Etter å ha forlatt Karlstad airdome krysset jeg grensa til nabokommunen Hammarö før jeg dro en svipptur på butikken og skaffet meg dagens første måltid og så jeg kjørte meg litt vill på vei til Mörmons idrottspark. Jeg fant likevel etterhvert fram, spiste den sene brønsjen, og entret stadion i det en aldersbestemt kamp ble avsluttet. Inne på anlegget var det foruten kunstgressbanen hvor IFK Skoghall og Västanvik skulle spille treningskamp også en mindre kunstgressbane, en gressbane, og et stort gressfelt.
Til min store overraskelse var det første jeg møtte innafor porten en guttegjeng med Storhamar-logoer på jakkene sine. Jeg ble informert av Ole Bronken om at dette var G12-hockeylaget som var på turnerinbg i ishallen like ved fotballbanen. Det var for øvrig en grusom vind som sveipet over Karlstadområdet denne lørdagen, så tross solskinn og varmegrader føltes det alt annet enn varmt å bevege seg rundt ved banekanten. Attpåtil viste det seg at annonsert kampstart 1400 bare var veiledende, så klokka var ti over før dommeren kunne foreta myntkastet, og enda et par minutter til før kampen ble sparket i gang.
Den første halvtimen var ganske jevn, og det var ikke lett å peke på noe førende lag. Ingen av lagene kom til noe særlig sjanser, og begge hadde ballen en god del. Det nærmeste vi hadde en sjanse var kanskje da hjemmelaget ville ha straffespark, og indignasjonen over at dommeren ikke var enig økte proporsjonalt med avstanden fra stedet hvor hendelsen fant sted.
Litt etter halvtimen var spilt klarte så endelig de blåhvite IFK-erne å krige seg gjennom Västanviks forsvar, og få plassert ballen i mål. 1-0, og heller ikke dag røk streaken min med kamper med scoring i.
Mål preger kamper, sies det, men det så jeg egentlig ikke så mye til her i dag. Det neste kvarteret ligna veldig mye på de to første, men halvanna minutt før pause fikk vi igjen en scoring. Det som i utgangspunktet så ut til å være et skudd som skulle være grei skuring for keeper tøtsja en legg og skifta retning på en måte som gjorde det helt umulig å foreta seg annet enn å se ballen gå i mål. 0-2 sto seg til pause, og i den sterke vinden fant begge lag det beste å trekke inn i garderoben.
Etter pausen tok det bare fire minutter før hjemmelaget igjen lyktes med å overliste gultrøyene fra Torsby. Et frispark ble stusset videre over en utrusende keeper, og vi hadde 3-0, og nå mistenkte jeg at det hele var avgjort.
«Blåvitt» hadde nå mer eller mindre tatt full kontroll over kampen, og selv om det var Västanvik som i størst grad presset på for scoring lot aldri hjemmelagets forsvar til å være truet. De få gangene de gjorde glipper som kunne blitt farlige reagerte gjestene for tregt, eller ikke i det hele tatt, og det ble derfor lite å skrive hjem om for dem.
Etter et rett ut ganske kjedelig siste kvarter av kampen blåste dommeren endelig av kampen, og jeg stormet mot bilen for å sette kursen vestover igjen, denne gangen via E18 og en kjapp pitstop i Töcksfors.
Etter å ha forsovet meg litt lørdag morgen hoppet jeg i bilen og satte kursen østover. Etter en liten avstikker til Högåsen litt utenfor Kil (så langt utenfor Kil at jeg ble enda mer forsinket) ankom jeg Karlstad, og fant veien til overtrykkshallen Karlstad Airdome som jeg hadde lagt merke til også på en av mine første groundhoppingturer til byen ved Vänerns nordbredd. Jeg fant en ledig parkeringsplass rett utenfor døra, så jeg dumpet bilen og stormet inn gjennom snurredøra så jeg fikk dott i ørene av trykkforskjellen. Som ventet var det alt spilt 8-9 minutter av kampen mellom de nesten lokale Ulvsbys IF og de mer langreiste Styrsö BK fra Göteborgsskjærgården som tilbragte helga på treningsleir.
Jeg oppsøkte en av de få tilskuerne som var tilstede, og lot meg fortelle at gjestene alt hadde tatt ledelsen 0-1. Om jeg oppfattet riktig hva som ble sagt var det et straffespark jeg hadde gått glipp av.
Ettersom jeg ikke var der da avspark ble tatt hadde jeg selvsagt ikke nøyaktige tider på hendelsene utover i omgangen, men jeg gikk ut fra at det hele hadde blitt sparket i gang ganske nøyaktig til planlagt tid, og ut fra det mente jeg at 0-2-scoringen kom på et hjørnespark etter ca 14 minutter.
Bare to minutter senere fikk gjestene på ny corner, og igjen endte det i mål! 0-3.
Begge lagene skal i år spille i hver sin division 5-avdeling, altså nivå sju i det svenske seriesystemet. Om styrkeforholdet i dag sier noe om styrkeforholdet mellom kretsene, så er nok Göteborg-serien klart sterkere enn hva det Värmland har å varte opp med er. 0-4 kom etter 26 minutter, da ballen først gikk i stolpen, deretter ble reddet til en retur som ikke ble klarert, men kriget inn. Samtidig pådro Ulvsby-keeperen seg en skade og ble liggende en stund, men han kom seg heldigvis raskt på beina igjen.
Hallen hadde nylig vært utsatt for en snø-kollaps (+), men var nå lappet sammen og blåst opp igjen, tilsynelatende uten noen varige mén. Med strålende vårsol utenfor var det lyst og fint inne, men jeg var ganske nysgjerrig på hvordan lysforholden der inne ville være når det var mørkt ute, ettersom man hadde gulvmontert belysning i stedet for takarmaturer.
Lys eller ikke, etter ca 37 minutter av kampen så en Styrsö-spiller at keeper hadde kommet litt ut fra streken, og lobbet ballen frekt over ham og i mål. Stillingen var dermed 0-5 da lagene tok en påkrevd pause.
Pausen kom som sagt i grevens tid, for gultrøyene fra Sunne hadde virket ganske frustrerte de siste minuttene av første omgang. Det tok likevel ikke mer enn drøyt fem minutter før spillerne igjen gjorde seg klare. Breddefotballspillere er definitivt ikke på kamp for å ha pause, de er på kamp for å spille fotball.
Om det var Styrsö som hadde senket nivået noe, eller Ulvsby som hadde skjerpa seg vet jeg ikke, men etter hvilen lot styrkeforholdet til å ha jevnet seg noe ut. Det var likevel de tilreisende som var best, og da de like før andre omgang var halvspilt igjen scoret kunne ingen hevde at det var ufortjent med 0-6.
Bare et par minutter senere fikk vi nok en scoring, og igjen var det et hjørnespark som var opptakten til målet. Med 0-7 kunne man nok trygt si at kampen var avgjort.
Når man er på treningsleir, slik Styrsö var, skal det ikke bare være alvor, litt moro må det være også. Dette så vi i praksis da en av spillerne prøvde å få med seg ballen rett foran innbytterbenkene. Han tråkket på den, snublet, og ble liggende, noe som ikke akkurat ga noen medynk fra lagkameratene. De som satt på orkesterplass til hendelsen holdt på å flire seg skakke.
Gjestene fortsatte å produsere farlige sjanser, og spesielt hjørnesparkene var en konstant trussel. Flere scoringer fikk vi dog ikke, og da dommeren blåste av sto det fortsatt 0-7, og grønntrøyene kunne juble for en solid seier, mens jeg igjen passerte trykkslusa og satte kursen i retning dagens neste kamp.
Neste helg er det seriestart i Eliteserien, og ettersom man har innsett at det bare er tull å skulle starte Eliteserien før senvinterlandslagspausen var det denne helga det var langskamper. Etter litt fram og tilbake pga en mulig breddekamp på en ubesøkt bane i Østfold endte jeg opp med å konstatere at kampen var flyttet til i april, så dermed satte jeg sammen kursen mot Ullevaal for å se Norge møte Slovakia.
Jeg gikk inn, fant André og Silje som alt hadde tatt plass og slo meg ned ved siden av dem. Etter å ha irritert meg grønn over den høye musikken som gjorde det umulig å prøve å konversere dukket like før avspark også Mattis opp sammen med to andre karer, rett etter jeg demonstrativt hadde latt vær å reise meg og synge med på «Alt for Norge». Denslags sparer man til nasjonalsangen.
Kampen kom i gang, og det ble raskt klart at det var hjemmelaget som var favoritter og tenkte å leve opp til dette stempelet. Slovakene klarte dog å ri av stormen veldig lenge, og tross en skade som medførte et bytte sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause.
Jeg hadde før kveldens kamp en rekke på 144 kamper med minst én scoring, og begynte så smått å bli bekymret for om rekka skulle ende på nasjonalarenaen nå i kveld. Etter at begge lag hadde gjort flere bytter fant dog ikke ukjente Erling Braut Haaland ut at han ikke skulle sende meg skuffet hjem. Jeg har en kjepphest om at det ofte lønner seg å klarere. Dette hadde visst ikke slovakene fått med seg, de lyktes iallfall ikke med å klarere skikkelig etter et frispark. 1-0, og nytt liv i en kamp som egentlig hadde vært ganske daff.
Bare tre minutter senere kom så 2-0, og nå var det kaptein Ødegaard som gjorde jobben selv. Jeg begynte å lure på om vi skulle få bevitne den berømte ketsjupeffekten, men da Haaland like etterpå bommet på et forsøk på et brassespark ble han byttet ut. Om dette var det som ga rystete slovaker sjansen til å hente seg litt inn vet jeg ikke, men de siste ti minuttene skjedde det lite nevneverdig.
Kampen ebbet dermed ut med norsk seier, og flertallet av de 11048 oppgitte tilskuerne kunne gå fornøyde hjem. Selv var jeg ganske kjapp ut av stadion, noe jeg etterpå fant ut gjorde at jeg hadde gått glipp av litt action, men men.
Jeg hadde et tynt håp om å rekke å groundhoppe et nytt stadion i Østfold i kveld, men da klokka passerte seks og jeg ennå ikke hadde kommet meg hjemmefra svant dette hen, og jeg måtte se meg om etter andre muligheter. Ble tipset av Jørgen om at Kurland skulle ta imot Leirsund til treningskamp, så da ble det en kort utflukt nærmest i nabolaget etter kveldens episode av Masterchef Australia.
Jeg entret stadion, som siden sist jeg var der hadde fått nye tribuner, og så lagene fullføre oppvarmingen før det ble gjennomført hilseseremoni og kampen ble sparket i gang. Før det var spilt fire minutter lå ballen første gang i nettet, og det var hjemmelaget som kunne juble etter at de hadde utnyttet en glipp i de gulgrønnes forsvar.
Lenge var spillet ganske jevnt, men etter hvert fikk jeg og han andre som hadde møtt opp se at gjestene tok mer over. Scoringer ble det dog ikke, selv om de kom til noen ganske store sjanser etterhvert, blant annet på et hjørnespark der ballen endte i stolpen (Men dommer i tillegg blåste for klatring i feltet).
Inne på klubbhuset hadde det tydeligvis foregått et eller annet, for plutselig strømmet det ut med unger med noe som så ut som diplomer i hendene. Det store flertall av disse inntok tribunen før de dro, og inn mot pause var det rett og slett antydninger til god stemning fra tribuneplass! Mål ble det fortsatt ikke, så noe flatterende for hjemmelaget sto det fortsatt 1-0 da dommeren sendte lagene til sidelinja for en kjapp prat.
Da lagene igjen gjorde seg klare til å starte kom plutselig Kurlands venstreback bort og hilste på meg. Jeg hadde bitt meg merke i at rødtrøyenes røde trøyer langtfra var ensartete, og det viste seg at den varianten det som viste seg å være «Kjegla» fra Twitter kjørte rett og slett var en rød treningsjakke fra Bossmo&Ytteren, en bydelsklubb i Rana!
Første del av andre omgang var nok noe jevnere enn hva andre del av første omgang hadde vært, men scoringer ble det fortsatt ingen av. Først da vi passerte 70 spilte minutter kom neste mål, og etter at dommeren hadde pekt på straffemerket var det Leirsund som fikk sjansen til å utligne. Eksekutøren gjorde ingen feil, og det sto 1-1.
Bare drøye tre minutter senere blafret det igjen i nettet bak Kurlands keeper. Lagkameratene hans hevdet hardnakket at scoringen skulle vært annullert for offside, men dommeren hørte ikke på det øret, og det sto 1-2.
Det kan umulig ha vært morsomt å være fotballspiller de siste ti minuttene av kampen. Man hadde blitt svette, temperaturen sank, det ble litt trekk, og tempoet i spillet dalte stadig. Likevel klarte hjemmelaget å mobilisere krefter da det gjensto fire minutter igjen å spille og kjempe seg til en corner. Dette førte til utligning gjennom et eksemplarisk utført hjørnespark med en påfølgende stupheading. 2-2!
Spillet bølget nå fram og tilbake, og det var ganske åpent hvordan det hele skulle ende. Jeg trodde nok egentlig at det lå an til uavgjort, men det skulle vise seg at Leirsund ville det annerledes. Da de fikk frispark et par meter inn på motstanders banehalvdel bestemte de seg for å pumpe ballen langt, og jammen endte det ikke med at den ble kranglet i mål til 2-3.
Stor jubel, også blant de få gjenværende ungene, som viste seg å være voldsomme opportunister og stort sett heiet på det av lagene som hadde mulighet til å score til enhver tid.
Dommeren la til litt, i hovedsak etter en episode hvor det tok litt tid å få en spiller av banen etter en skade, men flere scoringer ble det ikke, og da han til slutt blåste av sto det fortsatt 2-3. Jeg hoppet i bilen og skrudde varmeanlegget på fullt i et forsøk på å få varmen i meg igjen, og satte kursen hjemover.
Endelig var kvelden for årets første tellende kamp kommet! Bevæpnet med kamera satte jeg kursen mot hjertet av Romerike, og etter en begivenhetsløs kjøretur svingte jeg ti-femten minutter før avspark inn på parkeringa til Bakkedalen idrettspark, og mens jeg prøvde å betale inngangsbillett møtte jeg selveste Lokalfotballen-Espen. Jeg sjekket med dommerne hvilken retning de skulle stå når myntkastet ble tatt, og så var alt klart for 1. kvalifiseringsrunde i cupen 2022, mellom Kløfta og Lørenskog.
Jeg hadde latt meg fortelle at hjemmelaget manglet en del spillere, så det var satt et solid favorittstempel på gjestene. Ut fra start ble dette raskt synlig, og alt før to minutter var spilt satt ballen i nettet etter at en megasjanse først ble reddet, men returen fra tverrliggeren ikke ble klarert, så det sto 0-1.
Gjestene fortsatte å dominere ute på kunstgresset de første ti minuttene, men det kunne nesten virke som om de trodde jobben alt var gjort, for Kløfta kom mer og mer inn i kampen. Rett før 19 minutter var spilt fikk de så uttelling for jobben, trodde de. Et frispark nesten ute ved hjørneflagget ble brassesparket på mesterlig vis i mål, men jubelen fikk en brå slutt da AD hevet flagget for offside og dommeren blåste og pekte feil vei.
Vertskapet hadde nå virkelig fått blod på tann, og gjorde tidvis livet ganske surt for de tilreisende. Flere scoringer fikk vi ikke, og da dommeren blåste for pause sto det fortsatt 0-1. Jeg satte kursen mot kiosken, bare for å bli mektig skuffet da jeg oppdaget at det ikke var vafler å få kjøpt i kveld!
Da andre omgang tok til plasserte jeg meg sammen med Daniel og Roy Arne som også hadde tatt turen, og fra en posisjon bak der AD2 løp fram og tilbake ble det prat om litt av hvert fra fotballens verden kun avbrutt av at de to foretok gjesteopptredener som ballgutter. Ute på banen skjedde det lenge lite nevneverdig, men med litt over et kvarter igjen av kampen fikk Kløfta en kjempesjanse til utligning. En spiller stormet fram på høyrekanten, og så ut til å komme alene mot keeper, men av uforklarlige grunner kom nevnte assistentdommers flagg i været. Sjokkerte måtte vi se de svarthvitstripete miste muligheten sin, og han som hadde kommet til muligheten protesterte så heftig at han endte opp med et gult kort.
I det kampen gikk mot slutten ble Kløfta mer og mer desperate etter å få den forløsende scoringen, mens det kunne virke som om gjestene var i ferd med å få et snev av panikk. Ekstraomganger, og kanskje en potensiell cupexit før cupen egentlig hadde startet var definitivt ikke i de blårødes planer. Kløfta ble utsatt for nok en dubiøs offsideavgjørelse, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste kunne gjestene juble for avansement, mens en hel rekke spillere og trenere fra hjemmelaget stilte seg i kø for å diskutere ymse avgjørelser med dommertrioen.
Det var nok det beste laget som vant kampen, men skal Lørenskog kunne drømme om et cupeventyr eller opprykkskamp må de definitivt gjøre noe med effektiviteten, for så mye dommerhjelp som de fikk i kveld kan de neppe regne med å få hver uke. Kløfta på sin side kan ta med seg en positiv opplevelse, der de store deler av kampen var fullt på høyde med det som var forventet å være et klart bedre lag.
Jeg satte likevel fornøyd kursen tilbake mot Groruddalen, med en episode Kald Kaffe på stereoen, og en vaniljecola i drikkeholderen i bilen.
Jeg hadde i flere dager sett fram til denne tirsdagkvelden, og satte spent kursen nedover dalen i retning Grünerløkka. På ærverdige Dælenenga stadion var det duket for treningskamp, og ikke hvilken som helst treningskamp. Hjemmelaget Grüner hadde på forhånd hausset dette oppgjøret voldsomt opp, da motstanderen var ganske så kortreist. Etter fjorårssesongen la Fremad Famagusta inn årene, og klubbens plass i seriesystemet var overtatt av nyskapningen FK Union Carl Berner, og det var nettopp denne gjengen fra litt lenger opp i bydelen som skulle måle krefter mot de lilla denne kvelden.
Ved ankomst så jeg raskt at det staselige klubbhuset (som jeg hadde benyttet flittig sist jeg var på kamp her) var revet. Trist, men forståelig at noe måtte velges bort for å skaffe barn og unge i bydelen en flerbrukshall til alskens aktiviteter. Barn og unge var det for øvrig i rikelig monn ute på kunstgresset da jeg kom. Med kun minutter igjen til planlagt kampstart innså jeg at det var helt utenkelig at kampen ville være i gang til 20.15, men til min store overraskelse klarte faktisk aktørene å rydde banen så kjapt at dommeren kunne blåse i fløyta under fem minutter forsinket.
Foran i underkant av 30 tilskuere (Deriblant et ukjent antall (sannsynligvis to) politifolk som satt i bilen og så på) var det hjemmelaget som kom best i gang. Etter drøyt fem minutters spill kom de til den første store sjansen, men uten å få uttelling. Faktisk måtte vi vente til omgangen var over halvspilt før ballen endelig lå i nettet, og det var absolutt fortjent at det var vertskapet som nå ledet 1-0.
Tross at dette var et derby, og siden lagene skal spille i hver sin avdeling i årets femtedivisjon sannsynligvis årets eneste, var det lenge ikke så innmari mye derbystemning ute på banen. Dette forandret seg ganske mye da en av hjemmelagets karer noen minutter før pause ble taklet stygt ut av banen rett foran egen trenerbenk. Det ble voldsomt med kjefting før gemyttene til slutt roet seg noe igjen. Inn mot pause satte så Union inn en voldsom sluttspurt uten at de klarte å skaffe annet enn en hel haug med hjørnespark. Det sto derfor fortsatt 1-0 da dommeren blåste til en kort pause.
Sammen med Mattis og Jan (tyskeren jeg møtte søndag) fikk jeg etter pause se gjestene komme langt bedre i gang enn de hadde gjort da kampen starta en knapp time tidligere, og det var igjen en fortjent scoring vi fikk se da et hjørnespark etter litt klabb og babb endte med utligning til 1-1 rett før klokka mi viste 50 spilte minutter.
Gjestene fortsatte å male på, og i det 64. minutt lyktes de endelig på nytt med å overliste hjemmelagets forsvar og keeper. Kampen var snudd til 1-2! Denne ledelsen skulle dog vise seg å vare i under fem minutter før hjemmelaget vartet opp med et direkte vakkert angrep. I siste trekk ble det ikke gjort noen feil, og med 2-2 vi var like langt når det gjaldt å avgjøre hvem som var kongene av Løkka.
En ting som aldri er godt å se på fotballbanen er skader, uavhengig av alvorlighetsgrad. I det det var spilt litt over 70 minutter løp en av Unions spillere mot sidelinja for å prøve å stoppe en ball fra å gå til innkast. Underveis skiftet han plutselig totalt gangart, skar noen grimaser og tok seg til baksida av låret. Her var det noe kluss med hamstringen, og den uheldige forlot straks banen. Krysser fingre og tær for at fotballoppholdet blir kortvarig!
Som sagt var det fortsatt uavklart hvem som var bydelens beste lag, men med et lite kvarter igjen av kampen bestemte hjemmelaget seg for at de ikke ville la oppkomlingene yppe seg mer enn nødvendig. Igjen vartet de opp med et godt angrep, og igjen endte det med scoring. 3-2, var det nå avgjort?
Begge lag kom til flere sjanser de siste minuttene, og i likhet med i første omgang kom gjestene som nå desperat jaget scoring til en haug med cornere, men igjen i liket med i første omgang: Ingen scoringer. Kampen ebbet derfor ut med hjemmeseier, og mens Grüner kunne omtale seg selv som kongene av Løkka var ikke gutta fra Carl Berner mer skuffet enn at de utropte seg selv som hertugene av Rosenhoff.
Etter en deilig eggogbacon-søndagsfrokost satte jeg kursen opp dalsida mot Grorud T-banestasjon, og fant fram til Grorud ILs stadion. I motsetning til sist jeg var her var det i dag strålende vårvær, og alt lå til rette for en fremragende fotballkamp mellom Groruds U21-lag (Altså Grorud 2) som til daglig huserer i tredjedivisjon og Skedsmo sitt fjerdedivisjonslag.
Etter å ha slått av en kjapp prat med dommerne fikk jeg dokumentert myntkastet, og så startet moroa. Stoppeklokka mi hadde såvidt passert tre spilte minutter da en Grorudspiller stormet mot mål og hamret ballen i nettet. 1-0!
Etter den innledende kalddusjen kom Skedsmo mer med, men fortsatt syntes jeg hjemmelaget hadde et lite overtak. Overtaket holdt på å utkrystallisere seg som noe svært farlig da Grorud kom med en svært god overgang, men denne ble stoppet av en enda bedre takling fra en av de hvitkledde fra Romerike. Ikke lenge etter fikk så de lokale ungguttene en ny god mulighet da keeper tok en ball han trodde var avblåst for offside utenfor sekstenmeteren. Det var den ikke, og Grorud fikk tross enorme protester fra de tilreisende frispark like utenfor streken, uten at de klarte å utnytte dette.
Litt etter at halvtimen var spilt fikk vi omlag førti frammøtte se gjestene krige seg til et straffespark, og da straffeeksekutøren ikke gjorde noen feil fikk jeg fra motsatt baneende sammen med banehopper og Skeid- og Manchester City-supporter Robert se det bli 1-1 og balanse i regnskapet.
I det jeg hadde begynt å forberede meg på at omgangen kom til å ebbe ut med et uavgjort resultat kom så Grorud igjen med et finfint angrep, og nok en gang ble ballen plassert i nettet. 42:55 spilt, og 2-1 i boka, en stilling som sto seg helt til pause.
Jeg benyttet pausen til å sirkle litt rundt banen, samt å tusle til bilen etter en boks vaniljecola. Da jeg kom tilbake kom det plutselig en fyr bort til meg og spurte om jeg var Marius? Jeg svarte bekreftende, og fant ut at dagens tysker hadde funnet meg. (For de som ikke tar referansen: Når man ser i Futbology-appen, så er det nesten alltid en tysker blant de som har sjekket inn på kampen, så «Det er alltid en tysker» er blitt et begrep i banehoppingskretser).
Andre omgang ble derfor for det meste brukt til å diskutere norsk fotball, tysk fotball, groundhopping, St. Pauli, Tromsø IL og andre hyggelige ting sammen med Jan, som tyskeren het, og i liten grad til å følge med på kampen. Jeg fikk med meg at de blågule økte til 3-1 etter 66 minutter, før Skedsmo på ny reduserte, igjen på straffespark, etter 72 minutter.
3-2 holdt seg til kampen var over, og mens groruddøler og romerikinger takket hverandre for kampen satte jeg kursen mot Raufoss for å se en kamp jeg ved ankomst fant ut var flyttet så mye senere på kvelden at det var helt uaktuelt å se den, så jeg måtte returnere med uforrettet sak. Tydelig at jeg har blitt ute av trening mtp å sjekke tidspunkter før avreise i løpet av pandemien!
Startet lørdagen med å tilbringe alt for mye tid i senga, så min opprinnelige plan om å starte dagen med en 1030-kamp ble raskt erstattet av en ny plan om 1200. Ved ankomst Nordstrand oppdaget jeg så at kampen jeg tenkte å se var flyttet til 1300, og dermed kollapset alle planene om å se mer enn én kamp i dag. Ventet litt, plukket opp Arne og Andreas, og satte kursen nordover mot Hedemarken. Etter en pitstop på en gårdsbutikk (Arne kjøpte kjøtt, jeg og Andreas grøntfor) ankom vi Hamar, og etter å ha observert at bensinen her var latterlig billig parkerte vi utenfor stadion og inntok arenaen.
Etter å ha manøvrert oss rundt banen for å få sitte i sola ble vi etterhvert omringet av folk med grønne effekter, og i det avspark nærmet seg dukket plutselig også den engelske banehopperen Darren License opp og hilste takk for sist, som var Grorud-Fram Larvik i 2019. Han og en kamerat hadde tatt en dagstur fra UK for å få krysset av Briskeby på lista si!
Speaker opplyste rett før avspark om at det i dag skulle spilles ikke 2x45, ikke 3x30, men 3x45 minutter fotball! Grunnen til dette var at lagene skulle få gitt flere spillere mer spilletid, og faktisk hadde TIL fått låne tre juniorer fra hjemmelaget som skulle få litt spilletid på tampen.
Ute på banen startet de grønnhvite ganske friskt, men etter omlag fem minutter tok gjestene fra nord mer over spillet, uten at de helt store sjansene dukket opp. I det som var min 100. kamp med «Gutan» måtte vi vente i over 35 minutter før det ble scoring. Dessverre for oss få bortesupporterne var det hjemmelaget som scoret, og som flere ganger tidligere denne sesongoppkjøringen kom målet som resultat av sløvt/slurvete/tabbefylt spill i forsvaret. Uansett sto det 1-0, noe som holdt seg helt til pause.
Like etter hvilen forsvant sola, og temperaturen falt nå så raskt at vi kjapt ble enige om at tredjeomgang fikk være tredjeomgang: Når det var spilt 2x45 kom vi til å anse kampen som ferdigspilt og dra hjem!
Dessverre fikk vi heller ikke stort å varme oss med ute på banen, bortsett fra å endelig få se flere nye bekjentskaper i aksjon i levende live da TIL gjorde en rekke bytter etter en times spill. Spillet var for øvrig preget av manglende presisjon, og et vanskelig gjennomtrengbart hjemmelag, så da dommeren til slutt blåste av andre omgang sto det fortsatt 1-0, og det store flertallet av publikum (som var overraskende tallrike) gjorde som oss tilreisende og forlot stadion, mens det ble gjort klart for en tredje omgang preget av ungdommelighet. Den tredje omgangen skriver Kamma at endte 2-4, så kanskje vi burde blitt der, men det var egentlig ganske godt å sette seg i bilen med varmeanlegget på fullt etter 90 kalde minutter og sette kursen sørover igjen via en bensintanking (Tenk, bensin til under 20 kroner literen!) og en burgersjappe.
På fredagskveldens fotballmeny var det ingen muligheter for nye baner for meg, så jeg bestemte meg for å ta turen til Spydeberg. Sist jeg var herhavna jeg i avisa (+), men jeg antok at i en rolig preseason-kamp var sjansene for sånt mindre. Etter en rolig kjøretur langs Øyerens vestbredd ankom jeg Spydeberg, parkerte og ruslet inn på stadionområdet. Her så jeg en Wolfsburg-lue på tribuna, og skjønte raskt at Sören også hadde tatt turen for å se kampen Spydeberg - Søndre Høland.
Jeg ble gjenkjent på stemmen av en Spydeberg-trener som viste seg å være LSK-supporter og Kald Kaffe-lytter, og var mektig imponert over at jeg hadde forvilla meg ut dit på fredagskvelden. Da klokka nærmet seg sju entret lagene banen, kapteinene hilste, og vi var i gang!
Den første halvtimen av kampen var ekstremt sjansefattig. Hvert av lagene hadde om jeg er snill en halvsjanse, men jeg begynte nesten å bli urolig for at den etterhvert ganske lange scorings-streaken min skulle forsvinne nå. Heldigvis, i det 33. minutt lyktes det endelig for gjestene, som kanskje hadde hatt et lite spillemessig overtak, å overliste Spydebergs forsvar. 0-1 og stor jubel.
Det sies ofte at mål preger kamper, men det kunne ikke sies å ha vært tilfelle her. Det siste knappe kvarteret av første omgang ble ikke nevneverdig forskjellig fra hva de første tretti minuttene hadde vært. Det sto dermed fortsatt 0-1 da dommeren sendte lagene inn i etasjen under en dunkende barnediscobursdag på klubbhuset for å varme seg litt etter 45 minutters spill.
Da spillerne igjen inntok banen startet andre omgang svært friskt. I løpet av det første halvanna minuttet hadde begge lag større målsjanser enn de hadde hatt hele første omgang, men etter den lovende starten dabbet det raskt av igjen. Det var likevel fortsatt de sortkledde fra Akershus som virket å ha et ørlite overtak, og da de med litt over halve omgangen spilt igjen scoret var det på ingen måte ufortjent, tross at de helt store sjansene hadde glimret med sitt fravær.
Tross at det var snakk om en treningskamp i mars mellom to lag som ikke engang spiller i samme fotballkrets var det tidvis høy temperatur ute på banen. Stygt ble det heldigvis aldri, men dommeren måtte ved et par anledninger ta seg en alvorsprat med noen av de involverte, og etterhvert ble det også delt ut et gult kort.
I det 84. minutt gjorde jeg dødssynden å la vær å filme en corner. Det gikk som det måtte gå, det ble scoring, og hølendingene ledet 0-3, noe som tross det lille overtaket de hadde hatt nok var litt i overkant flatterende. Med knapt ett minutt igjen å spill fikk så hjemmelaget pyntet litt på resultatet, og faktisk var de like etter ikke så langt unna nok en scoring, men da dommeren blåste av sto det 1-3, og mens spillerne takket hverandre for kampen satte jeg og Sören kursen tilbake mot hovedstaden.
Etter noen fotballfri dager nordpå hadde jeg igjen inntatt mine østlandske gemakker, og gleden var derfor stor da Jørgen gjorde meg oppmerksom på en treningskamp i Vestfold denne onsdagkvelden. Jeg plukket opp Mattis, og sammen satte vi kursen vestover og sørover. Etter en drøy time svingte vi av E18 og kjørte forbi Gullhaug hvor det sannsynligvis ikke var undervarme, for kampen mellom det nystarta a-laget til Gullhaug og divisjonskollegene fra Skoppum skulle spilles på Hvitstein stadion, som egentlig er Holmestrand IFs hjemmebane.
Vi tok plass på tribunen, men da klokka ble åtte som var det annonserte avsparktidspunktet var det fortsatt rimelig kaotisk ute på banen. Hjemmelagets trener drev og ringte rundt for å høre hvor spillere som ikke hadde dukket opp var, og ingen dommer var å se. Sistnevnte dukket heldigvis opp rimelig kjapt, og i det klokka passerte 2010 var kampen i gang.
På den noe forkorta banen (pga snø i baneendene) var det bortelaget som kom best i gang, og alt etter drøyt tre minutters spill ble et angrep kronet med at ballen trillet i mål til 0-1.
De hvitkledde fra Hortens vestende fortsatte å dominere, men vi måtte vente en hel halvtime på neste mål, som ble godkjent tross illsinte krav om offside fra gultrøyene. Om det var manglende respons fra dommeren her som gjorde at temperaturen steg noe skal være usagt, men litt knuffing mellom to spillere like etterpå endte iallfall med at minst ett gult kort ble delt ut.
0-2 sto seg til pause, og mens spillerne hastet mot garderobene kunne vi på tribunen bare kaste lange blikk mot den stengte kiosken på klubbhuset. Etter et lite kvarter kom aktørene tilbake, og igjen havnet Gullhaug-treneren i fokus, denne gangen fordi han småpanisk begynte å etterlyse en spiller som det viste seg at sto klar til å starte andreomgang ute på banen.
Kampen ble som sagt spilt på en forkortet bane, og sju minutter ut i andre omgang medførte dette en svært merkelig situasjon. En skoppumspiller ble felt like utenfor sekstenmetersstreken, som siden målet sto på femmeterslinja bare var 11 meter unna mål. Dommeren blåste likevel frispark og ikke straffe, og dermed fikk Skoppum hamre avgårde et direkte frispark fra 11 meters hold. Dette endte i mål, og det sto 0-3.
Med 56:15 på min stoppeklokke kom så et nytt frisparkmål, og denne gangen av det smått magiske slaget. Se og nyt 0-4!
Gullhaug hadde dog ikke gitt opp, og i det 63. minutt kom endelig reduseringen. Igjen var det en dødball, denne gang et hjørnespark, som måtte til for å få mål, og jubelen var stor hos både gulkledde spillere og store deler av de omlag 20 publikummerne som hadde valgt denne måten å tilbringe en onsdagskveld i mars på. Gullhaugs trener erklærte for øvrig at scoringen kom som resultat av et eller annet taktisk grep han hadde foretatt, så han var meget fornøyd.
Like fornøyd var han nok ikke da et veritabelt sleivskudd fra en av Skoppums spillere etter 70 minutters spill traff en fot, spratt i været, og seilte i en perfekt bue over keeper og i mål til 1-5, og da også 1-6 kom på spektakulært vis halvanna minutt senere (Han som skulle ta en corner skled i det han sparket til ballen, men det medførte at ballen traff en medspiller ingen ventet at skulle få den, og så endte kula i nettet) var nedturen komplett.
Det siste drøye kvarteret var det fortsatt Skoppum som dominerte ute på banen, uten at de lyktes å true Gullhaug så voldsomt. Kampen ebbet derfor etterhvert ut med 1-6 på blokka, og da dommeren blåste av i marskulda holdt enkelte av spillerne et vel så høyt tempo i retning garderoben som det de under kampen hadde holdt ute på banen.
