Inter - Sampdoria 3-0

Etter dagens første kamp tråklet jeg meg tvers gjennom byen, og stakk innom Carrefour og kjøpte litt å tygge på og litt å drikke på hotellrommet før jeg tok turen ut i Milano-kvelden. Denne gang var ikke reisa så lang, men t-banen desto fullere. Det ble fullere og fullere, men endelig kom vi fram til endeholdeplassen, San Siro stade, hvor det var klart for kamp mellom Inter og Sampdoria.

Det var denne kampen som var selve grunnen til at jeg hadde dratt til Milano, og mye av grunnen var at det nylig var vedtatt at det ikoniske stadionet skal erstattes med et nytt på nabotomta, så selv om det nok er mange år til rivingen starter var det greit å ha besøket her unnagjort.

Jeg passerte gjennom et veritabelt folkehav rundt streetfood-vognene som var plassert foran stadion, og kom meg endelig til riktig inngang. Etter å ha vist fram at posen min bare innehold en jakke, og at billetten min var utstedt til han det var bilde av i passet mitt var jeg inne på stadionområdet, og det er ingen tvil om at dette var et imponerende byggverk. Jeg fant riktig tårn, og kom utslitt til topps etter å ha vekslet mellom å ta runder på rampa og noen etasjer i trappa i midten.

Etter å ha funnet riktig plass var det bare å vente på avspark, og jeg var virkelig spent på hvor folksomt det kom til å bli i kveld. Da kampstart nærmet seg var det ikke så langt unna fullsatt, men jeg merket snart at det var noe unormalt i kveld. Da kampen ble satt i gang ble alle bannerne i nordkurven plukket ned, og ultrasene sang ikke, men satt(!) ganske rolig og applauderte når det var noe å applaudere.

Jeg hadde (nær sagt som vanlig) fått i meg for lite væske i løpet av dagen, men etter å ha sett hvor utrolig dårlig mange håndterte konseptet plassbilletter fant jeg ut at det var tryggest å holde meg på plassen min så jeg slapp å krangle når jeg kom tilbake. Heldigvis dukket det opp en ambulerende drikkepusher, og jeg fikk i meg en flaske iste (som langtfra var iskald). Ikke lenge etterpå kom det en stor kontrovers da det i en situasjon plutselig ble markert offside. Inters spillere var med god grunn rasende, da det var et innkast som innledet det hele.

Om det var frustrasjonen fra den gale offsiden som slo ut i økt intensitet vet jeg ikke, men de blåsvarte tok nå mer eller mindre helt over, og like etter at klokka passerte tjue spilte minutter kom 1-0-scoringen på et hjørnespark.

Jeg fant like etter dette ut at grunnen til den begrensede opptredenen på ultrasfeltet var at en mangeårig leder i miljøet hadde blitt angrepet og skutt hjemme, og hadde omkommet av skadene. Det var derfor ingen flagging heller etter scoringen, mens de tilreisende fikk råde grunnen alene fra sitt felt oppunder taket i motsatt ende av stadion.

Jeg så for meg at det kom til å stå 1-0 når lagene gikk til pause, men plutselig kom det et lynangrep fra hjemmelaget. Til min store overraskelse holdt assistentdommeren flagget nede, og dermed sto det 2-0 med 43:25 på klokka. Denne stillinga sto seg til pause, så det var ganske god stemning, kan man vel si.

I pausen merket jeg at det begynte å tømmes for folk på ultrasfeltet, og utover i omgangen ble det større og større områder som var folketomme som en slags siste hilsen til den avdøde lederen. I takt med at feltet i svingen tømtes dukket mange av de som hadde hatt plass der opp på langsida, og etterhvert var det et salig kaos rundt meg, med folk overalt. Dette var nok en medvirkende årsak til at alt før 3-0 kom i det 73. minutt var det familier som hadde forlatt stadion.

I sluttminuttene så jeg at lederne for «walk out»-aksjonen slet voldsomt med å overbevise de siste langs kanten av feltet om å reise seg og gå, men det kan ikke ha vært mer enn max 20 igjen da dommeren etter fem minutter overtid blåste av og nerazzurri hadde tatt tre nye poeng.

Tilbaketuren til hotellet gikk nesten helt greit. Jeg sto og hang litt for å få dekorert stadion med et lite Forza Tromsø-klistremerke, og fikk også se noen 1. FC Magdeburg-fans som risikerte liv og lemmer for å gjøre det samme med sine klistremerker. Da jeg kom ned var det fortsatt masse folk utafor, men køen ned til t-banen var helt overkommelig. De hadde et smart system her som bare slapp inn 450 personer på stasjonen for hvert tog som skulle gå, og jeg slapp gjennom telleporten til det tredje toget etter jeg hadde stilt meg i kø. Da jeg skulle skifte til trikk det siste stykket til hotellet forsvant derimot flyten jeg hadde hatt så langt, og jeg måtte vente langt og lenger enn langt før det omsider kom en skranglete sporvogn som tok meg med tilbake til senga.