Just 2 - Solbygg (1-1)

Etter en fin liten kjøretur fra dagens første kamp kom jeg fram til Tveit nordøst i Kristiansand kommune. Jeg parkerte, ble sittende i bilen ei stund for å få mest mulig strøm på mobilen, og så tuslet jeg inn på et avgjerdet område med flere idrettsanlegg, deriblant en fullstørrelse kunstgressbane hvor det straks skulle være sjettedivisjonskamp mellom Just 2 og Solbygg.

Jeg ble like etter ankomst gjenkjent av bortelagets trener, som husket at jeg hadde sett dem spille kamp i 2019. Han kunne fortelle at 2023-versjonen av laget var en helt annen enn det man hadde sett i 2019, og at det var et svært ungt mannskap han mønstret i dag.

I god breddefotball-stil var det litt uro rundt ulike draktleverandører i hjemmelagets tropp, men da lagene gjorde seg klare for kamp så det ut som om også målvakten hadde fått på seg trøye fra samme produsent som resten av laget.

Å velge et sted å stå for å se kampen var ikke bare lett. Jeg kunne velge mellom å stå på skyggesiden av banen hvor det var fine fotoforhold med sola i ryggen, men bikkjekaldt i den sure vinden; eller å sto i solskinnet hvor det var godt og varmt, men helt umulig å få tatt gode bilder. Løsningen ble å bevege ganske mye på seg, så jeg fikk varmet skrotten litt mellom fotosessionene.

Jeg hadde da jeg kom merka at kunstgresset kjentes litt merkelig ut, og det ble raskt tydelig for meg at det syntes spillerne også. Begge lags karer skled til stadighet på ræv i situasjoner hvor det normalt ikke skulle vært noen grunn til å gjøre det, men jeg syntes kanskje gjestene ble et lite hakk mer preget av dette enn vertskapet. Utenom akkurat dette var det et flott anlegg Tveit IL hadde her, og som altså både Just og en rekke andre klubber var henvist til å bruke hele eller deler av årets sesong.

I det 13. minutt fikk vi kampens første scoring, og det var vertskapet i sine grønne trøyer som kunne juble for å ha tatt ledelsen. Flere scoringer fikk vi ikke før hvilen, men det var uten tvil fortjent med 1-0-ledelse da lagene tok pause, for hjemmelaget hadde absolutt virket kvassest.

Jeg slo av en prat med dommeren i pausen, og han hadde observert det samme som meg hva gjaldt fotfestet på kunstgressmatta. Jeg fortalte ham litt om groundhoppingen min, og han kunne fortelle om sin dommerkarriere, som startet i den relativt modne alder av 45. Han hadde også vært med i et innslag på TV2 for noen år siden.

Etter pause hadde Solbygg tydeligvis bestemt seg for at de ikke skulle gi seg uten kamp. De blåkledde var nå mye mer involvert i spillet enn de hadde vært før pause, men lenge så det ut til at dette skulle bli en sånn kamp hvor det var helt umulig å få scoret.

Til alt hell for gjestene klarte heller ikke vertskapet å øke sin ledelse, og dermed ble det faktisk en utligning da det endelig lyktes for bortelaget i det 83. minutt. Det viste seg at flesteparten av de omlag 15 frammøtte var bortesupportere, og jubelen formelig sto i taket da 1-1 gikk inn.

Begge lag var naturlig nok svært interesserte i å få ta med seg en seier hjem fra Solsletta, som banen het, så sluttminuttene ble nå ganske intense. Tross høy temperatur (bortsett fra i skyggen), så endte kampen etter noen minutters overtid 1-1, og jeg kunne fornøyd sette kursen nordøstover på E18 igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.