Etter lørdagens seier over Sogndal var det nok med et visst favorittstempel Kongsvinger hadde satt kursen mot hovedstaden for neste trinn i OBOS-ligaens kvalifiseringspyramide. Motstander var «Kåffa», som etter den grusomme generalprøven hjemme på Ekeberg forrige uke nå tok imot hedmarkingene på Vålerengas hjemmebane ved Helsfyr T-bane. Dit hadde også jeg forvillet meg, og før kampen startet hadde også Mattis og Stig André tatt plass ved min side i den sure vinden.
Ut fra startblokkene var det gjestene som var et lite hakk kvassere både på tribunen og på banen, men fotball handler i siste instans om å score mål, og det var det ikke de som gjorde. Etter ca 23 minutter fikk Christian Brix ballen i mål etter at en lagkamerat mistet fotfestet så et skudd ble til en pasning, og hjemmelaget hadde virkelig ført «Profetene» til himmels.
Bortelaget fortsatte å fremstå best, men de helt store sjansene lot vente på seg, og det som kom av sjanser ble stoppet av en god KFUM-keeper, godt hjulpet av et solid forsvar. De flere hundre på bortefeltet måtte dermed se lagene ta pause med 1-0 på tavla (og 44:15 på stadionuret!).
Etter en pause hvor de mest rutinert gikk og vasket hendene i varmt vann for å klare seg gjennom andre omgang kom kampen i gang igjen. Det gjorde til min store frustrasjon ikke stadionuret. Etter et lite kvarter var målscorer Brix byttet ut med skade, og noen hadde tydeligvis mens han fikk behandling funnet manualen til stadionuret. Etter to-tre forsøk fikk man stilt klokka og startet den ca fra 62. minutt.
Kongsvinger hadde nå lagt voldsomt press på hjemmelaget, og omtrent alt som skjedde foregikk foran bortefansen som sto bak KFUMs mål. Igjen vartet mannen i gult opp med noen herlige redninger, og etter omtrent 74 minutter skjedde det som ofte skjer når et lag desperat jager scoring. KFUM fikk gjennomført en flott kontring, og vips så sto det 2-0. Assistentdommer ble umiddelbart overfalt av rasende Kongsvingerspillere som mente angrepet skulle vært avvinket for offside, men det eneste de fikk ut av protestene var et gult kort.
Etter dette gikk futten litt ut av KIL-spillerne, og tross noen ville raid fra den komorske (Heter det det når man spiller for Komorene?) landslagskeeperen som et par ganger prøvde seg på noen Manuel Neuer-etterligninger framme ved midtbanen ble det ikke flere scoringer. Kampen endte 2-0, og nedslåtte glomdøler returnerte slukøret hjemover, mens hjemmelaget feiret med supporterne og ga seiersintervjuer. Oppgjøret til helga mot Start kan fort bli en spennende affære!
For femte eliteserierunde på rad skulle jeg se TIL-kamp, en aldri så liten personlig bestenotering. Isberget hadde satt opp minibuss, så med Kent Roar bak rattet ble kursen satt sørøstover til Telemark.
Etter litt feilnavigering kom vi til slutt fram til stadion, og ble som vanlig godt mottatt på supporterpuben Fort Falkum. Hit kom også sportssjef Svein Morten en snartur og hilste på, før jeg snek meg inn på handikaptoalettet for å skifte på meg litt mer klær før kampen tok til.
På plass på et usedvanlig glissent stadion leverte vi på bortefeltet slettes ikke så verst, og det gjorde jammen ikke de for anledningen blåkledde ute på banen heller. Dessverre kom det ikke noen scoringer fra TIL, og da hjemmelaget like før pause gikk opp i 1-0 føltes det svært svært tungt!
I pausen ble det tid til litt surmuling, men vi prøvde etter beste evne å mobilisere fra tribuneplass igjen etter hvilen, men jammen kom ikke 2-0 etter et kvarters tid. Nå var vi plutselig på kvalikplass på tabellen, og det ble veldig mørk stemning på tribuna.
Med ti minutter igjen å spille fikk TIL straffe. Onnis skudd ble reddet, men heldigvis var Magnus Andersen først på returen og satte den i mål. Skulle det likevel bli poeng i Skien?
Foto: Andreas Rørslett
Dessverre, flere scoringer ble det ikke, og jeg måtte geleide en svært skuffet Arne tilbake til bussen for en tung hjemtur. Heldigvis har TIL fortsatt alt i egne hender i en rekordjevn bunnstrid. Med seier over Stabæk, så er man trygge. Med uavgjort eller tap, så kan det fort bli besøk til Grorud, Ågotnes, Åsane og Stjørdal i jubileumsåret 2020.
Lørdag, og første kamp i årets opprykkskvalik fra OBOS-ligaen, så da satte jeg kursen østover. Tok først en avstikker over grensa for å fylle opp vaniljecola-lagrene, før jeg returnerte til festningsbyen. Jeg parkerte ved stadion, og ruslet ned til ei kro i nærheten hvor jeg trodde jeg skulle ta et lett lite måltid før kamp. Så feil kan man ta! Pytt i panne-en jeg kjøpte var massiv, og jeg var stappmett da jeg kledde på meg noen fler lag klær og tuslet tilbake til Gjemselund.
Etter en prat med vaktsjefen og et kjapt møte med KILs maskot tok jeg plass på motsatt tribune av sist jeg var på kamp der, da værvarselet var såpass positivt at jeg forventet å klare meg fint uten tak over hodet. Ved innmarsj fikk vi et solid pyro-show fra hjemmesupporterne, før det braket løs ute på banen.
Det første kvarteret var ganske jevnspilt, med kanskje den største sjansen til gjestene. Like etter klokka hadde passert 16 spilte minutter ble så en smart corner konvertert til mål, og det sto 1-0
Resten av omgangen var nok hjemmelaget et lite hakk kvassere, så det var ikke ufortjent at det fortsatt var hjemmeledelse til pause. Pausen brukte jeg til å få opp både kjernetemperatur og fingertemperatur ved å benytte meg av tilbudet om gratis buljong.
Første halvdel av andre omgang var det igjen ganske jevnt, og med tjue minutter igjen av kampen kom jeg med en riktig spådom: Det kan bli skummelt for hjemmelaget å legge seg bakpå nå og prøve å ri inn ledelsen. Sogningene hadde flere store sjanser mot slutten av kampen, og da et par mann forlot tribuna litt før kampen var over ble de spurt av en lett pessimistisk bekjent om de ikke skulle se ekstraomgangene?
Tross store sjanser til utligning, det ble ikke flere scoringer, så vi 1433 som var til stede kunne etter 6 lange overtidsminutter se de hvitkledde synke fortvilt sammen, mens hjemmelagets spillere kunne juble sammen med supporterne for avansement til bortekamp mot KFUM kommende onsdag.
Jeg forlot stadion, og satte kursen tilbake til Oslo på mørke og våte europaveier, glad for at jeg hadde kledd meg bedre enn denne vakta som så ut som hun holdt på å fryse ihjel da kampen var over.
I min søken etter kamper å se nå på tampen av sesongen ble jeg tipset om at i påvente av at opprykkskvaliken skulle starte hadde KFUM invitert Skeid til treningskamp på sin hjemmebane. Jeg brukte derfor sjefens kontor som garderobe før jeg forlot jobb, fikk på meg noen ekstra lag klær, og tok bussen til det som skulle vise seg å være et tåkelagt Ekeberg.
Spaserte inn på stadion, og oppdaget til min store glede at pressetribunen var ledig, så for å holde meg nogenlunde tørr i det fuktige været rømte jeg inn der. Litt før avspark fikk jeg selskap av Norlink86 som i likhet med meg hadde tilbragt helga i Tyskland, så det var nok av historier å utveksle mens vi så på at banemannskapet febrilsk prøvde å fjerne vann fra banen med en traktor.
Da kampen ble sparka i gang var det første som skjedde at tåka tetna så vi nesten ikke så over banen. Det letna likevel litt da 0-1 kom etter seks og et halvt minutt, så KFUM-forsvaret kan definitivt ikke skylde på sikten for baklengsmålet. Skeid hadde til da vært det kvasseste laget, så det var absolutt ikke ufortjent med ledelse for de sortkledde.
Også resten av omgangen syntes jeg Skeid taklet de mildt sagt utfordrende forholdene best. KFUM sluttet ikke å prøve å spille langs bakken, men det var faktisk helt umulig å få til. Enhver ball som skulle trille mer enn en halvmeter var dømt til å stoppe i en vanndam på veien, og det burde hjemmelaget definitivt klart å tilpasse seg. Det ble ikke flere scoringer før pause, og traktoren tok en ny runde med å brøyte vekk vann for å prøve å bedre forholdene noe.
Etter pause hadde KFUM sin beste periode i kampen, og nå lettet også tåka noe. Til gjengjeld økte det på med regn, så jeg var glad jeg hadde paraply med da jeg forlot pressetribunen i et forsøk på å få noen bilder også fra andre vinkler. Mens jeg sirklet rundt banen på jakt etter blinkskudd prøvde spillerne på det samme inne på matta, men de lot vente på seg. I det jeg hadde passert begge lags trenerbenker og sagt hei til Tom Nordlie kom det en massiv tåkesky rullende inn over banen.
Det ble så tett tåke at jeg begynte å lure på om det faktisk var en fotballkamp her, eller om det bare var noe jeg hadde drømt. Heldigvis hørte jeg smått noen lyder ute fra kunstgresset, men jeg var litt bekymret for om vi ville oppleve det samme som da jeg var på Manstad og dommeren ville avbryte kampen.
Dagens dommer må ha hatt en radar eller noe, for han lot til å synes det var uproblematisk å spille videre i den tette tåka. Det kom heldigvis få klager fra spillerne også, og med et lite kvarter igjen av kampen entret jeg igjen pressetribunen for å se slutten av kampen.
Drøyt ti minutter før slutt gikk Skeid opp til 0-2, før hjemmelaget muligens ble snytt for straffe (Skeidsupporter Malak SJ som ikke var til stede mente selvsagt at dommeren gjorde rett). Rett før klokka viste 86 minutter kom også 0-3, og det ble veldig klart at KFUM har en del å jobbe med siste uka (samt håpe at dreneringa på Intility Arena der kampen skal spilles er bedre enn den på KFUM Arena)før de møter vinneren av helgas kamp mellom Kongsvinger og Sogndal.
Kampen endte 0-3, og jeg fikk min groundhopperkollega til å svippe meg til Lambertseter hvorfra jeg tok bussen hjem.
Etter et drøyt kvarters gåtur gjennom skogen fra dagens første kamp dukket det etter hvert opp noen hus, og plutselig var jeg i Frankfurt-forstaden Schwanheim. Fant trikkestoppet, og innså at jeg nok ville komme til stadion omlag ti minuttter ut i kampen, men konkluderte med at det kunne jeg nok fint leve med. Hoppet derfor av like ved hotellet jeg bodde på på min første Frankfurt-fotballtur, og gikk i retning Kunstrasenplatz Hahnstrasse hvor TSG Niederrad tok imot Türkischer SV Bad Nauheim til kamp på nivå sju.
Da jeg kom fram oppdaget jeg at en haug med spillere var i oppvarming rundt banen, og fikk bekreftet min mistanke fra mannen som hadde en kioskbenk: Forrige kamp var forsinket, så det var nok ennå 5-10 minutter igjen til avspark i kampen jeg skulle se! Jeg fikk dermed med meg noen dramatiske sluttminutter i kampen FC Frankfurt City - Dynamo Frankfurt, uten at jeg helt vet hvordan det endte.
Da «min» kamp endelig kom i gang var det gjestene som var klart best fra start, og det var velfortjent da 0-1 kom på et frispark etter en corner i det 18. minutt.
Like etter en gubbe kom på inngangspengeinnkrevingsrunde (4 euro måtte jeg ut med) kom så 0-2 på et hjørnespark ettter nøyaktig 33 minutter. Fortsatt en velfortjent ledelse.
0-2 sto seg til pause, og jeg la ut på et lite rekognoseringsraid i nærheten for å se om det kunne finnes noen snarveier til S-banestasjonen i Niederrad som jeg måte til etter kampen for å komme meg til flyplassen. Jeg måtte slukøret konkludere med at alle dører og porter i nordenden av friidrettstreningsanlegget var trygt låst, så jeg benyttet anledningen til å tisse litt i en busk før jeg gikk tilbake til fotballbanen for å se andre omgang.
Hjemmelaget gikk hardt ut etter hvilen, og etter knappe ti minutter lønte dette seg. En grønnkledd spiller ble felt foran motstandernes mål, og 1-2 kom på straffespark.
Det begynte etter hvert å bli litt ampert ute på banen, og jeg må berømme dommerne for å håndtere det hele på en god måte. Spesielt i en situasjon hvor det var litt knuffing ettter en takling imponere den diskrete kommunikasjonen mellom hoveddommer og AD1 meg.
I det 65. minutt kom 2-2 litt fra distanse, og nå var hjemmelagetts menn virkelig i fyr og flamme. En meget sterk opphenting etter en førsteomgang hvor de nærmest hadde vært statister.
Etter 73 minutters spill nytta det ikke lenger med diskrete håndsignaler mellom dommerne. AD1 ba hoveddommer komme bort til seg, og etter at de hadde snakka sammen litt fikk en av gjestenes spillere direkte rødt kort. Nøyaktig hva som skjedde aner jeg ikke, men ut måtte han.
I det jeg trodde at nå kunne kanskje hjemmelaget klare å fullføre snuoperasjonen fikk de en kalddusj som var enda kraftigere enn den det tiltagende regnet kunne gi. Gjestene fikk straffespark, og dette ble hamret i mål til 2-3 med under 12 minutter igjen på klokka.
De sise drøye ti minuttene bølget spillet fram og tilbake, men hjemmelaget var nok nærmere utligning enn hva gjestenes ti mann var å sette spikeren i kista. Lettelsen var derfor enorm hos de sortkledde da dommeren etter fire minutters overtid blåste av og det fortsatt sto 2-3.
Jeg hastet avgårde til S-banen, fikk ett glimt av Waldstadion (Eller Commerzbank-arena som noen liker å kalle den), og kunne sette nesen nordover til Norge igjen etter en deilig groundhoppingshelg!
Etter lørdagens utskeielser (kamp 1, kamp 2, kamp 3) la jeg frisk og opplagt ut på spasertur søndag morgen fra hotellet til jernbanestasjonen. Fikk på veien både hørt ferdig Pyro & Pivo-episoden om Lars' eskapader i Sør-Amerika, og begynt på Heia Fotball med Mina som gjest. Toget kom bittelitt forsinka, men da vi kom til Köln skulle forsinkelsen bli betydelig større. Togsettet nektet rett og slett å la dørene åpne seg, og hun DB-dama ute på perrongen så mer og mer frustrert ut. Vel vel, til slutt kom vi da til Frankfurt, og jeg ga etter hvert opp å prøve å finne noe kollektivt til dagens første destinasjon, men kjøpte et dagskort for å komme meg vekk derfra etter kampen, og tok så taxi inn i tjukke skauen rett nord for flyplassen. Her ble jeg sluppet av på anlegget til Germania Schwanheim, som både hadde en gressbane og en kunstgressbane, men i dag var det kunstgresset som var åsted for nivå 6-kamp mot Eltville.
Før kampen stakk jeg innom på vertshuset som lå i klubbhuset og fikk meg en bit mat og litt å drikke, og det var faktisk så behagelig at jeg nesten vurderte å bare bli der inne. Jeg hadde jo tross alt utsikt til en flik av banen fra vinduet? Fornuften tok overhånd, og jeg trakk ut for å se kampen fra der man skal se kamp fra: Rett utenfor linja. (For øvrig takk til de som drev vertshuset for at at jeg kunne la bagasjen stå der underveis.)
Rett før klokka to kom dommere og spillere løpende sammen inn på banen, og etter et raskt myntkast var vi i gang. Hele første omgang var variasjoner over temaet «hjemmelaget har mest ballbesittelse mens bortelaget har de største sjansene». Ingen mål før pause.
Etter hvilen slo flomlysene seg på, og om det var dette som trengtes for vertskapet vet jeg ikke, men i løpet av de første 12-13 minutttene av omgangen tror jeg de lagde flere scoringssjanser enn de hadde hatt i hele førsteomgangen. Regnet tiltok nå noe, og jeg hadde begynt å innse at det ble et sabla stress å komme meg til neste planlagte kamp, så en kort stund begynte jeg å planlegge å la det bli emd denne ene kampen i dag.
I det det gjensto ca et kvarter av kampen ble det så virkelig liv i leiren. En av Germania-spillerne fikk sitt andre gule kort, og måtte forlate banen. Dette ble ikke veldig godt mottatt av hjemmelagets trenere, så en av dem fikk seg også et gulkort.
Han som ble utvist må ha vært en nøkkelperson i de gulkleddes forsvar for nå løp de rundt som hodeløse høns der bake, og det tok bare et par minutter før det sto 0-1, og under 4 minuttter senere kom også 0-2 på en corner.
Et rystet vertskap fikk etter hvert litt mer kontroll igjen, og med under 5 minutter igjen av kampen kom en redusering etter et flott skudd. Etter noen spennende sluttminutter endte det likevel uten flere scoringer, og dommeren blåste av så gjestene kunne gjennomføre sitt seiersrutiale.
Jeg hadde fått igjen motet, og tok bena fatt i retning nærmeste trikkestopp med håp om å iallfall rekke mesteparten av neste planlagte kamp.
Etter å ha startet dagen med litt breddefotball (Kamp 1, kamp 2) skulle lørdagskvelden avsluttes på Borussia Mönchengladbachs hjemmebane, Borussia-Park. Etter en usedvanlig livlig busstur på en buss som ble en slags slavisk trekkspillfest ankom jeg stadionområdet, og etter en spasertur som ikke bød på stort annet nevneverdig enn noen tilbud om svartebørsbilletter (Hvem kjøper svartebørsbilletter til en ikke utsolgt kamp?) kom jeg fram til sør-porten hvor jeg skulle inn.
Etter en aldri så liten krakauer mit brötchen inntok jeg tribuna, og fant ut at jeg hadde klart å booke omtrent nøyaktig samme plass som til den forrige landskampen jeg så. Tydelig at man har sine preferanser. Lagoppstillingene ble kunngjort, og til hjemmepublikummets store irritasjon skulle førstekeeper Manuel Neuer stå i mål, mens bysbarnet Marc-André ter Stegen som vanlig var henvist til benken.
Etter nasjonalsangene som ble spilt av Heeresmusikkorps Koblenz, et minutts stillhet til minne om Robert Enke som jo spilte tre år for BMG og en tifo som med all mulig tydelighet viste at hjemmefansen var klare for EM-finale i 2020 kom kampen i gang. Ingen tvil om at fansen vil til London!
Ute på gressmatta var det som ventet enorm hjemmedominans. Men det tok sin tid før dominansen ble omsatt til scoringer. Hviterussernes forsvar avverget angrep på angrep på angrep, og publikum måtte nøye seg med å juble for papirfly fra øvre del av tribunen som fløy ekstra langt.
Tyskernes spill var definitivt bra, men ikke noe for folk med aversjon mot korte cornere, for dem florerte det av, uten at det kom noe ut av det. Korpset på hjemmefeltet bak Neuer prøvde etter beste evne å dra i gang litt støtte fra tribuneplass, men lenge var det bortefansens enkle og taktfaste «Belarus»-rop som i størst grad holdt det gående.
Knapt fem minutter før pause kunne så store deler av stadion juble. Endelig lot den hviterussiske keeperen seg overliste, og det sto 1-0.
Andre omgang fortsatte slik første hadde vært, og etter bare tre og et halvt minutt kom 2-0, og like før ti minutter var spilt av omgangen gikk hjemmelaget opp i en tremålsledelse. Publikum feiret med å ta den tidvis utskjelte bølgen en 6-7 runder, men litt etter den hadde stilnet ble det også stille på tribunene.
Dommeren blåste for straffespark mot Tyskland, og en av de hviterussiske spillerne gjorde seg klar for å ta det. Nå viste Manuel Neuer hvorfor det er han som er førstekeeper for Tyskland.
En svært god strafferedning førte til at det fortsatt sto 0 i målprotokollen for de rødkledde da tyskernes fjerde scoring kom i det 83. minutt. Etter dette begynte mange av de drøyt 33 000 tilskuerne å forlate stadion, og de gikk ikke glipp av noe i sluttminuttene. Kampen endte 4-0, og jeg kunne gå ut og bivåne det trafikale kaoset som kjennetegner alle stadioner etter kamp. Etter en times venting kom en halvtimes forsinket buss til hotellet, og jeg kunne sliten ta kveld etter en trekampersdag.
Etter å ha forlatt Grenzlandstadion gikk jeg til nærmeste busstopp, og innså at det var ganske lenge til neste buss kom. Ble likevel stående og vente, og fikk etter hvert kommet meg til sentrum. Her viste det seg at jeg måtte vente også lenge på neste buss, så jeg innså at min opprinnelige plan om å få på meg mer klær, ta et dobesøk, og kanskje til og med få tid til en matbit, den lå dårlig an. Jeg gikk derfor direkte til Ernst-Reuter-sportanlage rett ved hotellet og oppdaget at jeg hadde dårligere tid enn jeg først hadde trodd. Kunstgressbanen lå ikke rett ved gressbanen slik det kunne virke på Google Maps, men oppå en høyde like bak, så det var en god del trappetrinn som måtte forseres for å komme seg opp dit.
Vel framme fant jeg en litt sliten kunstgressmatte hvor kveldens to lag drev og varmet opp, og etter litt intens speiding etter klubblogoer fant jeg ut at det var hjemmelaget, 1. FC Mönchengladbach 2 som spilte i blått, mens gjestene fra SV Mönchengladbach 1910 2 hadde hvite trøyer med «SV Lürrip» på ryggen. Kampen var i Kreisliga B, og nå snakker vi ekte breddefotball: Serienivå 9!
På banen var det utrolig dårlige flomlys, så ikke bare slet jeg med å få fotografert, jeg slet også med å anslå antall publikummere. Jeg kom til slutt fram til at det nok totalt var oppimot tretti frammøtte for å se dette oppgjøret mellom topp og bunn i divisjonen, og etter en fantastisk solefallshimmel ble det klart for meg at det nok også ville bli gjenspeilet ute på banen. Ikke bare hadde gjestene en trener som hadde et engasjement som neppe matches av andre nivå ni-trenere enn Bøns Per Dahl, de var også totalt overlegne i spillet. Likevel, scoringer tok det sin tid før vi fikk.
Litt etter jeg hadde gitt fra meg to euro til en fyr som gikk rundt og krevde inn inngangspenger begynte klokkene i St. Vitus-«münster»-en (Vi har vel ikke noe norsk ord for denne kategorien kirke?) å ringe, og det tok etter hvert helt av der borte. Spillet på banen ble i omlag ti minutter akkompagnert av noe av det heftigste jeg har hørt av klokkeklang, og da klokkene ebbet ut kom endelig scoringen! Et frispark fra ca 20 meter ble hamret i mål og gjestene kunne ta pause med 0-1 ledelse.
Etter knapt ti minutter blåste dommeren i fløyta for å komme i gang igjen, og nok en gang var det gjestene som tok føringen. De fikk dog et skudd for baugen da en av deres spillere fikk en lei ankelskade som medførte både hyling og gråt, men heldigvis klarte han i det minste å prøve å komme seg av banen for egen maskin. Dette gikk riktig nok ikke, men ut fra reaksjonene da han gikk i bakken var det i det minste et framskritt at han overhode var i stand til å prøve.
Rett før det var spilt 69 minutter kunne så kampen virke avgjort. Nok en dødball ga scoring, og nå var det et hjørnespark som ga 0-2, nok en gang med samme målscorer.
Drøyt ti minutter før kampen var ferdigspilt fikk vi ny spenning på banen, da også hjemmelaget lyktes i å score på en corner, og nå ble det faktisk virkelig fyr i teltet. De siste fem minuttene av kampen haglet det med gule kort, og flere av spillerne skal være glade de hadde lagkamerater som kjente dem og holdt dem tilbake, ellers hadde det neppe stoppet med gult. Hjemmelaget hadde faktisk flere muligheter til å utligne, men fire minutter inn i overtiden glapp det for keeper på et frispark, og sluttresultatet ble satt til 1-3.
Det var i sluttsekundene ganske dårlig stemning, og beskyldninger om usportslighet og det ene og det andre, men kampen var uansett over, og jeg kunne endelig innta hotellrommet for en rask omkledning og ikke minst et par andre høyst nødvendige ærend før avreise til Borussia-Park for dagens tredje kamp.
Etter gårdagens landskamp sto jeg grytidlig opp lørdag og satte kursen mot Oslo Lufthavn, hvor jeg hoppet på Lufthansas morgenfly til Frankfurt. Herfra gikk turen til hjertet av Ruhr med tog, og til slutt gikk jeg ut av hauptbahnhof-en i Mönchengladbach og tok buss et lite stykke til hotellet jeg hadde booket meg inn på. Etter å ha dumpa litt saker og ting på hotellrommet dro jeg ut igjen, med Grenzlandstadion som destinasjon.
Her spiller både Borussia Mönchengladbachs dame- og U23-lag sine kamper, og i dag var det sistnevnte, som i seriesystemet opptrer som Borussia Mönchengladbach 2 og spiller i Regionalligaen (Nivå 4) som var vertskap for en kamp mot Homberg. Etter litt strabaser med en buss som ikke kjørte dit jeg ville, og når jeg slapp ut var ikke de inngangene jeg ville åpne, kom jeg endelig til inngangen på stadion. Jeg kjøpte billett, og fant ut at Regionalliga er ikke mer breddefotball enn at det var dritstrengt vakthold. Om dette er typisk for nivået eller ei vet jeg ikke, men det var ikke aktuelt å få med seg sekken inn, men heldigvis kunne jeg få lov å ha med fotoapparatet.
Jeg rista på hodet, og ble etter hvert enda mer sjokkert da jeg kom inn på stadion og så hvor mange vakter som faktisk var utkalt for å holde styr på oss drøyt 400 frammøtte. Mens jeg ventet på avspark inntok jeg en porsjon currywurst med pommes frites, før jeg satte meg på tribunas beste plass (Rett foran pressebenken, der man kunne bruke bordet til journalistene som ryggstøtte).
Herfra fikk jeg se at tabellsituasjonen også gjenspeilet seg i det som skjedde på banen. Hjemmelaget ligger greit an på øvre halvdel, mens gjestene kjemper mot nedrykk, og det var også de hvitkledde som dominerte i kampen. Den første virkelig store sjansen kom i det niende minutt, da en av gjestenes forsvarsspillere gled på en måte som ville fått både Steven Gerrard og Simen Wangberg til å nikke anerkjennende, men til de mange tilreisende supporternes store glede gikk avslutninga i stolpen. Reddet enn så lenge!
I det 18. minutt fikk så Borussia Mönchengladbach et hjørnespark som ble ekspedert i mål akkurat i det klokka gikk over fra 1759 til 1800! Stor jubel, og 1-0.
Etter dette skjedde det ikke stort å rapportere om, og det sto fortsatt 1-0 da dommeren blåste av, og speaker kunne fyre i gang Kygo og Whitney Houston som pausemusikk.
Etter pause jevnet spillet seg noe ut, men jeg mistenker at det først og fremst skyldtes at Borussia Mönchengladbachs spillere slappet noe mer av nå, og sant å si kom det ikke allverdens muligheter ut av det. Jeg hadde nå flytta meg for å få tatt bilder fra andre vinkler, og kom igjen i kontakt med vaktene, som blant annet insisterte på at jeg ikke kunne oppholde meg på den lille brua over spillerinngangen bak den ene kortsida. Bilder fikk jeg uansett tatt.
På slutten av kampen prøvde gultrøyene febrilsk å utligne uten at det gikk, og kampen endte dermed 1-0 hjemmeseier. Jeg trodde jeg hadde god tid til neste kamp, men du kan lese i neste bloggpost hvorfor det ikke stemte.
I min streben etter uante antall fotballkamper i 2019 hadde jeg nå bestemt meg for å gjøre noe jeg aldri har gjort før: Jeg skulle på Ullevaal for å se landskamp! Jeg dro derfor litt tidligere hjem fra jobb, lurte på meg varme klær, og inntok nasjonalarenaen i god tid før avspark. Motstander for Lars Lagerbäcks utvalgte spillere var Færøyene, så denne gangen hadde Norge et klart (og velfortjent) favorittstempel.
Mens Sinsen Ungdomskorps spankulerte rundt inne på matta ble det klart at Erling Braut Haaland hadde måttet kaste inn håndkleet, noe som nok skuffet mange av de frammøtte. Det som dog ikke skuffet da kampen ble blåst i gang var de frammøtte ultrasenes reaksjon på de siste tiders pyrodebatt. Det ga en enorm stemning! (Og gir nok også en enorm bot fra UEFA)
Som ventet kom Norge best i gang, og da ti minutter var spilt ledet vi ikke bare 1-0, men faktisk 2-0. Resten av omgangen ble egentlig et langt gjesp, og da pausen kom flyttet jeg meg bort til mine medsammensvorne fra Football in Heaven, Mattis og Remy André som satt litt lenger bort på samme tribuna. (Dessuten kom jeg meg noe lenger unna han med vuvuzela. Dette kunne TV2 heller laget sak om enn å lage fake news-saker om barnefamilier på flukt fra pyroen)
Det offisielle tilskuertallet i kveld var litt over 10 000, men det kan umulig ha vært så mange til stede, og jeg tror NFF skal prise seg lykkelige for at kampen ble flyttet fra 2045 til 1800. Hadde den blitt spilt 2045 hadde det neppe vært halvparten så mange tilstede engang, men nå krydde det av unger på stadion.
Andre omgang ble det mye skjitprat, men innimellom ble vi avbrutt av et par scoringer. 3-0 og 4-0 kom litt før det var spilt 20 minutter etter hvilen, og vi hadde et rimelig avslappet forhold til en noe overmodig lovnad om å fullføre kampen i bar overkropp skulle det bli tosifret ledelse til Norge.
Flere mål ble det ikke, og det endte 4-0, til stor glede for flesteparten av de fremmøtte. Spesielt han som alene voktet den tomme øvre tribuna i VG-svingen virket å glede seg stort.
Ut fra startblokkene var det gjestene som var et lite hakk kvassere både på tribunen og på banen, men fotball handler i siste instans om å score mål, og det var det ikke de som gjorde. Etter ca 23 minutter fikk Christian Brix ballen i mål etter at en lagkamerat mistet fotfestet så et skudd ble til en pasning, og hjemmelaget hadde virkelig ført «Profetene» til himmels.
