Mainz 05 II - Barockstadt Fulda-Lehnerz 2-3

Etter en god (men noe kort) natts søvn etter gårdagens affære tuslet jeg til toget og startet på reisen fra Amsterdam til Frankfurt. Toget ble omdirigert og forsinket, men til slutt kunne jeg hoppe av på flyplassen i Frankfurt, kvitte meg med bagasjen, og finne S-bahnen til Mainz. Her rota jeg litt, men rakk akkurat en buss i riktig retning, og da jeg gikk av denne så jeg en billettkø på andre sida av gata. Etter å ha fått kjøpt billett inntok jeg stadion hvor det var klart for regionalligakamp mellom andrelaget til 1. FSV Mainz 05 og SG Barockstadt Fulda-Lehnerz!

På et stadion som har erfaring fra Bundesliga og kapasitet på tett oppunder 19000 var dagens tilskuertall ikke akkurat noe å rope hurra for. Det var derimot riktig så gledelig å se at på motsatt langside fra den tribuna hvor de fleste befant seg sto det en liten gjeng svartkledde bortesupportere som anført av en energisk capo kom med tromming og synging hele veien.

Kampen kom i gang, og umiddelbart var det hjemmelaget som virket sterkest. Overtaket så likevel veldig ut til å forsvinne da en av de rødhvite etter bare fjorten minutter av kampen klarte å pådra seg sitt andre gule kort. Tross protester og bønner, dommeren sto på sitt og spilleren måtte forlate banen. Dette kunne fort bli veldig interessant.

Med bare ti mann på banen for Mainz-reservene skulle man kanskje tro at gjestene fra barokkbyen nå tok over spillet, men utvsningen virket tydeligvis som en solid vitamininnsprøytning for vertskapet. Det tok etter utvisningen under ti minutter før de vartet opp med et flott mål, og det sto 1-0.

Etter nye ti minutter foretok så en av de tilreisende en ureglementert felling inne i sekstenmeteren, og det ble dermed dømt straffespark. Eksekutøren gjorde det han skulle, og det sto 2-0 etter 35 minutters spill.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg til at det fortsatt ville stå 2-0 når det ble pause, men godt inne i overtiden fikk laget fra barokkbyen den psykologisk viktige reduseringen som gjorde at det sto 2-1 når dommeren sendte lagene i garderoben. Selv foretok jeg en ekspedisjon inn i det indre av tribunebygget for et høyst nødvendig ærend. Jeg kom ut i god tid før andre omgang, og innså at drømmen min om å rekke to kamper i dag nok var en saga blott. Ikke bare var det litt lenger enn jeg hadde trodd til 1600-kampen jeg hadde et håp om å rekke, men denne kampen var også såpass forsinka at lite tyda på at den ville bli ferdig før etter at avspark var tatt der.

Ute på gresset fortsatte kampen, og oppildnet av sine trofaste supportere fra BB19 (Barockstadt Brigade) kjempet de svartkledde videre, og rett før klokka passerte 54 spilte minutter kunne de endelig juble for utligning. 2-2, og igjen en vidåpen kamp.

Det var tydelig at Mainz II var klar over at de var en mann mindre, og de prøvde nå å få ting til å ta så lang tid som mulig i håp om å sikre inn det ene poenget de fortsatt hadde i lomma. Dette fikk dog konsekvenser gjennom at da klokka passerte nitti spilte minutter signaliserte dommeren til sine assistenter at han la til sju minutter.

Nervene hos de rødhvite var nå i helspenn, og det med god grunn skulle det vise seg. I det 93. minutt fikk SGB et hjørnespark som ble stanga i nettet! Skulle alle tre poengene bli med nordøstover igjen?

På toppen av det hele fikk en av bortespillerne sitt andre gule kort i feiringskaoset som oppsto etter målet, så resten av tilleggstiden skulle nå spilles ti mot ti. Det ble også delt ut flere gule kort på tampen, og iflg den offisielle statistikken ble det totalt delt ut ni kort, fordelt på sju personer. På grunn av feiringa mistenkte jeg at de sju signaliserte minuttene kom til å bli flere, og det skulle vise seg at spådommen min ble riktig, også hjulpet av at gjestenes keeper fikk en skade som brukte litt tid. Da dommeren til slutt blåste av kampen viste min klokke 98:25, og scoringstavla viste 2-3.

Fulda-Lehnerz-spillerne kunne dermed feire sammen med supporterne, mens skuffete Mainz-spillere slukøret gikk mot garderoben. Selv forlot jeg stadion, fant en etiopisk restaurant ikke langt unna jernbanen og fikk i meg litt mat før jeg dro tilbake til flyplassen i Frankfurt og slo ihjel noen timer med venting før returen til Norge.