Etter to dager med landslagsfotball i Danmark og Tyskland sto jeg søndag morgen tidlig opp og ruslet til jernbanestasjonen i Freiburg for å komme meg østover til München. Toget mitt var litt forsinka, men da jeg kom til Karlsruhe så jeg at neste tog var enda mer forsinka, så min opprinnelige plan om å få sett to kamper spøkte det virkelig for. Da jeg endelig kom fram til Bayerns hovedstad hadde jeg derfor relativt god tid til å komme meg til den ene kampen jeg hadde sett meg ut. Etter en kort trikketur og en enda kortere gåtur var jeg så på plass på anlegget hvor Kreisliga-kampen (dvs. i Bayern nivå 7 i det tyske ligasystemet) mellom FT Gern og ESV München skulle spilles.
Ved ankomst smatt jeg inn på klubbhuset ved gressbanen for et nødvendig ærend, før jeg tuslet bortover mot kunstgressbanen hvor høsten hadde gjort at denne kampen skulle spilles. Med den flotte St. Theresa-kirken i bakgrunnen var begge lag i full oppvarming, og jeg slo meg ned på en benk på solsida av banen, noe som da innmarsj og myntkast ble foretatt viste seg å være en feilvurdering, ettersom dommer og spillere sto med ansiktet motsatt vei.
Da kampen kom i gang ble den lave ettermiddagssola enda mer plagsom, så etter at han som krevde inn billettpenger hadde passert og jeg hadde gitt fra meg noen av de euroene jeg hadde vært forutseende nok til å ta ut før jeg dro hit bestemte jeg meg for å flytte meg. Jeg hadde nettopp tatt plass ved det hjørneflagget hvor jeg fikk sola i ryggen da hjemmelaget i det 29. minutt fikk et hjørnespark som endte med scoring og 1-0.
Gråtrøyene var naturlig nok veldig glade, da en seier i denne kampen ville gi dem en mye hyggeligere tabellsituasjon i inngangen til vinterpausen enn det de i dag hadde på sisteplassen på tabellen. Dette forhindret ikke at en av stopperne på laget holdt på å gi treneren hjertetrøbbel da han dro fram noen voldsomt frekke finter fra repertoaret. Det gikk bra, og med fem minutter igjen av omgangen var vertskapet også veldig nær å doble ledelsen.
Da dommeren blåste for pause hadde jeg igjen måttet trekke meg tilbake, og til min store frustrasjon manglet det vrider på dørlåsen til herretoalettet. Jeg klarte likevel å gjøre det som måtte gjøres, og kom ut til at det var pause med fortsatt 1-0 i boka.
I andre omgang var det gjestene fra Nymphenburg som så farligst ut, og etter hvert begynte jeg å mistenke at hjemmelaget prøvde å ri 1-0-ledelsen sin inn, og det så lenge ut som om det faktisk skulle gå, og da heller ikke dette frisparket ti minutter før full tid gikk inn tenkte jeg mitt.
Bortelaget fortsatte likevel å prøve, og med 83:20 på min stoppeklokke raknet det i de grås forsvar. Ballen endte i mål, og med 1-1 så nok tabellsituasjonen noe dårligere ut enn den gjorde med 1-0.
I det vi gikk inn i overtiden måtte jeg på ny trekke meg tilbake, men nå var det så spennende at jeg ikke fryktet at noen skulle komme inn gjennom den ulåste døra. Jeg rakk ut igjen til å få med meg de siste sparkene på ballen før dommeren blåste av med 1-1 og ett poeng til hvert av lagene.
Det var nå ikke annet å gjøre for meg enn å trekke meg tilbake samme vei som jeg hadde kommet, og etterhvert var jeg på plass på Franz Josef Strauß-flyplassen og kunne slappe av fram til flyavgang hjemover igjen etter en strålende helg med mange timer i tog på kontinentet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar