Etter en grå lørdag var det en lettelse å stå opp til en strålende høstsøndag nesten uten en sky på himmelen. Med nyladete kamerabatterier tok jeg turen forbi Lillestrøm til Åkrene, hvor jeg talløse ganger har sett banen like ved hovedveien østover mot Fetsund.
Kom fram noen minutter før avspark og rakk såvidt å hilse på dommer Amundsen før han måtte sette i gang kampen. Jeg fant meg en plass i skyggen på en av benkene ved siden av den pittoreske hovedtribunen, men fant raskt ut at når sola flyttet litt på seg måtte nok jeg også gjøre det skulle det bli noe særlig bilder i dag.
Jeg befant meg likevel på denne benken da kampens første mål kom, for det tok bare halvanna minutt før ballen satt i nota bak hjemmelagets keeper. Virkelig ikke noen ideell start for de rødkledde!
Foruten en enorm flokk gjess som lettet like ved stadion var vi seks stykker i publikum som så dette målet, men like etterpå kom det to til, så mesteparten av kampen var publikumsantallet 8. Resten av omgangen dominerte de hvitkledde fra Lørenskog stort, men flere scoringer fikk vi ikke se. Etter litt surmuling fra begge lag på slutten av omgangen tok de dermed pause med 0-1 i dommerens bok.
Etter pause var hjemmelaget litt mer frampå, og etter ti minutter kom det som virkelig var kampens prestasjon. Etter et løp oppover langs linja (Der ballen kan ha vært ute, men i en kamp uten assistentdommere er det umulig å si sikkert) valgte Åkrenes nr 23 å avslutte fra langt hold. Ballen fikk en perfekt bue, gjestenes keeper fikk så vidt noen fingertupper borti den, men ikke nok til å forhindre at den endte opp i målet bak ham. 1-1 og ny spenning i kampen.
Resten av omgangen ble også en langt mer levende affære enn hva første omgang hadde vært, men Fjellhamar-reservene viste raskt etter utligningen at de ikke hadde tenkt å reise hjem uten alle tre poengene, og med en halvtimes spill igjen tok de på nytt ledelsen, denne gangen etter et hjørnespark.
Fem minutter før full tid kom så spikeren i kista, en Fjellhamar-spiller klarte å riste av seg de som prøvde å forhindre ham i å score, og fikk hamret inn ballen. Med 1-3 så veien til noe annet enn nederlag veldig lang ut for vertskapet, selv om en optimist ropte «Fortsatt muligheter» da avspark ble tatt.
De siste minuttene av kampen ble preget av mye debatt om regeltolkninger (Spør du meg burde man kanskje funnet en annen arena enn en fotballbane til en slik debatt) før det hele ebbet ut med 1-3 og tre poeng til bortelaget.
Etter å ha sovet alt for lenge lørdag morgen hastet jeg ut døra og hoppa i bilen med stramt tidsskjema for å rekke avspark klokken 11 i Åmotfors. Hjemmelaget med samme navn som bygda skulle ta imot Mangskogs SK til siste serierunde i Värmlands FF Div 6 västra (dvs nivå 8 i ligasystemet) på Forsvallen stadion. Etter en mystisk rute gjennom skogen mellom Setskog og Skillingsfors kom jeg med et kvarter til gode fram til Åmotfors, og rakk dermed innom «bankomaten» for å få tak i kontanter for å betale meg inn på kampen.
I Norge betaler man sjelden eller aldri inngang på så lavt nivå som dette, men i Sverige later det til å være helt vanlig, og når sant skal sies betaler jeg med glede 40 kroner for å komme inn på et stadion hvor det faktisk er tilrettelagt for publikum.
Forsvallen viste seg å være en finfin gressbane ikke langt fra elva (Kanskje ikke så overraskende, navnet tatt i betraktning). Ved samme langside som innbytterbenkene sto et svalganghus hvor de fleste i publikum hadde samlet seg da det var litt utrygt for regn, mens på motsatt side hvor man både kom nærmere banen og noe høyere opp var det satt ut flere benker, hvor undertegnede og to svensker fant plass.
Som i norsk fotball på de laveste nivåene var det bare satt opp en hoveddommer til kampen, mens hvert av lagene stilte med en «linjevakt» som bare hadde som oppgave å markere hvis ballen passerte ut over sidelinja.
Etter 13 minutter fikk vi kampens første scoring, og til flesteparten av de frammøttes skuffelse var det gjestene som åpnet showet. Et hjørnespark ble perfekt plassert på panna til en spiller som enkelt fikk skalle ballen i mål, og det sto 0-1.
Like før det var spilt en halvtime kom det så en utligning, og denne var av det billige slaget. En av kampens store spillere, Robin Gustavsson, lempet avgårde noe som i utgangspunktet så ut til å være en ganske dårlig avslutning. Jeg var overbevist om at keeper kom til å redde, men så så det ut som om han skled i det sleipe gresset, og plutselig sto det 1-1.
Fem minutter før pause kom så samme mann seg gjennom gjestenes forsvar, og mens forsvarsspillerne var mest opptatte av å rope etter en offside de aldri fikk, stormet han videre og satte inn 2-1, et resultat som sto seg til pause.
Pausen ble brukt til å teste pølsene som ble solgt i kiosken på stadion. Disse var fabelaktig gode, og som det ble påpekt på twitter: Det eneste som stoppet dem fra absolutt høyeste karakter var at de ikke hadde lomper, kun brød.
Begge lag hadde første del av andre omgang hatt flere sjanser, men gode keepere i begge mål hadde avverget scoringer. Etter drøyt halvspilt omgang holdt det dog ikke lenger. 3-1, og nå mistenkte jeg at Mangskog kom til å få det tøft.
Bare to minutter senere fullførte Gustavsson sitt hat-trick med en tredje scoring. Scoringen var attpåtil av det frekke slaget, da han alene med keeper valgte å sette ballen mellom bena på målmannen og rett i mål.
Sju minutter før slutt kom så 5-1, og dette var Gustavssons fjerde scoring! Meget imponerende.
Et par minutter tidligere var vi nok mange som trodde at en annen av Åmotfors' angrepsspillere var ferdigspilt for dagen. I et forsøk på å rekke et innlegg foran mål skled han ut i spagat, og tok seg umiddelbart til lysken mens han hylte litt. Han kom seg overraskende nok på beina igjen for egen maskin, og småhaltende fortsatte han å spille. Dette viste seg å være verdt det, da han to minutter før full tid fikk æren av å fastsette sluttresultatet til 6-1 med en herlig lobb fra omlag 25 meter.
Ballen rakk en tur til inn i målet bak Mangskogs keeper, men denne gangen ble det dømt frispark motsatt vei. Må innrømme etter å ha sett videoen at jeg ikke helt skjønner hvorfor.
Da klokka passerte 90 minutter begynte det å småregne, og dommeren så absolutt ingen grunn til å legge til noe tid. Vi som hadde sett kampen kunne dermed ile til bilene våre og komme oss hjemover uten nevneverdige fuktskader.
Etter to dager på en slitsom konferanse på Gardermoen satte jeg fredag kveld kursen mot Follo for å se Ås ta imot Sarpsborg FK til fjerdedivisjonsoppgjør på Ås stadion.
Ved ankomst tre kvarter før avspark begynte jeg nesten å lure på om kampen var flyttet, for det eneste jeg så var noen som drev med løpetrening på friidrettsbanen rundt kunstgressmatta, men ettter hvert dukket både hjemme- og bortelagets spillere opp for litt oppvarming i den lave kveldssola.
Sola gikk ned omtrent ved kampstart klokka sju, og det ble fort veldig kjølig rundt banen. Kulda hadde likevel ikke hindret oppimot 50 personer å ta turen til stadion denne kvelden, og en solid andel av de frammøtte var tilreisende fra Østfolds hovedstad. Litt synd at et så fint stadion som dette ikke hadde en eneste sitteplass. Noen rutinerte gubber hadde selvsagt med seg campingstoler, men det hadde fint vært mulig å montere noen enkle benker i området der publikum oppholdt seg.
Hjemmelaget presset voldsomt på fra start, og etter knapt fem minutters spill fikk vi se en frekk hælflikk ende med mål. 1-0!
Etter den solide starten til vertskapet kriget gjestene seg etter hvert mer inn i kampen. Etter en knapp halvtime ble det utlignet, og slik kampbildet hadde utviklet seg kunne egentlig ingen si noe på det. 1-1 sto seg til pause, men spillet bølget stadig frem og tilbake. Jeg fikk slått av en prat med med-groundhopper Raymond Pedersen, og vi observerte i fellesskap noen engelskspråklige hjemmesupportere som ble mer og mer høylytte og engasjerte, noe drikkevarene som ble konsumert nok var medvirkende til.
Etter pause fortsatte spillet som i første omgang. Begge lag hadde flere sjanser, men de virkelig virkelig store lot vente på seg. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, sies det, og med et kvarters tid igjen av kampen kom Ås' spiller nummer 11 alene med keeper, rundet ham, og satte enkelt inn 2-1. De engelsktalende tok helt av i en eller annen improvisert sang, mens en lokal unggutt ropte «Parker bussen!».
Ås kan sikkert beskyldes for mye rart, men de parkerte aldri noen buss, og da halvparten av den gjenværende tiden var spilt kom det en ny utligning fra de for anledningen rødkledde fra Østfold.
Resten av kampen var nok begge lag så redd for å tape at de ikke turte å ta de virkelig store sjansene, og kampen ebbet etter hvert ut uten flere mål. 2-2 var nok ikke noe urettferdig resultat, selv om det var tydelig på reaksjonene etter at fløyta gikk at begge lag nok gjerne skulle hatt to poeng mer med seg etter kampen enn det de faktisk fikk.
På vei tilbake til bilen hvor jeg endelig skulle få varme kalde fingre og tær møtte jeg de engelskspråklige supporterne og fikk fastslått at de var studenter ved NMBU, og hørte hjemme i blant annet England og Frankrike. Moro at de stiller opp!
Flere ganger når jeg har kjørt E16 vestover fra Vormsund har jeg lagt merke til at midt i ingenmannsland i dukker det plutselig opp et svært boligfelt oppover sidene på en ås. Det var her, ved foten av Neskollen (Over 2000 innbyggere, og stadig i utbygging) jeg hadde tatt turen onsdag kveld for å se litt åttendedivisjonsfotball.
Etter å ha parkert virret jeg rundt litt til jeg fant banen hvor det skulle være kamp, og inspiserte de lokale vaflene (Svært gode, og siden kiosken straks skulle stenge fikk jeg to til prisen av én). Hjemmelaget Hvam var alt klare for opprykk til neste års syvendedivisjon, mens gjestene fra Ytre Rælingen hhadde sluppet inn over 100 mål og ikke tatt et eneste poeng i årets serie, så det var ingen tvil om hvem som var favorittene.
De gulkledde fra Hvam kom klart best i gang, og det var velfortjent da de etter 8 minutters spill gikk opp i 1-0. Ikke lenge etter ble et skudd fra litt distanse satt inn ved stolperota, og like etter et kvarters spill sto det 3-0. Det var tydelig at dette kom til å bli en tung kveld for de blå fra andre enden av Romerike.
Tross den lange veien de hadde å gå ga aldri YRUIL-spillerne opp, og da vertene etter omtrent halvspilt omgang begynte å slappe litt av kom det plutselig en redusering på corner.
Like etterpå ble nok en corner kriget i mål, men denne gangen ble det blåst frispark for hjemmelaget, noe ikke alle var helt enige i.
En voldsom ujevnhet i banen
like ved det sørvestlige målet
Hjemmelaget virka nå som om de skjønte at de ikke kunne slippe seg så veldig ned uten å bli straffet for det, så de øka nivået litt igjen, og fem minutter før pause gjennomførte Hvams Marius Rognerud et fremragende raid som endte med 4-1-scoring. Denne stillingen sto seg til pause.
Etter noe som kanskje var den korteste pausen jeg noensinne har opplevd (jeg klokket den inn til såvidt over 4 minutter) kom kampen i gang igjen. Nok en gang tok det 8 minutter fra dommeren satte i kamp omgangen til ballen gikk i mål første gang, og nok en gang var det hjemmelaget som scoret.
14 minutter etter pause kom så 6-1, før kampens kanskje fineste scoring kom like før 20 minutter av omgangen var spilt. En Hvam-spiller hadde kommet seg nesten helt ned til hjørneflagget med ballen, og la et flott innlegg langs bakken. En spiller midt i feltet var i ferd med å ta imot ballen for å avslutte, men det ble ropt «Hopp over!» fra lenger bak. Han som ropte får ballen, og hamrer den inn bak en sjanseløs Ytre Rælingen-keeper. 7-1.
Like etter dette gjennomførte Hvam en haug med bytter, faktisk så mange at de et øyeblikk ble litt bekymret for om de hadde klart å rote for mange spillere inn på banen, men en kjapp opptelling viste at de hadde sitt på det tørre fortsatt.
18 minutter før slutt overlistes offsidefella til gjestene, og 8-1 kommer, før 9-1 settes på et halvlangt frispark.
Kampens siste mål kom etter et straffespark. Selve straffen ble faktisk reddet, men returen ble sikkert satt i mål, og dermed endte oppgjøret 10-1, og bortelaget gikk opp i -100 i målforskjell før siste serierunde.
Etter ei fin europacup-midtuke, ble helga tilbrakt i den svenske fjellheimen, noe som førte til at ikke mye fotball ble sett live.
Lørdag ettermiddag spilte Manchester United uavgjort mot Wolves.
Søndag var Stålkameratene først ute, og gikk på nok et tap i sin siste sesong.
Eintracht Frankfurt og Gimnàstic spilte samtidig søndag ettermiddag, begge gikk til pause med ledelse, og begge så ledelsen bli utlignet etter pause. Begge oppgjørene endte 1-1.
Søndag kveld berget så Cristiano Ronaldo tre poeng for Juventus.
TIL hadde denne helga mandagskamp, og det endte med et av de sureste tapene på lenge. Skjerpings, «guta»!
Tok turen til sørspissen av Hadeland i kveld, hvor Harestua skulle være vertskap for Reinsvolls andrelag i 6. divisjon.
Ved ankomst fikk jeg se slutten av J14-kamp mellom de samme lagene, hvor det var hjemmelaget som gikk av med seieren, noe kanskje også A-laget ville bruke til ekstra motivasjon i sin kamp.
Da kampen kom i gang var det uten tvil hjemmelaget som var mest gira, og da 1-0 kom på et hjørnespark etter knappe ti minutter hadde det vært nesten spill mot ett mål.
Etter scoringen kom gjestene mer inn i kampen, men hjemmelaget holdt fortsatt et klart grep om kampen, og det føltes nok litt bittert for dem da gjestene klarte å utligne i det 29. minutt.
Umiddelbart før pause fikk så hjemmelaget et nytt hjørnespark, og også denne gangen endte det i mål, og lagene gikk i garderoben med 2-1 i protokollen.
Etter pause hadde de for anledningen hvitkledde totningene giret opp, og det tok ikke mer enn fem minutter før de overrumplet hadeledningenes keeper. 2-2, og kampen var på ny helt åpen.
Så, etter ca halvspilt omgang kom kampens villeste prestasjon. Reinsvoll 2 fikk frispark omtrent fem meter inn på motstanders banehalvdel. Med kraftig vind i ryggen tok en av spillerne tilfart, og hamret ballen rett i mål! 2-3.
Resten av kampen bølget spillet fram og tilbake, men uten at noen av lagene kom til de helt store sjansene. Jeg satt likevel med en følelse av at vi ikke hadde sett kampens siste mål, og flere minutter på overtid fikk jeg rett. Gjestene scoret 2-4, og dommer blåste av nesten umiddelbart etter spillet var startet igjen.
Etter landslagspause var det denne helga endelig tid for ordentlig fotball igjen.
Mens jeg var i Latvia på fredag tikket det inn oppdateringer fra Dortmund, hvor Eintracht Franfurt gikk på en smell i Bundesliga.
Lørdag gikk så også Stålkameratene på et stygt tap, og det ser nå virkelig ille ut for muligheten til å unngå nedrykk. Gimnàstic derimot, de tok sesongens første seier i La Liga 2. Vant gjorde også Manchester United, og lørdagskvelden ble dermed ganske fin.
Søndag åpnet endelig Cristiano Ronaldo målkontoen hos Juventus, ikke bare én, men to ganger. Dette var tilstrekkelig til å vinne i Serie A. Helgas siste kamp ble spilt på Alfheim, og der endte eliteserieoppgjøret til Tromsø IL målløst.
LLWWWD er samme nivå som forrige oppsummerte helg, så nå er det bare å håpe på enda litt bedre tider.
Var på jobbtur til Riga, og trodde i utgangspunktet ikke det var noe fotball å se, men fant etter hvert ut at fredag kveld kunne jeg ta turen til Ogre noen mil utafor byen for å se kamp i «Otra liga», nivå tre i det latviske seriesystemet. Hjemmelaget var Ogres NSC, mens gjestene var Monarhs/Flaminko, et lag fra Rigabuktas bredder.
Etter en begivenhetsløs togtur kom jeg fram til Ogre, en by på størrelse med Mo i Rana, men med en helt annen type sentrum. Hadde god tid til kampen, så jeg tusla via den lokale stranda til et stort kjøpesenter like ved hovedveien, hvor jeg traska rundt litt før jeg tok turen til Ogres Sporta Centrs, der jeg trodde kampen skulle spilles. Fant fram til et flott stadion, men jeg lukta litt lunta da det var lite eller ingenting som tydet på at det skulle spilles noen fotballkamp der om en drøy time.
Dobbeltsjekka web og google maps, og joda: Kampen skulle spilles på «Ogres Valsts ģimnāzijas māksl. lauk.», som lå halvanna kilometer unna. Hadde heldigvis god tid, så det var bare å ta beina fatt og navigere seg fram til riktig stadion.
Etter en snarvei gjennom et skogholt kom en kunstgressbane av den typen det går tretten av på dusinet hjemme fram mellom trærne, men til alt hell var det en liten tribune også her, så jeg ville iallfall få sitte under kampen. Entret anlegget, og klarte gjennom framvisning av mobiltelefonben og litt gestikulering å få bekreftet fra to andre som var til stede at dette var rett sted, og etter hvert begynte også spillere og dommere å varme opp så det var tydelig at her skulle det spilles kamp.
Fikk før avspark se en ny variant av innmarsj. Alle involverte stilte opp langs linja, og marsjerte så på linje inn til midtbanen, i stedet for den vanlige varianten i Norge hvor man går på to rekker inn til midtbanen, og så stiller seg på linje etterpå.
Da kampen kom i gang, var det gjestene som framsto som best. Det første kvarteret var det de lyseblå som sto for det aller meste, selv om vertskapet nå og da gjorde noen forsøk på kontringer, og det var nettopp en av disse kontringene som sørget for den første alvorlige dramatikken. På vei framover ble en mørkeblå spiller klippet ned like utenfor sekstenmeteren, og dommeren var kjapt oppe med det røde kortet!
Til tross for at de var redusert til 10 mann klarte gjestene etter 24 minutter å ta ledelsen etter at et halvlangt innkast ble stusset videre, og aldri klarert.
Resten av omgangen var det som om hjemmelaget sto og stanget mot en usynlig vegg. Ball etter ball traff stolpen eller tverrliggeren, eller strøk like utenfor, men ikke snakk om at de ville innenfor. Da lagene gikk til pause var det helt utrolig at det fortsatt sto 0-1.
Etter pause fortsatte det mye i samme spor som første omgang hadde sluttet, men nå var det tydelig at M/F ville drøye så mye tid som mulig. Fikk de ballen på motstanders halvdel var det slutt på å storme mot mål, nå gjaldt det bare å holde på ballen så lenge som mulig.
Undertegnede med de som foretrakk
å se kampen gjennom gjerdet bak.
Så, etter halvspilt andreomgang kom nesten en reprise av utvisningssituasjonen i første omgang, og også denne gangen endte det med rødt kort, men denne gangen var det en av hjemmelagets forsvarsspillere som måtte ta den tunge turen til garderoben før de andre. Om det var dette som gjorde gjestene uforsiktige vet jeg ikke, men drøyt fem minutter før kampuret viste 90 minutter kom 1-1. Det var nå blitt så mørkt at jeg sant å si ikke aner hvordan målet kom, selv om lyskasterne rundt banen var slått på.
Bare et par minutter etterpå kom det en ny kontring fra hjemmelaget, og til stor jubel fra de omlag 30 på tribuna (pluss fra de som sto utafor gjerdet, for der kunne de drikke øl) endte den med at kampen var snudd! 0-1 hadde blitt til 2-1, og flamingoene angret kanskje nå på at de hadde drøyet tida så mye, for nå var det plutselig de som hadde det travelt!
Tross mye press fra gjestene på slutten endte det 2-1, noe som kanskje var en noe heldig seier for hjemmelaget, men når poengene skal telles opp ved sesongslutt, så er det ingen som bryr seg om stilkarakterer.
Jeg forlot stadion, fant på mystisk vis tilbake til togstasjonen, fikk på enda mer mystisk vis forklart dama i billettluka hvor jeg skulle, og kom meg på et usannsynlig skranglete tog tilbake til hovedstaden.
Endelig lørdag, og tid for en ny groundhoppingsutflukt. Denne gangen gikk turen til Steinberg mellom Mjøndalen og Hokksund, hvor bygdas lag skulle ta imot Hallingdal FK til fjerdedivisjonsoppgjør.
Inneklemt mellom bygningene i et industriområde fant jeg en flott liten grønn oase, og tok plass på den sida hvor jeg hadde sola i ryggen når den tittet fram mellom skyene.
Herfra fikk jeg og de 10-20 øvrige fremmøtte se en førsteomgang hvor spillet bølget mye fram og tilbake, men uten at noen av lagene kom til de virkelig store sjansene. Omgangens kanskje største sjanse var det gjestene som sto for, men den ble avverget av en god prestasjon av keeper Chapman.
Etter hvilen var det igjen hallingdølene som kom best i gang, da det tok bare såvidt over ett minutt før de utnyttet at en del av Steinberg-spillerne virket å mentalt fortsatt være i garderoben. Mot et delvis sovende forsvar fikk de en grei jobb med å gjøre 0-1.
Etter 57 minutters spill, hvor begge lag hadde hatt flere sjanser etter pause enn de hadde i hele første omgang var det så hjemmelagets tur. Kaptein Rakkestad, til vanlig midtstopper, men for anledningen spiss, fikk ballen litt utenfor sekstenmeteren og gjorde ingen feil når han hamret den i mål utenfor rekkevidde for gjestenes keeper.
Bare et par minutter etterpå inntraff så en situasjon hvor alle unntatt dommeren forventet at hjemmelaget skulle få straffe. Hallingdalskeeperen gjorde en miss, så en av de rødkledde kom alene mot mål fra veldig spiss vinkel. Plutselig stoppet han opp, og det var helt uforståelig at han skulle ha gjort det av noen annen grunn enn at han ble holdt igjen, men dommer bare slo ut med armene at ingenting skjedde. Ganske uforståelig!
Kampen var likevel ikke ferdigscoret. Fem minutter før full tid fikk publikum, som nå stort sett samtlige var flyktet under tak på klubbhuset på grunn av en solid regnbyge se en syylfrekk kombinasjon hos vertskapet. Igjen var lagkapteinen sentral, og da han hadde med seg en lagkamerat fram i angrep overrasket han alle med en herlig flikk bakover til han som var bedre plassert, og kampen var snudd til 2-1!
De siste minuttene av kampen presset gjestene voldsomt på for utligning, men uten å lykkes, og mens hjemmelaget kunne juble for å «ha gitt bøndene juling» (sitat fra en spiller på vei til garderoben) måtte gjestene belage seg på en poengløs tur hjem til dalen sin.
Mange ganger når jeg har kjørt Riksvei 4 langs Einavatnet (eller -fjorden som Vazelina Bilopphøggers synger) har jeg tenkt at det måtte vært morsomt å kjøre på andre sida av vatnet en gang, og i kveld kom det plutselig en mulighet til det når Eina skulle ta imot Skreias andrelag på Prestmarka idrettsplass.
Da jeg kom ned fra Lygna svingte jeg inn til venstre, og forventet en rolig kjøretur de siste kilometrene fram til banen, men det fikk jeg ikke. Det viste seg at en trailer hadde veltet på hovedveien, så Einastrand-veien var omkjøring sørover, så jeg møtte flere biler på denne smale veien enn jeg hadde gjort hele resten av veien nordover!
Vel framme på Prestmarka fant jeg en av de fineste gressbanene jeg har sett i år. Som en av spillerne utbrøt da han entret banen for oppvarming: «Skulle tru det skulle spelles Champions League på denna matta her!»
Etter hvert kom kampen i gang, og det var hjemmelaget som skulle vise seg å være det førende laget, tross en i utgangspunktet dårligere tabellposisjon. Å være det førende laget hjelper dog lite så lenge man ikke scorer, og skuffelsen var derfor stor da det ble gjestene som kom med den første scoringen i kampen etter ca 25 minutter.
Resten av omgangen forløp uten nevneverdige hendelser, og lagene gikk til pause med 0-1 i dommerens bok, og jeg fikk testet de lokale vaflene. (Absolutt godkjent!)
Like etter andre omgang startet gikk sola ned, og jeg sprayet meg klok av skade med litt myggspray. Jeg vet ikke om det var myggens framkomst som inspirerte hjemmelaget, men det var liten tvil om at de hadde bestemt seg for å stramme seg opp litt i andre omgang. Det skulle vise seg å bare ta seks minutter før de skapte balanse i regnskapet gjennom å utligne med en scoring som var så vill at jeg ikke klarte å få tatt noe bilde av den.
Hjemmelaget fortsatte å presse de hvitkledde fra nabokommunen, og etter halvspilt omgang satt 2-1 på et hjørnespark.
Etter dette tok det knapt fem minutter før nok et hjørnespark ble satt i samme mål, og det sto 3-1.
Mot slutten av kampen presset gjestene voldsomt på for å redusere, men uten å lykkes. Det ble som alltid i kamper uten assistentdommere noe uenighet angående innkast og sånt, og på ett tidspunkt helt på tampen foreslo dagens dommer at man kunne ta en avstemning når en av Skreias spillere var svært uenig i at han tildelte et innkast til Eina.
Kampen endte med det som må sies å være en fortjent 3-1-seier, og jeg kunne sette kursen sørover igjen, og på veien langs Einavatnet så jeg fra andre sida de blinkende lysene fra bilbergerne som prøvde å få den velta traileren på veien igjen.
Etter et par tunge helger ble det straks bedre denne helga.
Sent fredag kveld tok Stålkameratene sitt første poeng på lenge, noe som riktig nok var litt surt ettersom man lenge ledet.
Lørdag ettermiddag surret Eintracht Frankfurt seg til et tap, men hva gjør vel det når TIL samtidig vant for første gang på evigheter! At Juventus så vant sin kveldskamp var «the icing on the cake» for lørdagen.
Søndag startet labert med rødt kort og tap for Nàstic, mens Manchester United like godt kopierte det røde kortet, men likevel vant.
DLWWLW er kanskje isolert sett ikke allverden, men seierne kom i de viktigste kampene, og i tillegg er stigningen så god at det får godkjentstempel.
Ettersom Tromsø tok en etterlengtet trepoenger i går fant jeg ut at jeg skulle innvilge meg en langtur dagen derpå, så jeg satte kursen sørøstover mot Vänerns bredder hvor Mellerud skulle ta imot laget med det snodige navnet Åsarp-Trädet. Begge lag var debutanter på nivå fem, Division 3 Mellersta Götaland, men gjestene hadde hatt en tøffere debutsesong enn hva vertskapet hadde hatt, så dette kunne bli en spennende kamp.
Vel framme i Mellerud tok jeg en runde innom sentrum og åt en aldri så liten (faktisk var den kjempestor) schnitzel før jeg tok ut noen svenska kronor og tok turen til stadion. Gressbanen kampen ble spilt i var omkranset av en overbygd tribune, en åpen tribune, flere grus- og gressfelter, en kunstgressbane, en idrettshall og ikke minst et «idrottshus» med bingo hver torsdag. Virkelig et strålende anlegg!
Etter å ha betalt den svimlende sum av 40 kroner i inngang tok jeg en svipptur i kiosken og kjøpte en is og en jubileumstøypose (klubben har 110-årsjubileum i 2018), og fant meg en plass på den overbygde tribuna så jeg slapp å lete fram solkremen i september.
Herfra fikk jeg se en svært intens førsteomgang, hvor spillet bølget frem og tilbake gang på gang. Hjemmelaget hadde nok både flest og størst sjanser, men det ble litt for ofte en berøring for mye, og dermed ikke noe virkelig farlig for gjestenes keeper.
Da det var spilt 44 minutter av kampen var nok de fleste begynt å tenke at det nok ble 0-0 til pause, men gjestene ville det annerledes. Et hjørnespark ble ikke håndtert særlig effektivt av de hvitkleddes forsvar, og rett før pause sto det 0-1.
Etter pause var de gule fra andre sida av Vänern langt mer med på notene enn de hadde vært i første omgang, muligens som et resultat av at hjemmelaget nå var mer desperate etter å score enn de hadde vært før hvilen. Hvilen var nok etter det høye tempoet som hadde vært første del av kampen også påkrevd, men et kvarter ble nok i minste laget, og utover i kampen syntes jeg det begynte å synes at det hadde krevd sitt.
Mot slutten av kampen kom det flere enorme sjanser i begge retninger, og det virket etterhvert nær utrolig at det ikke hadde blitt flere scoringer.
Like før klokka viste 88 minutter fikk så hjemmelaget en corner, og gjestenes engasjerte trener ropte «Nu är vi vakna!!!» til spillerne sine, men det lot de tilsynelatende vær å følge opp. Selv om jeg gikk glipp av serveringen av hjørnesparket ser man her at det enkelt ble konvertert til et mål. 1-1, og vertskapet kjente nå smaken av blod!
Dommeren varslet at han ville legge til to og et halvt minutt, og etter at nesten ett minutt av overtida var spilt kunne hjemmefansen på nytt juble. Igjen ble det scoret, og igjen var det i det nordligste målet på banen. Det sto 1-2, noe man fikk en relativt enkel jobb med å forsvare det drøye minuttet som gjensto av kampen.
Etter fem tap på rad i eliteserien for «Gutan» var vi nok ikke blodoptimister, vi som møttes på Tordenskiold pub for å ta buss sammen til Drammen.
På forhånd hadde VIF-supporter Peter varslet at han ville bli med på kamp, og advart om at han hadde elendig statistikk mot nettopp Strømsgodset. Jeg repliserte med at det hadde jeg også, så kanskje minus og minus ble pluss?
Etter ankomst Drammen var det bare å begynne å flagge for TIL, som måtte bruke de første minuttene av kampen på å ri av et voldsomt press fra de blå, og nok muligens også var heldige med en dommeravgjørelse eller to. Da vi nærmet oss halvspilt omgang tenkte jeg med meg selv at nå må vi passe på, og like etter dømte dommeren et for oss som så på fra tribunen uforståelig frispark fra 17 meter. Skuddet gikk først rundt muren før det ble stoppet av Gudmund Kongshavn, som så glapp det og vi måtte sjokkerte se ballen trille i mål!
Vi ga likevel ikke opp på tribuna. Etter å ha sunget litt til støtte for vår normalt svært gode keeper fikk vi på motsatt side av banen etter en halvtime se ballen på nytt gå i mål, så det var bare å eksplodere i jubel. Vi skjønte etter hvert også at det ikke bare var 1-1 i scoringer, men også 1-1 i tvilsomme keeperinngripener.
Seks minutter etter dette kunne vi på ny juble som gale. En av TILs spillere ble holdt inne i sekstenmeteren og dommeren pekte på straffemerket. Robert Taylor, som nettopp hadde signert en lengre kontrakt med klubben, gjorde ingen feil, og TIL hadde snudd kampen!
1-2 sto seg til pause, men etter hvilen tok det bare fem minutter før Godset på nytt fikk frispark fra farlig posisjon, og nok en gang satte dagens beste SIF-spiller ballen rett i mål. 2-2, og ny frustrasjon på bortefeltet.
Etter dette tok TIL mer eller mindre helt over kampen, og det var intet annet enn fortjent da Jostein Gundersen nok en gang kunne stange inn en corner. Den ville jubelen måtte riktig nok vente litt, da assistentdommer markerte for offside, men etter en diskusjon med hoveddommer ble det avgjort at den offsideplasserte spilleren ikke hadde forstyrret Godsets keeper, og målet ble gjort gjeldende!
Ti minutter senere gjorde Simo Valakari et par bytter, og satte blant annet innpå sin sønn Onni, som bare brukte fem minutter på å vise at faren hadde gjort et svært godt bytte. Etter et strålende forarbeid av Magnus Andersen og Gjermund Åsen, hamret han ballen i mål, og kampen var avgjort.
Foto: Eurosportplayer
Tross avsindig mye overtid, så klarte aldri Godset å hindre TIL i å ta alle tre poengene med nordover, og vi kunne for første gang på svært lenge feire en borteseier sammen med spillerne.
Peter og jeg konkluderte med at minus og minus virkelig ble pluss, så nå er jeg skyldig ham å bli med til Drammen en gang Vålerenga skal spille der.
Foruten en enorm flokk gjess som lettet like ved stadion var vi seks stykker i publikum som så dette målet, men like etterpå kom det to til, så mesteparten av kampen var publikumsantallet 8. Resten av omgangen dominerte de hvitkledde fra Lørenskog stort, men flere scoringer fikk vi ikke se. Etter litt surmuling fra begge lag på slutten av omgangen tok de dermed pause med 0-1 i dommerens bok.
