Siden nervene mine ikke var i stand til å sette seg ned foran TV-en og se Glimt-TIL (Min oppsummering av den kampen kom gjennom fire tweets underveis i kampen: 🤢 – 🤮 – 😱 – 💩) tok jeg heller turen til Ekeberg for å se litt åttendedivisjon på den kunstgressbanen jeg fortsatt ikke hadde besøkt der. Kom fram i god tid og ble sittende i bilen og høre ferdig 1800-kampene fra Eliteserien på radio, før jeg gikk bort til banen og hilste på dommeren og noen av spillerne.
I åttendedivisjon er det ikke så mange som har bortedrakter, så siden begge lagene har hvite trøyer ble gjestene nødt å spille med overtrekksvester. Disse kom så vidt jeg kunne se fra et av Bækkelagets jentelag, som hadde trening på feltet fram til like før kampen. Andre kuriositeter på utstyrsfronten var en som kunne melde at han ikke hadde funnet leggebeskytterne, så han spilte med noen pappskiver nedi strømpene!
Hjemmelaget var kvassest ut fra start, men i høstmørket ble presisjonen for dårlig. For dårlig var det heldigvis for dem også i motsatt ende, der Bislett etter 12-13 minutter satte en corner i stanga.
I det 19. minutt fikk så St. Olavskameratene straffespark. Etter 19 minutter og 15 sekunder sto det dermed 1-0.
Før det var spilt tre minutter hadde gjestene utlignet, og man var like langt. Litt under ti minutter før pause kom så et massivt duggfall som gjorde telelinsa mi mer eller mindre ubrukelig. Om jeg pusset av glasset tok det ikke mer enn et minutt eller to før det var helt grått igjen.
Etter 41 minutter gjennomførte BFK2 så kampens absolutt fineste angrep. At dette ble kronet med scoring var helt på sin plass!
Nok en gang skulle det vise seg at en ledelse holdt i under tre minutter. Hjemmelaget fikk frispark litt ute, og dette traff perfekt på et hode som stusset ballen videre i mål. 2-2 til pause.
Begge lag hadde svært variert språkbagrunn blant sine spillere, og det ble stadig vekslet gloser på diverse språk. En som i irritasjon over en avgjørelse utbrøt «Dommer, fucking hell» ble belønnet med gult kort, men det var også ymse andre ting å høre på kunstgresset.
I andre omgang var nok gjestene det beste laget, men de lyktes ikke i å få noen scoring. Hjemmelaget var innimellom framme og yppet seg, men det meste skjedde foran deres keeper, og et par ganger var det noen cornere det var helt utrolig at ikke endte med scoring. En av Bislett-spillerne prøvde seg også på noe som fort kunne gitt gult kort.
Den aller største sjansen kom kanskje på overtid, men nok en gang endte det uten at ballen gikk i mål, og dermed endte kampen 2-2.
Etter formiddagens nesten-bomtur hoppa jeg på en buss i retning Daugavgriva, en bydel ytterst mot Rigabukta rett sør for elvemunningen til elva Daugava (Dvina (Двина) hvis du foretrekker russisk, Düna om tysk er språket for deg). Her hoppet jeg av i nærheten av ruinene etter det svenske 1600-tallsfortet her, bare for å finne ut at dette lå inne på et avsperret område, så det ble nok en bomtur. Tok så buss tilbake til Bolderaja på fastlandet, og inntok der en aldri så liten calzone på ei pizzasjappe hvor både rekepizza og en uspesifisert sjømatpizza var på menyen mens jeg ventet på at det skulle bli tid for kamp.
En drøy halvtime før kampstart ankom jeg stadion, etter å ha tatt bussen tilbake til Daugavgriva og svippet innom en butikk mellom busstoppet og stadioninngangen hvor de solgte paraplyer. Denne avstikkeren skulle vise seg å være et meget smart trekk.
Det hadde regna en god del, så tribuna var klissvåt. Selv hadde jeg vært forutseende nok til å haie med meg litt tørkepapir fra do på pizzasjappa, mens jeg så andre drive med forskjellige andre tiltak for å gjøre setene mulig å sitte på. En fyr prøvde å tørke vekk vannet med paraplyen sin, mens en med fotballforbundjakke og tykk notisbok (dommerveileder, I guess), ofret en bunke med dokumenter han hadde liggende inni notisboka og satt på dem.
Etter innmarsj til flott musikk kom kampen i gang, og noe av det første som skjedde var at en noe animert fyr klarte å hisse på seg vaktene da han løp fram for å sparke tilbake en ball som kom mot ham. Han flyttet seg etter dette vekk fra der vaktene sto, og etter å ha klart å smugrøyke nesten en hel sigarett før det ble oppdaget at han røkte på tribuna forlot han stadion mens han skjelte ut en eller annen pr telefon.
Det å forlate stadion var det nok flere som gjerne skulle gjort, for det regnet etter hvert irriterende mye, men man drar da ikke fra kamp før den er ferdig, gjør man vel? Ute på banen var det hjemmelaget som førte an, noe jeg var så dum at jeg etter tjuefem minutter påpekte i en tweet, hvorpå gjestene scoret på corner to minutter senere.
Bare drøyt to minutter senere kom så et angrep fra bortelaget som skar som en varm kniv gjennom smør, og dermed sto det 0-2, etter at hjemmelaget fram til da hadde vært klart best.
Tross dårlig stemning i Alberts-forsvaret klarte man å mobilisere litt, og jammen kom ikke 1-2 på en corner like etter. Tre mål på under 5 minutter gjorde at det gikk an å tenke på andre ting enn regnet, som også føltes å lette litt.
Lettelsen i regnet ble dog kortvarig. Inn mot pause regnet det mer og mer, og vi fikk se noen innkast som bar veldig preg av en såpeglatt ball. Flere scoringer ble det ikke før hvilen, og søkkvåte spillere rømte inn i garderoben mens vi i publikum ikke kunne gjøre annet enn å fortsette å bli våte.
Han med fotballforbundsjakken var rutinert nok til å hente en ny bunke papirer å sitte på i pausen, mens jeg selv nok var den eneste som ble sittende på tribuna hele pausen, utelukkende fordi jeg ville unngå at stolsetet ble vått igjen.
Utover i andre omgang prøvde hjemmelaget febrilsk å utligne, men gjestene virket å ha rimelig god kontroll, fram til det var under ti minutter igjen av kampen. I det 84. minutt foretok en av de hvitkledde en totalt hodeløs takling, og fikk rødt kort. Kunne dette være det som gjorde at hjemmelaget fikk noe ut av kampen?
Hjemmelagets press ble absolutt ikke mindre av dette, og i tillegg så ble det sånn at alt som skjedde i motstanders sekstenmeter ble usannsynlig vondt. det ble hylt og det ble brølt, men dommeren lot seg ikke lure, og noen straffespark ble det ikke.
Rett før klokka bikket 90 spilte minutter gikk det så som det ofte gjør når et lag jager utligning, det kom en kontring imot. De to som stormet fram gjorde ingen feil, og det sto 1-3. Tross forsøk på å late som om man kunne hente dette inn tror jeg ingen egentlig trodde på det, og kampen endte uten flere scoringer.
Søkkvåt hoppet jeg på en buss tilbake til sentrum av Riga, og konkluderte med at uten paraplykjøpet hadde jeg nok vært tusen ganger våtere. Tilbake på hotellrommet havnet alle klærne rett på gulvvarmen på badet for å bli så tørre som mulig! (Gammelt triks fra en gang jeg dro til Tromsø på regnværskamp uten å ha med meg noe klesskift)
Vent litt, sier du kanskje når du ser tittelen her, Marius pleier da ikke å groundhoppe G16-kamper? Vel, ekstraordinære situasjoner gir ekstraordinære tiltak, så til slutt i bloggposten skal dere få høre hvorfor det ble sånn i dag.
Jeg forlot hotellet kjempetidlig i dag, og tenkte at når jeg kom til banen der jeg hadde planlagt å se dagens første kamp, RTU stadions, så kunne jeg se meg litt rundt i nabolaget der. Etter ankomst innså jeg raskt at her var det ikke stort å se, så jeg tusla bort til tribuna på stadion og satte meg, og innså at her kunne jeg få en oppvarmingskamp med noe aldersbestemt.
Kampen var mellom Riga FC (som hadde klubbnavnet på ryggen på de grå trøyene sine), og et lag i grønt, som jeg etter litt leting på lff.lv fant ut var FS Metta. I tillegg fant jeg ut at det var snakk om A-sluttspillet i elite-klassen for G16-lag. Nivået var med andre ord slettes ikke så verst.
Gjennom hele første omgang var gjestene det klart beste laget, men som det ofte sies: Det er lov å ha god keeper. God keeper hadde Riga FC til gangs, og han vartet opp med en rekke kanonredninger, som holdt laget inne i kampen. Uten ham kunne det fort vært både to og tre baklengs for de grå før pause, men lagene gikk altså i garderoben med 0-0 på blokka.
Stadion var for så vidt fint, men jeg innså at her ville en kveldskamp bydd på enda mer utfordrende lysforhold enn selv Rustad sitt stadion. I tillegg var det søkkvått da jeg kom, enten som følge av en regnbyge jeg ikke hadde sett, eller mer trolig etter den tåka jeg opplevde kvelden før litt lenger opp.
I pausen kom det såvidt noen regndråper, og jeg innså at jeg hadde klart å legge igjen paraplyen på hotellrommet. Heldigvis ble det ikke mer regn enn at det var til å leve med, og jeg var fortsatt optimist da andre omgang startet.
Etter knapt ti minutter fikk hjemmelaget et frispark ute på kanten, og dette havnet etter noe som nok må kunne betegnes som en aldri så liten keepertabbe i mål.
Dette var nok noe mot spillets gang fram til nå, men det ga de grønnkledde et spark bak, og bare noen få minutter senere utlignet de.
Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, men jeg følte fortsatt at gjestene hadde et lite overtak, men det var ikke i nærheten av like synlig som det hadde vært før hvilen. Mot slutten av kampen syntes jeg også det ble synlig at hjemmelaget ikke var så verst fornøyde med 1-1 slik kampen hadde vært, og det endte da også med ett poeng til hvert av lagene.
Jeg tuslet så på Narvesen-kiosken rett utenfor gjerdet for å kjøpe meg en hotdog, og da jeg kom tilbake til stadion forventet jeg å se spillerne til kampen jeg egentlig hadde tenkt å se i oppvarming, eller i det minste på vei inn i garderoben. Det eneste jeg så var guttespillerne på vei hjem, og jeg begynte for alvor å få en dårlig følelse. Etter litt intens leting på lff.lv igjen så jeg at enten har jeg blingsa hele veien, eller så var kampen flytta. Det var iallfall ikke otra liga-kamp her før i morgen, så jeg bet i det sure eplet og registrerte G16-kampen, før jeg tok bussen ut til Daugavgriva for en ny kamp.
Ny kveld i Riga, ny kamp, ny bane. Som i går satte jeg kursen over elva mot Arkadija-parken, men denne gang var det ikke hovedstadionet jeg skulle til, men kunstgresset like ved. Her skulle laget med det herlige navnet Caramba Riga ta imot Tente, et lag med et for meg noe mer intetsigende navn. Kampen var som den jeg så onsdag i Otra liga, og jeg ble underveis gjort kjent med at dette ikke lenger er nivå tre i Latvia, men nivå fire, da man har satt den gamle reservelagsligaen 1B inn som nytt nivå tre fra og med i år.
Ved ankomst ble jeg litt bekymret, for det var ikke så veldig mye som tydet på at det nærmet seg kamp. Et jentelag drev akkurat og avsluttet en treningsøkt, mens noen karer drev og lekte seg litt med ball på andre banehalvdelen. En kikk inn på fotballforbundets nettsider viste at gjestene ennå ikke hadde registrert noen tropp, og jeg begynte dermed å få bange anelser. Plutselig kom en gubbe ut og ropte noe til de som lekte seg med ball, og de ryddet sammen og gikk inn, og nå ble jeg for alvor bekymret for om jeg skulle gå glipp av kamp denne fredagskvelden.
Heldigvis dukket det plutselig opp noen som begynte å sette ut hjørneflagg og rydde vekk overflødige mål, noe som alltid er et godt tegn, og før jeg visste ordet av det var det to lag i oppvarming! Dommerne dukket også opp, og virket etter hvert veldig utålmodige (Jeg mistenkte at de kanskje ikke hadde fått med seg at avspark var 2120 og ikke 2115), men kampen kom ikke i gang før den skulle. Rett etter avspark strømmet det også på med publikum, så totalt var vi ca 7 som så kampen.
Det vi fikk se var et hjemmelag som gikk hardt ut fra startblokkene, men etter at de ikke lyktes i å score de første fem minuttene kom gjestene mer inn i spillet. Det var likevel de sortkledde som kom til de største sjansene første tjue minuttene, og etter 22:15 kom det en velfortjent scoring.
Rundt fem minutter senere fikk hjemmelaget straffespark, og dette ble hamret rett i mål av samme mann (tror jeg) som alt hadde scoret ett. Dette fant jeg senere ut at var Oļegs Semjonovs, som i 2016 spilte én kamp for Bjerkreim i sjettedivisjon i Rogaland!
Når han da bare sekunder etter at spillet var satt igang igjen fikk nok en scoring var hattricket komplett på svært kort tid, og det så virkelig ut til å skulle bli en tung kveld for gjestene.
Etter 37 minutter kom så 4-0 på corner.
5-0 kom etter 43:35, mens i det klokka passerte 45 minutter fikk også gjestene en scoring, og det sto dermed 5-1 til pause.
Etter en relativt kort pause (Noe som passet meg utmerket, da jeg hadde litt stramt skjema for å rekke første tog etter kampen) tok det ikke mer enn rundt fem minutter før hjemmelaget gikk opp i 6-1, og etter rundt 57 minutters spill sto det 7-1.
Det hadde etter hvert blitt så disig på banen at fotoforholdene i det vekslende lyset (minst to av lyskasterne drev og slo seg på og av etter eget forgodtbefinnende) var meget utfordrende, og etter hvert måtte jeg helt gi opp telelinsa. Jeg fikk likevel filmet med det andre kameraet at gjestene fikk frispark som ble hamret i mål via tverrliggeren!
Etter 68 minutter kom en ny scoring, denne helt ut av det blå da en laaaaaaang lobb gikk inn helt ute ved stolpen. Et par minutter senere kom så 9-2 på corner.
En av tilskuerne trodde nok at nå var det avgjort, for han forlot ialfall banen, noe som gjorde at han gikk glipp av nok en frisparkperle fra bortelaget!
I sluttminuttene ble det god plass på banen, da ingen av lagene hadde innbyttere med seg denne kvelden, og minst et par mann hadde haltet av banen med skade. Om jeg ikke talte veldig feil i tåka, så fullførte hjemmelaget kampen med 9 mann på banen, mens gjestene hadde 10. Det var likevel hjemmelaget som var nærmest å få kampens trettende scoring, men oppgjøret endte 9-3.
Etter at jeg for lenge siden hadde lagt en plan for hva jeg skulle se på denne Riga-turen oppdaget jeg like før avreise at planen måtte legges om. Torsdag kveld var det duket for cup-semifinale og byderby, der laget på andreplass i serien tok i mot serielederen for å avgjøre hvem av dem som skulle få spille cupfinale. Jeg hoppa derfor igjen på et tog etter at dagens dont var over, men denne gangen gikk jeg av igjen på første stasjon, etter å ha krysset elven Daugava. Fra stasjonen var det en kort spasertur gjennom en nydelig park før jeg kom til Arkadija stadion hvor kampen skulle spilles.
Jeg var alt for tidlig ute, så jeg ble stående og henge og observere de andre som var tidlig ute, fram til vi litt under en time før kampstart slapp inn på stadionområdet. Jeg så meg litt rundt, før jeg lokaliserte grillteltet. Jeg klarte aldri helt å finne ut hva de solgte her, så jeg nøyde meg med en brus og gikk bort for å finne meg en plass på tribuna.
Foruten den assymetrisk plasserte hovedtribuna hvor det vel var oppimot tusen plasser, så var det ei ørlita stillastribune i hver ende av banen for de syngende supporterne, og på hver av disse var det en liten «klack» som tok plass for å støtte sine resepktive lag. Ut fra start var det hjemmefansen som kunne juble mest, da det bare tok fire minutter før en corner satt i kassa.
Bortesupporterne hadde et imponerende volum fra sine trommer, mens hjemmesupporten satsa mer på rytme og driv. To av de tre med trommer der leverte i ypperste klasse på denne fronten, men tredjemann prøvde å kombinere (den opplagt selvutnevnte) jobben som capo med tromming, noe som gjorde at ingen av delene ble spesielt bra. Desto mer kudos til de to som holdt koken tross nærmest sabotasje fra eget hold.
Hjemmelaget spilte ganske forsiktig uten å komme til så veldig mange sjanser, mens gjestene utover i omgangen hadde ganske mye ball. Det var nok derfor et hardt slag for de argentinastripete da det siste som skjedde før pause var en glitrende kontring som endte med 2-0.
Etter pause tok det drøyt ti minutter før vi fikk en ny scoring, og igjen var det hjemmelaget som kunne juble etter en corner.
Dette fikk virkelig fart i hjemmesupporterne, som plutselig tryllet fram både bluss og blårøyk, og virkelig skapte derbystemning.
Også ute på banen begynte det etter hvert å merkes at det var snakk om et byderby. Til tider haglet de gule kortene, og jeg satt etter hvert bare og ventet på at vi skulle få et rødt kort.
Da klokka passerte 65 minutter sa jeg til meg selv at hvis Riga FC skulle få noe ut av dette, så måtte de score i løpet av fem minutter. Det tok 15 før scoringen kom, og med bare ti minutter igjen av kampen ble det ikke flere scoringer, tross store sjanser til begge lag i sluttminuttene.
Da dommeren blåste av kampen kunne ikke bortelaget gjøre annet enn å tusle bort og takke supporterne for støtten, mens glade RFS-ere kunne feire sammen med sine supportere i motsatt ende av banen.
Jeg manøvrerte meg raskt tilbake til toget gjennom parken, og klarte til slutt også å finne rett spor for toget tilbake til Riga sentralstasjon.
Endelig en liten utenlandstur igjen, og denne gangen var jeg tilbake i Riga i Latvia. Sist jeg var her trodde jeg ikke jeg skulle få sett noe som helst, men ble tipset om en kamp i siste liten. Denne gangen var jeg bedre forberedt, og har en lang liste med muligheter foran meg. Første kamp ut var «otra liga»-oppgjøret mellom Albatroz SC og FK Salaspils (Som etter logoene å dømme ikke er det samme som Salaspils FC).
Grunnen til at jeg befant meg i Riga var jobb, men etter at dagens plikter var avsluttet tuslet jeg over til jernbanen og åt noe kjøttkakeaktig før jeg entret toget til Olaine, kommunesenteret i kommunen med samme navn sør for Riga. Togturen gikk svært smertefritt, og vel framme gikk det like greit å finne veien til stadion fem minutters gåtur unna.
Det jeg fant var en flott kunstgressmatte omgitt av en smal friidrettsløpebane, og med en flott liten tribune ved siden av. Begge lag var i oppvarming, men da det gjensto ett minutt til kampen skulle starte var det fortsatt bare én person på tribuna: meg. Rett før avspark kom det litt flere, og i mesteparten av første omgang var vi nok rundt ti tilskuere.
Lenge bar det vi fikk se ute på banen kraftig preg av at lagene følte hverandre på tennene. Hjemmelaget hadde nok noe mer ballbesittelse, mens det lille som minnet om sjanser var det gjestene som sto for. Vi måtte faktisk vente til like etter at første omgang var halvspilt før vi fikk det første hjørnesparket!
Dette hjørnesparket skulle vise seg å være med på å avgjøre kampen. Hjemmelaget trodde de hadde reddet på strek, men dommeren avgjorde at ballen hadde vært inne, og til de sortkleddes store fortvilelse sto det 0-1.
Ti minutter senere kom 0-2, en stilling som sto seg helt til pause. I høstkulda rømte dommerne inn i garderoben, men begge lag valgte å bli ute på banen og ta pausepraten der. Selv benyttet jeg anledningen til å gjøre noe Molde-politiet ville betegnet som hærverk.
De første førti minuttene av andre omgang bød på noe av det minst minneverdige av fotballopplevelser jeg har hatt. Gjestene var godt fornøyd med å lede, og tok ingen sjanser, mens gjestene til stadighet prøvde seg på ting som dersom de hadde latt seg gjennomføre ville ført til proffkontrakter på langt høyere nivå enn latvisk tredjedivisjon!
En av de største tekniske prestasjonene sto Salaspils' nr 10 for da han på imponerende vis beholdt ballen gjennom en lang rekke utfordringer fra motspillere, han ble felt, og klarte likevel å beholde ballen, og så avsluttet han hele rekka på en ikke fullt så imponerende måte med å drible seg selv ut over sidelinja. Vi syv som på dette tidspunkt fortsatt satt på tribuna humret godt!
I det jeg trodde de gulkledde skulle klare å ri inn seieren kom det et angrep fra hjemmelaget som aldri tok slutt. Ballen gikk fra spiller til spiller uten at noen turte å avslutte, men da avslutningen endelig kom, så ble det jammen mål, og nytt liv i kampen!
Litt inn i overtiden fikk vi så et trippelsammenstøt i feltet, hvor to Salaspils-spillere og en fra Albatroz lå igjen og vred seg i smerte. De to fra bortelaget kom seg raskt på beina, men sistemann lå lenge nede og fikk behandling. Til slutt tok dommeren ballen, pælmet den høyt opp i lufta og blåste av kampen. Ukonvensjonell men fornuftig avslutning på kampen.
Mens Salaspils tok seiersbilde ute på banen ble den skadde til slutt fulgt av matta, og jeg spaserte tilbake til togstasjonen og tok siste tog tilbake til Riga sentralstasjon.
Etter oppvarmingskampen på Ellingsrud hoppa jeg i bilen, havna i en grusom kø mellom Valle og Bryn, men kom fram til Askim i god tid for dagens andre kamp. Bak Korsgård skole fant jeg en nydelig gressmatte, og her skulle Korsgård IF spille sin siste hjemmekamp noensinne. På motsatt banehalvdel sto Skiptvet, som etter fjorårets nedrykk har slitt grusomt også i nederste divisjon i Østfoldsfotballen.
Da kampen startet var det omlag 75 personer tilstede, og det kom sigende noen fler etter hvert, så jeg lot tvilen komme tiltalte til gode og registrerte 100 publikummere i groundhopperappen. De fremmøtte fikk se gjestene komme mest aggressivt ut av startblokkene, men det var hjemmelaget som kom til de første anstendige sjansene.
Det varte og det rakk før vi fikk noe særlig til underholdning på banen. (Jada, Nils Henrik Smith) Begge lag slet med å skape de store farlighetene, og i mangel av moro på gresset fikk vi høre en del morsomme replikkvekslinger. Høydepunktet var kanskje da hjemmelagets trener ga en spiller beskjed om å gå lenger opp i banen, hvorpå en av Skiptvet-stopperne ropte «Ja, send ham hit. Jeg vil ha ham her.», på en måte som mer enn antydet at han mente han ville ha full kontroll på vedkommende om de befant seg på samme sted.
Da de fleste forventet at det ville stå 0-0 til pause kom plutselig 0-1 litt ut av det blå. Hjemmelagets spillere ville ha offside på målscorer, men jeg hørte flere godt plasserte hjemmefans diskutere dette i pausen og de var skjønt enige i at det nok ikke var offside. VAR, som enkelte av tilskuerne ropte etter, ville altså ikke hjulpet dem her.
I pausen testet jeg kiosken, og tross et litt labert utvalg i drikke ble jeg både mett og utørst.
Da spillet kom i gang igjen tok det under tre minutter før ballen satt i nettet igjen, og denne gangen var det hjemmelaget som kunne juble. 1-1 og like langt.
De grønnkledde kom nå til flere store sjanser, men scoring ble det ikke, og typisk nok kom da 1-2 etter en times spill.
Seks minutter senere la så en av Skiptvet-spillerne et relativt enkelt tilbakespill mot keeper, som på mystisk vis klarte å feilvurdere totalt og måtte se ballen trille i mål bak seg. 2-2.
Spillet bølget nå fram og tilbake, og etter en Korsgård-corner fikk gjestene en kontring som det var helt mirakuløst at ikke endte med scoring. Scoringen kom derimot på en ny kontring i det 76. minutt, og bortelaget var igjen i ledelsen med 2-3.
Drøyt fem minutter før full tid kom så også 2-4 etter en meget sterk prestasjon av gjestenes nr 10, og dermed var alt håp om en hyggelig avskjed med Korsgård stadion for hjemmelagets karer forbi. Skiptvet kontrollerte inn seieren, og etter kampslutt kunne ikke Korsgård-spillerne gjøre annet enn å takke supporterne for støtten.
PS: Jeg har i år sett masse ulike dyr på mine ferder rundt om i breddefotball-Norge, men på vei hjem fra Askim passerte jeg en innhegning hvor det gikk to KAMELER og beitet. Jeg ble så forfjamset at jeg glemte å ta bilde!
Startet lørdagen med en visitt på en kjent bane i nabolaget. På Ellingsrud skulle det være «derby» mellom de to fjerdedivisjonsklubbene som har banen som hjemmebane, Christiania BK og Wam-Kam.
Da jeg kom til stadion var tribuna smekkfull, men det var bare fordi Wam-Kam brukte den til å ta peptalken før kamp, og da spillerne hadde gått ned for å varme opp var det bare dommerveilereden, @slettenn og jeg som satt klare til kampstart.
CBK kom best i gang i høstvarmen, men noen scoringer ble det ikke. Den første nettkjenninga var det derimot Wam-Kam som fikk, da et angrep endte med at ballen gikk i mål. Til lagets enorme frustrasjon hadde dommer da alt blåst frispark til dem, og scoringen ble dermed annullert til fordel for et frispark som endte med ingenting.
Var det ille å bli snytt for scoring, så var det neppe bedre da CBK tok ledelsen bare minutter senere, rett før halvtimen var spilt.
Fra vondt til verre: Minuttet senere fikk en Wam-Kam spiller et strengt gult kort for en hands på kloss hold. Han hadde tidligere i kampen alt fått et gult kort, og dermed måtte han forlate banen.
Ti minutter før pause kom så i meget rask rekkefølge 2-0 og 3-0, og kombinert med en strøm av dommeravgjørelser de orange følte entydig gikk mot dem ble etter hvert frustrasjonen svært stor. En viss trøst var det da at 3-1 kom et par minutter før pause.
I pausen prøvde Wam-Kams trener forgjeves å få formidlet noen synspunkter til dommerne, som på sin side brukte hele hvilen til å diskutere et eller annet seg imellom.
Om reduseringen før pause hadde gitt Waldemars menn håp om å få noe ut av kampen, så ble dette raskt slukket av CBK. Knapt ti minutter ut i andre omgang kom 4-1, og herfra og inn var det egentlig aldri spørsmål om noe annet enn hvor stor seieren skulle bli.
I det 64. minutt kom 5-1, og nå hadde visst sinnet hos Wam-Kam-treneren lagt seg, selv om han fortsatt var fortvilet over dommeren. Jeg fikk beskjed om at han måtte få beskjed dersom jeg skulle fotografere i hans retning, så han kunne få trukket inn magen.
På vei dit fikk jeg oppdatering om at det var kommet enda et mål, så kampen endte altså 8-1. Det var nok ingen tvil om at det beste laget vant, men samtidig har jeg stor forståelse for Wam-Kams frustrasjon over dommerne.
Etter et styremøte fredag ettermiddag hoppa jeg på T-banen i retning Mortensrud. På Bogerud hoppet jeg av, og tuslet ned bakken til Rustadfeltet. Her var det da jeg kom ikke så mange å se, men iflg fotball.no skulle det snart være niendedivisjonskamp her mellom Rustads og Vestlis andrelag.
Mens jeg ventet på at lagene skulle dukke opp merket jeg meg at banen kun hadde flomlys på den ene siden, og jeg var veldig spent på hvor mye effekt de ville få når de ble slått på. Like etter lagene hadde kommet og begynt å flytte målene som sto på banen vekk, kom lysene på, og jeg ble etter at oppvarmingen var ferig imponert over hvor bra det faktisk var. Hadde det faktisk vært lys på motsatt side også hadde dette vært en av de absolutt bedre banene lysmessig, men slik det var nå var det til å leve med, og ikke mer enn det.
Kampen kom i gang helt presis, og noe av det første som skjedde var at man innså at ballene som var lett fram ikke holdt mål. Man fant etter hvert en ball som var brukbar, og en mann ble sendt med et par av de andre til garderoben for å prøve å pumpe luft i dem.
Kampens første scoring kom like før det var spilt 17 minutter, etter meget rufsete spill i gjestenes forsvar. Fire minutter senere kom så 2-0, denne gangen på en corner.
Drøyt ti minutter før pause fikk så Vestli et frispark rett utenfor sekstenmeterstreken, og da dette gikk rett i mål fikk keeper klar beskjed fra lagkameratene sine at dette var hans hjørne! 2-1.
Fem minutter før pause kom så 2-2, og mens jeg hadde gått litt oppi bakken vest for banen for å få noen oversiktsbilder før dommeren blåste kom jammen 2-3 også!
Hadde en hyggelig prat med kveldens dommer i pausen, før han blåste i gang igjen kampen. Det hadde i første omgang blitt påpekt på twitter at det virket som om bortelaget hadde sin toppscorer i mål, og jeg oppdaget at nå til andre omgang var det en av midtstopperne fra første omgang som hadde overtatt den orange trøya.
Hjemmelaget prøvde seg så på en liten frekkas ved å forsøke å overliste keeper med første spark på ballen, men det ble litt for upresist, men like før det var spilt tjue minutter av andre omgang kunne de juble i noen korte sekunder. Ballen havnet i mål etter et frispark, men dommeren mente det hadde inntruffet en straffbar offside, og gjestene ledet fortsatt.
Ikke lenge etter fikk Rustad en corner som etter en del kaos i feltet endte opp i mål, og denne gangen ble utligningen stående.
Så, mens jeg var distrahert av en fest som pågikk i en av rekkehusleilighetene ved banen kom 3-4. Etter dette ble det siste kvarteret av kampen småparodisk. Begge lag virket som om de hadde meldt seg på i VM i feil innkast og VM i hands, mens Vestli som ledet også hadde aksjer i VM i drøying av tid. Dommeren tok dette til følge, og det ble lagt til over seks minutter, hvor Rustad fikk flere gode sjanser til igjen å utligne, og en av Vestlispillerne fikk sitt andre gule kort og måtte forlate banen. Likevel, kampen endte 3-4.
Jeg satte kursen i rask gange mot nærmeste busstopp for å komme meg hjem, og hadde det ikke ble lagt til så mye hadde jeg akkurat rukket første buss, men nå måtte jeg i stedet sitte og tvinne tommeltotter til neste nummer 79 kom forbi.
Hadde egentlig tenkt meg til Østfold denne onsdagskvelden, men oppdaget plutselig at det var muligheter for å få tatt en av mine manglende baner i Oslo. Ved Østensjøvannets vestbredd skulle det være sjettedivisjonskamp mellom Abildsø og Høvik. Jeg dro dermed hjem og laget meg middag etter jobb, og tok deretter igjen 79-bussen sørover.
Etter en god halvtimes busstur kom jeg fram til Abildsø, og fikk der sett slutten av oldboys-7er-kampen Abildsø - Ski. Gjestene hadde Glenn Arne Hansen, som jeg tidligere i år så spille ordinær seniorfotball, i mål, og det var tidvis høy temperatur. Høy temperatur var det derimot ikke rundt banen, jeg gjorde tabben å sette meg på steinkanten rundt kunstgresset, og holdt på å få både blærekatarr og det som er verre er umiddelbart.
Etter et kjapt sceneskifte var det så klart for a-lagskamp. Jeg syntes Abildsø kom best i gang, men typisk nok var det da gjestene som tok ledelsen etter litt over 6 minutters spill.
Etter scoringen mistet vertskapet litt momentum, men rett etter klokka hadde passert tjue minutters spill kom det et regelrett kremangrep. Tiki-taka-tendensene fungerte optimalt, og det sto plutselig 1-1.
I det 35. minutt var det gjestenes tur til å imponere. Et innlegg ble utsatt for litt akrobatikk foran mål, og vips så sto det 1-2. Et par minutter før pause kom også 1-3, og jeg begynte nå å mistenke at kampen kunne være avgjort.
Etter en kort pause tok det drøyt sju minutter før en corner gjorde at det sto 1-4, og nå sa jeg til @paabortebane og @vikinghopper2 som også var på kamp at nå var det nok avgjort. Jeg har tatt feil før, og kommer sikkert til å gjøre det flere ganger, så også denne gangen. Bare to minutter senere kom 2-4, og hjemmelaget øynet nok nå nytt håp, men lenge klarte Høvik å holde unna. Faktisk var det de blåhvite som først fikk ballen i mål igjen, men hjemmelagets håp om poeng ble holdt i live av dommer som så at scoringen var resultat av en kjempeoffside.
Et halvt minutt før full tid kom så 3-4, og nå kokte det på dass! Abildsø mobiliserte til en skikkelig sluttspurt, men det holdt nok ikke. Da dommeren blåste hadde det ikke blitt scoret flere mål, og mens jeg kunne ta bussen tilbake til Groruddalen ble alle poengene med bæringene hjem.
Etter 41 minutter gjennomførte BFK2 så kampens absolutt fineste angrep. At dette ble kronet med scoring var helt på sin plass!
