Solberg - Haugfoss 3-1

Da jeg kom hjem fra jobb denne onsdagen kjente jeg at den planlagte turen min til Innlandet kom til å bli veldig lang. Jeg satt derfor med seriøse planer om å avlyse den helt, men så oppdaget jeg plutselig at aktørene hadde gjort det for meg, da bortelaget hadde fått covidutbrudd. Jeg fant samtidig ut at jeg hadde en betydelig mer kortreist mulighet i vest, og satte derfor kursen mot Drammen. Etter en knapp time på veien parkerte jeg og fant ut at det var gode muligheter for å stå i skyggen mens jeg så femtedivisjonskampen mellom Solberg og Haugfoss.

Siden det var litt ad hoc at jeg havnet akkurat her hadde jeg ikke tenkt over bekledningen, og var litt bekymret siden jeg hadde en t-skjorte i omtrent samme grønnfarge som bortelagets drakter. Jeg konkluderte derfor kjapt med at jeg burde holde meg unna de delene av langsidene som var rett over fra assistentdommerne for å unngå forvekslinger. Kanskje var det også tryggest å holde seg unna gjestenes benk, så jeg ikke plutselig ble forsøkt byttet inn?

Hjemmelaget var store favoritter på forhånd, og det var ikke spilt stort mer enn tre minutter før de innfridde. En av dem kom stormende gjennom forsvarsrekka til Haugfoss, som stoppet opp fordi de mente han var offside. Det mente ikke assistentdommeren, og forsvarerne fikk etter at ballen var satt i nettet til 1-0 klar beskjed fra egen keeper om å spille til dommeren blåser.

Etter dette fortsatte det meste å handle om vertskapet, men kalddusjen Haugfoss' bakre rekker hadde fått innledningsvis hadde faktisk hjulpet på hos dem. Det kom flere situasjoner hvor offsidefella faktisk virket, og hjemmelaget lot etterhvert til å begynne å bli litt frustrerte. Frustrasjonen toppet seg nok da gjestene nærmest ut av ingenting og på en av sine aller første sjanser (om ikke den aller første) klarte å utligne rett før det var spilt 20 minutter. Skulle vi få en liten femtedivisjonsbombe, selv om det var en kveld blottet for cupbomber?

Solberg ville definitivt ikke ha noen bomber her, og på et frispark fra kanten bare fire minutter etter utligningen tok de igjen ledelsen da Haugfoss-kapteinen var uheldig og laget et sjølmål. 2-1 sto det dermed da dommeren sendte lagene ut for en kort drikkepause.

Hjemmedominansen fortsatte etter vanninntaket, men vi måtte vente vel ti minutter før neste nevneverdige situasjon kom. Etter et Haugfoss-angrep fikk Solberg sendt ballen oppover mot en som sto og lurte akkurat på rett side av midtstreken, og var i ferd med å løpe alene mot gjestenes mål da dommeren blåste i fløyta. Det viste seg at en av lagkameratene hans hadde fått seg en smell i hodet, og da skal det blåses, noe som denne gangen gjorde at målsjansen forvitret. Selvsagt irriterende, men sikkerheten først! (Det virket for øvrig som om det gikk greit med han som lå nede, når han hadde fått summet seg litt)

Det tok likevel ikke mer enn et par minutter før Solberg igjen fikk nettkjenning, og med 3-1 mistenkte jeg at kampen nå nok i praksis var over da vi tok pause. Jeg kunne ikke annet enn å beundre det som så ut til å være flotte kioskfasiliteter i pausen. Flotte, men akk så stengte, jeg mistenker nemlig at dette først og fremst var domenet til norgesmesterne Solberg bandy. For oss som ikke ser elitebandy men breddefotball så var det derfor bare å bite tenna sammen og vente på de neste 45 uten påfyll.

Etter pause hadde tydeligvis gjestenes keeper bestemt seg for at 3-1 var ille nok, og herfra og ut storspilte han. Han hadde en rekke enorme redninger, deriblant flere dobbeltredninger hvor han først ga en retur, og deretter reddet også avslutningen som kom på dette. Jeg ble derfor litt bekymret på Haugfoss' vegne da han lot til å få seg en smell med ennå en kvart kamp igjen å spille. Heldigvis lot dette ikke til å plage ham nevneverdig selv om jeg så han tok seg til låret/hofta et par ganger, og samtidig ga det verste trøkket fra hjemmelaget seg etter dette.

I det sola forsvant slo flomlysene på stadion seg på, noe som i den lyse sommerkvelden framsto høyst unødvendig. Jeg kom som følge av dette i prat med en fyr som var på kamp sammen med hunden sin, og han mente dette måtte bety at enten klubben eller kommunen hadde for god råd med de strømprisene man har nå. Han hadde for øvrig også klare meninger om kostnadsnivået for å spille fotball, som han mente var hovedgrunnen til at flere klubber knapt hadde et fullt lag pr årskull lenger.

Kampen gikk mot slutten, og etter noen minutters overtid blåste dommeren av en målløs og når sant skal sies ikke veldig spennende andreomgang. Det sto fortsatt 3-1, og hjemmelagets spillere og fans jublet, mens de tilreisende fra Modum måtte bokføre enda et tap.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gillberga - Töcksfors 2 (1-3)

Da kampen mellom andrelagene til TIL og Mjøndalen tirsdag ettermiddag ble avlyst kjente jeg at jeg hadde ikke så veldig lyst å kjøre vestover i kveldinga for den planlagte kampen der. Jeg hoppa derfor innom NFF og SvFF sine nettsider, og endte opp med å bestemme meg for en kamp på andre sida av grensa. Etter en svipp innom Tomtermais for å fange litt grønnsaker til helgas middager fortsatte jeg østover, og en knapp time før avspark var jeg på plass på Gillbergavallen for å se division 6 (altså nivå 8)-kampen mellom Gillberga og Töcksfors 2.

Det jeg fant her var i kjent svensk stil en nydelig liten gressbane, og i motsetning til hva forbundets nettsider sa, med et klubbhus med garderober. Klubbhuset var for øvrig under utbygging, så snart ville man også ha tilgang til et lite forsamlingslokale her i utkanten av bygda Nysäter. (Gillberga-navnet kommer fra prestegjeldet).

Da kampen ble blåst i gang var det kommet ikke så verst med folk for å se på, og litt uti kampen var vi nok passert femti med god margin. Det vi fikk se var et oppgjør som lenge fremsto ganske jevnt. Hjemmelaget var de første som virkelig kom nær en scoring, da en slags lobb kom fram til mål ca 8 cm for høyt, og traff tverrliggeren i stedet for å snike seg inn. I det 18. minutt tok så hjemmelaget et frispark på egen banehalvdel kjapt og satte i gang en strålende kontring som endte med mål. 1-0!

Etter dette kvikna gjestene noe til, og etter flere gode raid av sin høyrekant med nummer 19 på ryggen fikk de ti minutter etter motstandernes mål et hjørnespark som endte med å tråkle seg forbi en rekke folk og bli til en utligning til 1-1.

Begge lag hadde nok sluppet inn en rekke flere mål om motstanden hadde vært bedre, for det ville nok vært en klar løgn å hevde at noen av lagenes forsvar virket å ha full kontroll. Avslutningene ble dessverre bortsett fra de to målene vi hadde fått for dårlige, og da dommeren blåste for pause sto det fortsatt uavgjort med ett mål til hvert lag.

Jeg benyttet pausen til å få i meg et par pølser (gode) med ketsjup (middels), sennep (god) og brød (under middels), samt å ta en prat med hjemmelagets SoMe-ansvarlige.

Plutselig var kampen satt i gang igjen, og jeg tok på nytt plass bak det ene målet, i håp om å få noen gode bilder. I den lave kveldssola var det nå skygge på halve banen, og solskinn på andre halvparten, så fotoforholdene var litt vanskeligere enn ønskelig. Omgitt av mygg (jeg hadde heldigvis vært rutinert nok til å ha med myggspray) fikk jeg se rødtrøyene fra nabokommunen i vest bli mer og mer dominerende ute på banen, og med et kvarter igjen å spille kunne de endelig juble da en av dem fikk ballen på 20-25 meters hold og fikk tid å stille inn siktet før han fyrte løs. 1-2.

Da så også 1-3 kom i det 83. minutt var nok toget gått for Gillberga-spillerne, og jeg så også et par publikummere som trakk mot parkeringsplassen. Blåtrøyene ga dog ikke opp, men de lyktes med svært lite av det de foretok seg i sluttminuttene, og da dommeren blåste for siste gang var det bare å innse nederlaget og gratulere motstanderne med seier.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Grorud - Brann 0-2

I årets OBOS-liga er det Brann som er laget alle ønsker å slå, og det er Brann som er laget alle forventer kommer til å rykke opp. Jeg var derfor veldig glad jeg hadde fått akkreditering til å komme og fotografere kampen når de skulle møte den evige underdogen Grorud en varm junidag.

Brann-supporterne hadde booket seg inn på Café Steinbra like utenfor stadion for litt oppvarming til kampen, og i det overraskende deilige været (Det hadde på forhånd vært meldt fare for styrtregn og torden) lot de til å ha det riktig så trivelig der. Da avspark ble tatt virka det likevel som de fleste av dem var på plass på bortefeltet for å heie sine rødkledde helter fram mot nok en seier.

Det ble sluppet ut litt røyk, og så var vi i gang. Som ventet skjedde det aller meste foran Groruds mål, men nå og da kom de gulblå stormende framover, dessverre for oss med sympatier for dem uten noe særlig resultat.

Resultat måtte vi faktisk vente en halvtime før vi fikk se. Et Brann-angrep kulminerte i scoring etter en fæl glipp i Grorud-forsvaret. Som en av kampvertene sa da jeg snakket med ham i pausen: Skal vi vinne kan vi ikke ha billigsalg på mål!

Som om ikke baklengsmål var ille nok fikk også en av hjemmelagets menn seg en smell i målet da han prøvde å redde på strek, og måtte byttes ut. Fornøyde bergensere sang laget sitt til pause, og stilte seg deretter i en forferdelig dokø. De som hadde muligheten til det innså kjapt at denne køen ikke var noe blivende sted, og valgte i stedet å benytte seg av friluftsområdet langs gjerdet. (Kanskje en bevisst strategi fra Grorud for å forhindre publikum på «gratishaugen»?)

Til alles store lettelse hadde det varslete styrtregnet stort sett holdt seg unna, men stadig mørkere skyer over Romerike i øst tilsa at vi kanskje ikke ville få 90 tørre minutter i dag. Mørke skyer var det også over Grorud-laget, som slet med å få til noe som helst, og som stadig levde farlig, lenge uten at Brann-spillerne klarte å straffe dem.

På banen var det kanskje litt reell kamp, men på tribunen var det ganske enveiskjørt. Noen spede forsøk på heiing fra hjemmepublikum hørte vi nå og da, men det aller aller meste handlet om de «kokende idiotene» fra vest.

Så lenge det bare sto 0-1 kunne bortelaget ikke føle seg helt trygge, men rundt fem minutter før full tid slapp de jubelen løs for det alle trodde var en scoring. Alle unntatt dommer og AD, skulle det vise seg. Målet ble underkjent, og spillet gjenopptatt på 0-1, og rop om skandaledømming runget fra bortefeltet.

Alt handlet nå om Brann, så noe måtte gå veldig galt for at de ikke skulle vinne, men helt sikre kunne de jo som sagt ikke være. Ikke før vi var i ferd med å passere nitti spilte minutter, da et frispark ble headet i mål, og denne gangen var det ingen tvil om at ballen hadde vært over streken. 0-2 og game over.

Grorud fikk noen minutters tillegg i tiden for å prøve å pynte på resultatet, men da dommeren blåste av var det bare å innse at favoritten hadde vunnet 0-2, og at kommende helgs byderby ville bli veldig veldig spennende!

Vi hadde holdt oss tørre gjennom hele kampen, men i det jeg gikk inn for å hente sekken min på mediebrakka kom regnet. Jeg hadde til alt hell funnet min bergenske venn Truls som hadde lovet meg skyss hjem, og vi kom oss kjapt til bilen hans og rømte hjem. (Den jeg derimot til min store skuffelse IKKE møtte var Knut, noe som virkelig var en skandale!)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

pic.twitter.com/wZBdzDXUQA

— Marius Helgå (@MariusHelgaa) June 27, 2022

Sandefjord - Tromsø 2-2

Altfor lenge siden sist, så nå var det deilig at det endelig var mulighet for en TIL-kamp fra tribuneplass igjen! Etter gårdagens tre kamper i Bergen hadde jeg overnattet på Vossevangen, og sto opp til en deilig seks timers kjøretur over Hardangervidda og ned Numedalen til jeg kom til «Release arena» og elitedivisjonskampen mellom Sandefjord og Tromsø.

Inn mot kampstart ikke bare regnet det kattunger, det tordnet og lynet, og var generelt et helt forferdelig vær, og mens vi besøkte Corner, supporterpuben på stadion undret vi på om dette været kom til å prege kampen også. Jeg inntok etterhvert tribuna, og avla et besøk på toalettet hvor jeg overhørte en særdeles fornøyelig hendelse mellom en far og hans lille sønn.

Til alt hell ga regnet seg akkurat i tide til innmarsjen, og vi markerte et minutts stillhet for ofrene for skytingen i Oslo natt til lørdag, før vi kunne starte å støtte «Gutan» fra tribuneplass for fullt. Med Arne som forsanger og selveste Moddi som en viktig brikke i sangkoret (Sjekk for øvrig bildet her av sistnevntes definisjon på vegetarpølse i vaffel!) var det fullt trøkk fra vel 70 personer på bortefeltet fra første stund.

Ute på gresset foregikk det aller meste foran Sandefjords mål, men noen scoringer kom det ikke. Faktisk var det så rolig på TILs banehalvdel at i lange perioder gikk store flokker med duer rundt og lette etter gressfrø å spise der!

Duene hadde helt tydelig også tilhold på stadion ellers i uka, og det har nær blitt tradisjon for meg å klage på at setene på bortefeltet er fulle av duedritt.

Jeg hadde så vidt begynt å forberede meg på at det nok kom til å stå 0-0 til pause da kveldens første nedtur kom. I det 41. minutt fikk plutselig hjemmelaget en scoring, og dermed sto det 1-0, en stilling som også holdt seg til pause.

Foto: Moddi

Pausen ble benyttet til lett jogg bort til parkeringsplassen for å hente litt halsdrops i bilen, da stemmen min hadde meldt pass underveis i kampen. Jeg håpet å også få kjøpt litt vann da jeg kom tilbake, men køen var så lang i kiosken at jeg ga opp dét prosjektet. Jeg tok derfor igjen plass oppe på tribuna sammen med det store Forza Tromsø-flagget, og etter at spillet igjen var satt i gang tok det bare to minutter til det ble bruk for flagget! 1-1, og 47 minutter spilt.

Sammen med oss på bortefeltet hadde det nå dukket opp seks ukjente karer i bar overkropp, og dette viste seg å bare være noen som ville være bortefans. De bidro for fullt i synginga, og jeg lurer på om jeg ikke også så noen malte bokstaver på magene deres. Dessverre fikk gleden etter utligninga en brå stopp da hjemmelaget igjen tok ledelsen i det klokka passerte 50 minutter.

Et par minutter etter dette gjorde så dommeren noe helt uforståelig. I en situasjon hvor det skulle vært dømt hjørnespark ble det i stedet pekt på femmetersmerket. Lasse Nilsen som var nærmest i situasjonen var rasende, og reagerte med å slå i gresset tre ganger. På uforståelig vis ble dette for meget for den sortkledde, og Nilsen fikk gult kort! Dersom dette er lista for hva som ikke er greit skal det deles ut mange gule kort framover.

Ikke lenge etter måtte så August Mikkelsen ut med skade. Skulle dette virkelig bli en enda kjipere TIL-dag, som om det ikke var ille nok at spillerne knapt hadde rukket fram til kampen på grunn av arbeidskonflikten i flybransjen?

Sandefjord hadde nå en god periode, og var så nær å øke ledelsen at de kjørte et skudd som gikk i tverrliggeren OG stolpen før det forsvant i ufarlig retning. TIL-laget har heldigvis i år gjentatte ganger klart å kjempe seg tilbake i kamper hvor de har ligget under, og i det 81. minutt fikk vi igjen eksplodere av glede på bortefeltet! Warren Kamanzi hadde på mystisk vis dukket opp der han minst var ventet og satte ballen i nettet til 2-2!

De siste ti minuttene var det TIL som hadde initiativet i kampen, og helt klart var nærmest å tredoble poengfangsten. Tross et fantastisk brassespark fra nevnte Kamanzi lyktes man ikke med å overliste vestfoldingenes forsvar flere ganger, og kampen endte dermed 2-2.

Etter kampen ble det fra supporterplass gjennomført en fin markering til minne om Helle Feldt Kræmer-Andressen som så tragisk gikk bort tidligere i uka.

❤️Helle❤️ pic.twitter.com/CVDFkrb9Go

— TIL (@TromsoIL) June 26, 2022

Etter å ha takket spillerne for innsatsen og ønsket lykke til videre var det bare å fylle bilen med medsupportere og sette kursen hjemover på E18, trodde vi, men ved Horten viste det seg at veien var stengt pga noen dyr som hadde havnet mellom gjerdene. Siden jeg ikke ante hvor lenge vi kom til å måtte vente her svingte jeg kjapt av, tok Bastøferga til Moss, og kjørte E6 hjem. Ser ikke bort fra at dette var et klokt valg, jeg var iallfall hjemme rett før midnatt, og kunne ta kveld med litt skrekkblandet fryd foran morgendagens kamp på Grorud, hvor værvarselet var mildt sagt spennende.

Arna-Bjørnar - Bergen Nord 2-1

Etter å ha forlatt dagens andre kamp satte jeg kursen mot det jeg fikk høre var Bergens «glemte bydel», Arna. Her ble jeg ved ankomst positivt overrasket over hvor flott anlegget var, og satte meg i skyggen på hovedtribuna mens jeg venta på avspark i fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Arna-Bjørnar (Nok en klubb mest kjent for kvinnelaget sitt) og Bergen Nord.

Da lagene stilte seg opp foran tribuna var ennå ikke vanningsanlegget ferdig med jobben sin, men da avsparket ble tatt var banen våt og lufta tørr.

Hjemmelaget kom best i gang, og det var absolutt ikke ufortjent da de etter vel fem minutter fikk et hjørnespark som ble ekspedert i mål til 1-0 etter litt om og men.

Videre i omgangen bølget spillet fram og tilbake, og i tillegg hadde det også skyet litt til, og til min store lettelse merket jeg at helt uten regn kunne ikke en dag i Bergen være. Det kom noen dråper, men ikke mer enn det.

Rett før pause fikk Bergen Nord en stor sjanse, men denne ble misbrukt, så da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 1-0. Jeg benyttet avbrekket til å skaffe meg en sårt tiltrengt is, for tross det tynne skylaget som skjermet litt var det fortsatt ganske så varmt.

Da pausen var over tenkte jeg å sitte litt på tribuna før jeg igjen inntok banekanten, men før jeg visste ordet av det dukket den trofaste stadionhjerte-bidragsyteren Erik opp med en liten eplekake, da han mente det var for galt at jeg skulle leve bare på is når jeg var på kamp. Fikk dermed trivelig selskap fram til han måtte dra for å få ungene i seng.

Før Erik forsvant hadde gjestene utlignet etter en time av kampen, og deretter gjenvant rødtrøyene ledelsen i det 74. minutt. Vi sto med andre ord foran en svært spennende avslutning på kampen. Hjemmelaget slet med å få den saliggjørende tredjescoringen, og samtidig lot hjemmelagets forsvar til å synes egen keeper hadde hatt det litt for rolig resten av kampen, så han ble satt på en rekke prøver før gjestene flere minutter på overtid fikk et stolpeskudd.

Nærmere kom de dog ikke, så da endte det med hjemmeseier 2-1, og mens glada arnabuar forberedte lørdagskvelden satte jeg kursen mot Voss for litt mat og ei seng før søndagens eliteseriekamp i Sandefjord.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

NHHI - Trott 1-4

Etter en kort kjøretur fra Stemmemyren svingte jeg inn ved Åstveit idrettspark. Her fikk jeg sett slutten av en kamp med bra med publikum, deriblant groundhopper Stig og et par medsammensvorne av ham. Deretter ble banen ryddet og det ble gjort klart for den kampen jeg kom for å se, fjerdedivisjonsoppgjøret mellom NHHI og Trott.

NHHI var, slik studentlag ofte er de siste kampene før sommeren, kraftig svekket. Ryktene sa at det var bare såvidt de hadde klart å skrape sammen folk til en kamptropp i dag, og det tok da også under tre og et halvt minutt før de lå under 0-1.

Var det ikke ille nok stelt for økonomene fra før, så ble det ikke noe bedre da en av dem etter knappe ti minutter gjorde en fatal feilvurdering. I stedet for å tape en løpeduell og risikere baklengsmål felte han Trott-spilleren på ulovlig vis, og ble utvist. 80 minutter med 10 mann, og omtrent ingen innbyttere tilgjengelig. Dette kom til å bli en seig affære for de gjenværende.

I løpet av drøyt fem minutter fra 15. til 20. minutt ble så kampen avgjort. 0-2, 0-3 og 0-4 kom i tur og orden, og herfra og inn ble det hele en ganske sørgelig affære. Til alt hell var vi ikke flere enn 3 tilskuere som hadde valgt å bruke lørdagen på dette.

Stordabuene slapp seg nok noe ned etter drikkepausen i første omgang, men jeg ser ikke helt bort fra at også hjemmelaget hevet seg noe utover i omgangen. Å overliste gjestenes solide forsvar klarte de likevel ikke, og det sto fortsatt 0-4 da vi tok pause.

I pausen slo jeg av en prat med NHH-studentenes lagleder, og fikk overrakt et skjerf. I tillegg hadde de siden det ikke var kiosk på stadion ordnet noen skillingsboller og en pakke vaniljesaus. Helt fabelaktig!

Etter gjestenes klare dominans i store deler av første omgang var det kanskje litt overraskende at spillet jevnet seg veldig ut i andre omgang. Jeg glemte å starte klokka, så nøyaktig hvor lenge det var spilt vet jeg ikke, men rundt 26 minutter ut i omgangen kom så reduseringsmålet, til stor frustrasjon for Trott-spillerne.

Karene fra Stord fortsatte å være ganske frustrerte ut omgangen, men vi fikk ikke flere mål, så da kampen var over sto det fortsatt 1-4. Jeg tuslet mot parkeringa, og i det jeg kom til bilen kom plutselig selveste Davy Wathne syklende forbi, så jeg fikk slått av en hyggelig prat med ham før jeg kjørte videre til dagens tredje og siste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sandviken - Nordstrand 0-1

Etter gårdagens kamp fortsatte jeg opp til Haukeli, overnattet der, før jeg sto grytidlig opp til forferdelige nyheter fra Oslo. Jeg måtte likevel sette kursen mot Bergen, og etter en nydelig tur gjennom Hardanger kom jeg til vestlandshovedstaden, og fikk parkert utenfor stadion i tide til å rekke en kjapp tur på butikken før jeg tok plass for å se tredjedivisjonsoppgjøret mellom Sandviken og Nordstrand.

Sandviken er jo en klubb som kanskje er mest kjent for sitt tidligere damelag som gikk over til å bli Brann kvinner, men de har altså også et herrelag. Mens de lå omtrent midt på tabellen i sin avdeling flyr gjestene fra Oslo svært høyt for tiden, der de troner på tabelltoppen à poeng med noe mer profilerte Lyn.

Lagene entret matta til lyden av Dire Straits, og så braket det løs! Braket skjedde ikke først og fremst ute på kunstgresset, men derimot på tribunen, der over 70 unger som deltok på fotballskole hadde fått lov å se første omgang av kampen. Maken til lydnivå på en tredjedivisjonskamp har jeg sjelden opplevd!

Tross støtten fra tribunen, etter hvert ble det ganske klart ute på banen hvem som var serieleder og hvem som ikke var det. Likevel ble det aldri noen regelrett enveiskjøring, selv om gjestene holdt det meste som skjedde i et fast grep.

Etter flere mislykkede angrep skulle det i det 35 minutt endelig lykkes for de for anledningen neonkledde. Et flott angrep rullet nordover banen, og ballen ble satt i mål til 0-1. (Og ikke 1-0 slik jeg i et anfall av et eller annet klarte å skrive på twitter!)

Etter dette ble kanskje osloensernes overtak enda tydeligere, men fortsatt føltes det ikke helt overbevisende ut, det vi fikk se. Det sto likevel fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og jeg gikk for å skaffe meg både en vaffel og en is.

Etter pause var det egentlig en ganske merkelig kamp vi fikk se. Nordstrand ble aldri virkelig truet av hjemmelaget, som på sin side forsvarte seg svært godt de gangene serielederen kom i angrep. Det sto dermed fortsatt 0-1 da dommeren blåste av oppgjøret, og man kan vel si at tross at seieren aldri var truet, så måtte de slite for den.

Mens spillere og dommere takket hverandre for kampen tok jeg en visitt innom stadions viktigste rom siden jeg ikke visste hvordan fasilitetene var på neste destinasjon, før jeg igjen fant bilen og satte kursen mot en ny kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.