Etter å ha forlatt dagens første kamp forløp kjøreturen nordover til Ängelholm uten noen spesielle hendelser. Jeg var litt spent på parkeringsforholdene ved stadion, men ved ankomst viste det seg at her hadde man et eget parkeringsområde som attpåtil var gratis, så her var det bare å følge vaktens anvisninger og kvitte seg med bilen. Jeg gikk deretter inn på arenaen, hvor det var klart for kamp i Ettan södra mellom Ängelholms FF og Norrby IF.
Det var her riktig så folksomt på hovedtribuna, og jeg så også en del folk som hadde valgt å se kampen fra bakkenivå ved gjerdet. I tillegg var det noen unger som hadde samla seg på ståtribuna på motsatt side av banen, uten at disse gjorde så mye av seg. Jeg slo meg ned, og oppdaget plutselig at jeg var omringet av bortefans, som det var overraskende mange av her i dag.
Også her var det naturgress som var underlaget, men her var det, spesielt foran målene, ganske preget av at det fortsatt er mars måned. Dårlig gress er likevel bedre enn intet gress, og jeg var spent på om jeg også her skulle få se en relativt jevnspilt kamp. Spoiler alert: Det skulle jeg ikke!
Helt fra start ble det tydelig at de tilreisende fra Borås var bedre enn vertskapet, og i det sjette spilleminutt ble en fæl glipp i de gules forsvar knallhardt straffet så det sto 0-1.
Tross dårlig skjulte forsøk fra speaker på å mobilisere publikums støtte klarte ikke Ängelholm å slå tilbake. I det 20. minutt ble så et frispark kranglet i mål til 0-2, og var kampen lite spennende fra før ble det ikke noe bedre nå.
Da lagene tok pause sto det fortsatt 0-2, og det eneste nevneverdige hjemmelaget hadde produsert var en megasjanse hvor ballen ble blåst over mål fra kort hold. Jeg benyttet pausen til å ta en rusletur rundt banen for å få varmen i meg (Det var kaldere enn man skulle tro i den disige Skåne-våren), før jeg på ny inntok tribuna til andre omgang.
Drøyt ti minutter etter pausen scoret Norrby sitt tredje, og herfra og inn ble kampen egentlig intet annet enn en transportetappe. Når sant skal sies var blåtrøyene nærmere å doble sin tremålsledelse enn hva ÄFF var å redusere, så dette kunne fort blitt langt styggere sifre enn de 0-3 det fortsatt sto da dommeren blåste av kampen og jeg kunne følge etter de mange hjemmesupporterne som alt hadde dratt fra stadion.
Jeg fant igjen bilen, kom meg ut av parkeringa, og inntok på ny burgersjappa vi hadde oppdaget sist jeg var her i traktene på kamp. Etter et bedre måltid her satte jeg så kursen inn i skauen til nattens overnattingssted.
Etter å ha kommet meg sørover fra påskeferie nordpå sto jeg 1. påskedag enda tidligere opp enn Jesus, og satte kursen sørover på E6. Etter en hel del timer kom jeg fram til Helsingborg, hvor jeg fant fram til Harlyckans idrottsplats hvor det var klart for årets første Division 2 (altså nivå 4)-kamp mellom Högaborgs BK og Räppe GoIF.
Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med hjemmelaget på facebook, og blitt lovet at det skulle gå greit å komme seg inn selv om jeg ikke har swish, så etter å ha kvittet meg med seksti fysiske kronor kunne jeg entre arenaen, som var finere enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Ikke bare var her naturgress, det var i tillegg til en flott hovedtribune en liten ståtribune på motsatt langside, en haug med parkbenker i gressbakken bak innbytterbenkene, en liten gapahuklignende bu på kortsida, og ikke minst en balkong på taket av garderobebygget i motsatt kortside. (Dessuten var det haugevis av grevling-hull på kortsida, men de som eventuelt bodde der telles vel neppe med i publikumsantallet).
Hvor mye folk som hadde vært tilstede på Division 1-matchen dagen før (Stadion deles med Eskilsminne IF) vet jeg ikke, men i dag var det mer enn god plass på oss drøyt 70 som var tilstede. Blant de frammøtte fant den göteborgske banehopperen Michael meg, og jammen var det ikke enda en Futbology-bruker der som hørte at jeg snakket norsk og også viste seg å være nordmann.
Ute på gresset var det innledningsvis ganske jevnspilt, og sant å si følte jeg det kanskje var litt mot spillets gang da hjemmelaget i det 20 minutt lyktes med å sette et hjørnespark i mål til 1-0.
Flere mål ble det ikke i første omgang, og jeg og Michael gikk for å inspisere kiosken, hvor jeg skaffet meg en sårt tiltrengt korv før kampen tok til igjen. Fra avspark gikk tok det nå under 20 sekunder før ballen igjen lå i nettet, og det var igjen de grønnsvarte som kunne juble, nå for 2-0.
Högaborg fortsatte å være det førende laget etter pause, og det var på ingen måte ufortjent da 3-0 kom like etter at klokka hadde passert 52 minutter spilt.
Gjestene fra Vaxjös vestlige forsteder hadde dog ikke gitt opp, og i det 63. minutt var det endelig de 6-7 bortesupporternes tur til å juble da vi fikk 3-1.
Håpet om opphenting varte dog ikke veldig lenge. Rett før det var spilt 80 minutter pekte dommeren på straffemerket foran Räppe-målet, og med 80:20 på stadionuret ble ballen satt i mål til 4-1, samtidig som Adham El Youssef ble tremålsscorer.
Resten av kampen ble nå et rent pliktløp, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 4-1. Jeg tok en kjapp visitt på do før jeg takket Michael for godt selskap under kampen, og så satte kursen videre mot dagens andre kamp, en knapp halvtime nordover.
Påskeferie, men fotballfri kan man da ikke ta likevel. Jeg fyrte derfor i gang snøscooteren og kom meg ned fra påskefjellet og satte kursen inn mot Mo i Rana. Besøkte min hoffleverandør av hamburgere, og etter å ha konsumert varene ute på parkeringa entret jeg et nær folketomt stadion hvor det snart skulle spilles treningskamp mellom Rana FK og Junkeren.
Kampen hadde vært avtalt en god stund, men hadde fått ny aktualitet da oppsettet for første runde i cupen kom tidligere denne tirsdagen i «stille uke». Rana FK skulle to uker senere møte nettopp Junkeren som første skritt på veien mot Ullevaal. Gjestene fikk kanskje en litt suboptimal oppladning til kampen da en av utstyrskassene deres var låst med en hengelås ingen hadde nøkkel til. Heldigvis dukket kommunal altmuligmann Kurt Vonheim etterhvert opp med en svært effektiv universalnøkkel, så de varme jakkene kom fram i tide for at Junkerens reserver kun ne holde varmen på benken.
Da klokka ble seks forsvant sola, og samtidig ble oppgjøret blåst i gang. Vertskapet kom ut fra startblokkene i hundre, og oppildnet av sine trofaste supportere, og nær 200 andre frammøtte satte de umiddelbart bodøværingene under press. Litt før kvarteret var spilt fikk dog hjemmelagets supportere en støkk da lagkaptein Kim André Råde ble liggende nede etter et sammenstøt i feltet, og like etter måtte halte av banen.
Det var kanskje litt skummelt at Råde måtte ut, men forskrekkelsen ble raskt døyvet da noe av det første som skjedde etter at han forlot banen var at Fredrik Rise vippet ballen over Junkerens målvakt og i mål til 1-0. Stor jubel!
I det 27. minutt gjorde så IKJ-forsvaret en tabbe som ble nådeløst straffet, og vips sto det 2-0. Selv om Junkeren manglet et par mann som nok hadde styrket laget (bl.a. Daniel Berntsen), var dette på ingen måte noe resultat som var ventet. Inn mot pause arbeidet de blå fra fylkeshovedstaden seg noe mer med i kampen, men det var på ingen måte ufortjent at det var en tomålsledelse til hjemmelaget før pause, selv om trener Ørjan Valla i pauseintervjuet var litt kritisk til eget lags prestasjon omgangen sett under ett. (For øvrig var nok et høydepunkt i dette intervjuet da svaret på spørsmålet om hva fokus i andre omgang ville være at det var å jobbe med fokusområdene).
Jeg brukte pausen til å skaffe meg en vaffel på et sleipt vis som omgikk køen (Jeg fant en kjenning som sto langt fram i køen og fikk ham til å handle for meg, og så vippset jeg ham etterpå. Meget smart!). Absolutt godkjent vaffel, selv om den nok med hell kunne vært stekt til litt mer farge.
Etter hvilen følte jeg at Junkeren i langt større grad styrte kampen, men hjulpet av en svært god keeper fortsatte RFK å stå imot. Til stor glede for Rataskankan og de fleste andre som hadde møtt opp kom så litt mot spillets gang 3-0 i det 72. minutt da Rise leverte en svært god soloprestasjon som gjorde ham til tomålsscorer.
Hjemmefansen kastet nå all nøkternhet på båten, og brøt ut i sang av «…og vi skal rykke opp i år hurra, hurra!», noe som jo faktisk er helt på linje med klubbens uttalte målsetting for 2024-sesongen.
Etter det siste målet falt Junkeren litt sammen, og det siste kvarteret av kampen ble dermed i stor grad en transportetappe hvor det virket som om spillerne tenkte like mye som oss på tribuna på å komme seg inn i varmen. Da dommer Makumbu blåste av sto det fortsatt 3-0, og jeg hastet mot bilen for å få slappet av litt før jeg skulle tilbake til fjells neste morgen. Junkeren kan se fram mot en lang busstur tilbake til Bodø, mens Rana FK kan ta med seg en positiv opplevelse i de videre forberedelsene mot seriestart og mot cupkampen hvor de igjen skal ta imot Junkeren.
Etter en god (men noe kort) natts søvn etter gårdagens affære tuslet jeg til toget og startet på reisen fra Amsterdam til Frankfurt. Toget ble omdirigert og forsinket, men til slutt kunne jeg hoppe av på flyplassen i Frankfurt, kvitte meg med bagasjen, og finne S-bahnen til Mainz. Her rota jeg litt, men rakk akkurat en buss i riktig retning, og da jeg gikk av denne så jeg en billettkø på andre sida av gata. Etter å ha fått kjøpt billett inntok jeg stadion hvor det var klart for regionalligakamp mellom andrelaget til 1. FSV Mainz 05 og SG Barockstadt Fulda-Lehnerz!
På et stadion som har erfaring fra Bundesliga og kapasitet på tett oppunder 19000 var dagens tilskuertall ikke akkurat noe å rope hurra for. Det var derimot riktig så gledelig å se at på motsatt langside fra den tribuna hvor de fleste befant seg sto det en liten gjeng svartkledde bortesupportere som anført av en energisk capo kom med tromming og synging hele veien.
Kampen kom i gang, og umiddelbart var det hjemmelaget som virket sterkest. Overtaket så likevel veldig ut til å forsvinne da en av de rødhvite etter bare fjorten minutter av kampen klarte å pådra seg sitt andre gule kort. Tross protester og bønner, dommeren sto på sitt og spilleren måtte forlate banen. Dette kunne fort bli veldig interessant.
Med bare ti mann på banen for Mainz-reservene skulle man kanskje tro at gjestene fra barokkbyen nå tok over spillet, men utvsningen virket tydeligvis som en solid vitamininnsprøytning for vertskapet. Det tok etter utvisningen under ti minutter før de vartet opp med et flott mål, og det sto 1-0.
Etter nye ti minutter foretok så en av de tilreisende en ureglementert felling inne i sekstenmeteren, og det ble dermed dømt straffespark. Eksekutøren gjorde det han skulle, og det sto 2-0 etter 35 minutters spill.
Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg til at det fortsatt ville stå 2-0 når det ble pause, men godt inne i overtiden fikk laget fra barokkbyen den psykologisk viktige reduseringen som gjorde at det sto 2-1 når dommeren sendte lagene i garderoben. Selv foretok jeg en ekspedisjon inn i det indre av tribunebygget for et høyst nødvendig ærend. Jeg kom ut i god tid før andre omgang, og innså at drømmen min om å rekke to kamper i dag nok var en saga blott. Ikke bare var det litt lenger enn jeg hadde trodd til 1600-kampen jeg hadde et håp om å rekke, men denne kampen var også såpass forsinka at lite tyda på at den ville bli ferdig før etter at avspark var tatt der.
Ute på gresset fortsatte kampen, og oppildnet av sine trofaste supportere fra BB19 (Barockstadt Brigade) kjempet de svartkledde videre, og rett før klokka passerte 54 spilte minutter kunne de endelig juble for utligning. 2-2, og igjen en vidåpen kamp.
Det var tydelig at Mainz II var klar over at de var en mann mindre, og de prøvde nå å få ting til å ta så lang tid som mulig i håp om å sikre inn det ene poenget de fortsatt hadde i lomma. Dette fikk dog konsekvenser gjennom at da klokka passerte nitti spilte minutter signaliserte dommeren til sine assistenter at han la til sju minutter.
Nervene hos de rødhvite var nå i helspenn, og det med god grunn skulle det vise seg. I det 93. minutt fikk SGB et hjørnespark som ble stanga i nettet! Skulle alle tre poengene bli med nordøstover igjen?
På toppen av det hele fikk en av bortespillerne sitt andre gule kort i feiringskaoset som oppsto etter målet, så resten av tilleggstiden skulle nå spilles ti mot ti. Det ble også delt ut flere gule kort på tampen, og iflg den offisielle statistikken ble det totalt delt ut ni kort, fordelt på sju personer. På grunn av feiringa mistenkte jeg at de sju signaliserte minuttene kom til å bli flere, og det skulle vise seg at spådommen min ble riktig, også hjulpet av at gjestenes keeper fikk en skade som brukte litt tid. Da dommeren til slutt blåste av kampen viste min klokke 98:25, og scoringstavla viste 2-3.
Fulda-Lehnerz-spillerne kunne dermed feire sammen med supporterne, mens skuffete Mainz-spillere slukøret gikk mot garderoben. Selv forlot jeg stadion, fant en etiopisk restaurant ikke langt unna jernbanen og fikk i meg litt mat før jeg dro tilbake til flyplassen i Frankfurt og slo ihjel noen timer med venting før returen til Norge.
I etterkant av at vi hadde representantskapsmøte på jobben hadde jeg planlagt meg en liten svipptur til kontinentet for enten å feire gjenvalg eller trøste meg om jeg ikke ble gjenvalgt. Det ble heldigvis en feiretur, så etter å ha sendt ut eposter i øst og vest hoppet jeg på et tog til Gardermoen og fløy til Amsterdam. Da jeg noe forsinket landet der var det ikke mer tid til overs enn nødvendig, så jeg sjekket inn på et litt slitent hotell, og fant veien ut til nasjonalarenaen hvor det var klart for treningskamp mellom landslagene til Nederland og Skottland.
At det var nettopp Skottland som var dagens motstander trengte man ikke å ha noen fotballinteresse for å finne ut. Det krydde av menn i kilt i Amsterdams gater, og jo nærmere man kom stadionområdet jo flere rutete skjørt ble det å se. Noen «takeover» var det likevel ikke snakk om, for det var også tydelig at det var Oranje som var hjemmelaget. Nederlendere er ikke redde for å ikle seg nasjonalfargen når de spiller kamp, og det hadde de gjort til gangs i kveld.
Da jeg entret stadion for å finne plassen min ble jeg møtt av en tross de 55000 setene utrolig intim arena. To nivåer, bratt, og nesten utsolgt. Alt lå til rette for en strålende aften, og jeg kan ikke få takket Hanne Emilie nok for at hun ordna med billettkjøp for meg. (Det nederlandske fotballforbundet har valgt å gjøre betaling med andre metoder enn iDEAL umulig, noe jeg oppfatter som en enda mer innelåst løsning enn norske Vipps). Vel, jeg hadde fått en strålende billett, og fikk herfra se et imponerende lysshow før det var tid for nasjonalsanger akkompagnert av et strålende korps.
Det ble så avholdt ett minutts stillhet for den nylig avdøde Kees Rijvers, og så var det endelig klart for avspark. Innledningsvis kom begge lagene til noen småsjanser, men kampen tok ikke virkelig av før Scott McTominay pådro seg et gult kort etter knappe ti minutter.
Selv om det var bra trøkk i det som skjedde ute på gressmatta, så er det én stor ulempe med å groundhoppe landskamper. Ja, det kan ofte være enklere å få tak i billett til en treningslandskamp enn til klubblaget som spiller på samme stadion (i dette tilfellet Ajax), men du mister opplevelsen av hjemmefansen. Jeg skal ikke si et vondt ord om de nederlandske landslagssupporterne, men tross enorme mengder orange klær, og periodiske «Holland, klappklappklapp», så var det de tilreisende fra nordenden av de britiske øyer som sto for den beste tribuneprestasjonen.
Det var også skottene som kom til den første virkelig store sjansen, like før første omgang var halvspilt, men nederlenderne hadde på ingen måte gitt opp, og etterhvert ble de orangekleddes innsats akkompagnert av stadige forsøk på å få «bølgen» til å gå rundt tribunen.
Etter en halvtimes spill jevna antallet gule kort seg ut da også Memphis Depay fikk et, men nå virket det som om nederlenderne var i ferd med å feste et lite grep rundt kampen. I det førtiende minutt kulminerte så dette da det ble fyrt av et virkelig kanonskudd som gikk inn ved stolpen til 1-0.
1-0 sto seg til pause, og jeg fikk endelig hvile litt fra den uendelige reise seg og sette seg igjen-aktiviteten som kom som en følge av at det stadig var folk som skulle ut og kjøpe seg øl. Jeg har ikke mange sterke meninger knytta til ølsalg på stadion, men dette er absolutt en grusom bieffekt av dette.
Da hvilen var over fikk vi ingen umiddelbare bytter, men da jeg hadde påpekt at fries var den store matslageren på tribuna og noen på twitter laga en vittighet basert på Dumfries tok Ronald Koeman affære og byttet inn nevnte Dumfries. Skottene presset nå voldsomt på for utligning, men ikke snakk om at ballen ville i mål, og i det 72. minutt fikk de en veritabel kalddusj da 2-0 ble satt i målet i motsatt ende av banen, noe som medførte litt rolig blussing i hjemmesvingen.
Blussingen ble avløst av pipekonsert, noe jeg tror skyldtes at hen som sto bak ble eskortert ut. Det som derimot ikke ble eskortert ut var røyken fra blusset, som siden taket var dratt over stadion i dag ble liggende igjen som en liten sky foran andre nivå av tribunesvingen.
Nederland virket nå ikke særlig truet av sine gjester, og i det 84. minutt fikk de igjen juble da en flyvende hollender dukket opp og stanget inn et hjørnespark til 3-0.
Det er mulig jeg lar meg krenke på andres vegne nå, men jeg må si jeg syntes det var litt ufølsomt av nederlenderne å ha en slags techno-versjon av Auld lang syne som scoringsmusikk når de spilte mot Skottland. Om dette var et bevisst valg vet jeg ikke, men litt påfallende var det uansett.
Da 4-0 kom bare to minutter etter sist scoring så jeg at bortefeltet var begynt å tømmes, det var tydelig at skottene mente det var vel så viktig å komme seg kjapt på T-banen tilbake til byen som å få sett sluttminuttene. De gikk dermed glipp av at Nederland brant ennå en megamulighet, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 4-0.
Jeg kom meg relativt kjapt tilbake til byen, og tok kjapt kveld for å samle krefter til nye eventyr på lørdag.
Etter å ha tilbragt helga med NM Janitsjar i Trondheim (Begge korpsene mine var fornøyde, OPO kom på øvre halvdel i 4. div, Mo Hornmusikk beholdt plassen i elitediv.), var det med stor glede jeg oppdaget at det var satt opp en tidlig kamp søndag på en bane jeg manglet! Etter å ha spist en deilig frokost og fylt bilen med musikkinstrumenter dro jeg derfor til Lerkendal, fant kunstgressbanen der, og gjorde meg klar for å se treningskamp mellom Rosenborg og Nardo.
Rosenborg hadde på forhånd varslet at det kom til å være et lag uten de største profilene som spilte denne kampen, og utgangspunktet var derfor ikke så rått parti som man ellers kunne vente når et eliteserielag møter motstand fra tredjedivisjon. Da jeg kom møtte jeg Rotsekk-Kent, og jeg hilste også på John Tore Krogstad og noen andre trønderske RBK-twitrere, mens Emil Almås dessverre glimret med sitt fravær. Fra speakertårnet ble etterhvert musikken byttet ut med stemmen til Gøran Sørloth, og vi var nok flere som lurte på hvilken tidssone han forholdt seg til da han ønsket velkommen til «kveldens kamp» for et oppgjør som skulle sparkes i gang 1130.
Da kampen kom i gang var det innledningsvis ikke veldig stor forskjell på lagene. Rosenborg virket kanskje et lite hakk bedre, men noen overkjøring var det absolutt ikke mulig å kalle dette. Begge lag hadde en del halvsjanser, før hjemmelaget like før pause misbrukte noen helt enorme muligheter, en som traff stolpen og trillet på tvers foran målet, og en som ble blåst over mål fra kort hold.
Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og jeg snek meg opp til bilen med noen plantelys jeg hadde fått levert fra en bekjent som jeg skulle levere til ei felles venninne i Oslo. Sørget samtidig for å få i meg litt vaniljecola, før jeg returnerte ned til banen, hvor det ikke kan ha vært langt unna 200 frammøtte som ville se kampen. Jeg har for øvrig en mistanke om at de aller fleste av disse heiet på hjemmelaget.
Andre omgang startet med at det ble gjennomført haugevis av bytter, og herfra og inn var det ingen tvil om at kampen ville ende med RBK-seier til slutt, selv om Nardo sto imponerende godt imot lenge. Jeg hadde flyttet meg til motsatt banehalvdel av der jeg sto før hvilen, og fikk herfra sammen med Kent og Marius Dahl på nært hold se den gamle Grorud-helten Leo Cornic slå inn en ball som Edvard Tagseth på vakkert vis hamret i mål til 1-0 i det 75. minutt.
I det 83. minutt kom så også 2-0, men da befant jeg meg et annet sted rundt banen, så jeg så ikke spesielt godt hva som skjedde. En annen som ikke så godt var tidligere nevnte speaker Sørloth, som i det klokka passerte 90 spilte minutter kunne melde at det var lagt til minimum tre eller fire minutter, og beklaget at han ikke hadde klart å se tydelig hva dommeren signaliserte.
Hvor mye tid som ble lagt til var uansett uvesentlig. Det ble ikke flere scoringer, og kampen endte dermed med en fortjent 2-0-seier til de hvitkledde. Jeg forlot kunstgresset, og satte kursen sørover etter en finfin helg i Trånhjæm.
Da jeg fikk melding om at mandagens USO-prøve var avlyst pga teknisk trøbbel i aulaen vurderte jeg et kort øyeblikk å ta turen til Sverige i dag også, men jeg tok heldigvis til vettet og satte i stedet kursen til motsatt side av Skjettenåsen. Etter å ha konsumert et lett måltid fra varmmatdisken på Meny var jeg så klar for å se cupkvalikkampen mellom Skjetten og Rælingen.
Det som skjedde ute på kunstgresset de første nitti minuttene etter avspark skal jeg ikke si veldig mye om. Med et ufortjent stort publikum tilstede på en tribune som hadde fortjent å være måket vartet begge lag opp med omtrent ingenting, bortsett fra at noen av spillerne ble skadet, og noen fikk gule kort. (Samt at da klokka ble 1815 stoppet dommeren spillet et lite minutt så de som fastet i forbindelse med Ramadan kunne få i seg litt næring). Gleden var stor da det ble pause og mulighet for å skaffe seg en vaffel.
Etter pause inntok jeg sammen med Tom, Terje og Bjørn tribuna, og fikk herfra se nye førtifem minutter med total mangel på sjanser, og var skuffelsen stor da det ble klart at det ble ekstraomganger i kulda var mangelen på overraskelse over at ingen hadde scoret minst like stor. I tillegg var vi litt sjalu på de som hadde vært smarte nok til å plassere bilen i bilskuerposisjon.
Det virket som om ingen hadde fortalt banemannskapet at dette var cup med potensielle ekstraomganger, fordi han begynte å plukke inn hjørneflaggene etter nitti, men misforståelsen ble oppklart og han satte dem ut igjen, og vi fikk så 2x15 minutter med fotball i ekstraomgangene som faktisk ble et lite hakk mer underholdende enn hva de første nitti hadde vært, og Skjetten klarte attpåtil etterhvert å produsere noen sjanser.
Sjanser holder ikke for å vinne en fotballkamp, så da dommeren til slutt blåste av etter 120 minutter med dårlig spill, så sto det fortsatt 0-0. Vi måtte altså lide oss gjennom enda noen minutter før vi fikk dra hjem, men med en straffekonk på programmet ville det iallfall skje noe. Straffekonken kan du se i sin helhet her:
Etter ni straffespark ble det klart at Skjetten hadde vunnet og avanserer til andre kvalikrunde i norgesmesterskapet, hvor de nok må heve seg mange hakk fra det de viste i kveld skal de komme seg til første ordinære runde!
Etter å ha gjennomført en fin konsert på regionmesterskapet for korps dro jeg hjem og skulle skifte for å se en kortreist treningskamp på en bane jeg har besøkt før, men plutselig gjorde jeg tabben å sjekke «Kamper i nærheten» i Futbology-appen. «Nærheten» er et vidt begrep, og plutselig hadde jeg bestemt meg for å kjøre til Karlstad! Jeg snekra sammen en liten breiflabbwok og satte kursen østover, og etter noen timers kjøring var jeg klar for å se treningskamp mellom Ulvsby og Slottsbron.
Kampen ble spilt på kunstgressbanen i Klasmossens idrottspark, og hit hadde jeg faktisk tenkt meg en tur også i fjor, men da droppet jeg den og nøyde meg med en tokamperssøndag, noe som altså lønte seg i dag ved at jeg nå hadde denne banen tilgjengelig. Da jeg kom fram fikk jeg se slutten av en treningskamp mellom Kronoparken United og Råtorps andrelag, men så ble det gjort klart til den kampen jeg hadde tenkt å se ute på kunstgressmatta. Rundt banen var det fortsatt en god del snø og is, og spesielt en issvull som lå rett ved porten fra garderobene skapte en del trøbbel for spillerne når de gikk inn og ut. På mystisk vis klarte likevel alle å holde seg på beina, så alle var klare til start da dommeren tok myntkastet og blåste i gang oppgjøret.
Innledningsvis var kampen ganske sjansefattig, og den ene sjansen som tydeligvis kom gikk jeg glipp av, for da jeg kom hjem og sjekket kampfaktaene på nett oppdaget jeg at vertskapet hadde scoret et mål etter ni minutter som jeg ikke hadde fått med meg! Så mye for at jeg syntes det var «blåtomterna» fra Grums som hadde et lite overtak i kampen.
Resten av omgangen kom det noen halvsjanser, men jeg trodde fortsatt at det sto 0-0 da lagene gikk til pause, mens det altså i virkeligheten sto 1-0. Jeg benyttet pausen til å smette inn på et åpent toalett og varme meg litt, for selv om lufttemperaturen ikke var grusomt lav, så var det en utrolig sur vind som kjentes som den gikk gjennom både marg og bein!
Da aktørene på banen igjen kom ut fra garderobene var det den ene assistentdommerens tur å få trøbbel med den tidligere nevnte issvullen. Jeg var overbevist om at vi kom til å få en skade av ett eller annet slag, men heldigvis kom han på utrolig vis uskadd unna og andre omgang av kampen kunne starte.
Det så lenge ut som om vi ikke skulle få flere mål (eller som jeg trodde, ikke noen mål i det hele tatt), men med et lite kvarter igjen av kampen foretok Slottsbron-keeperen en noe uvøren igangsetting av spillet. Han tok en femmeter som traff en uforberedt lagkamerat som sparket ballen rett videre til en motspiller, som relativt enkelt satte ballen i mål til 2-0.
Slottsbron prøvde nå intenst å komme i målprotokollen de også, men når tre av lagkameratene dine ligger nede med skade, så er det kanskje mer effektivt å prøve å få ballen ut over sidelinja enn å lete etter noen å sentre til? Likevel lyktes de blå endelig i det 84. minutt, og det sto 2-1.
Like før full tid vartet så Ulvsby opp med et flott langskudd som gikk i nettet til 3-1, og dette var også stillinga da dommeren blåste av kampen, så jeg kunne storme ut fra stadion i retning bilen, og sette setevarmen på fullt mens jeg satte kursen tilbake mot Oslo.
