Vikåsen - Mjøndalen 3 (3-3)

Med forrige ukes utferder på E18 (eller rettere sagt hjemfartene derfra) friskt i minne var det med litt blandete følelser jeg denne mandagskvelden på ny satte kursen mot Drammenselvas bredder. Etter en liten times kjøretur kom jeg fram til Mjøndalen, og svingte opp en svingete vei til jeg klemte meg inn i skogkanten innerst på en liten parkeringsplass. Jeg tuslet så opp til en fryktelig slitt kunstgressbane, hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp og lokalderby mellom Vikåsen og Mjøndalen 3.

Jeg hilste kjapt på flere av spillerne på begge lag, og noterte meg samtidig at bortebenken var grundig dekorert med Godset-stickers. Det var tydelig at dette lokalderbyet handlet om langt mer enn bare poengene som skulle deles ut!

Da kampen kom i gang ble det sluppet ut litt rød røyk fra tilskuerplass, uten at dette påvirket annet enn sikten jeg hadde mot Vikåsen-målet hvor ballen alt etter 75 sekunder ble satt inn til 1-0. Fæl start for orangetrøyene.

Med oppimot åtti frammøtte på plass i en kamp på nivå åtte var det lett å skjønne at det var et lokaloppgjør, og jeg så at flere av de som var tilstede hadde på seg klær med MIF-logo på. Det var likevel en gjeng på 6-7 unger som var de som skapte noe liv på stadion denne kvelden, selv om repertoaret stort sett var begrenset til «Vikåsen! Vikåsen! Vikåsen!» avbrutt av en og annen «Gi meg en V! Gi meg en I! [osv.]».

Både denne lille gjengen og flere av de andre frammøtte fikk gå over fra taktfaste rop til ukontrollert jubel da et hjørnespark gikk i mål til 1-1 da det akkurat var spilt litt over seks minutter av kampen.

Hadde det ikke blitt jublet nok da utligningen kom ble ikke gledesscenene noe mindre da Vikåsen med 12:10 på klokka satte inn 2-1, før de ganske nøyaktig 55 sekunder senere økte ledelsen til 3-1! Skulle hjemmelaget endelig få sesongens første seier (faktisk sesongens første poeng overhode), og det attpåtil mot naboene fra Mjøndalen?

Etter dette dabbet kampen noe av, og det skjedde lite nevneverdig før pause, bortsett fra at en Mjøndalen-spiller etter å ha foretatt en kjempegul takling hisset seg så opp at han nesten fikk to gule kort på rappen. Han slapp unna med det ene, og så ble det pause, fortsatt med 3-1 i målprotokollen.

Det var dessverre ikke noe serveringstilbud på stadion, så heldigvis ble pausen ganske kort. Etter hvilen tydet det meste på at Vikåsen virkelig ville vinne dette, men dette skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Flere av de yngste tilskuerne hadde forsvunnet i pausen, så det var et mer sedat publikum som bivånet andre omgang, og dette medvirket kanskje til at Mjøndalen 3 mer og mer tok over ute på plastunderlaget.

Da vi passerte timen spilt måtte Vikåsen omrokere noe i forsvaret, etter at en av spillerne pådro seg en skade og måtte støttes av banen. Ikke lenge etter dette tok så MIF3 et smart frispark som endte med at ballen gikk i mål til 3-2 i det 70. minutt.

Mens klokka sakte tikket mot full tid fortsatte det å være fullt trykk på banen. En av bruntrøyene fikk et kne i skrittet og frembrakte noen fæle lyder, og det ble også delt ut et par gule kort for andre hendelser. Vikåsen hang litt i tauene nå, og i det 88. minutt raknet det litt for dem. Mjøndalen scoret en utligning til 3-3, og nå kunne alt skje!

Det hadde gått bort mye spilletid underveis i kampen, så jeg var ganske spent på hvor mye tilleggstid vi ville få. Etter at begge lag hadde hatt flere sjanser til å sikre seg alle tre poengene sto det likevel fortsatt bare 3-3 da dommeren etter litt overraskende bare fire minutters tillegg blåste av kampen.

Jeg satte kursen tilbake mot hovedstaden, og fikk også denne kvelden prøve meg på en omkjøring opp Lierbakken, før jeg også måtte kjøre forbi avkjørselen til Granfosstunnelen med uforrettet sak. Begynner å bli lei av de greiene der nå!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.