Oppsal 4 - Holmlia 2 (1-3)

Etter å ha kommet hjem fra Italia hev jeg i full fart i meg noe mat, før jeg satte kursen ut i Oslo-kvelden for å se litt deilig breddefotball igjen. Turen gikk ikke lenger enn til Trasop hvor jeg har vært mange ganger før, og denne gangen var det klart der for åttendedivisjonskampen mellom Oppsals fjerdelag og Holmlias andrelag.

Utgangspunktet foran kampen var rimelig enkelt. Haugerud hadde alt vunnet divisjonen, og i kampen om den andre opprykksplassen var det sånn at vinneren av denne kampen ville ta den. Et lite plot twist forelå dog gjennom at dersom det skulle ende uavgjort her i kveld ville Linderud som alt hadde spilt ferdig sesongen ta opprykket. Mye på spill, og en hel del Linderud-spillere på plass på tribuna.

Rett før avspark dukka Eivind opp med noen stykker deilig Halloween-kake, og mens jeg gomla i meg kake ble det mye fotonerdeprat, og han benytta også anledninga til å teste kameraet mitt litt ettersom han ikke hadde orka å dra med seg sitt eget utstyr opp bakken hjemmefra.

I det tiende minutt ble en av Holmlias spillere felt like innenfor sekstenmeteren. Jeg hørte noen med tilhørighet til hjemmelaget som mente det var svært billig, men for meg som sto ganske nært virka det helt på sin plass å dømme straffe her. Det var uansett dømt straffespark, og dette ble på frekt vis satt i mål til 0-1.

I en kamp hvor begge lag hadde hentet flere forsterkninger fra sine høyere rangerte lag var det gjestene fra Oslos sørende som førte an, men hjemmelaget var absolutt ikke ufarlige på sine visitter i motsatt ende av banen. Det ble likevel ikke flere scoringer før pause, derimot ble det voldsomt mye munnhuggeri både mellom de to lags benker, og mellom benkene og utespillerne. Dommeren lot heldigvis til å få situasjonen mer eller mindre under kontroll så det ikke utartet.

Etter en kort peptalk kom lagene igjen på banen, og de blåkledde gjorde nå en langt bedre figur enn i første omgang. Jeg hadde i pausen kommet i prat med en Eurosport-ansatt jeg må innrømme jeg ikke fikk med meg hvem var, men vi hadde en svært hyggelig samtale hele omgangen hvor han blant annet lovet meg Watts-kavalkade på nyttårsaften også i år. Da spillet ble gjenopptatt tok det bare halvanna minutt fra avspark til vi fikk se hjemmelaget utligne, til stor jubel fra Linderud-segmentet blant de totalt nærmere 60 tilskuerne.

Natten før denne kampen hadde vi som kjent gått over fra sommertid til normaltid, men dette var det tydeligvis ingen som hadde huska å fortelle flomlysene på Trasop. Presis klokken 2115 gikk lysene i svart, og jeg begynte å frykte at vi skulle få en situasjon hvor lagene måtte møtes på nytt senere for å spille ferdig kampen.

Daglig leder i Oppsal IF Fotball Jørgen Grydeland spilte heldigvis kampen, så det tok svært kort tid før lysene igjen var i drift, og bare noen minutter senere kom Oppsal til noen ville sjanser uten å lykkes med å klemme ballen inn mellom stengene.

Etterhvert kom de rødkledde tilbake i kampen, og ganske nøyaktig i det min stoppeklokke (som pga litt rusk rundt pausen ikke lenger var så nøyaktig) passerte 68 spilte minutter klarte Holmlia 2 å score. Stor jubel hos gjestene og deres sympatisører, heller dempet stemning blant de frammøtte fra Linderud.

Oppsal 4 fortsatte å prøve, men da en av spillerne deres fikk sitt andre gule kort knapt fem minutter senere begynte det å se veldig vanskelig ut for dem. Litt inn i overtiden fikk så Holmlia noen sjuke sjanser som ikke ble til scoring, før det aller siste som skjedde var at sluttresultatet ble fastsatt til 1-3.

Mens jeg tuslet mot bilen for å komme meg hjem igjen hørte jeg vill jubel oppe fra banen, så det var tydelig at opprykket var etterlengtet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Inter - Sampdoria 3-0

Etter dagens første kamp tråklet jeg meg tvers gjennom byen, og stakk innom Carrefour og kjøpte litt å tygge på og litt å drikke på hotellrommet før jeg tok turen ut i Milano-kvelden. Denne gang var ikke reisa så lang, men t-banen desto fullere. Det ble fullere og fullere, men endelig kom vi fram til endeholdeplassen, San Siro stade, hvor det var klart for kamp mellom Inter og Sampdoria.

Det var denne kampen som var selve grunnen til at jeg hadde dratt til Milano, og mye av grunnen var at det nylig var vedtatt at det ikoniske stadionet skal erstattes med et nytt på nabotomta, så selv om det nok er mange år til rivingen starter var det greit å ha besøket her unnagjort.

Jeg passerte gjennom et veritabelt folkehav rundt streetfood-vognene som var plassert foran stadion, og kom meg endelig til riktig inngang. Etter å ha vist fram at posen min bare innehold en jakke, og at billetten min var utstedt til han det var bilde av i passet mitt var jeg inne på stadionområdet, og det er ingen tvil om at dette var et imponerende byggverk. Jeg fant riktig tårn, og kom utslitt til topps etter å ha vekslet mellom å ta runder på rampa og noen etasjer i trappa i midten.

Etter å ha funnet riktig plass var det bare å vente på avspark, og jeg var virkelig spent på hvor folksomt det kom til å bli i kveld. Da kampstart nærmet seg var det ikke så langt unna fullsatt, men jeg merket snart at det var noe unormalt i kveld. Da kampen ble satt i gang ble alle bannerne i nordkurven plukket ned, og ultrasene sang ikke, men satt(!) ganske rolig og applauderte når det var noe å applaudere.

Jeg hadde (nær sagt som vanlig) fått i meg for lite væske i løpet av dagen, men etter å ha sett hvor utrolig dårlig mange håndterte konseptet plassbilletter fant jeg ut at det var tryggest å holde meg på plassen min så jeg slapp å krangle når jeg kom tilbake. Heldigvis dukket det opp en ambulerende drikkepusher, og jeg fikk i meg en flaske iste (som langtfra var iskald). Ikke lenge etterpå kom det en stor kontrovers da det i en situasjon plutselig ble markert offside. Inters spillere var med god grunn rasende, da det var et innkast som innledet det hele.

Om det var frustrasjonen fra den gale offsiden som slo ut i økt intensitet vet jeg ikke, men de blåsvarte tok nå mer eller mindre helt over, og like etter at klokka passerte tjue spilte minutter kom 1-0-scoringen på et hjørnespark.

Jeg fant like etter dette ut at grunnen til den begrensede opptredenen på ultrasfeltet var at en mangeårig leder i miljøet hadde blitt angrepet og skutt hjemme, og hadde omkommet av skadene. Det var derfor ingen flagging heller etter scoringen, mens de tilreisende fikk råde grunnen alene fra sitt felt oppunder taket i motsatt ende av stadion.

Jeg så for meg at det kom til å stå 1-0 når lagene gikk til pause, men plutselig kom det et lynangrep fra hjemmelaget. Til min store overraskelse holdt assistentdommeren flagget nede, og dermed sto det 2-0 med 43:25 på klokka. Denne stillinga sto seg til pause, så det var ganske god stemning, kan man vel si.

I pausen merket jeg at det begynte å tømmes for folk på ultrasfeltet, og utover i omgangen ble det større og større områder som var folketomme som en slags siste hilsen til den avdøde lederen. I takt med at feltet i svingen tømtes dukket mange av de som hadde hatt plass der opp på langsida, og etterhvert var det et salig kaos rundt meg, med folk overalt. Dette var nok en medvirkende årsak til at alt før 3-0 kom i det 73. minutt var det familier som hadde forlatt stadion.

I sluttminuttene så jeg at lederne for «walk out»-aksjonen slet voldsomt med å overbevise de siste langs kanten av feltet om å reise seg og gå, men det kan ikke ha vært mer enn max 20 igjen da dommeren etter fem minutter overtid blåste av og nerazzurri hadde tatt tre nye poeng.

Tilbaketuren til hotellet gikk nesten helt greit. Jeg sto og hang litt for å få dekorert stadion med et lite Forza Tromsø-klistremerke, og fikk også se noen 1. FC Magdeburg-fans som risikerte liv og lemmer for å gjøre det samme med sine klistremerker. Da jeg kom ned var det fortsatt masse folk utafor, men køen ned til t-banen var helt overkommelig. De hadde et smart system her som bare slapp inn 450 personer på stasjonen for hvert tog som skulle gå, og jeg slapp gjennom telleporten til det tredje toget etter jeg hadde stilt meg i kø. Da jeg skulle skifte til trikk det siste stykket til hotellet forsvant derimot flyten jeg hadde hatt så langt, og jeg måtte vente langt og lenger enn langt før det omsider kom en skranglete sporvogn som tok meg med tilbake til senga.

Inter - Roma (fem.) 1-2

Da jeg skulle bestille hjemreise fra et jobboppdrag i Riga fant jeg ut at jeg skulle nytte høvet og ta meg en liten groundhoppingutflukt. Jeg fant derfor ut at jeg måtte finne et sted som hadde direkte flyforbindelse fra Riga fredag ettermiddag, og direkte flyforbindelse til Oslo på søndag. Før jeg visste ordet av det hadde jeg dermed sjekket inn på et litt slitent, men helt greit hotell i Milano, og etter å ha konsumert litt mat var jeg på plass for å se toppkampen i kvinnenes Serie A mellom Inter og Roma.

Kampen ble spilt på Stade Ernesto Breda, litt nord for sentrum, men det gikk t-bane nesten helt fram så det var greit å finne veien. Stadionet hadde en overbygd hovedtribune på sørsiden (hvor jeg hadde vært rutinert nok til å kjøpe billett, så jeg slapp å bli kokt i oktobersola), en kortsidetribune hvor bortefansen var plassert, og en langsidetribune uten tak motsatt fra der jeg satt. Her hadde de syngende hjemmesupporterne sine plasser (bortsett fra en meget ivrig dame som satt like ved meg), og inn mot kampstart fyltes det stadig opp med nye puljer med tilskuere her som jeg mistenker var aldersbestemte lag fra diverse klubber i området.

Ute på det litt høstlige gresset var det ikke mindre enn to norske spillere i aksjon fra start, mens en tredje hadde plass på Romas benk. De to som startet var Inters høyreback Anja Sønstevold og Romas venstreving Emilie Haavi. Det var dermed duket for en solid norsk duell langs linja rett foran hovedtribuna, og jeg nøler ikke med å utrope Sønstevold til vinner av denne duellen. Hun sørget rett og slett for å mer eller mindre nøytralisere Haavi, og regelrett spiste henne levende i alle dueller.

Det var likevel gjestene fra hovedstaden som framsto best i første omgang, men lenge fikk vi ikke noe særlig med målsjanser. Det var faktisk spilt nesten en halvtime da begge lag i rask rekkefølge fikk sine første store sjanser. Mål ble det fortsatt ikke, og da vi nærmet oss pause hadde jeg begynt å belage meg på at det kom til å bli en målløs førsteomgang. Slik skulle det ikke bli!

I det 44. minutt kom Roma til et sterkt angrep, men i første omgang så det ut til at det skulle bli med
skrekken for Inter, da ballen gikk i stolpen. Returen ble riktignok fanget opp av en av de for anledningen hvitkledde, men da hun fyrte løs klarte keeper på mirakuløst vis å avverge scoring, men denne gangen viste det seg at alle gode ting var tre for Roma. Returen etter keepers gode redning ble ikke klarert, og denne gangen satt ballen i nettet. Enorm jubel på bortefeltet, og hos overraskende mange på hovedtribunen.

Det sto dermed 0-1 da lagene tok pause, og jeg innså etterhvert at selv om jeg satt i skyggen måtte jeg få i meg noe væske. Jeg inntok derfor en grusom kioskkø, og i det jeg fikk utlevert en svær baguettlignende sak med salami på og et beger Fanta hørte jeg dommeren blåste i gang andre omgang.

Inter hadde tydeligvis bestemt seg for at de ikke skulle gi seg uten kamp, og hadde det vært Roma som var best i første omgang (for det var det), så var det hjemmelagets tur nå. Scoringer fikk vi likevel ikke fler av før Emilie Haavi (som i pausen hadde byttet side, antagelig for å komme unna Sønstevold) like før timen var spilt gjorde en strålende prestasjon og alene sørget for å doble ledelsen.

Etter dette begynte frustrasjonen å bre seg hos de blåsvarte, samtidig som det virket som om bortelaget hadde bestemt seg for å prøve å ri inn ledelsen. Inter ga seg tross frustrasjon ikke, og i det 66. minutt fikk de etter mye kaos kjempet ballen såvidt over målstreken så det sto 1-2.

Mens AD1 og alle andre som befant seg i skyggen var voldsomt plaget med fluer så det ut til å være ganske varmt i sola, og det ble etterhvert delt ut en del gule kort hvorav noen nok skyldtes at det var litt hett i topplokket. Da kampen gikk mot slutten kom fjerdedommerens tavle opp med et tretall på, og etter noen ganske spennende overtidsminutter endte det med borteseier, og det var nok en fattig trøst for Anja Sønstevold at jeg sa til henne etterpå at hun hadde hatt full kontroll på Haavi i førsteomgangen.

Jeg gikk tilbake til T-banen, og satte kursen tilbake mot hotellet for å få i meg litt væske og litt ost og brød før kveldskampen jeg skulle se samme dag.

Nøtterøy 2 - Skoppum (1-3)

Jeg hadde fått sendt mamma nordover etter ei knapp ukes besøk var tiden igjen inne for litt deilig breddefotball, og ettersom jeg kom meg avgårde fra hovedstaden i rimelig tid ble kursen satt mot Vestfold.  Etter litt kjøring kjørte jeg over brua fra Tønsberg til Nøtterøy, og mens tåka ble tykkere og tykkere nærmet jeg meg Nesskogen idrettspark hvor det snart skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Nøtterøy 2 og Skoppum.

Etter å ha funnet ut hvilken av banene på anlegget kampen skulle spilles på tok jeg plass, og like før avspark dukket også Per Steinar opp. Han forsvant straks på jakt etter kaffe, men kom like etter avspark tilbake med uforrettet sak.

Det var som sagt ganske heftig tåke denne kvelden, så det var ikke alltid like lett å se hva som skjedde ute på kunstgresset. Det virket likevel ut fra det jeg så som om det var hjemmelaget som hadde ballen mest, mens gjestene som jager opprykk lå kompakte og hadde rimelig god kontroll bakover, så de store sjansene lot vente på seg.

Det var faktisk spilt såvidt over 27 minutter da vi fikk kampens første store sjanse. Min sidemann ropte forgjeves etter offside, men Skoppum-spilleren som hadde stormet gjennom forsvarsrekka fikk løpe videre mot mål og overliste hjemmelagets målmann. 0-1, og stor jubel hos de blåhvite.

Vi fikk så en liten ketsjup-effekt, og bare to minutter senere endte litt klabb og babb i feltet med at et skudd ble sendt avgårde fra litt distanse og smatt forbi alt og alle før ballen endte i nettet til 0-2.

0-2 sto seg til pause, og som om det ikke var ille nok med tåka hadde det nå blitt et voldsomt duggfall som gjorde alt gjennomvått. Spesielt objektivene til kameraene mine var ille utsatt, og det å fotografere var rimelig håpløst. Jeg snek meg derfor avgårde til bilen etter et tørkepapir med håp om å klare å gjøre situasjonen litt bedre.

Joda, objektivene ble kanskje fri for fukt lenge nok til at jeg klarte å få tatt noen bilder før de dugget over igjen, men samtidig ble tåka enda tykkere, så det ble enda vanskeligere å se hva jeg skulle ta bilde av. Dette påvirket nok også spillerne noe, og det var en del tilfeller hvor jeg mistenkte at gode pasningsalternativer ble oversett rett og slett fordi mottakeren var usynlig for ballfører.

Med litt under et kvarter igjen av kampen ble det duket for ny spenning. En av de rødkledde gikk i bakken foran motstandernes mål, og tross enorme protester og langtrukne diskusjoner fra gjestene sto dommeren på sitt og markerte for straffespark. Straffen ble satt i mål, og med 12 minutter igjen av ordinær tid og 1-2 på scoringskortet var det etter litt tumulter med kamp om ballen duket for en livlig innspurt i kampen.

Ikke lenge etterpå foretok en av Nøtterøys forsvarsspillere en inngripen som var så klart over streken at han var på vei mot benken lenge før dommeren hadde fått det røde kortet opp av lomma. Det påfølgende frisparket endte til slutt i nettet, og med 1-3 virket det meste avgjort.

Mine mistanker var riktige, det skjedde ikke noe mer av betydning, og da dommeren noen minutter på overtid blåste av kampen kunne hortenserne (Det heter vel ikke hortensiaer?) juble for tre nye poeng og et skritt nærmere sjettedivisjon, mens jeg satte kursen tilbake mot hovedstaden og fikk de sjokkerende nyhetene om at FC Oslo hadde rotet bort opprykket sju minutter på overtid (Dagsavisen+)!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Oslo FC - Manglerud Star 5-0

Siden jeg får mamma på besøk i morgen måtte tirsdag ettermiddag brukes til å shine kåken litt, men jeg ble da ferdig i tide til å få med meg en 2015-kamp i Oslo. Ettersom den gamle Stålkamerat-legenden Richard befant seg i hovedstaden inviterte jeg ham med, og sammen ankom vi Bjølsen kunstgress for å se fjerdedivisjonsoppgjøret mellom FC Oslo (Eller Gamle Oslo som de heter i terminlistene) og Manglerud Star.

Det første som skjedde etter jeg hadde parkert og vi gikk mot banen var at jeg skled i bakken opp på jordvollen ved stadion og gikk skikkelig på trynet. Gjørme overalt, og kameraene mine var det helt opplagt bare å deponere i bilen igjen, mens jeg konkluderte med at litt gjørme på knær og armer fikk jeg leve med i et par små timer.

Noen minutter forsinket ble kampen blåst i gang, og det ble raskt klart at det var hjemmelaget som var favoritter her. Situasjonen før kampen var den at hvis FC Oslo vant, og KFUM 2 samtidig avga poeng i sin kamp ville de førstnevnte bli seriemestere og opprykksklare alt i kveld. Vertskapet kom som sagt klart best i gang, men det tok sin tid før vi fikk noen sjanser å skrive hjem om.

Faktisk måtte vi vente nesten til det var spilt 18 minutter før vi fikk kampens første mål, og da var det FC Oslo som kunne juble for å ha tatt nok et skritt mot tredjedivisjon. I det 24. minutt fikk vi på ny se jubel, denne gang etter at et hjørnespark ble kranglet i mål.

De hvitkledde fortsatte å produsere store sjanser, men enten ble presisjonen i det avgjørende trekket for dårlig, eller så vartet Manglerud-keeperen opp med noen imponerende redninger. Det sto dermed fortsatt 2-0 da dommeren blåste til pause og lagene kunne samle seg for en kjapp peptalk.

Min sidemann hadde tidlig i kampen meldt at han trodde dette kom til å ende 4-0, og han var derfor svært fornøyd da 3-0 kom knapt ti minutter etter pause. Vi måtte deretter vente et lite kvarter på neste scoring, og om ikke 4-0 var ille nok for grønntrøyene, så kom også 5-0 i det 72. minutt.

Hjemmelaget fortsatte å male på, antagelig fordi de ville være sikre på at selv om de skulle snuble i siste kamp, så ville KFUM 2 få en tøff oppgave med å passere dem på målforskjell. Flere mål enn de fem vi hadde fått ble det likevel ikke, og mye av æren for dette må gis til Manglerud Stars keeper som virkelig leverte en rekke gode prestasjoner.

Kampen endte 5-0, mens det etterhvert kom rapporter om at oppgjøret mellom Hasle-Løren og KFUM 2 hadde endte 0-6, så noen avgjørelse i opprykksstriden var det ikke snakk om ennå.

Jeg ekspederte Richard tilbake til sitt tilholdssted, før jeg kom meg hjem og fikk lagt de gjørmefylte klærne til vask.

Oppsal 4 - Ellingsrud 2 (8-1)

Etter ei helg med korpskonsert fredag og orkesterseminar lørdag og søndag innså jeg at søndag kveld var eneste mulighet til å få litt stadionfotball inn på programmet. Etter at trombonen var pakka i bilen søndag kveld satte jeg derfor kursen mot Trasop, og etter et kort stopp for å fylle opp både bilen og meg selv var jeg klar for å se åttendedivisjonskampen mellom Oppsal 4 og Ellingsrud 2.

Da kampen skulle startet kvart over åtte ble akkurat G15-kampen som ble spilt rett før «min» kamp blåst av, så oppgjøret hvor Oppsals fjerdelag kunne fortsette å være i posisjon til å ta over serieledelsen ble litt forsinket. Mens hjemmelaget altså jaget tabelltopp var situasjonen stikk motsatt for gjestene fra Oslos østligste østkant. Ikke bare lå de nederst på tabellen, de hadde attpåtil ikke tatt et eneste poeng hittil i år. Skulle de(t) første komme i kveld?

I tillegg til meg var det kanskje rundt tjue andre som så kampen, deriblant Eivind som hadde tuslet opp bakken hjemmefra, og Robert som var der i offisielt ærend som dommerveileder. Det vi fikk se var at hjemmelaget raskt levde opp til favorittstempelet, og før det var spilt ni minutter sto det 1-0, og i det trettende minutt kom også 2-0.

Forholdene for foto var mildt sagt utfordrende. Ikke bare kranglet autofokusen på det ene kameraet mitt litt, i tillegg var det rimelig dårlig lys. Det ble derfor mye prat på sidelinja, og før jeg visste ordet av det var det pause og det sto fortsatt 2-0.

Kiosken på stadion hadde stengt etter G15-kampen, men Robert viste seg å være dagens breddesnadder-helt, og tryllet fram en pose med noen hjemmebakte kanelboller! Mange bonuspoeng til svensken!

Andre omgang startet, og før det var spilt ett minutt gikk først en av lysmastene i svart, og så fire til, og så den siste også. I stummende mørke var forvirringen total en liten stund, før det til stor jubel fra de frammøtte kom tilbake lysmast etter lysmast. Den siste kom riktignok ikke på igjen, men 83% lys får være nok i åttendedivisjon.

Hjemmelaget hadde tydeligvis brukt den korte pausen på å bestemme seg for å avgjøre dette, for de festet etter hvilen grepet om kampen enda mer enn i første omgang. Igjen tok det rundt ni minutter før vi fikk en scoring, men denne gangen tok det bare halvanna minutt før det neste målet kom og det sto 4-0.

Tross det kjølige høstværet var det innimellom høy temperatur blant spillerne, og etter rundt en times spill fikk vi en liten tildragelse hvor en av Ellingsruds spillere hevdet å ha blitt slått. Det hele endte med et gult kort i hver retning, og litt dårlig humør.

I det stoppeklokka mi viste 68:30 kom 5-0, og etter en ganske håpløs retur fra gjestenes keeper kom også 6-0 i det 74. minutt.

Tross hjemmelagets store dominans på scoringsblokka var det ikke total enveiskjøring ute på banen. De gulkledde fra Groruddalen slet bare med å gjøre sine muligheter om til scoringer, men etter vel 76 minutters spill lyktes de endelig med å redusere til 6-1. Kjepphøyt ropte en av dem (Sannsynligvis han som ga assisten) at det var bare å spille ballen til ham, så ga han assist.

Like før det var 10 minutter igjen av kampen fikk Oppsal 4 et frispark fra litt distanse. Dette passerte på mystisk vis forbi alt og alle og endte opp i nettet til 7-1.

Vel fem minutter senere kom så de blåkledde på nytt i angrep og et fantastisk skudd fra spiss vinkel endte i nettet. Muligens årets mål på Trasop, og vi var nå ikke stort mer enn fem tilskuere tilstede som bivånet det.

Like etter skjedde det et eller annet som virkelig fikk spillerne til å fly i lufta. Jeg så ikke selve hendelsen, men en Ellingsrud-spiller lå strak ut på kunstgresset, og det stimlet sammen både spillere og aktører fra støtteapparatet hos begge lag rundt ham. Dommeren klarte etterhvert å få roet gemyttene så kampen kunne fortsette, og etter et par minutters overtid blåste dommeren av så Oppsals spillere og fans kunne juble for at med en kamp mindre spilt enn serieleder Haugerud var de fortsatt bare to poeng bak.

Jeg sa farvel til Robert (Eivind hadde sviktet oss like etter pause) og satte kursen hjemover, fornøyd med å ha fått sett en kamp denne helga også.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Andebu - Stokke 2 (2-3)

Det tynnes stadig ut i mulighetene for å se breddefotball denne høsten, men enkelte divisjoner pågår fortsatt. Denne onsdagskvelden hadde jeg sett meg ut en kamp i Vestfold, så etter et bedre måltid satte jeg kursen sørvestover på E18. Etter å ha tatt noen svingete småveier som Google meldte hadde «lik ankomst» parkerte jeg etterhvert utenfor H.glass arena hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp mellom Andebu og Stokke 2.

Stadionet var overraskende stort, og hadde attpåtil en liten tribune. Da jeg tok denne i øyensyn så jeg at ryggene på en del av setene var prydet med personnavn, jeg antar noen som har bidratt økonomisk. Blant navnene fant jeg både Jürgen Klopp og Sir Alex Ferguson, men jeg velger å tro at her har noen andre opptrådt på deres vegne.

Like før avspark dukket Kjetil opp og ble meget overrasket over å finne meg på hans hjemmebane, men da hadde vi selskap av hverandre under kampen. Vi fikk se hjemmelaget, som har slitt tungt denne høsten etter å ha hatt en ganske god vårsesong, komme ganske bra i gang, og etter fem minutter så en av rødtrøyene at Stokke-keeperen sto litt langt ute og fyrte avgårde et skudd fra langt hold. Ballen passerte utagbart over målvakten, og dalte helt perfekt inn i målet til 1-0. Stor jubel hos storparten av de nærmere førti frammøtte!

Ikke lenge etter kom vertskapet til en helt absurd sjansebonanza. Hvordan det hele endte uten at ledelsen ble doblet var helt uforståelig, men det gjorde det altså. Ikke lenge etter fikk også Andebu sendt avgårde et skudd som traff tverrliggeren, men flere scoringer fikk de altså ikke. Det kom etterhvert også seilende noen regnbyger som ble ganske ufyselige, så til slutt kapitulerte jeg og tuslet i bilen og hentet regnjakken samt en paraply Kjetil kunne låne.

Etter at jeg hentet regnjakke og paraply kom det selvsagt ikke noe særlig mer regn, men derimot kom det en ny scoring. Gjestene fikk et hjørnespark i det 37. minutt, og mitt postulat om at det ofte kan lønne seg å klarere fikk nok et empirisk bevis på sin side. Ballen ble aldri klarert, og etter mye om og men endte den i nettet bak Andebus keeper til 1-1.

De grønnkledde fra Stokke hadde nå tatt mer eller mindre over, og kom også til en ny enorm sjanse rett før pause, men da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 1-1. Jeg hadde til min store glede sett at det var kiosk på arenaen, så jeg trakk dit for å skaffe meg en vaffel. Isolert sett var den nok ganske ordinær, men jeg deler ut massive plusspoeng for at den var så nystekt at den ennå var varm.

Mens jeg i første omgang hadde sirkulert rundt banen holdt jeg meg stasjonær i et hjørne etter hvilen, og herfra fikk jeg se gjestene komme ut i hundre, og før det var spilt fem minutter hadde de gått opp i 1-2. Skulle høstens første poeng likevel glippe for hjemmelaget?

De rødkledde kjempet videre, men den forløsende scoringen lot lenge vente på seg. Like før halvtimen var spilt skjedde det likevel, i det som kanskje var en av kampens beste prestasjoner. 2-2, og vi var like langt.

Bare noen få minutter senere fikk så de rødkledde et hjørnespark hvor han som la inn trodde han hadde sikra laget ledelse, men skuffet måtte innse at ballen hadde endt på feil side av nettet.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at det ville bli ett poeng til hvert lag da en av Stokke-spillerne igjen klarte å overliste hjemmelagets keeper. 2-3, og alt tydet på at Andebu ville stå med 0 poeng i høstsluttspillserien også etter denne kampen. Tross lang overtid og høyt engasjement, slik ble det. Skuffete andebusokninger (Iflg kryssordboka heter det det) måtte innse at det ikke gikk denne gangen heller, mens gjestene kunne feire tre nye poeng.

Jeg takket Kjetil for selskapet, tuslet til bilen og tok av meg regnjakka (da begynte det å regne igjen), og satte kursen hjemover med flere fotballfri dager i siktet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Stovner - Fagerborg 2-4

Siden jeg hadde hatt min søster med famillie på middagsbesøk lot det seg ikke gjøre å ta noen lang utflukt, så derfor svingte jeg da jeg kom tilbake etter å ha kjørt og levert henne på Gardermoen av på Haugenstua, og parkerte ved Rommensletta kunstgress. Etter å ha ventet litt her dukket etterhvert lagene opp, og jeg gikk ut, klar for å se fjerdedivisjonskampen mellom Stovner og Fagerborg.

Jeg hadde før jeg forlot bilen kikket litt på lagoppstillingene, og oppdaget plutselig to velkjente etternavn på en spiller hos bortelaget. Hjemås Fagermo. Dette måtte da være sønnen til den gamle Stålkameratene-legenden Frode Fagermo (Også kjent fra AaFK, Farmen, Spjelkavik og AaFK Fortuna)? En kjapp tweet ga meg bekreftelsen jeg trengte for å gjøre kampen langt mer interessant enn den egentlig var, og jeg fant også ut at den tidligere toppspilleren Petter Belsvik hadde en sønn i aksjon på Fagerborg.

Da kampen kom i gang så jeg raskt at de to var sønner av sine fedre. Begge hadde trekk som gjorde at enhver tvil som måtte finnes om farskapene kunne feies vekk. Begge spilte i Fagerborgs forsvarsrekke, og begge fikk tidlig nok å gjøre da Stovner kom kjapt ut av startblokkene. Jeg vet ikke om jeg skal hevde at det var forsvarets innsats som gjorde det, men noen mål fikk vi knapt tjue frammøtte ikke se.

Det tok faktisk over tre kvarter før vi fikk en scoring. Vi hadde akkurat gått inn i overtiden da noe skjedde i feltet foran Stovners mål. Dommeren blåste og pekte på straffemerket, og han som tok straffen gjorde ingen feil. 0-1, og jeg tenkte når sant skal sies at om det ikke var en ufortjent ledelse, så var det nok en litt heldig ledelse.

Kampen hadde blitt innledet med en skade, og det hadde også vært noen fler stopp i spillet, så det ble lagt til en hel del tid. Dette utnyttet hjemmelaget til å nærmest umiddelbart balansere regnskapet. De for anledningen sortkledde stormet i angrep, og vips sto det 1-1.

Tross mye overtid sto 1-1 seg til pause, og jeg så litt skeptisk på klokka da lagene gikk mot garderoben. Som på de fleste anlegg i Oslo slår flomlysene på Rommensletta seg av presis 2215, og dersom man nå skulle ha en lang pause kunne det fort bli knapt med tid.

Klokka 2123 ble andre omgang blåst i gang, og jeg pustet lettet ut. Det burde gå uproblematisk å bli ferdig med kampen før mørket meldte sin ankomst, om ikke noe ekstraordinært skjedde. Det eneste ekstraordinære som skjedde innledningsvis i omgangen var den tabben som fant sted i Stovners forsvar før gjestene igjen tok ledelsen i det femtiende minutt.

Stovner fikk nå en forferdelig periode. Fagerborg styrte det meste som skjedde, og 8 minutter etter forrige mål ble et nydelig innlegg stusset videre og i mål til 1-3. For å gjøre vondt verre kom så 1-4 bare to minutter etter dette. Stovners spillere var nå rasende på dommertrioen fordi de mente det burde vært offside, men sant å si kan de bare takke seg selv. Man må spille til dommeren blåser, ikke slutte å spille fordi man mener han burde blåst!

Vertskapet klarte etterhvert å kjempe seg inn i kampen igjen, og de siste 15-20 minuttene hadde bortelaget sin fulle hyre med å avverge scoringer. Nærmest en redusering kom vi nok da et hjørnespark ble forsøkt ekspedert i mål ved hjelp av et brassespark. Treffpunktet ble dessverre for upresist, og det ble ikke noe av den spektakulære scoringen jeg håpet å få fanget på video.

Ikke lenge etter lyktes SSK endelig, og med såvidt over ti minutter igjen av ordinær tid sto det nå 2-4. Med stadig hetere hoder i den kalde høstlufta ble det likevel ikke flere mål, så da dommeren endelig avsluttet kampen sto det fortsatt 2-4. Spillere og dommere takket hverandre for kampen, og selv tok jeg den korte turen hjem for å prøve å få varmen i meg igjen.

Fere bilder fra kampen kan du se på Google Photos

Strømsgodset - Tromsø 1-2

Etter å ha forlatt Nordkisa havnet jeg i en grusom kø på E6 fra Gardermoen til Oslo, men i hovedstaden løste denne seg heldigvis opp. En god del senere enn opprinnelig planlagt svingte jeg opp ved Bygdøylokket og plukket opp Marita (Takk til henne for flere av bildene i denne bloggposten, forresten), og sammen fortsatte vi mot Drammen. Vi hadde heldigvis beregnet god tid, så en drøy halvtime før kampstart svingte vi inn ved Marienlyst stadion, og fant etterhvert også fram til inngangen til bortefeltet, så nå var alt klart for eliteseriekampen mellom Strømsgodset og Tromsø.

Etter hvert dukket også de som hadde varmet opp til kamp på pub opp, og det var bare å begynne å flagge og synge. Da kampen ble blåst i gang ble det futtet av litt pyro, mens flaggingen og syngingen fortsatte med full kraft.

«Gutan» startet ganske bra, men da hjemmelaget kom litt mer med i kampen uten at vi hadde fått noen scoring ble jeg litt bekymret. Flaggingen hadde også fått seg et lite skudd for baugen ved at Jørgen tidlig i kampen hadde flagget ihjel flaggstanga til det store Forza Tromsø-flagget, men jeg rykket ut og foretok en nødreparasjon som gjorde at synginga fortsatt ble akkompagnert av flagging.

Etter drøyt ti minutter ble min frykt virkelighet. Strømsgodset tok ledelsen, og syngingen og flaggingen stilnet i noen sekunder. På tribuneplass kom vi heldigvis raskt tilbake, mens spillerne ute på banen nå lot til å henge litt i tauene. Heldigvis ble vertskapets sjanser enten reddet, eller så var de litt for upresise, så stormen ble ridd av, mens vi sang og flagget!

Like før halvtimen var spilt kom så endelig det vi hadde ventet på. Hadde vi ikke sunget og flagget før, så gjorde vi det når August Mikkelsen vartet opp med et raid og en avslutning bare August Mikkelsen kan varte opp med. 1-1, og jeg stormet ned trappa med flagget i handa mens vi sang og jublet!

August Mikkelsen er kåret til dagens BB🔴⚪️

Den heldige vinneren av et gavekort i TIL-shoppen ble Tor Erik Svendsen.

Vi kontaker deg🥰#TIL pic.twitter.com/vUvG27N9Ri

— TIL (@TromsoIL) October 9, 2022

En dekorert Leif

1-1 sto seg til pause, og etter et lite kvarter pause fra flagginga og synginga braket det igjen løs både ute på kunstgresset («Gamle gress», du liksom!) og oppe på tribunene. Vi flagget og sang så mye at det etterhvert tårnet seg opp noen for drammenserne ganske urovekkende skyer over Konnerud, men lenge så det likevel ut til at kampen kanskje skulle ende med et uavgjort resultat.

Dette ville dog ikke Eric Kitolano ha noe av, og plutselig hadde han overrumplet hele Godset-forsvaret og plassert ballen i mål. Nå tok det helt av på den nordøstlige tribuna på Marienlyst. Skulle vi virkelig klare å hale inn årets første borteseier? Nå ble det ikke bare sunget og flagget, det ble også vist fram bare overkropper!

Sluttminuttene ble ikke overraskende fulle av nerver, men vi sang og flagget for fullt, og da dommeren etter drøyt tre minutters overtid endelig blåste av var det tid for feiring! Tre poeng på bortebane!

Jeg hadde egentlig avtalt å ta med Arne tilbake til hovedstaden, men han bestemte seg for å gjøre Drammen utrygg, så i stedet ble Simen og Marita mine eneste passasjerer østover gjennom høstferietrafikken. Tross kø de første kilometerne av turen var stemninga mer enn god i subaruen, og vi kom etterhvert trygt i hus, og jeg kunne få i meg et deilig kveldsmåltid.