Mett og fornøyd etter et bedre måltid hjemme satte jeg kursen mot Romerikes hovedstad, hvor det var duket for eliteseriekamp. Inntok først en pub i sentrum, før vi kom oss videre ut til stadion.
Foto: Skjermskudd Eurosport
Jeg sjekket her inn i Groundhopper-appen, og fikk gratulasjon for min 75. Tromsø-kamp!
Det var grusomt varmt på tribuna, så jeg fant ut at for å spare krefter var det bare å legge seg der det var mest skygge, før det skulle flagges på innmarsj.
Da kampen kom i gang var det oppløftende å se at TIL hadde ballen klart mest, og styrte det meste som skjedde, bortsette fra foran motstanders mål. Der var det grusomt tannløst, og etter et kvarter fikk LSK et par-tre cornere, hvorav den siste endte med mål.
Ikke lenge etter kom også 2-0, og jeg begynte så smått å angre på at jeg ikke hadde blitt liggende nedi skyggeland. Ved å sette meg på rad 2 slapp jeg iallfall å se på elendigheta.
2-0 sto seg til pause, og vi fikk hentet litt nye krefter i tunnellen under tribuna, mens Gutan klargjorde et par bytter. Trond slo av en prat med politiet, uten at de denne gangen heller skjønte at de hadde med en svært farlig figur å gjøre, som burde legges i jern umiddelbart.
TIL var kanskje et lite hakk bedre foran mål i andre omgang, men til gjengjeld var de ikke like dominerende ute på banen, så det ble fortsatt tungt. Hvordan målene kom har jeg enten gått glipp av eller fortrengt, men både nummer 3 og 4 ble iallfall scoret utover i omgangen.
Da jeg ti minutter før slutt fikk beskjed om å bare pakke sammen storflagget fant jeg ut at det var like greit å pakke seg selv inn i det.
Da min opprinnelige groundhoppingsplan for dagen falt i fisk pga en utsatt kamp i Hedmark endte jeg opp med å bare ta en liten snartur i nabolaget i stedet. Etter en ettermiddagslur som holdt på å bli for lang våknet jeg et kvarter før kampstart, stappet batterier i kameraene og stormet ut av leiligheta.
Jeg ankom Rommensletta akkurat i tide til avspark, og fikk se et friskt hjemmelag komme til flere sjanser i de første minuttene av kampen. Samtidlig var det liten tvil om at gjestene var et topplag i divisjonen, mens hjemmelaget sliter med ryggen mot nedrykksstreken.
Kampen ble litt preget av varmen, og spillerne ble etter hvert litt varme i topplokket. Etter tjue minutter holdt det på å koke over for flere av hjemmelagets menn da dommeren pekte på straffemerket. Etter en samtale med sin rutinerte assistent fastholdt han at det var straffe, og alle ventet at 0-1 skulle komme. Bom!
Flere både på og utenfor banen snakket om at det var karma som slo tilbake når den tvilsomme straffen ikke ble konvertert til mål, men Lørenskog-spillerne hadde nå skjønt at dette ikke kom til å bli noen walk in the park, dersom de skulle ha tre poeng med seg over kommunegrensa.
Rommen kjempet som løver, og det kom flere store sjanser begge veier, og også flere (avviste) krav om straffespark begge veier. Så, etter 42 minutter klarte endelig Lørenskog å overrumple Rommens forsvar. 0-1.
0-2 kom bare et par minutter etterpå, og denne gangen må jeg si at Rommen-forsvaret kan skylde litt på seg selv. Det virket litt som om spillernes tanker allerede var i garderoben, mens de faktisk trengtes på banen.
Etter pause gikk det faktisk bare tre minutter før hjemmelaget fikk satt ballen i mål, men assistentdommer hadde flagget oppe for en hårfin offside, så det sto fortsatt 0-2.
Lørenskog fortsatte å vise at de var det beste laget, mens Rommen fortsatte å kjempe for å få en scoring, men de måtte vente helt til det var spilt 75 minutter før de fikk uttelling. 1-2, og ny spenning i kampen.
Etter en del skader i andre omgang ble det lagt til nesten seks minutter før gjestene kunne puste lettet ut og juble for tre poeng. På vei tilbake til bilen overhørte jeg for øvrig en samtale hvor en Rommen-spiller ble forsøkt hentet over til naboene Romsås, uten at jeg helt tror han bet på agnet.
Kasta meg i bilen etter jobb fredag og satte kursen nordover og etter hvert vestover, mot Ringerike. I Heradsbygda, en forstad til Hønefoss var det duket for sjettedivisjonskamp. Hjemmelaget var gultrøyene i Heradsbygda IL, mens gjestene kom fra Åmot, og bar hjemstedets navn, Åmot IF.
Banen lå idyllisk til i en liten dal, og jeg innså raskt at her kom det til å bli hett. Startet for sikkerhets skyld med litt solfaktor, før jeg satte meg til rette på en benk med god utsikt til banen. Det var ikke noe kiosktilbud under kampen, men ei av hjemmesupporterne hadde med seg ei kanne kaffe og noen pappkrus, så de mest desperate ble redda uansett.
Ute på banen var det lenge ganske jevnt. Gjestene hadde kanskje noe mer ballbesittelse, men de største sjansene var det hjemmelaget som kom til. Da ballen etter et kvarter ble satt i mål var det absolutt ikke ufortjent.
Knappe ti minutter før pause kom kampens neste mål, og denne gangen var det et frispark som endte opp i garnet. Veien inn i mål var for øvrig via tverrligger og keepers rygg, så her handlet det også om å ha litt marginer på sin side.
Jeg hadde alt skrevet klar en tweet om at det var pause da vi fikk et reduseringsmål, og lagene gikk dermed til pause med 2-1 i dommerens bok. Pausen gikk med til å tusle i bilen og hente en varm vaniljecola for å unngå heteslag, samt å spraye seg med myggspray, for etter som sola forsvant bak skogkanten kom det masse småkryp fram.
Etter pause fikk gjestene et tidlig hjørnespark som ble utnyttet på verst tenkelige måte. Hjemmelaget fikk tak i ballen, og kontret inn 3-1. (uten at jeg klarte å få med riktig hele kontringen på video)
Før ti minutter av andre omgang var spilt fikk endelig Åmot ballen i mål, men hadde Heradsbygda hatt litt tur og marginer i første omgang, så hadde Åmot det motsatte nå. Rett før skuddet gikk hadde en Åmot-spiller blitt utsatt for noe ureglementert, og dommeren blåste tidlig. Frispark i stedet for mål var nok en fattig trøst for gjestene.
Vondt ble til verre da kommunikasjonen mellom forsvar og keeper hos de hvitkledde sviktet etter 52 minutters spill, og 4-1 ble satt i mål.
Etter 61 minutter fikk så endelig Åmot satt inn en scoring. Kunne vi få ny spenning i kampen? Med 7-8 minutter igjen viste det seg at vi definitivt kunne få mer spenning. 4-3, og alt lå til rette for en heidundrande finale på kampen.
Så, med fem minutter igjen av kampen kom en tøff takling inne i Heradsbygdas sekstenmeter. Alle forventet straffe, men dommer bare slo ut med armene. Dette fikk det til å koke over for flere av gjestene, og i stedet for straffespark fikk de et gult kort. Jeg overhørte flere med tilhørighet til hjemmelaget diskutere dette etter kampen, og de var overbeviste om at dommeren her berget dem.
Flere scoringer ble det nemlig ikke, og kampen endte 4-3. Heradsbygda kunne feire sesongens første trepoenger, mens gjestene fra Åmot måtte reise tomhendte hjem.
Etter å ha gledet meg til å se kamp på Torshovbanen i Lørenskog i ukesvis oppdaget jeg til min store ergrelse at kampen jeg hadde tenkt å se der (som var en av to seniorkamper berammet der i år) var flyttet til en annen bane. Jeg tenkte først å dra til Løten på fjerdedivisjonskamp i stedet, men oppdaget plutselig at det var en nærmere mulighet. På Jessheim idrettspark var det klart for niendedivisjonskamp mellom Sand 2 og Varpe.
Ved ankomst oppdaget jeg at Varpe, som ligger definitivt sist i niendedivisjon med 0 poeng og en forferdelig målforskjell, bare hadde ni mann i oppvarming, og jeg mistenkte at det kunne bli tungt for laget fra øverst i Nittedal også i dag. Det gikk rykter om at en tiende spiller skulle komme etter hvert, men da dommeren blåste i gang kampen var de fortsatt bare ni tilstede.
Gjestene startet i en frekk 4-3-1-formasjon, og ble langt fra overkjørt fra start. Hjemmelaget hadde dog et klart tak på det som skjedde, og da 1-0 kom på et frispark etter sju minutter, omtrent samtidig som Varpes tiende mann kom, så var det langtfra ufortjent.
2-0 kom bare tre-fire minutter senere, da keeper etter å ha kommet langt ut av mål lot til å ha full kontroll, men så hadde en svært uheldig klarering som ble plukket opp av en motspiller som enkelt trillet den i det tomme målet.
Varpe fikk deretter sin første store sjanse da et frispark ble hamret i tverrliggeren, og deretter kunne de endelig bytte inn sin tiende spiller, som viste seg å være keeper, sånn at han som hadde stått i mål til nå kunne rykke ut og bli utespiller.
Noen umiddelbar effekt fikk dog ikke økningen i antall spillere, og like før halvtimen var spilt kom 3-0, da Varpes forsvar sluttet å spille fordi de mente ballen var ute. Dommeren var ikke enig, og da Sands spillere fortsatte spillet, så endte det med scoring. Mine bilder kan ikke vise om ballen var ute eller ei, men man må spille til dommeren blåser.
Ballen på vei ut av banen
Ballen på vei inn i banen igjen
Like før pause dukket så enda en Varpe-spiller opp, og hans blotte nærvær var så inspirerende for lagkameratene at før han i det hele tatt hadde fått begynt å skifte kom 3-1, som også var stillingen da dommer blåste for pause.
Etter en kort pause hvor det ikke skjedde mer spennende enn at et ambulansehelikopter kom flaksende forbi i lav høyde kom kampen igjen i gang, nå med elleve spillere på hvert lag. Ti minutter etter hvilen kom så en ny scoring, og denne gangen var det et Varpe-innkast som ble stusset videre og fintet ut samtlige defensive spillere hos Sand 2, og vips så sto det 3-2 og det var igjen spenning i kampen!
Rett etter timen var spilt fikk så Sand et straffespark, hvor de sendte fram keeper for å ta det. Han gjorde ingen feil, og det sto 4-2.
Like etterpå kom så et mål av typen vi hjemme i Mo i Rana ville kalt et «grøvelmål», Sand 2 ledet nå 5-2, og lite tydet på at Varpe skulle ta sine første poeng for sesongen i kveld heller.
Med omlag en halv omgang igjen var det duket for noe av det merkeligste jeg har opplevd på en fotballbane noensinne. Plutselig merket jeg at dommer hadde gått ut over sidelinja, og jeg regnet med at han skulle drikke eller noe, men så hørte jeg plutselig at det ble blåst i fløyta! Det viste seg at Sands kaptein hadde tatt på seg en overtrekksvest og overtatt fløyta, mens han som til nå hadde dømt dro av seg dommertrøya og tok på ei hvit Sand-trøye. Det viste seg rett og slett at dommeren skulle byttes inn som spiller for hjemmelaget!
Mens Sand ventet på å få tatt byttet kom en helt horribel kollaps i forsvaret, og Varpe reduserte til 5-3. Like etterpå kom de med en finfin kontring som kunne skapt nytt liv i kampen, hadde ikke avslutningen vært skuffende.
Helt på tampen kom så muligens kampens fineste angrep, og sluttresultatet ble fastsatt til 6-3. Hjemmelagets trener (som hadde ansvar for tidtakinga) signaliserte at det var spilt 90 minutter, og dommer (som altså hadde startet kampen med kapteinsbindet for hjemmelaget) blåste av kampen.
Etter en uke nordpå nesten uten fotball (søndag så jeg et lite glimt av banen mot slutten av Brønnøysund - Fauske/Sprint) var jeg tilbake sørpå, og satte kursen sørøstover fra Oslo. Målet for kvelden var grensebyen Ørje, hvor de lokale heltene var vertskap for Østsidens andrelag i sjettedivisjon.
Ved ankomst tok jeg først en tur innom det gamle gress-stadionet (som var samlokalisert med kloakkrenseanlegget) før jeg fanget en hamburger, og satte kursen mot Marker kunstgress, som Ørjes hjemmebane heter. Her ble jeg overraskende møtt av havnearbeider Tommy, og fikk pratet litt indreøstfoldfotball med ham før avspark.
Hjemmelaget startet friskest, og alt etter tre og et halvt minutt lå ballen i mål bak Øssia-keeperen etter en corner, men dommer annullerte korrekt scoringen for offside.
Offside ble det derimot ikke dømt da Ørje stormet i angrep noen minutter senere, og denne gangen kunne de rødgrønnstripete juble for å ha tatt ledelsen. 1-0, selv om jeg mistenker at det kunne blitt nok en annullering om den ellers gode dommeren hadde hatt assistentdommere til å hjelpe seg.
Jeg merket etter dette at Ørje stilte med den yngste speakeren jeg noensinne har sett i aksjon. Ti-åringen med mikrofonen leverte på høyt nivå, og trådte innimellom også til som ballhenter. Meget imponerende!
Noe som også imponerte meg var toppfarten til Østsidens spiller Bashkim Osmani, og etter en stor sjanse hvor han utnyttet farta tok det bare noen få minutter før han scoret. 1-1 etter 20:30, og vi var like langt.
10 minutter før pause kom så omgangens vakreste mål, der en av de hvitkledde la en lekker langlobb over Ørjes keeper. 1-2!
Etter hjemmelagets gode start hadde gjestene kommet mer og mer inn i kampen, og det meste tydet på at lagene skulle gå til pause med 1-2. Med siste spark på ballen før pause kom det derimot nok et mål, og til flesteparten av de litt over hundre fremmøttes store glede var det hjemmelaget som utlignet til 2-2.
Etter en kort pause fortsatte kampen, og hjemmelagets trener måtte ha sagt de rette tingene i garderoben. Ørjingene (Heter det det?) var tilbake på samme sporet som i starten av kampen, og etter drøyt fem minutters spill satt ballen igjen i mål, etter at et frispark aldri ble klarert. (Faste lesere av bloggen min vil kjenne mitt syn på manglende klareringer). 3-2.
Ørje fortsatte å ha føringen i kampen, og litt før kvarteret var spilt av omgangen leverte Ørjes Abdikadir Beileh Hassan en herlig frekk hæl-assist som sikkert ble ekspedert i mål til 4-2. «Abdi» stto i andre omgang fram som en av lagets beste spillere, og leverte også flere andre gode forarbeid som ikke ble like godt utnyttet som dette.
Like etter omgangen var halvspilt ble det skapt ny spenning med 4-3, men med 16 minutter igjen kom et overraskende skudd fra omlag seksten meters hold, og Ørje fastsatte sluttresultatet til 5-3. Det siste kvarteret ble ganske begivenhetsløst, inntil hjemmelaget fikk en kjempesjanse fra langt hold med siste spark på ballen. Speaker og de andre lokale kunne juble, mens Drillos gamle lag måtte dra tomhendte hjem til Fredrikstad.
Etter opprinnelig å ha hatt en plan om en groundhoppingtur til Porsgrunn feiget jeg ut og endte opp med litt kortreist fotball i stedet. Kursen ble satt mot Bruvollen, hvor Blaker skulle møte Fet til fjerdedivisjonsoppgjør.
I den sterke vinden tok hjemmelaget raskt føringen i kampen, og vi som hadde møtt opp begynte etter hvert bare å vente på at scoringen skulle komme. Det gjorde den ikke, men sjansene fortsette å komme, den ene større og villere enn den andre, men ikke snakk om at ballen ville krysse målstreken.
Da det etter knappe 47 minutter ble blåst for pause var vi mange som var regelrett sjokkerte over at det fortsatt sto 0-0. Makan til sjansesløsing har jeg sjelden vært vitne til!
Etter litt vafling ble andre omgang blåst i gang, og ting tydet på at Fets trener må ha sagt de rette tingene i pausen. Gjestene var langt mer med i kampen, og ledet nå i store perioder an i det som skjedde på banen.
Da kampuret viste 62:40 havnet ballen endelig i mål, og det var blåtrøyene fra Fetsund som kunne juble. En corner endte i nettet, og det sto 0-1. Speaker benyttet anledningen til å vær litt spydig mot egne spillere, og mente de kunne lære noe om effektivitet av gjestene.
Det begynte nå å bli noe temperatur i kampen, og Blaker fremsto som så ivrige at de var i ferd med å gjøre ting for raskt for sitt eget beste. Etter som tiden gikk ble det også klart at Fet nok i større grad ville trygge 0-1 enn å prøve å gå for scoring nr 2.
Så, like før matchuret viste 90 minutter skar det seg. Etter masse grøvling i feltet foran Fets gode keeper endte ballen med å trille i mål ved stolperota. 1-1, og en av hjemmesupporterne utbrøt «Nå går vi for seier, Blaker!»
I resten av overtida ble det presset av begge lag, men det endte 1-1, noe det ikke virket som om noen av lagene var spesielt fornøyde med. Blaker var irriterte på seg selv fordi de ikke hadde klart å utnytte overtaket de hadde i første omgang, mens Fet var irriterte på seg selv fordi de ikke hadde klart å forsvare ledelsen sin i sluttminuttene.
Etter en laaaang eliteseriepause var det endelig duket for kamphelg igjen. For oss utålmodige TIL-supportere lot matchen vente på seg siden det var mandagskamp, men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, sies det.
Jeg ankom stadion i siste liten, etter en T-banetur fra Oslo og ut til Bekkestua. Kom meg glatt gjennom sikkerhets- og billettkontroll, og etter å ha hilst på et par medsupportere fikk jeg stormet til dertil egnet sted for å late vannet. Endelig klar for kamp!
På plass på bortefeltet var det mye spenning å spore. Kunne Gutan klare å gjenta den gode prestasjonen fra Molde-kampen, eller ville Stabæk få full uttelling av trenerskifte-effekten alt fra første kamp? Vi skulle iallfall gjøre vårt fra tribuna, og jeg må si at førsteomgangen på Nadderud er noe av det beste jeg har vært med på av bortetribunetrøkk på TIL-kamp på flere år!
Ute på banen virket det for oss som om TIL var det førende laget, men ikke snakk om at det kom noe særlig med sjanser. Som det ble sagt med en viss ironi i pausen, «Ja, dette var jo et fyrverkeri av en kamp», hvorpå jeg kjapt repliserte «Minn meg på å ikke feire nyttår sammen med deg!»
I andre omgang begynte det nok å bli flere slitne stemmebånd på bortefeltet, men vi gjorde fortsatt vårt beste for å oppildne de rødstripete til kamp. Det hjalp selvsagt på motivasjonen at vi var godt mikket opp, men en viss bekymring begynte å bre seg etter at dagens dommer gjorde en horribel feilvurdering på det som var et klart hjørnespark til TIL. Kom ting til å være mot oss nok en gang?
Heldigvis, et lite kvarter før slutt blåste dommer Svein Oddvar Moen hardt i fløyta, og pekte på straffemerket! Fellinga hadde vært akkurat på streken, men dommeren var klar på at dette var et straffespark og ikke et frispark fra 16,0001 meters hold! Robert Taylor scoret sikkert, og vi var i ekstase!
Alle TIL-supportere vet hvor skummelt det er å heie på TIL når laget leder, så det var duket for mye neglebiting de neste minuttene, og etter ca 85 minutter ble frykten innfridd. Igjen blåste Moen i fløyta og pekte på straffemerket, men denne gangen var det foran Gudmund Kongshavns mål det ble blåst.
Utrolig nok, igjen var marginene på vår side. Straffesparket smalt i tverrliggeren og ned, og ble deretter klarert. Alle med hjertet i Stabæk mente nok at den ballen var inne, men uten mållinjeteknologi blir det dommernes skjønn som avgjør, og de mente at hele ballen ikke var over streken. Fortsatt 0-1.
Isberget leverte nå en intens sluttspurt for å prøve å motvirke Stabæk-spillernes ditto, og etter fire minutters overtid innså vi at joiking, sang om fesk, rein og subsidia, uartikulert gauling, heiarop og sha-la-la hadde virket! Vi hadde tatt en borteseier igjen, og både store, små, gamle, unge, og til og med kjendissupporter Moddi kunne juble sammen med spillerne!
Etter kampen var vi noen som takket spillerne for innsatsen ved garderobeinngangen, og vi fikk der bevitne at dommerteamet nesten kjørte over TILs assistenttrener Lars Petter. Ufint! 😂
Etter dagens første kamp ble kursen satt innover gjennom den snart forgangne kommunen Snillfjord igjen, og etter en kjapp pitstop på en bensinstasjon ankom vi stadionet på Fannremsmoen. I det vi parkerte begynte det så smått å regne, og før vi var kommet oss ut av bilen STYRTET det ned. Det lynte og tordnet også som besatt, så vi ble nesten litt skeptiske til om tredjedivisjonskampen Orkla - Melhus kom til å bli spilt dersom dette ble enda verre.
Heldigvis så vi at det var tribune med tak over her, og jeg innså at det neppe ble noe fotografering fra kortsidene i dag. Etter en kjapp spasertur fra parkeringa til tribuna var det bare å gjøre seg klar til å nyte kampen fra orkesterplass.
Like etter avspark dukket også en noe forsinket @toresch opp (Som jeg har fått beskjed fra @mariusdahl91 om ikke å omtale som «selveste» etter forrige gang jeg gjorde det), og etter 19 minutter fikk vi se hjemmelaget gå opp i ledelsen 1-0. Stor jubel fra flesteparten av de rundt 200 fremmøtte.
Kampen holdt et svært høyt tempo, og det haglet tidvis med sjanser i styrtregnet, men fullt så mange mål ble det ikke. Vi måtte vente helt til det var spilt 37 minutter før neste scoring kom, og da var det et straffespark som ga utligning for gjestene, og jeg fant ut at det var en solid kontingent bortesupportere også tilstede.
Like før pause fikk så Melhus hjørnespark etter hjørnespark etter hjørnespark, og til slutt endte ballen i mål.
Lagene gikk til pause med 1-2, og jeg konkluderte med at det regnet så ille at jeg ikke orka å gå bort til kiosken for å teste vaflene.
Etter pause letta regnet bittelitt, før det kom tilbake igjen med full styrke, og vi også fikk noen nye tordenskrall etter at det var en god stund siden de forrige. Dette satte likevel ingen demper på lagenes innsatsvilje, og vi fikk fortsatt flere gode sjanser begge veier. 17 minutter ut i omgangen kom så 2-2, og vi var like langt (Bortsett fra han som hadde spilt på >3,5 scoringer, som var veldig fornøyd).
Ti minutter senere fikk hjemmelaget igjen ballen i mål, men denne gangen annullerte dommer scoringen for et eller annet. Jeg tror det må ha vært angrep på keeper, i situasjonen som ga returen som ble ekspedert i mål, etter å ha studert bildene mine fra situasjonen.
Da vi nærmet oss full tid ble desperasjonen etter å sikre seg to poeng ekstra enda større, og en Melhus-spiller falt for fristelsen til å falle i overkant lett i straffefeltet. Gult kort, og fordømmelse fra klubbens egen twitterkonto!
Det fortsatte å hagle med sjanser i sluttminuttene, og på overtid hadde Orkla en gigasjanse til å sikre seg alle poengene, og i tillegg fikk etter hvert en av gjestene rødt kort, men kampen ebbet ut uten flere scoringer, og vi kunne på nytt forsere regnet for å komme oss i bilen og hjem.
Etter lørdagens noe reduserte tur til fjells satte jeg søndag kursen ut mot havgapet. Etter et par timers kjøretur ankom jeg Hitra sammen med svoger Håvard. Øyas stolthet skulle spille mot Byåsens andrelag og vi skulle se på.
Etter å ha funnet parkering (det var ikke å lett som man kanskje skulle tro på et sted som dette) rundet jeg klubbhuset og fikk se et flott anlegg med garderober og møterom i klubbhuset, speakertårn med kiosk i sokkeletasjen og ikke minst en tribune som var universelt tilgjengelig. Meget imponerende! Noe annet jeg umiddelbart la merke til var at det var ekstremt stor avstand mellom de to trenerbenkene. Veldig spesielt.
Det var et svært ungt Byåsen-lag som entret banen, og det ble snart klart at de grønnkledde fra Hitra var det sterkeste laget, men det tok likevel et kvarter før vi fikk den første scoringen. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves sies det, og 1-0-scoringen var virkelig verdt å vente på. Ord blir fattige for å beskrive den, men jeg prøver med noen onomatopoeia: Smack, boooom, bang! 1-0.
Etter en liten halvtime fikk endelig de rødkledde en anstendig sjanse, men en god Hitra-keeper sørget for at det ikke ble noe ut av denne. Under fem minutter etter dette fikk så både fylkesordfører Sandvik, twitrer @LordDenim og vi andre på stadion se en corner bli direkte konvertert til scoring. 2-0.
3-0 kom bare et par minutter senere i et fartsfylt angrep, og dette sto seg til pause. Fem minutter før pause kom for øvrig en pussig situasjon da Hitras trener plutselig ropte til lagkapteinen og spurte om laget hadde snudd formasjonen på midten. Kapteinen kunne bekrefte at det hadde de gjort, for om lag en halvtime siden.
Pausen gikk som vanlig med til å teste de lokale vaflene. Absolutt godkjent.
Hjemmelagets dominans fortsatte etter hvilen, og da en av de grønnkledde måtte ty til ulovligheter i et forsøk på å komme i scoringsposisjon fikk han passet påskrevet av en lagkamerat. «Dæm e 16 og 17 år, det må gå an å ta fra dæm ball’n uten å bruk hendern!»
Etter en ball i mål som ble annullert til store protester fra han som slo innlegget kom etter 58 minutter endelig en ny scoring. Igjen var det hjemmelaget, og igjen var det et hjørnespark som resulterte i mål.
Etter 62 minutter kom 5-0, og samme mann som hadde scoret fikk en ny stor sjanse like etter, som endte i nettveggen.
6-0 kom drøyt 7 minutter før full tid, og på overtid fikk vi også 7-0. Da hadde vi også fått sett en vanvittig sjansebonanza hvor ballen gikk i tverra to ganger, før en av spillerne høstet rikelig latter da han skulle hæflikke den i mål, men bommet på ballen og det ikke ble noe.
En kamp som aldri ble særlig spennende endte 7-0, og vi kunne hoppe i bilen igjen, i retning Fannrem for nok en kamp.
Etter fredagens derby satte jeg kursen over Rondane, gjennom Folldal, og opp den øverste delen av Østerdalen til jeg kom fram til Røros. Her tuslet jeg en tur på kjøpesenteret og traff tilfeldigvis noe kjentfolk fra nabolaget hjemme, før jeg satte kursen mot Øra idrettspark. Det var duket for fjerdedivisjonskamp mellom Røros og Rennebu.
Like før avspark klokka 1400 fikk jeg melding fra @JKokk som kunne informere meg om at den andre kampen jeg hadde tenkt å se i dag, Os/Nansen - Ålen var flyttet fra 1630 til 1430. So much for den planen om å få sett to kamper liksom…
Vel, kampen kom i gang, og det var slett ikke så verst en forsamling med folk som hadde tatt plass på den flotte lille tribuna. Vi fikk herfra se lagne føle hverandre litt på tennene, uten at de helt store sjansene kom. Unggutten Andrew Nordbrekken-Buchanan (halvt skotsk) kom til en ganske god mulighet for hjemmelaget, mens gjestene flere ganger forsøkte å utnytte et litt rufsete organisert Røros-forsvar på defensive dødballer, uten at de klarte å få ballen i mål.
Drøyt 26 minutter skulle det ta før ballen endelig havnet i mål, og da var det hjemmelaget som fikk grunn til å juble. 1-0, og der og da virket det absolutt fortjent. 1-0 sto seg helt til pause, selv om rennbyggene hadde plenty med målsjanser.
I pausen droppa jeg å teste de kokte grillpølsene, men gikk i stedet for ei flaske brus som jeg lot vinden blåse overende så det ble saft i stedet. Jaja. Jeg oppdaget også i pausen at ikke bare hadde Røros @rorosingen i kiosken, det var også @hartvik som dømte kampen. Virkelig en twitterbonanza, dette.
Da andre omgang kom i gang hadde tydeligvis de oransje bestemt seg for at de ville ha poeng med seg hjem, og det gikk bare 78 sekunder fra avspark til ballen lå i mål bak Røros' keeper.
Gjestene fortsatte å presse, men hjemmelaget ble ikke overkjørt på noen måte, og kom stadig til sjanser de også. Likevel, etter 78 minutters spill var det Rennebu som kunne juble, da de ikke bare fikk straffespark, men en av Røros-spillerne også fikk rødt kort. Straffen ble satt i mål, og det sto 1-2.
Med ti mann på banen ble veien til Røros-poeng plutselig veldig lang, men ikke lenger enn at hjemmelagets kaptein, som på 59 kamper har scoret 54 mål, fant ut at han måtte opprettholde statistikken. 2-2 kom etter 83 minutter, og de involverte feiret veldig.
Den som ler sist ler best sies det, og det er kanskje også sånn at den som feirer sist feirer best? Iallfall, minuttet etter utligningen scoret Rennebu igjen, og denne gangen ble det bar overkropp og gult kort. 2-3 sto seg helt til kampen var over selv om Røros prøvde febrilsk å produsere nok en utligning. Alt i alt kanskje en fortjent seier til det beste laget, men det hadde ikke på noen måte vært noe ran dersom ett poeng hadde blitt igjen i bergstaden.
Pinse, langhelg, og mulighet for en liten banehoppingsturné. Startet med å ta litt tidlig helg fredag, og sette kursen nordover Rv4. Etter en liten pitstop for å teste pizzabollene i Hunndalen som jeg fikk mye pes for å ha skippa sist jeg var på Gjøvik fortsatte jeg nordover, og ankom etterhvert Lillehammer, hvor det var duket for derby mellom Lillehammer FK og Faaberg Fotball.
Etter en liten prat med assistentdommeren, som opprinnelig var fra Skiptvet (og ikke veldig imponert over hjemstedets fotballag) tok jeg plass på tribuna, hvor det etter hvert ble ganske fullt. Totalt må det ha vært oppi
mot 300 tilstede på kampen, og etter en jevn start var det hjemmepublikummet som etter hvert kunne nyte at deres menn i større og større grad overtok ute på banen under OL-hoppbakkene fra 1994. Begge lag hadde noen sjanser, men det var de hvitkledde LFK-erne som hadde de største. I tillegg så jeg til min store glede at vi fikk noen derby-taklinger innimellom, det var tydelig at det å kunne skryte av å være «best i by'n» var en ekstra motivasjon for begge lags spillere.
Like etter halvspilt første omgang kom så kampens første scoring, og fortjent nok var det Lillehammer som sto for den. 1-0, og stor jubel, samt at byens mest engasjerte mann kom med noen svært høylytte formaninger om faren med manglende konsentrasjon etter en scoring. Samme mann lot til stadighet både egne og motstanders spillere høre sin mening, og dommertrioen fikk også sin dose. Nydelig innsats fra tribuna!
Like nydelig innsats var det ikke i Lillehammer-forsvaret 7-8 minutter før pause, da et innlegg som nok burde latt seg klarere likevel traff mottakeren, og han som avsluttet ikke gjorde noen feil. 1-1, og dette sto seg til pause.
I pausen var både jeg og dommertrioen borte i kiosken og testet vaflene, og jeg må si jeg kan ikke huske sist jeg spiste vafler som smakte så usunt som disse! Meget bra!
Da andre omgang startet startet ikke matchuret, men etter litt triksing og fiksing klarte de ansvarlige å bare være omlag ti sekunder feil da Faaberg fikk straffe etter knapt ti minutter av omgangen. Eksekutøren gjorde ingen feil, og selv om keeper var på ballen ble den hamret inn. 1-2, og mye frustrasjon fra tribuna, mens bortesupporterne som hadde plassert seg selv i gressbaakken på motsatt side kunne slippe jubelen løs.
Noen minutter senere fikk en Faaberg-spiller en smell der det gjør mest vondt og ble liggende og vri seg i eget felt mens ballen ble klarert. Keeperen hans ropte som en gal på dommer, men dommer gjorde nok rett i å ikke stoppe spillet. Regelen om stopp i spillet ved hodeskade gjelder nok ikke det hodet.
Før tjue minutter var gått av omgangen fikk vi nok et straffespark, og denne gangen var det vertskapet som skulle få prøve seg fra ellevemetersmerket. Straffen ble reddet, og veien til poeng virket plutselig veldig lang for de hvite.
Resten av omgangen skjedde det egentlig lite å skrive hjem om. De blågule fra utkanten av byen hadde mer eller mindre kontroll, brukte veldig lang tid på alt de foretok seg, og til slutt ble kampen blåst av med 1-2 på scoringstavla.
Jeg sjekket her inn i Groundhopper-appen, og fikk gratulasjon for min 75. Tromsø-kamp!
2-0 sto seg til pause, og vi fikk hentet litt nye krefter i tunnellen under tribuna, mens Gutan klargjorde et par bytter. Trond slo av en prat med politiet, uten at de denne gangen heller skjønte at de hadde med en svært farlig figur å gjøre, som burde legges i jern umiddelbart.
