Landskrona - Degerfors 1-1

Etter å lenge ha sett fram til denne lørdagen i begynnelsen av november sto jeg grytidlig opp og hoppet i bilen. Etter time på time med E6 var jeg nesten kommet til Danmark før jeg parkerte, tuslet en tur i nabolaget, og deretter kom meg inn på stadion hvor det skulle spilles kamp i Superettan (Dvs. nivå 2 i Sverige) mellom Landskrona og Degerfors.

Etter et høyst nødvendig ærend etter den lange kjøreturen kom jeg inn på hovedtribuna, og fikk se en svært sjarmerende kamparena. En hovedtribune med en svak kurve langs den sørlige langsida, og ståtribune for hjemmesupporterne på motsatt langside. I den østlige kortsida var det også ei ståtribune, og her seg det på med bortesupportere som etter å ha opplevd at deres rødkledte helter hadde snublet i de to siste kampene nå håpet å endelig få krone 2024-sesongen med et opprykk. Hjemmefansen på sin side hadde også en drøm om opprykk, men mens de tilreisende ville sikre seg med ett poeng i dag, så var de mer avhengige av en seier for virkelig å legge press på tabellnabo Öster.

Jeg oppdaget til min glede at de tok kort i grillkiosken, så jeg skaffet meg en hamburger som ble fortært bak tribuna før jeg inntok plassen min. Da jeg skulle sette meg ble jeg umiddelbart litt bekymret ettersom det så ut som om jeg hadde kjøpt plass midt i et barnesupporterfelt, men inn mot kampstart virket det som om dette må ha blitt avviklet. Da lagene entret banen fikk vi en svært fin tifo med et pyro-akkompagnement som var svært lite overraskende ettersom vi både hadde fått se et OH-banner bli trukket over den sentrale delen av ståfeltet, og bannerne i tifoen også henviste til røyk.

Kampen var så i gang, og det skulle vise seg å bli en ganske langdryg affære som ventet oss. Blant høydepunktene i første omgang var at blant noen kids som satt et par rader foran meg klarte en av dem å miste mobiltelefonen sin over rekkverket ned mot banen, og de måtte utvise stor kreativitet for å få tak i den igjen. Foran en ikke helt fullsatt hovedtribune, og en ståtribune hvor den avsatte plassen var ganske fylt opp (Her var det ett felt som så ut til ikke å være åpnet) begynte det etterhvert å virke som om gjestene fra bruksorten hadde tenkt å drøye seg til det ene poenget de trengte, noe som i det vi nærmet oss en halvtime spilt av kampen begynte å frustrere de svarthvitstripete ganske mye.

Frustrasjonen ga seg etterhvert utløp i reaksjoner etter noen taklinger, og vi fikk en voldsom sammenstimling av folk som knuffet litt mot hverandre. At dette bare endte med ett gult kort til han som satte inn den opprinnelige taklinga som utløste det hele overgikk min forstand.

Etter dette roet ting seg litt ned igjen, og det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause. Jeg sørget for å få varmet meg litt i sola bak tribuna, før jeg igjen tok plass på tribuna, nå på en litt annen plass, høyere opp. Herfra fikk jeg se Degerfors komme raskt ut fra startblokkene etter hvilen, og med 47:10 på stadionuret kom 0-1! Stor glede blant bortelagets spillere og fans, mens for vertskapet var det nok et ekstra skår i gleden at en av deres menn ble liggende nede, og måtte bæres ut av Røde kors.

Landskrona BoIS hadde ikke gitt opp å henge med i opprykksstriden selv om de lå under. Degerfors prøvde nå i liten grad å skape noe, og da alle ventet at Landskrona skulle prøve å plassere et frispark fra skummel posisjon i krysset eller noe ble dette tatt raskt for å sette opp en spillsekvens som endte med 1-1 i det 59. minutt.

Etter dette hadde BoIS de største sjansene til å avgjøre kampen, men Degerfors klarte foran oss 4348 tilskuere som var på plass å ri av stormen. Det ble markert for 6 minutter tillegg i tiden, men jeg nekter å tro at det faktisk ble spilt fotball i særlig mye mer enn 3 av disse. Taktikken med å drøye tida hadde uansett virket for de røde. Da dommeren blåste av var det ene poenget man trengte i boks, og det ble stor jubel hos de tilreisende.

Jeg forlot stadion raskt og så at valget av parkeringsplass hadde, akkurat som håpet, satt meg i stand til å komme meg raskt vekk, og jeg befant meg snart på motorveien igjen på vei mot neste kamp, som jeg håpet å bli minst mulig forsinket til.