Malvik - Tiller 2 (2-2)

Etter to år med avlysninger var det endelig klart for NM for janitsjarkorps i Trondheim igjen, og sammen med mine to korps og haugevis av andre glade musikanter hadde jeg tatt turen til bartebyen for å skape vakker musikk. Etter å ha spilt i fjerdedivisjon med Oslo Postorkester hoppet jeg i bilen og satte kursen mot Malvik hvor det skulle være serieåpning i femtedivisjon. Jeg passerte Malviks vante hjemmebane og fortsatte mot Sveberg, hvor jeg svingte opp til Abrahallen og parkerte akkurat i tide til å komme meg inn i hallen før avspark i oppgjøret mellom Malvik og Tiller 2.

Til min store skuffelse hadde dommeren ingen mynt, så det ble intet myntkast før kampen ble satt i gang. Det ble derimot trukket hvem som skulle få starte, og til min store forundring valgte vinneren å bytte side på banen. At man vil utnytte vind- eller solforhold til sin fordel ved å gjøre et sånt bytte utendørs kan jeg forstå, men i en kamp som spilles inne i en hall fremsto dette helt uforståelig.

Det tok kun få strakser før hjemmelaget kom til sin første kvalifiserte mulighet, og i en livlig innledning på kampen var det de rødkledde fra Malvik som fremsto et lite hakk kvassere. Tiller-reservene var likevel på ingen måte hektet av, tvert imot kjempet de seg mer og mer inn i kampen.

Dette utkrystalliserte seg etter 34 minutter i en scoring, og det var blåtrøyene fra Trondheims sørkant som kunne juble for målet etter et fint angrep på sin høyreside. Målscorer, ble jeg fortalt på twitter, var Petter Solbakken, bror av den noe mer kjente Ola.

Bare drøyt fire minutter senere var det på venstresiden det skjedde, og denne gangen var det et langskudd som overlistet keeperen til et Malvik-lag som nå begynte å vise enkelte tegn på frustrasjon. 0-2 sto seg til pause, og jeg satte kursen mot inngangspartiet for en høyst påkrevd inspeksjon av sanitærforholdene i hallen. Jeg fant samtidig ut at til min store skuffelse var det ikke noe kiosktilbud tross at det på forhånd var meldt på facebook at noe bakst ville være å få kjøpt. Jeg tuslet derfor ut i bilen og hentet meg en vaniljecola før lagene igjen inntok kunstgresset.

Tiller 2 virket etter hvilen å ha ganske god kontroll på det som skjedde, men Emil og Tore som jeg satt sammen med mye av kampen var skjønt enige med meg at neste scoring enten ville avgjøre kampen eller sette den i full fyr.

I det 78. minutt skjedde så nøyaktig det jeg forventet. Det kom en scoring, og flesteparten av de knapt hundre frammøtte brøt ut i jubel. Hjemmelaget hadde redusert, og øynet nå muligheten for et poeng som bare få strakser tidligere så veldig langt unna ut.

Med nye krefter som følge av reduseringen satte nå malvikingene inn et voldsomt press, mens Tiller 2 lot til å prøve å bruke så mye tid som mulig. Dette er ofte en risikabel taktikk, men da vi var kommet noen minutter ut i overtiden kunne det se ut som om den var i ferd med å bære frukter. I det blåtrøyene nok var i ferd med å se for seg en pangstart på sesongen spratt ballen i armen på en av spillerne i feltet. Alle med Malvik-hjerte ropte etter straffe, og dommeren var etter noen sekunders betenkningstid enig.

Straffeskytteren holdt hodet kaldt, og etter at dommeren hadde skrittet opp hvor det skulle skytes fra (Tross at det var permanent markering på kunstgresset!) ble straffesparket konvertert til scoring etter fire og et halvt minutts overtid.

Da kampen igjen ble satt i gang ble det bare spilt noen sekunder, og mens Tillers spillere stimet mot dommeren for å diskutere noe (Sannsynligvis handsen som ga straffe) kunne Malviks spillere og supportere juble nærmest som om de hadde vunnet serien.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.