Etter å ha kommet tilbake til hovedstaden etter min lille tur hjem var jeg litt ute av lage søvnmessig, så tirsdagskvelden ble fotballfri. Da onsdagen kom var det derimot tid for et besøk jeg hadde gledet meg lenge til! Innenfor grensene til Oslo fotballkrets er det ikke mange baner jeg fortsatt mangler, men en av de få som gjenstår er Sportsplassen, Bækkelagets hjemmebane. Hit tok jeg i kveld turen for å få sett femtedivisjonskamp mellom BSK og Sagene.
Jeg mistenkte at pga Tons of Rock-festivalen kunne det være tricky å finne parkering, så jeg tok tog og trikk for å komme meg fram, og omgitt av rockeband-t-skjortekledde femtiåringer på vei for å høre Guns'n'Roses forlot jeg trikken like nedafor fotballbanen, som er noe så sjeldent her i byen som en gressbane! Like etter ankomst dukket også Tom opp, og sammen fastslo vi at dette kanskje ikke var verdens beste gressmatte, men gress er gress! Den var uansett langt bedre enn den jeg hadde besøkt for et par uker siden i Enebakk, men spesielt gjestene var nok litt spente på hvordan dette skulle bli, da jeg hørte treneren deres fortelle at dette var deres første gresskamp noensinne.
Da kampen ble blåst i gang hadde vi begge fått utlevert oversikt over hjemmelagets tropp og startformasjon på papir fra ei utrolig serviceinnstilt lita jente, og umiddelbart var det også de gulkledde som gjorde mest ut av seg. De første fem minuttene foregikk nesten alt foran det sørlige målet på banen hvor Sagenes keeper holdt til, likevel var det en av hans lagkamerater som i det sjuende minutt fyrte av fra sekstenmeterstreken og smalt ballen i nettet til 0-1.
Fem minutter senere kom de svarthvitstripete til en ny mulighet, og igjen ble det scoring. 0-2, og frustrasjonen begynte å bre seg blant Bækkelagets spillere.
Den nevnte frustrasjonen var nok noe av grunnen til at lufta gikk litt ut av BSK-erne nå, og Sagene i stor grad overtok kampen. De kom faktisk etterhvert også til en sjanse som ikke ble scoring, før de etter knapt halvspilt omgang fikk økt til 0-3 etter det jeg vil si var litt passivt forsvarsspill hos hjemmelaget.
Foran omlag tjue tilskuere og et ukjent antall unger som egentlig var på skoleavslutning i Bekkelagshuset rett ved banen ga gultrøyene aldri opp, og de siste minuttene inn mot pause fikk de en strøm av cornere som til slutt endte med en redusering til 1-3 i det 44. minutt.
Dette var det siste av betydning som skjedde før pause, og mens lagene samlet seg for en liten taktikkprat hørte jeg flere på sidelinja som var i store diskusjoner med dommeren, uten at jeg vil støtte dem i at de egentlig hadde så mye å diskutere med ham om.
Det var heller ikke så mye å diskutere med damene i kiosken om. Tilbudet her var upåklagelig, og jeg fikk i meg en fremragende vaffel, og noterte meg også at her fantes noe man sjelden ser, nemlig muligheten for å kjøpe en bit vannmelon eller en banan. Definitivt et eksempel til etterfølgelse for andre breddefotballkiosker!
Det var ingen tvil om at tross det oppsvinget hjemmelaget hadde fått mot slutten av omgangen var det en fortjent pausestilling vi hadde med å gjøre. Etter pause fortsatte vertskapet den gode trenden de hadde hatt før pause, men ledsaget av svak Guns'n'Roses-musikk fra Ekebergsletta fikk vi ikke noen flere store målsjanser til noen av lagene, og dermed heller ikke noen flere mål.
Kampen endte dermed 1-3, og jeg kunne haste ned mot trikken igjen, for å prøve å komme meg til byen før den store delen av festivaldeltakerne også ville dukke opp der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar