Da kamptidspunktene for slutten av sesongen 2025 ble lagt ut fant jeg ut at jeg for artig skulle sjekke hva det ville koste meg å komme meg nordover til siste hjemmekamp. Da prisen var SVÆRT hyggelig, og jeg attpåtil kunne få til en dagstur befant jeg meg plutselig lørdag formiddag på Alfheim stadion (Nei, Martin, det heter ikke Romssa Arena powered by Tromskraft), klar for å se eliteseriekampen mellom Tromsø og Rosenborg.
Da kampen ble satt opp så det ut som om dette kunne bli en avgjørende kamp om Europa-spill, men siden da hadde Tromsø sikret seg Europa, mens RBK forlengst var hektet av. Likevel var det en solid kontingent trøndere som hadde stilt seg opp på sørtribuna, mens vi var veldig bra med hjemmesupportere som etter et besøk på Store stå pub for litt næring av ymse slag tok plass på tribuna for å heie Gutan fram til en mulighet til å avansere enda en plass på tabellen.
Da kampen kom i gang så de rødhvite umiddelbart svært gode ut, og som Gøran skrev på Bluesky: En ledelse etter fire minutters spill har sjelden vært mer fortjent enn den var da Ruben Yttergård Jenssen satte inn 1-0! Stor jubel, og håp om en regelrett storseier.
«Troillan» hadde etter scoringa sin beste periode i kampen, men da TIL hadde ridd av denne stormen kunne vi igjen prøve å synge våre rødhvite helter framover. Jeg fikk plutselig tilsendt et bilde fra en som så kampen på TV som må ha vært tatt enten rett etter en misbrukt Tromsø-sjanse, eller en avverget RBK-sjanse.
1-0 sto seg uansett til pause, og etter et lite kvarter nede i tunnelen under tribuna var det igjen klart for innsats med strupe og flagg. Det ble sunget og sunget og sunget, men Rosenborg klarte på mystisk vis å stå imot, og offensivt sto de definitivt ikke for «artig og angrepsvillig fotball», men tvert imot opplevde jeg at de gang på gang prøvde å dra ut tida selv om de lå under.
TIL fortsatte å være best på banen, og etter at hele 13 nervepirrende overtidsminutter hvor det var flere nydelige krangler mellom brødrene Yttergård Jenssen hadde blitt spilt sto det fortsatt 1-0. Fra tribuneplass var det tid for hyllest av Vegard Erlien, Simon Thomas, Anders Jenssen og Ruben Kristiansen som var bekreftet at ikke blir med videre neste år.
Deretter kunne jeg sammen med Ole-Kristian og Arne med risiko for liv og lemmer ta meg ned til byen for å få en matbit før turen gikk sørover igjen.
Denne lørdagen hadde jeg sett meg ut Tvååker utenfor Varberg som destinasjon, og satte tidlig på morgenen kursen sørover i en leid Volvo. Etter en liten pitstop i Uddevalla og en matbit i Ljungskile fortsatte ferden gjennom Göteborg, og til slutt kunne jeg parkere ved stadionanlegget hvor det skulle spilles kvalik til nivå 3 mellom Tvååkers IF og Oskarshamns AIK.
Bortelaget hadde jeg jo sett to ganger før i år i Ettan, mens hjemmelaget som hadde kjempet i toppen av Division 2 var et nytt bekjentskap. Jeg klarte ved ankomst å få tildelt en fotovest, og slo av en prat med flere av de frivillige på anlegget som var veldig spente på om det skulle lykkes for dem å rykke opp. Dagens kamp gikk på grunn av høsten på kunstgressbanen, og selv om det var et helt nydelig vær tilsa mengden rim på gressbanen at dette nok var et fornuftig valg. Det var faktisk en liten tribune også her ved kunstgresset, men en betydelig andel av de ankomne valgte å bli stående andre steder ved langsidene.
I en ganske lav ettermiddagssol ble kampen sparket i gang, og innledningsvis handlet det aller aller meste om gjestene fra østkysten. De sortkledde hadde et solid grep om det som skjedde på banen, og til stor frustrasjon for de syngende supporterne misbrukte de flere målsjanser, men rett før det var spilt et kvarter kunne det endelig jubles. Etter en corner ble ballen hamret i nettet og det sto 0-1.
Bare halvannet minutt senere vartet bortelaget opp med et nytt angrep hvor en retur endte hos en spiller som fikk tid til å lade, sikte, og skyte. Mål, og med 0-2 trodde jeg når sant skal sies at dette var avgjort. Det trodde nok også OAIKs spillere, for de slapp nå noe uventet hjemmelaget inn i kampen igjen, og halvveis inn i omgangen var det rødtrøyenes tur til å score på corner, og dermed redusere til 1-2.
Så, i det 26. spilleminutt fikk hjemmelagets nummer 22 ballen servert på foten, og han måket til. Et vanvittig bra skudd passerte alt og alle, og det jeg er overbevist om at ingen hadde trodd skulle skje bare ti minutter tidligere hadde skjedd: Det var 2-2 og balanse i regnskapet igjen!
2-2 sto seg til pause, og tross Oskarshamns dominans innledningsvis var dette et nokså rettferdig resultat omgangen sett under ett. Det var som sagt store folkemengder på plass, men kiosken var ikke tilsvarende oppbemannet, så etter å ha kasta et blikk på køen der konkluderte jeg med at det nok ikke ble noen bevertning på meg i dag. Etter et kvarter kom så lagene traskende tilbake til banen, og det som senere ble opplyst å ha vært 541 tilskuere kunne forberede seg på Hallands siste 45 minutter med fotball i 2025.
Andre omgang var det igjen bortelaget som kom best i gang, men overtaket var på ingen måte så påfallende som det hadde vært da kampen startet. Det var likevel ikke ufortjent da Oskarshamn i det 62. spilleminutt igjen fikk ballen i mål. 3-2, og nytt overtak foran returkampen lørdag om en uke.
Tvååker som var litt underdogs skjønte selvsagt at det å reise østover med ett mål å ta igjen ville være uheldig, og mobiliserte umiddelbart i et forsøk på å utligne. De malte på, og i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter gikk ballen i mål! Stor jubel, og med 3-3 var vi igjen like langt.
Siste del av kampen ble preget av litt dårlig stemning mellom spillerne, flere misbrukte sjanser begge veier, og ikke akkurat det beste jeg har sett av fotball. Da kampen var over sto det uansett fortsatt 3-3, og selv om Oskarshamn nok fortsatt er favoritter foran returkampen tror jeg Tvååker i dag fikk en mental boost gjennom at de så at de helt fint kan gi det andre laget seriøs motstand. Som en av kampvertene sa: Dersom laget vinner bare én av de fire omgangene holder det med uavgjort i de tre andre.
Jeg tok meg tilbake til bilen, forserte trafikken ut fra stadionanlegget (Praktisk nok var loppemarkedet klubben arrangerte på nabotomta til stadion også ferdig klokka fire, noe som ikke akkurat hjalp med trafikkavviklinga) og satte igjen kursen nordover. Etter drøye fire timer var jeg hjemme, fikk gjort noen ærender, og leverte så tilbake bilen før jeg dro hjem og grillet meg en strålende biff som var kjøpt inn på Svinesund.
Da planen for LSKs oppkjøring til cupfinalen kom var det én kamp de fleste banehopperne i området bet seg merke i; Den første treningskampen etter at obosligaen var ferdigspilt skulle enten spilles på Åråsen eller på Vigernesjordet. Åråsen var det nok ikke så mange som ville dratt til, men da det endelig ble klart at kampen skulle spilles på treningsfeltet utenfor LSK-hallen var vi mange som la inn litt avspasering på slutten av dagen fredag, og det strømmet etterhvert til med folk som ville se treningskamp mellom Lillestrøm og HamKam.
Da kampen tok til var det hjemmelaget som først så friskest ut, og det var på ingen måte ufortjent da de rett etter at min stoppeklokke hadde passert 11 spilte minutter gikk opp i 1-0. HamKam hadde likevel vært full ut med på notene, og bare tre og et halvt minutt etter forrige mål klinket Markus Johnsgård til på en volley og satte ballen i mål til 1-1.
Jeg konkluderte med at i et fantastisk høstvær var det tett oppunder 100 tilskuere på plass, og vi fikk se grønntrøyene fra Innlandet ta mer og mer over, før de i det 35. minutt satte inn 1-2. Det vi så var kanskje at selv om LSK har vært et veldig veldig bra lag på nivå 2 i år, så er det et lite hakk opp derfra til Eliteserien. Samtidig var det liten tvil om at vertskapet nok også ville slått fra seg på nivået over om de hadde spilt der og levert slik de hadde gjort i år.
1-2 sto seg til pause, og jeg tok en runde og hilste på noen av de mange kjente som var på plass, men snart var spillet i gang igjen. (Banen ligger såpass langt unna nærmeste garderobe at ingen av lagene orka å gå dit). På den strøkne gressmatta (Hvor skjermingene rundt var grundig dekorert med NFF-emblemer etter at landslaget har tilbragt de siste dagene der) tok nå de gulsvarte mer over igjen, og med unntak av enkelte løp fra Moses Mawa foregikk det meste foran bortelagets mål.
Etter knappe 65 minutter gjorde LSK et trippelbytte, og noe av det første som skjedde etter dette var at en corner aldri ble klarert, men derimot endte i nettet til 2-2 etter 67 spilte minutter.
Knapt fem minutter senere ble en av kanarifuglene felt foran motstanderens mål, og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Straffen ble skutt inn til 3-2, og vi gikk noen spennende sluttminutter i møte selv om det ikke var noe annet enn «bragging rights» som sto på spill.
Jeg sto og tenkte med meg selv da vi nærmet oss full tid at 3-3 vel er et ganske typisk treningskampresultat, og før jeg visste ordet av det var det fullt kaos i feltet foran LSKs mål. En spiller jeg fra min ikke helt optimale posisjon var nesten sikker på var offside pirket ballen over målstreken, men det ble ikke dømt noen offside. Det sto 3-3, og vi hadde bare halvanna minutt igjen å spille.
Det ble riktig nok lagt til noen minutter etter vi passerte 90 minutter spilt, men flere mål ble det likevel ikke, og det endte dermed 3-3. Om det var frustrasjonen over å ha gitt fra seg ledelsen som ble for mye for et brusehode fra Romerike vet jeg ikke, men ved utgangen valgte han i stedet for å oppføre seg som folk å gå til angrep på en fyr som hadde VIF-lue på seg.
Jeg kom meg uansett helskinnet ut fra banen, bort til parkeringa, og gjennom en forferdelig rushtrafikk tilbake til hovedstaden, og kunne glad ferdigstille et matprosjekt jeg hadde gående.
Etter å ha starta tirsdagen med å se at i dag var det bare to fotballkamper (menn, senior) i hele kongeriket fant jeg ut at jeg mest på tull skulle se hva det ville koste å reise til Rogaland for å se den kampen som ble spilt der. Resultatet var alt annet enn avskrekkende, og før jeg visste ordet av det hadde jeg booket meg en reise, så jeg snek meg etterhvert litt tidlig fra kontoret, dro til Gardermoen, og entret et fly som ble litt forsinket pga hjulskift. Etter ankomst Sola ble det først en liten podkastinnspilling, før jeg tok bussen til Sandnes, fant litt mat, og så ble plukket opp av Håvard og Ingunn som kjørte meg til åstedet for kretsmesterskapssluttspillkampen i den rogalandske sjuendedivisjon mellom Orstad og Rennesøy.
Det var litt utrygt vær, men en optimistisk Håvard fant ut at det nok ville holde seg opphold, så paraplyene ble liggende igjen i bilen. Spoiler alert: Han måtte gå tilbake og hente dem alt før kampen var blåst i gang! Inn mot kampstart dukket også flere andre fra groundhopping-Rogaland opp, ikke fordi banen var spesielt spennende, men fordi dette som sagt var omtrent den eneste muligheten til å se fotball denne kvelden.
Da kampen kom i gang var det gjestene fra Rennesøy som kom til den første store sjansen da et hardt skudd traff tverrliggeren, men det var absolutt ikke enveiskjørt innledningsvis. De svartkledte ble likevel de første som kunne juble da de i det fjortende spilleminutt endelig fikk satt ballen i mål til 0-1 bak Jærens svar på Oliver Kahn.
Orstad kjempet seg inn i kampen igjen, og vi rundt 35 som var til stede fikk tjue minutter etter at gjestene hadde tatt ledelsen se hvittrøyene utligne til 1-1 på corner.
Resten av omgangen bølget spillet fram og tilbake, mens regnet stort sett holdt seg unna. Tross en gigasjanse til hjemmelaget rett før pause sto det fortsatt 1-1 da lagene stakk i garderoben for å varme seg litt.
Da andre omgang tok til hadde regnet slått til for fullt igjen, Det tidvis pisket rundt ørene på spillere, dommere og publikum, noe som ikke hindret Rennesøy fra å ta ledelsen 1-2 rett før det var spilt ti minutter etter pause. Gjestene etablerte nå et lite grep om det som skjedde, og i det 59. minutt kom også 1-3.
Laget fra stedet uten eget postnummer, noe som ifølge Nils Henrik Smith er et evig traume for folk derfra som må skrive i adressefeltene at de er fra Klepp stasjon, prøvde å slå tilbake, men da gjestene fikk to raske scoringer i det 71. og 73. minutt så det sto 1-5 så alt beksvart ut foran returoppgjøret i KM-sluttspillet.
Theodor Dahls sambygdinger skal ha all ære for at de ikke falt helt sammen, men faktisk kjempet videre etter å ha havnet så håpløst under. Dette betalte seg også litt over ti minutter før ordinær tid var over, da 2-5 ble satt inn. Tross den heroiske innsatsen, og tross at dommeren la til overraskende mye tid på slutten, så ble det ikke flere mål, og jeg kunne takke de lokale for selskapet før Bryne-supporter Tomas overtok ansvaret for transporten av meg og fikk levert meg på togstasjonen i Bryne.
Etter en liten halvtimes venting dukket toget opp, og jeg fikk humpet meg gjennom natten tilbake til Østlandet etter en av de galeste groundhoppingturene jeg har gjennomført så langt!
Etter å ha dratt fra kampen på Grorud gikk kjøreturen mot Vestfold svært begivenhetsløst. Det ble etter hvert litt tåke, og da jeg nærmet meg så jeg flomlysene lyse trolsk mot meg, før jeg fikk parkert på motsatt side av bortefeltet. Jeg rundet stadion til fots, kom meg inn, og inntok bortefeltet for å se eliteseriekamp mellom Tromsø og Sandefjord.
Jeg tok en runde og hilste på folk som hadde kommet seg hit på annet vis, og var litt sjalu på de som hadde hatt tid å ta supporterbussen nedover i dag. Etter en solid runde med pyro ved innmarsj fra både hjemme- og bortesupportere tok så kampen til.
Jeg må innrømme at jeg ikke aner hvor bra hjemmefansen leverte utover i kampen, for det vi leverte fra «busskuret» i sørvestenden av banen var såpass bra at jeg hørte lite annet enn den nye Jens Hjertø-Dahl-sangen. (Svært gledelig at det endelig begynner å dukke opp noen spillersanger igjen, selv om jeg må innrømme at det var veldig rart å synge noe anna enn Eleganterna-sangen på akkurat den melodien.)
Sandefjords kaptein hadde akkurat måttet forlate banen med en skade da dagens telemarkske dommer fant ut han måtte markere seg. En Sandefjord-spiller gikk på uforståelig vis i bakken, og det ble pekt på straffemerket. Etter en VAR-sjekk ble forseelsen flyttet utenfor streken, men jeg fikk meldinger fra kompetent og nøytralt hold som mente dette på ingen måte skulle vært noe frispark i det hele tatt. Det som så fulgte var selvsagt at keeper Haugaard akkurat ikke nådde fram dit skuddet kom, og det sto 1-0.
1-0 sto seg til pause, og etter en tur inn i kioskbua for å varme oss litt var det tilbake til tribuna for å bruke sangstemmen. TIL kontrollerte det meste, men alle avslutninger gikk over eller utenfor. Dette var virkelig en sånn dag!
Sandefjord fikk på et hjørnespark igjen ballen i mål, men dette ble avblåst for et angivelig angrep på keeper, så vi slapp unna med skrekken denne gangen, og like etter var det TILs tur til å bryte ut i jubel. Etter blussing, synging og roping holdt dommeren seg til øret, og det jeg hadde mistenkt da jeg så det skje ble bekreftet. Det hadde vært offside i forkant av avslutningen, og det sto dermed fortsatt 1-0.
Resten av kampen handlet stort sett om TIL, men da keeper var sendt opp på en dødball på overtid fikk Sandefjord anledning til å varte opp med en klassekontring. Kontringen var finfin, helt til ballen ble satt i stolpen og ut i stedet for i det tomme målet!
Jeg sa til mine sidemenn at hadde det stått uavgjort her hadde nok den kontringa endt i nettet, men siden den ikke var avgjørende for noe endte det hele 1-0. Vi var en skuffet gjeng som måtte innse at vi hadde blitt utsatt for et aldri så lite ran, og at denne muligheten til å gå forbi Brann hadde gått i vasken.
På vei hjemover stakk jeg innom en gårdsbutikk og kjøpte masse lammekjøtt, før jeg kunne deponere bilen og endelig komme meg hjem til å se oppsummeringen fra dramatikken i de andre eliteseriekampene på TV.
Da jeg fant ut at det lot seg gjøre å kombinere to kamper denne søndagen hadde jeg fortsatt ikke blitt billøs, men heldigvis fant jeg en ledig Getaround-bil i nabolaget, og la dermed en intrikat plan for å få med meg begge de planlagte oppgjørene. Etter en svært lett frokost (Jeg var fortsatt stappmett etter gårdagens bifforgie da jeg våkna) henta jeg bilen, dro hjemom og henta kamera og diverse greier, og satte så kursen rett borti gata for å se obosligakvalikoppgjøret mellom Grorud og Brattvåg.
Selv om jeg var tidlig ute var det alt kommet bra med folk, og ingen ringere enn Per Ravn Omdal hadde også tatt turen. Han tok plass på hovedtribuna langs langsida, mens Sören og hans bedre halvdel tok plass på kortsidetribuna hvor taket gjorde det litt lunere på denne friske høstdagen. Før lagene marsjerte inn på kunstgressmatta hadde begge tribunene blitt ganske fulle, og i tillegg var det noen som hadde valgt å stå andre steder på stadion.
Da kampen kom i gang så hjemmelaget innledningsvis ganske friske ut. Det første oppgjøret mellom de to avdelingstoerne fra andredivisjon hadde endt 2-1 i favør Brattvåg, så sunnmøringene hadde nok et ørlite favorittstempel. Det var lenge ikke så veldig mye som viste dette, og når de for anledningen hvitkledde stadig fikk «juling» i dueller og taklinger ble det snart mye engasjement fra bortefeltet.
Det noe negative engasjementet gikk over i pur glede da vi halvveis ut i første omgang fikk se en Brattvåg-spiller fyre av et skudd fra 25 meter som snek seg forbi alt og alle og i mål inne ved stolperota. 0-1, og mens bortelagets fans og spillere feiret så veien tilbake til OBOS-ligaen for «Grorud Underdogs» nå veldig lang ut.
Resten av omgangen var det eneste bemerkelsesverdige jeg noterte meg at Brattvåg måtte gjøre et bytte etter et lite sammenstøt, uten at dette forandret kampbildet. Grorud hadde sett kvassest ut før scoringa, men etter målet så gjestene ut til å ha full kontroll. Det sto dermed fortsatt 0-1 da lagene gikk i garderoben for en kjapp prat.
Fem minutter etter hvilen fikk så bortelaget et hjørnespark, og da returen etter at ballen ble bokset ut ble skutt i mål til 0-2 var kampen i praksis ferdig.
De siste drøye førti minuttene ble et rent pliktløp, og det vi offisielt 1145 som var til stede fikk se var på ingen måte noen festfotball fra noen av lagene. Jeg dristet meg etterhvert til å snike meg under tribuna så jeg kom meg i kiosken, og fikk der tak i en god bőrek og en vaffel som var helt ekstraordinært god. Jeg inntok deretter kortsida og fortærte dette mens jeg pratet med kjente der.
I sluttminuttene strømmet folk ut fra stadion, og da kampen litt etter at en av hjemmelagets menn hadde fått to gule kort i løpet av ca 7 sekunder ble blåst av var det ikke annet å gjøre enn å gratulere Brattvåg med å ha vunnet 4-1 sammenlagt over to kamper, og ønske dem lykke til i dobbeloppgjøret som ventet mot Moss som ville avgjøre endelig hvem av lagene som skulle spille i hvilken divisjon for neste år. For Grorud var det uansett klart at andredivisjon ventet også i 2026.
Jeg hastet mot den innleide bilen, og satte kursen sørvestover med håp om å unngå hindringer på veien, så jeg fint ville rekke neste kamp for dagen.
Mens «alle» andre hadde sett seg ut muligheten til å se om Start klarte å rykke opp fra OBOS-ligaen etter flere år på nivå to, hadde jeg valgt noe helt annet. Etter en liten tur med t-banen var jeg på plass på Vålerengas faste hjemmebane, hvor det i dag var klart for kamp i det vi purister liker å kalle 1. divisjon, mellom Skeid og Odd.
Skeid hadde alt for noen uker siden rykka ned, mens Odd etter en helt forferdelig sesong i det minste kunne gå denne siste serierunden trygt i møte uten noen risiko for nedrykk. Etter å ha slått av en prat med Jonny og havnet i vloggen hans gjorde jeg meg klar for fotografering nede ved banen, og fikk etter en liten markering for Fredrik Flo som skulle legge opp se hjemmelaget ta avspark ikke bare en, men to ganger, fordi det første forsøket var litt for tidlig. (Ettersom dette var siste serierunde skulle alle kampene starte samtidig).
De seks-sju syngende Skeid-oksene som hadde plassert seg omtrent midt på den ene banehalvdelen fikk innledningsvis litt konkurranse fra Odd Linus, Alexander, Roy Martin og andre mer eller mindre obskure Odd-supportere som hadde tatt turen til hovedstaden, men i tråd med lagets manglende uttelling på banen dabbet bortefeltet noe av. Etter 6-7 minutter skjedde det endelig noe interessant ute på kunstgresset da assistentdommerens flagg plutselig gikk i oppløsning, og det ble et stopp i spillet for å få fikset dette så kampen kunne fortsette.
Vi hadde på min stoppeklokke, som ble startet da kampen først ble forsøkt startet, og altså var litt feil akkurat spilt ti minutter da de røde og blå fra Torshov som ikke akkurat hadde jublet så innmari mye i 2025 endelig fikk noe å juble for. Ballen ble satt i mål og det sto 1-0! Noen Odd-supportere jeg snakket med i pausen mente spillet burde vært stoppet for hodeskade, men det ble det altså ikke, så målet ble tellende.
Odd prøvde desperat å slå tilbake, og hadde en svært god periode der de blant annet vartet opp med et stolpetreff. Flere scoringer fikk derimot vi ca 175 som var til stede ikke se før litt etter at halvtimen var spilt, og igjen var det Skeid som scoret! 2-0, og alt lå til rette for en vakker avskjed med OBOS-ligaen.
Etter overraskende lite tilleggstid sto det fortsatt 2-0 da lagene gikk i garderobene, og jeg inntok tribuna for å snakke litt med kjentfolk fra begge leire. Ettersom ingenting sto på spill i denne kampen fant jeg ut at det strenge regimet hvor alle andreomgangene i serierunden skulle starte samtidig ikke gjaldt her, så etter et kvarters tid var vi igjen i gang.
Det var en del spenning blant Skeid-supporterne på hvordan Odd kom til å svare på den fæle førsteomgangen, men det viste seg at det var ingen grunn til bekymring. Det var spilt såvidt over seks minutter etter hvilen da hjemmelaget vartet opp med et nydelig angrep som ga 3-0, og bare halvanna minutt senere lå ballen igjen i nettet. 4-0, og tid for krisemøte blant de hvitsvarte.
Rett før det var spilt 70-minutter ble den tidligere Odd-spilleren Filip Delaveris byttet inn, og umiddelbart scoret han. 5-0, og hjemmelagets fans trodde knapt det de så!
Telemarkingene innså heldigvis at slik som dette kunne de ikke behandle sine reisende supportere, så de strammet seg opp litt, vant en corner, og endelig var det bortefansens tur til å juble da denne ble stanget inn i det vi gikk inn i det 79. spilleminutt.
Fire minutter før ordinær tid var over fikk Odd pynta enda litt mer på resultatet, og vi gikk inn i overtiden med 5-2 på scoringstavla. Dette ble også sluttresultatet, og mens Skeid kunne feire sesongfinalen med en liten opptur var det for Odd liten grunn til å feire annet enn de supporterne som hadde vært på alle 30 kampene i år!
Jeg forlot raskt stadion, kom meg ned til sentrum hvor jeg møtte fire av mine TIL-medsupportere, og vi sammen inntok vanvittige mengder mat på Brasilia for å samle krefter til søndagens oppgjør i Vestfold.
