Trane 2 - Minde 2 (5-0)

Etter en god natts søvn fikk jeg ut bloggpost fra fredagens kamp, og dro så ut på jakt etter en t-skjorte og en brønsj. Det hadde vært voldsomt mye fram og tilbake med kamptider så planleggingen min hadde skjært seg flere ganger, men til slutt hadde jeg nå landet på en plan som var gjennomførbar med kollektivtrafikk. Jeg startet derfor med å hoppe på bybanen til Slettebakken, og hoppet av rett ved banen hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom andrelagene til SK Trane og Minde IL.

Slettebakken har en gang i tiden vært et anlegg med haugevis av grusbaner, men nå var mesteparten omgjort til en anleggsplass, mens det lengst sør på feltet var en ganske fersk kunstgressbane. Senere på dagen skulle det spilles en meget avgjørende kamp i fjerdedivisjon her, noe som var grunnen til at denne kampen var flyttet til 1230. Litt før avspark dukket en småstressa Sindre opp (Han trodde kampen begynte 12), så dermed hadde jeg selskap. Tom var for øvrig også som vanlig til stede når det spilles Trane-kamp.

Da kampen kom i gang ble det raskt klart at hjemmelaget var sterkere enn sine rødsvarte motstandere. Før det var spilt to minutter hadde de hvitgrønne gått opp i 1-0, og de fortsatte også etter dette å dominere ute på matta. Det tok likevel litt tid før vi fikk flere mål, men i det 18. minutt fikk Trane 2 et frispark fra litt skummel posisjon. Da dette ble slått blåste dommeren raskt og markerte at det skulle tas på nytt. Nøyaktig hvorfor vet jeg ikke, men gjestenes kaptein ble svært lite fornøyd, og da det nye forsøket gikk i mål med 18:10 på stoppeklokka så det sto 2-0 ble han enda mindre glad.

Trane-spillerne lot seg ikke affisere av at bortelaget var misfornøyde, og gikk bare to minutter senere opp i 3-0. Kampen var nå i praksis avgjort, og svært lite tydet på at gjestene skulle klare å komme tilbake, så da også 4-0 kom like etter at halvtimen var spilt var det nok ingen som ble sjokkerte.

4-0 sto seg til pause, og etter et kort opphold i spillet tok kampen på ny til. Hjemmelaget virka nå som om de hadde tatt foten litt av gasspedalen, men likevel var det de som kom til de største sjansene, og tidvis leverte en fryktelig sjansesløsing. Først da det var bare ti minutter igjen av kampen kom det et nytt mål, og dermed ble sluttresultatet 5-0.

Sindre og jeg hastet bort fra stadion og fant jobb-bilen hans for å komme oss videre til neste kamp, ganske fornøyde med at vi ikke skulle være på denne fasilitetsløse banen på en kamp hvor det var ventet flere hundre tilskuere.