IFK Skoghall - Västanvik 3-0

Etter å ha forlatt Karlstad airdome krysset jeg grensa til nabokommunen Hammarö før jeg dro en svipptur på butikken og skaffet meg dagens første måltid og så jeg kjørte meg litt vill på vei til Mörmons idrottspark. Jeg fant likevel etterhvert fram, spiste den sene brønsjen, og entret stadion i det en aldersbestemt kamp ble avsluttet. Inne på anlegget var det foruten kunstgressbanen hvor IFK Skoghall og Västanvik skulle spille treningskamp også en mindre kunstgressbane, en gressbane, og et stort gressfelt.

Til min store overraskelse var det første jeg møtte innafor porten en guttegjeng med Storhamar-logoer på jakkene sine. Jeg ble informert av Ole Bronken om at dette var G12-hockeylaget som var på turnerinbg i ishallen like ved fotballbanen. Det var for øvrig en grusom vind som sveipet over Karlstadområdet denne lørdagen, så tross solskinn og varmegrader føltes det alt annet enn varmt å bevege seg rundt ved banekanten.  Attpåtil viste det seg at annonsert kampstart 1400 bare var veiledende, så klokka var ti over før dommeren kunne foreta myntkastet, og enda et par minutter til før kampen ble sparket i gang.

Den første halvtimen var ganske jevn, og det var ikke lett å peke på noe førende lag. Ingen av lagene kom til noe særlig sjanser, og begge hadde ballen en god del. Det nærmeste vi hadde en sjanse var kanskje da hjemmelaget ville ha straffespark, og indignasjonen over at dommeren ikke var enig økte proporsjonalt med avstanden fra stedet hvor hendelsen fant sted.

Litt etter halvtimen var spilt klarte så endelig de blåhvite IFK-erne å krige seg gjennom Västanviks forsvar, og få plassert ballen i mål. 1-0, og heller ikke dag røk streaken min med kamper med scoring i.

Mål preger kamper, sies det, men det så jeg egentlig ikke så mye til her i dag. Det neste kvarteret ligna veldig mye på de to første, men halvanna minutt før pause fikk vi igjen en scoring. Det som i utgangspunktet så ut til å være et skudd som skulle være grei skuring for keeper tøtsja en legg og skifta retning på en måte som gjorde det helt umulig å foreta seg annet enn å se ballen gå i mål. 0-2 sto seg til pause, og i den sterke vinden fant begge lag det beste å trekke inn i garderoben.

Etter pausen tok det bare fire minutter før hjemmelaget igjen lyktes med å overliste gultrøyene fra Torsby. Et frispark ble stusset videre over en utrusende keeper, og vi hadde 3-0, og nå mistenkte jeg at det hele var avgjort.

«Blåvitt» hadde nå mer eller mindre tatt full kontroll over kampen, og selv om det var Västanvik som i størst grad presset på for scoring lot aldri hjemmelagets forsvar til å være truet. De få gangene de gjorde glipper som kunne blitt farlige reagerte gjestene for tregt, eller ikke i det hele tatt, og det ble derfor lite å skrive hjem om for dem.

Etter et rett ut ganske kjedelig siste kvarter av kampen blåste dommeren endelig av kampen, og jeg stormet mot bilen for å sette kursen vestover igjen, denne gangen via E18 og en kjapp pitstop i Töcksfors.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.