Dal - Gjerdrum G19 1-8

I nøden spiste fanden fluer, og nød lærer naken kvinne å spinne. Jeg er verken fanden eller en naken kvinne, men breddefotball-nøden førte meg uansett denne søndagen til Dal idrettspark lengst sør i Eidsvoll kommune, hvor det var duket for G19-kamp. Dal har ikke noe seniorlag, så dette var uansett et stadion jeg ikke ville fått groundhoppet på «normal» måte, så det gjorde det på en måte noe mer spiselig for meg å krysse av et nytt stadion (nr 356) med en aldersbestemt kamp.

Ved ankomst ble jeg møtt av kampverter som informerte om smitteverntiltakene, og registrerte navn og telefonnummer i fall det skulle bli behov for smittesporing. Etter å være registrert slapp jeg inn på det flotte stadionområdet og kunne tusle rundt til hovedtribuna og sette meg og sniklytte til praten blant de andre som satt der (Da jeg ankom i hovedsak bortelagsforeldre).

Dommeren ankom stadion ganske presis klokka tre, så etter en kjapp runde steinsakspapir mellom lagkapteinene ble kampen blåst i gang noen minutter forsinket. Det tok ikke mer enn knapt fire og et halvt minutt før første scoring kom, og gjestene tok ledelsen etter litt tvilsomt keeperarbeid.

Etter fire nye minutter fant dog Gjerdrum-keeperen ut at han ikke ville være noe dårligere (eller bedre) enn sin kollega i motsatt ende, og det sto 1-1. Det må her sies at etter dette syntes jeg begge keepere gjorde en svært god jobb, tross at det for hjemmelagets mann ble mange turer i nettet for å hente ut ballen.

Det skulle nemlig vise seg at nå rundt 1-1-scoringen var hjemmelagets beste periode i kampen. Etter 14 minutter og 25 sekunder kom 1-2 etter et flott angrep av gultrøyene, og etter dette så bortelaget seg aldri tilbake.

Hjemmelaget holdt dog mer eller mindre følge spillemessig gjennom 1-3 og fram til 1-4, men da hadde de klart å få en utvisning mot seg, og det så veldig tungt ut å skulle få noe annet enn en øvelse i skadebegrensning ut av kampen.

1-5 kom omlag ti minutter før pause, men litt før pause kom det en plot twist. En av Gjerdrums forsvarsspillere fikk for andre gang gult kort for å rive ned en blåkledd mann på vei forbi ham med ballen, og det var dermed ti mann på hvert av lagene da dommeren blåste for pause og jeg kunne gå og nyte en krone-is.

Tross at oddsene ble noe jevnet ut like før hvilen, så var det bortelaget som fortsatte å dominere ute på kunstgresset under hopptårnet. 1-6 kom etter noen minutters spill, og 1-7 med en kanonkule like før timen var spilt.

De neste tjue minuttene av kampen skjedde det lite å skrive hjem om. Gjestene var veldig fornøyd med sin komfortable ledelse, mens hjemmelaget lot til å ha resignert. Heldigvis kviknet kampen til litt igjen de siste ti minuttene, og vi fikk nok en scoring 8 minutter før full tid, etter at keeper ga retur etter en god redning, og denne ble ekspedert i mål.

Tross mitt håp om 2-8 så vi fikk en symmetrisk kamp med 1-4 i hver omgang, så ble det ikke flere scoringer. Kampen endte dermed 1-8, noe som nok ødela statistikken til jenta på tribunen som før avspark kunne fortelle venninnene at Dal alltid vant når hun var og så på, og at det stygge tapet i forrige kamp kom da hun ikke var tilstede.

Flere bilder fra kampen kan du se på flickr.

Klässbol - Åmotfors 2-0

Etter dagens første kamp rånet jeg litt rundt i traktene rundt Arvika for å få varmen i meg og tok en visitt på en matbutikk, før jeg kjørte til den lille tekstilfabrikkbygda Klässbol. Her lokaliserte jeg fotballbanen før jeg cruiset ned til småbåthavna og nøt matpakken min og slappet av litt før kampen. Tilbake på stadion fikk jeg med meg slutten på en G8-kamp på syverbanen ved siden av stadion før det skulle brake løs for de voksne.

Noe av det første jeg la merke til da jeg kom var at en grill ble trillet fram og fyrt opp, så jeg angret nesten at jeg hadde spist lunsj. Mens jeg satt og ventet på kampen ble jeg avslørt som norsktalende av to smågutter, noe de tilsynelatende syntes var utrolig festlig.

I dagens forrige kamp etablerte hjemmelaget kjapt et grep om det som skjedde på banen. Noe slikt grep følte jeg ikke at noen av lagene her tok, og det første kvarteret virket det helt åpent hva som skulle skje videre. Helt åpent hva som skulle skje var det dog ikke da en av de svarthvites forsvarsspillere handset i eget felt. Straffespark, og 1-0.

Knapt ti minutter etter målet fikk vi så litt dramatikk i motsatt ende av banen. Klässbol-keeperen foretok en redning der han tydeligvis landet på en uheldig måte, så han ble liggende og vri seg i smerter mens han fortsatt holdt rundt ballen. Etter en sjekk fra treneren var det klart at han måtte ut, og det virket ikke som om man hadde noen dedikert reservekeeper på plass, så den skadde måtte vrenge av seg trøya og hanskene, så han som overtok kunne kle dem på seg.

Hjemmelaget ble etter å ha tatt ledelsen kanskje hakket mer førende enn de hadde vært innledningsvis, og bare en god redning fra Åmotfors' keeper i overtiden gjorde at det fortsatt sto 1-0 da det ble pause, og jeg kunne gå og teste de nygrilla hamburgerne. Absolutt godkjent breddesnadder, dette!

Ut fra start i andre omgang fortsatte hjemmelaget å dominere kampen, men det varte fortsatt en stund før de noenogtjue frammøtte (samt de enorme mengdene knott som svermet rundt hodet mitt) fikk se flere mål. 

Et lite kvarter før slutt endte ballen riktig nok i mål igjen, men denne gangen ble det avvinket for offside, noe jeg fra min relativt dårlige posisjon bak kortlinja mistenker at var riktig. Det tok dog bare et minutt eller to før ballen nok en gang var i nettet, og denne gangen kunne ingen ta fra hjemmelaget scoringen. 2-0.

Tross flere forsøk fra begge lag ble det ikke flere scoringer, og karene fra jern-, papir- og ammunisjons-småbyen Åmotfors måtte slukøret innse at de nok hadde tapt denne kampen. (I motsetning til sist jeg så dem, da de vant stort)

Flere bilder fra kampen kan du se på Flickr.

Jössefors - Värmskog 2 (1-1)

Ganske nøyaktig et halvt år etter forrige fullblods breddekamp klarte jeg ikke mer. Siden Värmland var merket pandemi-gult satte jeg kursen østover grytidlig på morran, la inn et stopp for panting av tomgods og oppfylling av oppfylt gods i Töcksfors, før jeg svingte av fra E18 og tok sikte på Jössefors, en gammel treindustribygd som nå er blitt en forstad til Arvika. Svingte inn foran banen en drøy halvtime før avspark, og fikk se hjemmelaget i full oppvarming.

Jeg tuslet inn på stadion, og slo av en hyggelig prat med dagens dommer, Lars Zetterström, som etter eget utsagn er Sveriges eldste aktive fotballdommer, med 77 år og omlag 3200 kamper under beltet. Imponerende!

Etter hvert dukket også gjestene fra Värmskogs andrelag opp, og da klokka bikket 11 kunne kampen blåses i gang, etter at flere fra bortelaget hadde tatt seg en liten svipptur bort i skogkanten.

Det var hjemmelaget som kom best i gang, uten at de helt store sjansene strømmet på. Den kanskje aller største sjansen i første omgang var det noe ufortjent gjestene som kom til, da Jössefors-keeperen tok et frispark ute ved sidelinja, bommet totalt og la ballen rett til en motspiller som dermed kom alene mot tomt mål, og klarte å avslutte utenfor!

Det kom tidvis svært kraftige vindkuler over banen, men merkelig nok lot det ikke til å påvirke spillet så veldig, og etter 41 minutters spill klaffet plutselig alt for bortelaget. 0-1, og flesteparten av de omlag 25 tilskuerne måtte vantro se gjestene juble for ledelse.

Ledelsen sto seg til pause, og selv om det etter hvilen muligens var litt mindre dominans fra hjemmelaget, så føltes det veldig veldig fortjent da utligningen kom litt etter kvarteret av omgangen.

Videre utover i kampen følte jeg at nivået på det som ble prestert bare sank og sank, sannsynligvis som en følge av at folk ble mer og mer slitne. Det dukket opp en og annen målsjanse, men lite å skrive hjem om, og tross den klare hjemmedominansen i første omgang, så føltes egentlig 1-1 greit da dommeren blåste av kampen, og jeg kunne hoppe i bilen for å varme meg litt før neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Flickr.

Bærum - Egersund 1-1

Med fare for å bli beskyldt for å ha blitt Egersund-supporter satte jeg turen vestover til Sandvika, for å se laget fra «Okka by» spille for andre kamp på rad. Vertskap var Bærum SK, som jeg tidligere kun hadde besøkt som bortesupporter for seks år siden, så det var definitivt på tide med et nytt besøk på Kadettangen.

Ved ankomst møtte jeg en Egersund-supporter og hans Trysil- og Brann-støttende kompis. Sistnevnte viste seg å være aktiv banehopper, så vi utvekslet Futbology-brukernavn og la hverandre til der før kampen startet.

Fra avspark tok gjestene straks tak i kampen, og gjentatte ganger kom rogalendingene til store sjanser. Scoringene lot dog vente på seg, faktisk måtte de vente helt til det 38. minutt før den kom, og da etter at en av hjemmelagets forsvarsspillere hadde gjort en feil som medførte straffespark. 0-1.

Etter hvilen var det tydelig at hjemmelaget hadde bestemt seg for at de skulle ikke tabe uten å by på motstand, og de var klart friskest de første minuttene ut fra start. Hardt arbeid belønnes, sies det, og etter seks minutters spill i andre omgang var det nettopp det som skjedde. Et hjørnespark ble hamret i mål av Markus Kaasa, og det sto 1-1.

Etter dette kom gjestene mer inn i kampen igjen, men lenge var det fortsatt hjemmelaget som kom til de største sjansene. Aller størst var kanskje en corner «alle» trodde ble skrudd rett i mål, men som endte hårfint utenfor. Et friskt pust i Bærums-laget var dagens debutant, Frederic Storødegård (som jeg første gang la merke til i denne kampen), som med høy toppfart til stadighet laget uro i de bakre rekker hos bortelaget.

E.I.K. satte inn en voldsom sluttspurt, og kom til et par enorme sjanser på tampen av kampen, og de ble ikke noe mindre av at en bæring fikk sitt andre gule kort og måtte se overtidsminuttene fra utenfor banen.

Etter omlag fire minutter hørte endelig dommeren på en fortvilet bærums-supporter Massimo sine mange bønner om å blåse av, og det endte med ett poeng til hvert lag, noe hjemmelaget nok skal være mest fornøyde med etter den dominansen Egersund viste før pause.

KFUM - Tromsø 1-1

Hadde ikke forventa å få sett noen kamp denne uka, men tilfeldigvis slang jeg innom KFUMs hjemmeside mandag formiddag og oppdaget at det nå var åpent billettsalg. Løp og kjøp, tenkte jeg, og fyrte i gang vipps.

Tirsdag ettermiddag gikk så kursen til Ekeberg, hvor jeg møtte et par medsammensvorne, og vi tok plass på ståfeltet lengst bort fra hjemmesupporterne. For anledningen stilte vi alle i «sivil», siden det strengt tatt ikke var lov med bortesupportere.

Kampen startet litt tungt for Gutan, og jeg var alt noe bekymret da det etter knapt ti minutters spill kom en grusom tabbe i forsvaret, som gjorde det enkelt for vertskapet å gå opp i 1-0.

Dessverre virket det ikke som om dette var det sparket de for anledningen sortkledde trengte i ræva for å skjerpe seg, og resten av omgangen handlet det aller meste om hjemmelaget. At det fortsatt bare sto 1-0 da dommeren blåste til pause var nesten mirakuløst!

Vi i bortekontingenten var skjønt enige om at noe måtte gjøres, og det var tydeligvis også trener Helstrup, for da andre omgang ble blåst i gang var Sakarias Opsahl byttet inn. Dette var virkelig en genistrek. I løpet av noen få minutter av andre omgang hadde han bidratt mer enn hele laget virket å ha gjort gjennom første omgang, og etter 52 minutter kunne vi forsiktig juble for utligning etter et hjørnespark. Hvem som scorte, spør du? Sakarias Opsahl!

Resten av omgangen var TIL langt mer med enn de hadde vært i første omgang, uten at jeg vil gå så langt som til å friskmelde lagets spill. Begge lag fikk noen muligheter til å avgjøre det hele, men da dommeren blåste av etter fire minutters overtid var det fortsatt 1-1, og det var bare å sette kursen hjemover, mens scoringene i kampene som startet en halvtime senere enn vår (Som hadde avspark 1730 grunnet labre flomlys på KFUM Arena) tikket inn og gjorde at ett poeng faktisk ga økt luke på tabelltoppen!

Egersund - Asker 4-0

Etter en hotellnatt uten nevneverdige hendelser tanket jeg opp Subaruen og satte kursen vestover ut av Kristiansand. Målet var Egersund, og etter noen mil med E39 svingte jeg i Flekkefjord av og tok den såkalte Nordsjøveien det siste stykket. Spektakulære greier, selv for en blasert nordlending! Vel framme i Egersund ble jeg møtt av noen vanvittige regnbyger, men det stilnet heldigvis såpass at jeg turte å karre meg bort til klubbhuset og låne doet, før jeg ble krysset av på oppmøtelista og kunne ta plass på tribuna (Som til alt hell var under tak).

Oppdaget plutselig at AD2 var mer eller mindre sambygding av meg, så da hadde jeg iallfall noe ut over fotballen å rapportere om, men først fikk jeg bivåne begge lags oppvarming.

Da dommeren blåste i gang kampen var det hjemmelaget som kom best i gang, men noe mål ble det ikke. Det jeg og de omlag to hundre andre frammøtte derimot fikk se, foruten en massiv sjansebonanza for de gulkledde rogalendingene var en stakkars fotograf som slet mer med refleksvesten han var tildelt enn stakkars Mario Balotelli i sin tid gjorde med sin vest. Topp underholdning!

Ute på banen tror jeg ikke Asker kom til mer enn én god sjanse i hele omgangen (den var til gjengjeld VELDIG god, og det var iallfall ikke Egersund-forsvarets skyld at det ikke ble mål), mens E.I.K. måtte være godt oppe på tosifret på statistikken.

Like etter klokka bikket 40 spilte minutter kom så beviset på at jeg befant meg i bibelbeltet. En av hjemmelagets spillere klarte endelig å overliste gjestenes forsvar, og både Halleluja-rop og ønsker om  velsignelser fra Gud strømmet fra tribunen i retning målscoreren. Et meget fortjent mål, og det føltes nok veldig godt da de fem minutter senere kunne gå i garderoben med 1-0 på tavla.

Etter pause kom Asker langt bedre i gang enn de hadde gjort i første omgang, men noen scoringer ble det ikke. Regnet som stort sett hadde holdt seg borte før hvilen kom tilbake med tilnærmet full styrke, så etterhvert så det ganske utrivelig ut ute på den flotte gressmatta. Begge lag ble nok noe hemmet av forholdene, men de to forsvarsspillerne som omtrent gikk i duell om samme ball så Alfred Scriven kunne fått en kjempemulighet alene med keeper kan nok ikke skylde på annet enn egen manglende kommunikasjon for at det nesten gikk galt.

I det andre omgang var halvspilt kom så kampens neste scoring, og noe mot spillets gang så langt i omgangen, så var det hjemmefansen som igjen kunne rope Halleluja! I det tette regnværet var det første som skjedde etter scoringen at han som scora ble bytta ut, noe som garantert føltes som en belønning med de forholdene som var da.

Ti minutter før slutt gjorde begge lag flere bytter, og speaker kom etter en lang pause med en remse med navn så var så lang at han måtte puste lettet ut da han endelig var ferdig. Askers spillere fortsatte å prøve å få et mål for å skape nytt liv i kampen, men i det åttifjerde minutt fikk de en kalddusj (som ikke kom fra regnværet) da hjemmelaget nok en gang sendte ballen i nettet bak Askers keeper, noe som fikk en av de fremmøtte til å utbryte «Du e' så go' at du kan komma på Norge Rundt!»

Asker fortsatte å prøve seg, for om ikke annet å få et trøstemål med seg den lange veien hjem, men det de derimot fikk var ytterligere et baklengsmål tre-fire minutter på overtid. Kampen endte dermed 4-0, og jeg kunne sette kursen gjennom fantastisk natur i Sirdal, Setesdal og indre Telemark til jeg endelig var hjemme i Oslo ganske presis seks og en halv time etter kampen ble blåst av.

Flere bilder fra kampen kan du se på Flickr.

Fløy - Levanger 1-0

Endelig ei ordentlig banehoppingshelg igjen! Lørdag morgen smurte jeg meg en matpakke, fylte kjølebagen med vaniljecola og satte kursen sørøstover mot Sørlandets hovedstad Kristiansand. Fikk etter en udramatisk kjøretur sjekket inn på hotellet jeg hadde booket meg inn på for en natt (Tross at jeg hadde klart å booke på feil måte for å betale med voucheren jeg hadde til gode), og satte deretter kursen ut mot Flekkerøya, hvor det skulle være andredivisjonskamp.

Før kampen dro jeg og møtte min gamle barneskole- og førstegangstjenestekamerat Stig Cato, som hadde bosatt seg på akkurat denne øya, og fikk servert en bedre lunsj. Tid til en rundtur på øya ble det også, før vi dro til stadion og hilste på noen av klubbens veteraner.

Da kampstart nærmet seg dukket også banehopperne Anders og Stig André opp, og sammen slo vi oss ned like foran hjemmelagets supportergruppe, Rægestimen. Etter noen svært livlige åpningsminutter ute på banen roet ting seg litt ned, og resten av første omgang så var det nettopp de nevnte supporterne som leverte best på stadion. Det er definitivt mange ssupportergrupper på langt høyere sportslig nivå enn det disse er som kunne ha lært ett og annet om synging på Flekkerøya!

Pause, og fortsatt 0-0. Jeg vurderte gjestene til å ha vært ørlite kvassere ute på kunstgresset, og tuslet bort til kioskbua og kjøpte en helt fremragende god vaffel. 8,7/10!

Da andre omgang kom i gang valgte jeg å starte med å fotografere litt fra kortsidene, og fikk herfra se  nye sjanser begge veier, men virkelig livlig ble det ikke før like før timen var spilt. Fløys nr 10 som nettopp var byttet inn foretok en vært akrobatisk manøver i feltet, og ballen satt i mål. Til de blåkleddes store frustrasjon viftet AD med flagget, og målet ble annullert, noe jeg fikk høre etterpå at kommentator hos Direktesport mente var feil.

Begge lag kom etter dette til noen store sjanser, men vi på banehopperfeltet på tribuna hadde egentlig slått oss til ro med at dette kom til å ende målløst da ballen i det 90. minutt på nytt endte i Levanger-feltet. Igjen fikk vi se litt akrobatikk fra hjemmelagets tier, og igjen endte ballen i mål. Denne gangen ble ikke trønderne reddet av noe flagg, og vi fikk enorme gledesscener både ute på banen og på tribuna.

Tross en corner hvor Levanger sendte opp keeperen klarte sørlendingene å ri av overtida, og spillere og supportere kunne sammen feire tre nye poeng etter at gjestenes målmann først hadde vært bortom tribuna for å krangle/yppe til bråk med noen av supporterne han mente å ha noe uoppgjort med.

Et svært hyggelig besøk på det blide sørland, som du kan se flere bilder fra på flickr.