Da jeg våknet denne onsdagen i slutten av juni var noe av det første jeg gjorde å sjekke mulighetene for å fly til Bodø på ettermiddagen. Jeg konkluderte med at det ble for dyrt å komme seg hjem igjen etter kampen, og beholdt dermed min originale plan om å dra til Innlandet på breddekamp. Etter å ha forsert en helt forferdelig trafikk ut av Oslo kom jeg meg endelig inn på E16 østover fra Kløfta og etterhvert Rv2 nordover fra Kongsvinger. På Flisa svingte jeg av samme vei som da jeg dro til Sysslebäck, og plutselig var jeg på plass og klar for femtedivisjonskampen mellom Kjellmyra og Kongsvinger.
Dette Kongsvinger er breddeklubben Kongsvinger ILs førstelag, og har teknisk sett ikke noe med førstedivisjonsklubben Kongsvinger IL Toppfotball å gjøre. I Futbology-appen er de likevel titulert som Kongsvinger 3, da de jo i praksis er KILs tredjerangerte lag etter lagene i første og fjerde divisjon. Kampen i kveld var et klassisk bunnoppgjør, hvor det eneste som var godt nok for noen av lagene var tre poeng.
Kjellmyra idrettspark var et nydelig anlegg med en nær strøken (ok, den var litt tørr i et av hjørnene) gressmatte, litt varierte publikumsplasser (men ingen virkelig tribune), og et veldig sjarmerende klubbhus med garderober og kiosk. Da kampen startet strømmet det fortsatt folk til anlegget, så jeg skjønte raskt at ikke alle var like opptatt av å være på plass i tide som jeg prøver å være.
Mens spillerne løp fram og tilbake og lagene vekslet på å ha ballen og produsere noe som knapt var halvsjanser bevegde jeg meg i retning kiosken. Trafikkaoset ut fra hovedstaden hadde gjort at min opprinnelige plan om å skaffe meg noe mat på veien hadde gått i vasken, så nå måtte jeg teste tilbudet i kiosken. Jeg kjøpte en pølse med «stomp», som viste seg å være det lokale navnet på lomper. Veldig godt, men strengt tatt var jeg så sulten at jeg nok hadde likt det om det så var grønne furukongler som ble servert.
Jeg ble litt etter at lagene hadde hatt en pust i bakken for å drikke litt oppsøkt av en loddselgerske, og håpet om en fruktkurv gjorde at jeg kjøpte fem lodd. Like etterpå kom hjemmelaget til noe som kanskje kunne blitt en god sjanse, men muligheten ble soset bort. Til alt hell for de rødkledde var det første gjestene gjorde etterpå å sose bort muligheten til å sette i gang en god kontring.
Det sto dermed 0-0 etter en sjansefattig omgang da lagene tok pause. Jeg stakk en tur innom bilen og hentet litt myggspray, mens bortelaget stakk i garderoben. Hjemmelaget, på sin side, de nøyde seg med å ta pausepraten bak hjørnet på klubbhuset.
Før hvilen hadde jeg hatt et inntrykk av at hjemmelaget kanskje lå et ørlite knepp over gjestene i nivå, og nå ble dette inntrykket forsterket. Det føltes derfor ikke spesielt feil da hjemmelaget etter vel ti minutter av omgangen gikk opp i 1-0.
Utover i omgangen ble jeg så mer og mer distrahert av hendelser på ei anna myr 75 mil nord for Kjellmyra, så jeg fikk ikke med meg så mye annet enn at det faktisk ble en del målsjanser nå, attpåtil en til hjemmelaget som var såpass stor at han som blåste den utenfor så veldig fortvilet ut.
Var fortvilelsen stor over misbrukte sjanser, så ble den ikke mindre da gjestene etter 89 minutters spill slo en corner hvor keeper feilberegnet litt på første forsøk, og ballen etter litt klabb og babb endte i mål til 1-1.
Overtiden ble nå ganske kaotisk, og det hele toppet seg da en av hjemmelagets karer fikk rødt kort etter at de selv hadde fått et frispark ute ved kanten. Jeg er litt usikker på hva som egentlig lå bak, men det må jo ha vært et eller annet som skjedde mens ballen var ute av spill. Vi fikk også en skadesituasjon som tok litt tid, men da dommeren (som tross at han ble beskyldt for mye rart underveis i det minste ikke dømte noen offsider på egen banehalvdel) til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 1-1, et resultat ingen av lagene virket spesielt fornøyde med.
I mangel av noe bedre å finne på på mandagskvelden hadde jeg slengt ut litt agn for et besøk på en bane jeg visste en god del folk mangler, men som for meg ville bli en andre visitt. Jeg plukket derfor opp Ole Jakob på Grorud, og satte kursen nordover mot Gardermoen. Her fant vi etterhvert fram til Olaløkka, hvor det skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Sand og Eidsvold IFs andrelag.
Det første vi så da vi svingte inn var at Stefan og André alt var på plass, men i regnet som hadde meldt sin ankomst fristet det lite å gå bort til banekanten før det var høyst nødvendig. Vi ble derfor sittende og kommunisere gjennom bilvinduene helt til det virkelig begynte å regne. Heldigvis, med tre-fire minutter igjen til kamp roet regnet seg og jeg spratt ut og satte kursen bort mot banen, hvor jeg altså hadde vært en gang før på kamp, attpåtil med de samme lagene i aksjon.
Jeg rakk bare såvidt å starte stoppeklokka mi, ettersom dommeren blåste i gang oppgjøret alt et par minutter før klokka bikka sju, og det ble raskt klart at gjestene fra nord var noen hakk kvassere enn vertskapet. De hvitkledde viste likevel en imponerende stå-på-vilje, men det var gjestene som først fikk ballen i nettet, alt før det var spilt fem minutter. Dommer mente dog at ballen hadde vært ute, og målet ble annullert til stor frustrasjon for bortelaget.
Så mye mer å melde om skjedde det egentlig ikke i første omgang. Noen store og noen små sjanser var det, og Sand misbrukte en helt enorm kontringsmulighet, men da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 0-0.
De som følger med på hva som rører seg i supporter-Norge kan ha fått med seg at debatten om det midlertidige bortefeltet på Briskeby toppet seg nå i helga da Odds bortesupportere enten nektet selv eller ble nektet å bruke stillastribunen som var satt opp der. Vel, etter å ha sett André bestige restene av tribunen på Olaløkka, så skal jeg heretter holde tilbake på klagene over dårlige tribuner!
Vi innså raskt at denne sida av banen hadde mye mer mygg enn den andre, så vi trakk tilbake, og kampen kom etterhvert i gang igjen. Det tok nå under tre minutter før dommeren blåste straffespark til de sortkledde, og dermed ble det etterhvert 0-1.
Tross kjøligere lufttemperatur enn vi hadde sett i området på lenge begynte etterhvert temperaturen langs banekanten å bli ganske høy. De to lags trenere kom stadig med rop til dommeren og/eller hverandre, og for oss nøytrale tilskuere var det tidvis ganske så underholdende å høre på munnhuggeriet.
Rundt ti minutter inn i omgangen fikk eidsvollsmennene (kan man kalle folk fra Eidsvoll det?) nok en gang ballen i nettet, og nok en gang mente dommeren at noe ureglementert hadde funnet sted og annullerte målet.
Trenerbenken til EIF var for å si det mildt lite imponerte. Mer imponerte ble de ikke da de for tredje gang denne mandagskvelden fikk en scoring annullert, denne gang etter et hjørnespark hvor keeper ble revet overende.
Det var etterhvert voldsomt mange som mente at det var DE som var dommere i dag, men stort sett det eneste de var enige om var at han som faktisk var dommer tok feil. Spør dere meg gjorde han en helt grei jobb ute på den sleipe gressmatta.
Jeg hadde lenge kjent at noe ikke var helt som det skulle i fordøyelsessystemet, og en knapp halvtime ut i andre omgang innså jeg at dette ikke gikk lenger. Jeg snek meg bort til Sand-benken og spurte om det var mulig å låne et do inne i garderobebygget, noe som heldigvis gikk veldig fint.
Jeg satt derfor nede i kjelleren en stund og ante ikke hva som foregikk oppe på bakkenivå. Da jeg endelig kom meg ut derfra igjen var det første som skjedde at Eidsvold 2 scoret på et hjørnespark som ikke ble annullert. Klokka viste 86:45, men jeg ante som sagt ikke om det hadde blitt scoret flere mål mens jeg var opptatt på annet hold, men jeg fikk heldigvis bekreftet fra Olkvam som også var på plass at det ikke hadde vært flere scoringer siden straffen, så det sto altså nå 0-2.
0-2 holdt seg til dommeren blåste av kampen, så de tilreisende kunne fornøyd reise hjem, mens jeg takket de andre for selskapet, tok med meg OJ sørover igjen (via en liten omvei etter en feil sving i en rundkjøring), og kom trygt hjem i en folkelig tid.
Etter en god natts søvn etter gårdagens utflukt forlot jeg AirBnB-hybelen jeg hadde bodd i og traska ut i et yrvått Tromsø sentrum. Etter en kjapp frokost på Backstube tok jeg en liten runde hvor jeg blant annet observerte noen stickersklistrende Stabæk-supportere. Jeg satte deretter kursen opp mot Alfheim, eller Romssa Arena som nå er det offisielle navnet, hvor det altså skulle være eliteseriekamp mellom Tromsø og Stabæk.
Sammen med flere andre fra Forza Tromsø var jeg med og klargjorte feltet, noe som var litt mer omfattende enn vanlig i dag siden capo-tårnet skulle flyttes en rad ned. Mens vi holdt på med dette dukka Gunnar Grindstein fra NRK opp og ville ha en liten prat med meg til Radiosportens 4-4-2-sending, så jeg dukka altså opp der også når jeg ikke rapporterer fra breddefotballen rundt omkring.
Etter å ha rigga ferdig tok vi plass på stadionpuben Store Stå hvor jeg fikk trøkt i meg et par deilige Mydland-pølser og en flaske brus, så med knappe tre kvarter igjen til avspark var jeg fullt oppladet og klar for nitti minutter med support fra tribuneplass.
Som vanlig klarte jeg å skaffe meg et storflagg til bruk i forkant av et svært aktivt Felt L. Ved min side hadde jeg Ronny med et flagg som tydelig bar preg av å ha vært i bruk under hardere arbeidsforhold enn de som var ventet i dag.
Da lagene ble ropt opp var det tilløp til spredt applaus da den gamle TIL-kapteinen Simen Wangberg ble ropt opp blant bortelagets menn, men da kampen kom i gang var det ikke mye jubel å høre for hans innsats. TIL startet svært godt, men etter sju minutter var det gjestene som kunne feire scoring, og jeg ble straks veldig bekymret for hvordan dette skulle ende.
TIL 2023 er heldigvis ikke TIL fra de forrige sesongene. Der laget tidligere ville falt mer eller mindre totalt sammen av et slikt hardt slag fikk man nå tilbake kontrollen i kampen, og før det var spilt ti nye minutter la Ruben Yttergård Jenssen en krempasning til Yaw Paintsil som på fremragende vis nikket den i mål til 1-1! Stor jubel!
Som sagt var det ikke så veldig lenge Wangbergs positive renommé varte, og etter at han først rev sin gamle lagkamerat Kent-Are Antonsen overende i en duell og deretter trampa på innsida av kneet hans var det stort sett bare buing å høre når han var involvert i spillet.
Etter vel en halvtime av kampen kom så kampens store kontrovers. Etter en TIL-corner ble Casper Øyvann sparket overende inne i feltet. Spillet fortsatte. Lenge. Det gikk faktisk godt over ett minutt før dagens TIL-målvakt Simon Thomas klinket ballen ut over sidelinja så vi fikk et stopp i spillet og dommeren tok hånda til øret, og holdt igjen kastet. Etter lang tids kommunikasjon med Holbergs plass løp han ut til sidelinja for å se situasjonen selv, og etter ganske kort tid foran skjermen blåste han igjen i fløyta og pekte på straffemerket! Min opprinnelige følelse da fellingen fant sted hadde vært riktig!
Wangberg ble nå ikke mer populær på sin gamle hjemmebane da han prøvde å få dommeren til å ombestemme seg. Når Stabæk-kapteinen endelig ga opp gjorde Vegard Erlien seg klar, og måljegeren gjorde ingen feil da han hamret ballen i mål til 2-1.
Herfra og ut handla egentlig det aller meste om å holde koken på tribuna. «Gutan» virket å ha ganske god kontroll på det som skjedde ute på kunstgresset, men vi var fast bestemt på at vi ikke skulle la dem senke nivået. Vi sang og sang og sang, og da dommeren sendte lagene i garderoben til pause var første delmål nådd da det fortsatt sto 2-1.
Etter pause fikk vi 3902 som hadde tatt turen se mye som lignet det siste kvarteret av første omgang, og oppildnet av sang og flagging fra L-feltet fortsatte de rødhvite å kontrollere det hele ganske greit. Mot slutten av kampen strammet Stabæk til noen skruer i et desperat forsøk på å få med seg poeng hjem, men da dommeren etter godt over fem minutters overtid endelig blåste av kampen var alle tre poengene fortsatt i Gaute Helstrups jakkelomme.
Vi fikk jublet sammen med spillerne, jeg flagget så hardt at stanga knakk to steder, og så fant jeg skyssen min til flyplassen, nøt at det nye avsparktidspunktet 1700 gjorde at man har god tid før siste flyet hjem, og satt rett bak Stabæk-gjengen (som tross tapet virka å være i riktig så godt humør) på flyet sørover.
Da jeg ved midnatt tuslet opp bakken fra toget mot blokka mi, så konkluderte jeg med at av og til så er det HELT ok å ha brukt tid og penger på å dra på hjemmekamp en søndag!
Dag to av min lille utflukt til Troms, og den dagen jeg hadde vært mest i uvisse om lengst. Jeg hadde til slutt landet på at det primære reisemålet ble Nordreisa, og etter å ha brukt både den ene og den andre enden av kontaktnettet mitt hadde jeg som nevnt i går fått ordnet skyss med dommertrioen. Jeg møtte derfor opp tidlig lørdag morgen ved Tromsøbrua, ble plukket opp av den ene assistentdommeren, og etter en times tid stoppet vi for en kaffepause i Nordkjosbotn. Hit kom etterhvert også hoveddommer og den andre assistenten, og vi fortsatte sammen med kurs for Storslett, hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Nordreisa og Ringvassøy.
Da vi startet fra Tromsø hadde været vært ganske grått, men etter som vi beveget oss nordover ble det finere og finere, og det var i et strålende solskinn vi inntok et stadion hvor det krydde av folk. Nordreisa IL arrangerer nemlig sankthansturnering når det er sankthanshelg, og det var det jo nå, så på både kunst- og naturgressbanen ble det spilt haugevis av aldersbestemte kamper, men da vi nærmet oss kampstart ble sakte men sikkert kunstgresset ryddet for unger og de voksne fikk varmet opp.
Jeg ble like før avspark gjort oppmerksom på at hjemmelagets kaptein var en ikke helt umerittert herremann ved navn Thomas Braaten, men utenom ham klarte jeg ikke å finne de helt store navnene i lagoppstillingene. På tribuna var det tidlig i kampen noen spredte tilløp til syngende support, men disse dabbet dessverre raskt av.
Ute på kunstgresset framsto spillet lenge ganske jevnt, men jeg følte litt på at hjemmelaget kanskje virket et ørlite hakk kvassere. Tabellsituasjonen var sånn at lagene begge lå i bunnen, så dette var en kamp ingen av dem hadde råd til å tape.
Jeg merket meg snart at hjemmelaget hadde en spiller av typen som kaster langt. De gangene han lyktes med kasteteknikken var dette utvilsomt et skummelt angrepsvåpen, men dessverre for de hvitkledde var det litt for ofte at bakfoten hans forsvant til værs, så dommeren blåste og pekte motsatt vei. Dersom han får kontroll på dette vil det nok utvilsomt styrke reisaværingenes angrepsspill.
Etter 28 minutters spill slo så gjestene et langt frispark som ble fanget opp av hjemmelagets keeper. Hellet ville ha det til at jeg ikke sluttet å filme da målvakten ble stående og prøvde å bestemme seg for hva han skulle gjøre med ballen, og dermed fikk jeg med meg nøyaktig hva som skjedde inn mot 1-0-scoringen. (Selv om jeg mistenker at den uheldige Ringvassøy-stopperen som satte ballen i eget mål helst skulle sett at dette ikke ble filmet)
Fem minutter før pause fikk så Nordreisa en god mulighet til å øke ledelsen da de fikk et frispark på sekstenmeterstreken, men sjansen ble misbrukt da ballen forsvant til værs og i retning vannmagasinet til stadionsponsor Ymber i Sikkájávri. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene forsvant i garderoben, og jeg kunne sette kursen mot kiosken.
Før jeg kom til kiosken møtte jeg først en jeg hadde møtt på noe NTL-relatert en gang i en fjern fortid, før Stud. Langhoff dukket opp og hilste på. Da jeg endelig kom til kiosken fikk jeg tak i en vaffel, som om den hadde vært litt mer nystekt nok hadde luktet på et svært høyt terningkast.
Like etter at andre omgang ble blåst i gang kjente jeg plutselig noe som hogg til i ankelhøyde. Jeg kikket ned, og jaggu hadde jeg ikke klart å pådra meg årets første kleggbitt! Jeg fikk stoppet angrepet før det var fullført, og etter noen nye forsøk fra den innpåslitne karen var det jeg som kunne le sist mens akkurat den kleggen nok aldri vil plage noen igjen.
En annen som ikke ville plage noen mer, iallfall ikke i dag, var han som hadde skaffet Nordreisa det skumle frisparket like før pause. Han hadde nemlig da fått gult kort for den situasjonen, og drøyt ti minutter ut i omgangen leverte han så et høyt spark som kvalifiserte til gult kort nummer to og en tidlig dusj.
Ringvassøys keeper hadde i hele første omgang benyttet seg av den sterke medvinden til å foreta svært gode utspark. Nå i andre omgang virket det derimot som om han slet litt med å tilpasse seg at selv om han hadde byttet side hadde ikke vinden gjort det. Flere av utsparkene hans ble dermed langt kortere enn planlagt, og medførte skumle sjanser for vertskapet, som med en mann mer på banen nå absolutt var det førende laget.
I det 68. minutt ble så denne dominansen utnyttet til at bakerste mann på en corner fikk stige til værs nesten helt alene, og så stange ballen i mål til 2-0.
Jeg mistenkte at nå var nok kampen avgjort, selv om et par karer jeg nevnte dette for mente at man aldri kunne være sikre, selv om Nordreisa neppe kom til å kollapse like ille som det norske landslaget hadde gjort mot Skottland. Pessimistene fikk dog ikke rett denne gangen, da det bare tok seks minutter før ballen igjen lå i nettet bak Ringvassøys sisteskanse, nok en gang relativt kort tid etter at de tilreisende selv hadde hatt dødball i motsatt ende av banen.
Nordreisa hadde nå tilsynelatende full kontroll, og da nok en av rødtrøyene etter et parogførti minutter måtte tusle prematurt i garderoben etter å ha levert en fryktelig takling ute ved sidelinja ble sjansene for en sensasjonell opphenting absolutt ikke styrket. Etter et par minutters overtid ble kampen blåst av og mens jeg ventet på at reisefølget mitt dusjet og ble klare for retur kunne jeg fra hjemmegarderoben høre «Sa-sa-sa, bra-bra-bra, Nord-rei-sa» runge ut gjennom vinduet.
Etter et bedre måltid på Bios returnerte vi mot den sentrale delen av fylket, og etter som vi nærmet oss fylkeshovedstaden ble været dårligere og dårligere, til jeg i småregn kunne takke for turen og returnere til krypinnet jeg hadde leid og glede meg til morgendagens hendelser.
Jeg hadde tidligere i vår sett meg ut denne helga som mål for ei lita Tromsø-helg, med TIL - Stabæk på søndag som rosinen i pølsa. Kombinert med litt bredde først ville det bli helt suverent, så etter å ha landa på Langnes ble jeg plukka opp av Håkon som først tok meg med på sightseeing i sitt gamle nabolag før vi inntok Skarpmarka hvor det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Ishavsbyen og Salangen.
På plass på banen møtte vi Martin, Ronny og Henrik som også hadde tatt turen, og i tillegg så vi at Sindre satt på motsatt side, så vi skjønte at vi måtte nok ta turen dit etterhvert. Jeg hilste også på Kato, som var der i egenskap av å være assistenttrener for hjemmelaget, så her var Forza Tromsø virkelig sterkt representert!
Da kampen et kvarter forsinka (det hadde visst vært veiarbeid et sted mellom Salangen og Tromsø) kom i gang tok det ikke lang tid før jeg skjønte hvem som var den virkelige motstanderen her i kveld. Ut fra krattskogen bak kunstgressbanen kom det en sky av mygg, og det var tidvis på grensa til utrivelig ute ved banekanten. I godt selskap gikk det likevel greit å se lagene presse hverandre frem og tilbake, lenge uten at det ble de helt store sjansene.
Jeg sto med en liten følelse av at hjemmelaget hadde vært et lite knepp bedre enn gjestene, og det var derfor på ingen måte ufortjent da vertskapet tok ledelsen 1-0 i det 24. minutt.
Gjestene arbeidet seg tross å ha havnet under inn i kampen igjen, og ni minutter senere var det blåtrøyenes tur til å juble, når et hjørnespark ble konvertert til scoring og 1-1.
Kampen var nå vidåpen igjen, og begge lag prøvde innbitt å få med seg en ledelse inn i garderoben til pause. Like etter klokka hadde passert 41 spilte minutter fikk Ishavsbyen så et frispark fra skummel posisjon, og ballen seilte perfekt inn på et umarkert hode og i mål til 2-1.
2-1 sto seg til pause, og mens Martin og Ronny dro på patrulje for å prøve å få tak i myggspray inspiserte jeg innholdet i goodiebagen Kato hadde overlevert til meg siden de ikke hadde noen kiosk på stadion. Masse prima breddesnadder, med en boks vaniljecola som høydepunktet!
Da andre omgang kom i gang returnerte Martin og Ronny med uforrettet sak, de hadde ikke funnet noen åpne salgssteder for myggmidler. Ute på kunstgresset fortsatte «'byen» å være det førende laget, men det ble også delt ut gule kort i begge retninger, som gjorde spillerne litt mer forsiktige. Høydepunktet var kanskje da Salangens keeper pådro seg et gult kort for noe jeg aldri har opplevd før, han beskyldte nemlig dommeren for at høreapparatet hans ikke fungerte!
I det 63. minutt var så tiden kommet for kampens største prestasjon. Salangen leverte plutselig et fremragende angrep med tendenser til tiki-taka-fotball, og vips var det igjen utlignet til 2-2. Nå var selvsagt Ishavsbyen frustrerte, men ikke mer enn at de igjen klarte å ta tak i kampen, og etter å ha misbrukt flere store sjanser og også forgjeves ropt etter straffespark kunne de igjen juble for ledelse i det 77. minutt da vi fikk et skikkelig krigemål som ga 3-2.
Salangen ga dog ikke opp, og etter 82 og et halvt minutt satt ballen igjen i nettet, denne gangen etter det jeg fra de som sto nærmere enn jeg selv gjorde fikk beskrevet som en real keepertabbe. Jeg så også på keepers reaksjon at han ikke var spesielt fornøyd med egen innsats, så jeg mistenker at det var noe i rapportene.
Det virket som om Salangen ville være fornøyd med ett poeng i denne kampen, så det var nå Ishavsbyen som måtte prøve å igjen ta ledelsen, men tross at en av gjestene klarte å pådra seg sitt andre gule kort, og attpåtil lage frispark i meget farlig posisjon så klarte ikke vertskapet å overliste de blå og rødes forsvar flere ganger. Kampen endte dermed 3-3, og det var rimelig enkelt å se hvem som var mest fornøyde med ett poeng i dag.
Etter å ha avtalt med assistentdommeren som skulle ordne meg skyss til morgendagens kamp hvordan dét skulle foregå forlot jeg stadion sammen med de andre (Håkon hadde rømt underveis for å delta på Tifo-dugnad), og ble kjørt til sentrum hvor jeg fant AirBnB-en jeg hadde hyret meg inn på og også fikk tuslet ned og skaffet meg en solid hamburger.
Etter å ha kommet tilbake til hovedstaden etter min lille tur hjem var jeg litt ute av lage søvnmessig, så tirsdagskvelden ble fotballfri. Da onsdagen kom var det derimot tid for et besøk jeg hadde gledet meg lenge til! Innenfor grensene til Oslo fotballkrets er det ikke mange baner jeg fortsatt mangler, men en av de få som gjenstår er Sportsplassen, Bækkelagets hjemmebane. Hit tok jeg i kveld turen for å få sett femtedivisjonskamp mellom BSK og Sagene.
Jeg mistenkte at pga Tons of Rock-festivalen kunne det være tricky å finne parkering, så jeg tok tog og trikk for å komme meg fram, og omgitt av rockeband-t-skjortekledde femtiåringer på vei for å høre Guns'n'Roses forlot jeg trikken like nedafor fotballbanen, som er noe så sjeldent her i byen som en gressbane! Like etter ankomst dukket også Tom opp, og sammen fastslo vi at dette kanskje ikke var verdens beste gressmatte, men gress er gress! Den var uansett langt bedre enn den jeg hadde besøkt for et par uker siden i Enebakk, men spesielt gjestene var nok litt spente på hvordan dette skulle bli, da jeg hørte treneren deres fortelle at dette var deres første gresskamp noensinne.
Da kampen ble blåst i gang hadde vi begge fått utlevert oversikt over hjemmelagets tropp og startformasjon på papir fra ei utrolig serviceinnstilt lita jente, og umiddelbart var det også de gulkledde som gjorde mest ut av seg. De første fem minuttene foregikk nesten alt foran det sørlige målet på banen hvor Sagenes keeper holdt til, likevel var det en av hans lagkamerater som i det sjuende minutt fyrte av fra sekstenmeterstreken og smalt ballen i nettet til 0-1.
Fem minutter senere kom de svarthvitstripete til en ny mulighet, og igjen ble det scoring. 0-2, og frustrasjonen begynte å bre seg blant Bækkelagets spillere.
Den nevnte frustrasjonen var nok noe av grunnen til at lufta gikk litt ut av BSK-erne nå, og Sagene i stor grad overtok kampen. De kom faktisk etterhvert også til en sjanse som ikke ble scoring, før de etter knapt halvspilt omgang fikk økt til 0-3 etter det jeg vil si var litt passivt forsvarsspill hos hjemmelaget.
Foran omlag tjue tilskuere og et ukjent antall unger som egentlig var på skoleavslutning i Bekkelagshuset rett ved banen ga gultrøyene aldri opp, og de siste minuttene inn mot pause fikk de en strøm av cornere som til slutt endte med en redusering til 1-3 i det 44. minutt.
Dette var det siste av betydning som skjedde før pause, og mens lagene samlet seg for en liten taktikkprat hørte jeg flere på sidelinja som var i store diskusjoner med dommeren, uten at jeg vil støtte dem i at de egentlig hadde så mye å diskutere med ham om.
Det var heller ikke så mye å diskutere med damene i kiosken om. Tilbudet her var upåklagelig, og jeg fikk i meg en fremragende vaffel, og noterte meg også at her fantes noe man sjelden ser, nemlig muligheten for å kjøpe en bit vannmelon eller en banan. Definitivt et eksempel til etterfølgelse for andre breddefotballkiosker!
Det var ingen tvil om at tross det oppsvinget hjemmelaget hadde fått mot slutten av omgangen var det en fortjent pausestilling vi hadde med å gjøre. Etter pause fortsatte vertskapet den gode trenden de hadde hatt før pause, men ledsaget av svak Guns'n'Roses-musikk fra Ekebergsletta fikk vi ikke noen flere store målsjanser til noen av lagene, og dermed heller ikke noen flere mål.
Kampen endte dermed 1-3, og jeg kunne haste ned mot trikken igjen, for å prøve å komme meg til byen før den store delen av festivaldeltakerne også ville dukke opp der.
Etter en svært vellykket hyttetur hadde jeg returnert til sivilisasjonen, og siden eneste mulighet i mils omkrets til å få sett fotball var en bane jeg hadde fra før ble det sånn. Jeg dro derfor innover til byen, og tok plass på Nye Sagbakken stadion i god tid før tredjedivisjonskampen mellom Rana FK og Tiller.
Det første jeg oppdaget etter ankomst var en svært hyggelig ting: På det som var årets til nå varmeste dag ble det budt på gratis is, og jeg sikret meg derfor en Lollipop som jeg spiste mens jeg gikk rundt og hilste på ymse kjentfolk jeg stort sett ikke hadde sett siden sist jeg var hjemme på kamp.
Da kampstart nærmet seg var det første jeg merket at bortelaget entret banen iført svarte trøyer med Bossmo og Ytterens logo på brystet. Jeg klarte ikke å finne noen forklaring på hvorfor, men tipper noen har rotet litt da de skulle pakke til turen fra Trøndelag til Helgeland.
Kampen kom i gang, og det ble raskt klart at det var den tolvte mann som var mest påslått fra start hos hjemmelaget. Mens det runget sanger fra «Rataskankans» supporterfelt på tribuna var det gjestene som kom klart best i gang ute på kunstgresset, og da 0-1-scoringen kom etter såvidt over 7 minutters spill var det alt annet enn ufortjent.
Tross de for anledningen sortkleddes dominans fikk ranværingene tent et nytt håp bare et par minutter senere. En av de hvitkledde ble felt, dommeren så an fordelen, og blåste straffe da det ikke ble noen fordel. Rana-kaptein Kim André Råde gjorde seg klar, og fyrte løs mot mål, men en utstrakt Tiller-keeper forhindret scoring til hjemmefansens store fortvilelse.
Tross at det misbrukte straffesparket var et hardt slag kom nå RFK mer med i kampen, men Tiller var fortsatt svært skumle, og kom blant annet til en sjanse hvor hjemmekeeperen virkelig måtte grave dypt for å holde laget inne i kampen.
Likevel, rett før det var spilt tjue minutter kunne de hvite endelig juble sammen med supporterne, da den hjemvendte sønn Anton Nordeng som egentlig hadde bestemt seg for å trappe ned og spille på lavere nivå i år fikk klemt ballen i mål til 1-1.
Like etter fikk vi en kjapp drikkepause, noe som i steiksola var høyst påkrevd. Da spillet ble gjenopptatt fortsatte Rana å male på, og i det 32. minutt var det den gamle Stålkam.-spilleren Fredrik Rise sin tur til å vise seg fram. Etter å ha kvittet seg med noen svartkledde forsvarsspillere fikk han tid til å sikte og sendte ballen i en kurve rundt keeper og i lengste hjørne. Kampen var snudd og det sto 2-1!
RFK hadde nå virkelig overtatt momentumet i kampen, men klarte ikke å score flere ganger før dommeren sendte lagene i garderoben for å kjøle seg litt ned, mens jeg og flere andre av de over 500 frammøtte på ny tok turen forbi isdisken.
Første omgang ble altså et aldri så lite fyrverkeri, men andre omgang ble litt som den gangen jeg ved en feil hadde fått med utstillingseksemplaret av et fyrverkeribatteri hjem fra butikken. Det var for å si det mildt ikke noe særlig futt i den, noe jeg mistenker at varmen hadde en hel del å si for.
Jeg benyttet andre omgangs drikkepause til en runde tre i isdisken, før jeg fikk se en litt økende intensitet i sluttminuttene av kampen, da Tiller desperat prøvde å i det minste skulle få med seg ett poeng fra kampen, men etter solid tidsbruk fra RFK, som på det hjørnesparket vi ser under her, endte kampen 2-1 og alle tre poengene ble igjen på Sagbakken.
Mens hjemmelagets supportere og fans feiret hilste jeg på fiskeriministeren som hadde vært og sett sønnen sin være med på seieren og nå skulle haste videre til flyplassen for å komme seg tilbake til hovedstaden, mens jeg selv satte kursen mot Hauknes for et svært eksklusivt spilleoppdrag med Mo Hornmusikk før jeg skal følge etter samme vei som statsråden med tog i morgen ettermiddag.
