vel ti minutter var spilt da kommunikasjonen og samspillet mellom Træffs høyreback og keeperen brøt totalt sammen. En TUIL-spiller var på hugget og fikk lurt ballen mot mål til det som må være romsdalingenes mest frustrerende baklengsmål i år. 0-1 sto det iallfall, og de blå jublet!

Hjemmelaget kom etter dette mer med på notene, og etter nye ti minutter var det hjemmefansens tur til å juble. Vertskapet vartet opp med et riktig kremangrep, der spesielt assist-pasningen var imponerende. 1-1, og vi var like langt.

Mens ei toårig jente iført MFK-trøye (Hennes onkel Stian har lovet å skaffe henne en Træff-trøye!) stadig måtte stoppes fra å storme banen var det nå en ganske jevnspilt affære vi fikk bivåne. Begge lags keepere vartet opp med noen svært gode redninger, før vi i det 42. minutt fikk se en kanonkulescoring fra gjestene. Det sto dermed 1-2 da dommeren blåste pause.

Etter å ha forsert litt kø bort fra tribuna (Det var såpass mange tilstede at jeg ikke orka å prøve å telle) kom Emil og jeg oss til kiosken hvor jeg skaffet meg en vaffel. Jeg er ingen stor fan av vafler som er direkte crispy, men med nok syltetøy på går det meste bra!

Vi tok igjen plass på tribuna, og fikk nå selskap av Svein Erik, så det ble etterhvert veldig mye snakk om opplevelser på ymse fotballkamper rundt omkring i årenes løp. Ute på banen var det tydelig at TUIL ikke hadde kommet hit for å underholde, men for å vinne, så de brukte så mye tid som mulig. Træff klarte på sin side ikke å tilkjempe seg noe overtak, og det sier kanskje sitt at det var forsvarskjempen Vegard Forren som ble kåret til hjemmelagets bestemann i kampen.

Jeg hadde akkurat begynt å forberede meg til noen frenetiske sluttminutter da en tromsdaling ble felt like innenfor sekstenmetersstreken, og dermed blåste dommeren og pekte på straffemerket. Tross mye misnøye fra både hjemmefans og -spillere som ikke hadde fått straffe i en situasjon i motsatt felt like før ble avgjørelsen stående, og dermed fikk TUIL muligheten til å sette spikeren i kista.

Med 1-3 gikk lufta litt ut av Træff-ballongen. Å kjempe inn ett mål for ett poeng på overtid kunne nok gått, men to mål virka litt for langt fram og høyt opp. Kampen endte dermed 1-3, og bortelagets spillere og den ene frammøtte bortesupporteren kunne dermed juble for tre poeng, mens jeg hastet mot bilen og satte kursen videre sørover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Rosenborg - Tromsø 3-0

Etter å ha sett ferdig dagens første kamp tok jeg bussen fra Strindheim til Lerkendal, og tok plass på bortefeltet klar for å se eliteseriekampen mellom Rosenborg og Tromsø fra bortefeltet som vanlig.

Enkelte fotballkamper er enklere å oppsummere enn andre, og denne gangen velger jeg å symbolisere kampen som endte 3-0 med et par svært betegnende bilder. Måker og dritt.

Needless to say ble det tungt både på banen og på tribunen, men vi ga iallfall klar beskjed om at det er «Tromsø tell æ dør» som gjelder da tapet var et faktum.

Jeg tok etter kampen en svært rolig aften med en altfor sterk pizza sammen med to av mine medsupportere.

Bedre lykke neste gang.

Trygg/Lade - Rana FK 3-2

Ferien går mot slutten, og fredag satte jeg kursen sørover etter knappe to uker i regnet på Helgeland. Etter en særdeles hyggelig fredagskveld i Trondheim slet jeg meg etterhvert opp av senga og ut i et strålende sommervær i bartebyen. Etter å ha kjøpt litt brønsj på Meny satte jeg kursen mot Lade, hvor jeg konsumerte maten, og så gjorde meg klar til å se tredjedivisjonskampen mellom Trygg/Lade og Rana FK.

Trygg/Lades hjemmebane OBOS-banen, som er den vestligste av de 5-6 gress- og kunstgressbanene på Lade (området er nok godt kjent for de som har vært på Skandia cup i årenes løp) viste seg å være en svært gjennomsnittlig breddestadion, uten tribuner eller garderober, men heldigvis med en liten kiosktilhenger. Jeg var spent på serveringstilbudet her, men fikk høre at siden det var ferie lå det ikke an til å bli annet enn kaffe eller brus i dag.

Ute på kunstgresset dukket etterhvert begge lag opp (Ranværingene hadde blitt rammet av et litt forsinket fly), og et par minutter over den bebudete avsparktiden var kampen i gang. Etter noen få minutter fikk hjemmelaget et hjørnespark som endte i nettet, og de tilreisende hadde fått en solid kalddusj i solskinnet.

Trygg/Lade fortsatte å presse på, men da et angrep endte med at RFK-keeper Håkonsen fikk et kne eller en sko i hodet fikk midtstopper Olav Hauknes tenning på alle pluggene. Jeg var nesten overbevist om at han kom til å få gult kort for reaksjonene mot den trønderske angrepsspilleren, men dommeren lot ham slippe unna, og heldigvis kom Håkonsen seg på bena igjen.

Om det var denne episoden som ga laget fra Nord-Helgeland motivasjon til å varte opp med det som kanskje var kampens fineste angrep vet jeg ikke, men det endte iallfall med at i det 13. minutt satte de mørkeblå inn 1-1.

Denne scoringen innledet en god periode for gjestene, men da gikk det slik det ofte gjør i gode perioder hvor man ikke klarer å score: Etter ganske nøyaktig 17 minutter av kampen fikk en av hjemmelagets spillere stjernetreff på et skudd som seilet over en sjanseløs keeper og i mål til 2-1.

Når vi så passerte rundt tjue minutter av kampen stoppet det helt opp for Rana FK. Vi drøyt femti frammøtte fikk se trønderne ta mer eller mindre helt over, og en stund var cornerstatistikken helt kokos fordi det ble corner på corner på corner på corner for hjemmelaget. Flere scoringer ble det dog ikke, og da vi nærmet oss pause var det fortsatt bare ett måls forskjell på lagene.

Helt på tampen av omgangen skjedde så en av kampens store snakkiser. En av hjemmelagets spillere ble felt et par-tre meter utenfor sekstenmeteren, og dommeren blåste frispark. Han ga derimot ikke synderen gult kort, noe som lot til å bli for mye for en av de hvitkledde. Han lirte av seg noen totalt uakseptable gloser, og dommeren grep resolutt til det røde kortet! Kunne Rana med en mann mer på banen hele andre omgang klare å tukte Trygg/Lade?

Det ble pause, så vi måtte vente et kvarter på å begynne å få svar på dette spørsmålet. Da omgangen ble blåst i gang ble det raskt klart at vi nå ville få langt mer ranværing i monitor enn vi hadde hatt andre del av første omgang. Det ble likevel også raskt klart at Trygg/Lade ikke hadde tenkt å gi seg bare fordi de var en mann mindre på banen. De forsvarte seg svært godt, samtidig som det til stadighet ble akkurat litt for upresist hos gjestene.

Etter hvert åpnet Ranas jakt på mål noen rom bak hos dem, og med litt over ti minutter igjen av kampen endte en kontring med at en av Trygg/Lades spillere ble revet overende inne i sekstenmeterfeltet. Straffeeksekutøren gjorde ingen feil, og plutselig var ledelsen økt til 3-1!

Rana fortsatte likevel å jakte scoring, og i det siste ordinære spilleminutt kunne endelig de tilreisende juble igjen. En god Fredrik Rise herjet litt med T/L-forsvaret, og la inn til en viktig redusering. Kunne man klare å få en utligning i overtiden?

Jeg hørte Lade-treneren kommandere sine tropper over i en hyperdefensiv 5-3-1-formasjon, og dette lot til å virke. Etter noen frenetiske overtidsminutter tok dommeren (som jeg må si jeg syntes hadde gjort en svært god jobb under ikke alt for enkle arbeidsforhold) fløyta til munnen for siste gang i dag, og gjestene måtte skuffet innse at med 3-2 som sluttresultat ble det ingen poeng med hjem denne gangen heller.

Jeg skyndte meg avgårde for å dumpe bilen i innkjørsla til søstra mi, og satte deretter kursen mot Lerkendal for kveldens andre kamp.

Flere bilder fra kampen på Lade kan du se på Google photos.

Molde - Tromsø 5-1

Etter gårdagens regnfulle affære sto jeg opp i Ålesund, tok en stadionhjerte-rundtur på veien nordøstover, og kom etterhvert fram til Molde. Her hadde jeg ingenting å finne på selv om det var mange timer til kamp. Jeg parkerte derfor, og ble sittende i bilen utenfor Aker stadion hvor det noen timer senere skulle være eliteseriekamp mellom Molde og Tromsø.

Da kampen nærmet seg fant jeg ut at jeg skulle prøve å få organisert så jeg hadde strøm til kjølebagen min, og etter en prat med en hyggelig dame i MFK-ullgenser fikk jeg plugga kjølebaggen i en kontakt, og jeg kunne deretter gå mot bortefeltet og vente på at dørene skulle åpnes. Her møtte jeg to hyggelige vektere som skulle passe på de få som var ventet, og ekstra hyggelig var det jo at han ene opprinnelig kom fra Borås og var Elfsborg-supporter. Det dukket etterhvert opp fler rødhvite som ventet på at dørene skulle åpnes, og da det endelig skjedde stormet jeg inn for å få benyttet fasilitetene.

Da kampen ble blåst i gang var vi omlag tretti TIL-supportere på bortefeltet på et stadion som ellers lot til å være bedre besøkt enn man ofte ser på TV. Vi var derimot ikke stort fler enn Ronny og jeg som var i kategorien syngende supportere, så vi fant ut at i dag måtte det bli et enkelt repertoar, og stort behov for å spare på kruttet, vi nøyde oss derfor med å dra i gang enkle ropevarianter med innlagt klapping, og fikk iallfall med ganske mange på klappinga. 

Ser deg nok @MariusHelgaa 😂 pic.twitter.com/EKBxB4Z377

— Torill W. (@WestadTorill) July 10, 2022

Spare på kruttet gjorde vi dog ikke da Eric Kitolano etter seks og et halvt minutt fikk sikte og dundre løs mot Moldes mål i motsatt ende av banen. 0-1, og vi jublet som gale!

De blåkledde overtok dessverre kjapt ute på kunstgresset, og før tjue minutter var spilt hadde de både utlignet og tatt ledelsen. Noen minutter før pause trodde vi så vi var nær en utligning, men det ble istedet delt ut et gult kort, og når så hjemmelaget økte til 3-1 helt på tampen av omgangen var det bare å gremmes og forberede seg på null poeng i Molde, som sist jeg var her.

Andre omgang er egentlig ikke stort å fortelle om. Moldes Fofana benyttet anledningen til å herje med TIL et par ganger, og ved den ene scoringen så jeg at Molde-keeper Karlstrøm bare ristet på hodet av de tingene tenåringen fra Ouragahio drev med i motsatt ende av banen.

TIL kom noe mer med på notene mot slutten av omgangen, men flere scoringer enn den ene vi hadde fått innledningsvis ble det ikke, og jeg tangerte dermed mitt verste TIL-resultat med en ny 5-1-kamp i Møre og Romsdal.

Kjøreturen til Trondheim etter kampen ble dermed ikke noe kortere enn den hadde trengt å være, og på toppen av det hele kom jeg ca 1 minutt for sent til ferga på Kanestrøm, så jeg måtte vente 20 min ekstra der, og når jeg passerte Orkanger var E39 stengt så jeg måtte kjøre gammelveien til Børsa og brukte enda mer tid før jeg endelig kunne ta kveld.