Lyn - Vålerenga 1-1

Etter å ha startet dagen med å se Vålerenga Fotballs førstelag spille i femtedivisjon dro jeg altså videre, og etter en matbit i Nydalen inntok jeg sammen med Ole Jakob, Jon Are og Anette nasjonalarenaen for å se førstedivisjonskamp mellom førstelagene til Lyn 1896 FK og Vålerenga Fotball Elite.

Grunnen til at kampen var lagt hit var sammensatt. Lyns faste kamparena Bislett er som vanlig ikke brukbar før vi skriver mai, og det fristet nok lite for de rødhvite å dra til Nadderud hvor de har spilt de andre hjemmekampene sine så langt i sesongen. Dette kombinert med det faktum at dette var første gang byrivalene skulle møtes i seriespill siden Lyn gikk konkurs i 2010 gjorde at interessen for oppgjøret var mildest talt enorm. Det å leie Ullevaal stadion viste seg å være en genistrek da billettene til kampen ble utsolgt i løpet av et par dager.

Rekorden i antall innsjekk på en norsk kamp i Futbology var 355, og jeg hadde på forhånd vært ganske spent på om vi skulle klare å slå dette. Da vi var godt over 300 alt en halvtime før avspark følte jeg meg ganske sikker på at rekorden ville ryke, og spørsmålet var bare hvor høyt vi ville ende.

Litt før avspark dukket det første av mange bannere hos Vålerenga-supporterne opp. «128 år i gjørma - ingen lidenskap» lød budskapet, noe som nok var direkte rettet mot motstandernes «13 år i gjørma - samme lidenskap» som nærmest har vært et motto for Lyn i det siste.

Da lagene entret en litt shabby gressmatte ble det hektisk tifo-aktivitet i begge ender av banen, og mens Lyn dro opp en ganske enkel variant med et stort banner inspirert av byvåpen og klubblogo, og det tidligere nevnte budskapet om samme lidenskap, prøvde VIF seg på en mer avansert variant. Med store bokstaver ble det erklært at «Det er bare ett lag i byen» (Av en eller annen grunn tror jeg ikke det var KFUM de tenkte på), samtidig som folk holdt opp mosaikkbiter i rødt, hvitt og blått. Dette skulle akkompagneres av en spiller i gråtone, men dessverre fungerte den siste biten av dette svært dårlig. Spilleren så ut til å mangle en del av ansiktet, og ble dessuten ikke strukket ordentlig utover, så her må jeg si at Lyn ledet tribunekampen, selv om Vålerenga hadde tatt knockout på dem hvis det siste elementet hadde fungert slik det sannsynligvis var tenkt å gjøre.

Det ble også futtet av litt pyro etterhvert, men stort sett valgte dommer Eskås å ignorere dette, i motsetning til dommeren da jeg så damecupfinalen i fjor som helt opplagt hadde fått beskjed om å stoppe spillet ved alle tilløp til blussing. Jeg hadde fått noen meldinger om skuffende lite pyrobruk da bortesvingen plutselig virkelig tok fyr vel tjue minutter inn i kampen. Sammen med et T-baneinspirert Oslo Øst-banner ble feltet både opplyst og røyklagt, og jeg fikk virkelig nyte duften av krutt.

Om det var motivasjonen fra tribuneplass som slo til vet jeg ikke, men i det 33. minutt scoret Vålerenga kampens første mål, og flere av de frammøtte fikk overtenning og hoppet over gjerdene og ut på banen. Dette ble selvsagt ikke spesielt godt mottatt av vaktmannskapene, men det så heldigvis ut som om ting løste seg uten verken håndgemeng eller utkasting. 0-1 sto det iallfall, og Lyn måtte nå skjerpe seg.

Bare noen få minutter etter scoringa fikk vi så kampens store snakkes. En av Vålerengas angrepsspillere fant av en eller annen grunn ut at han skulle klippe ned en motstander ute på kanten på Lyns banehalvdel. Hvorfor han syntes dette var smart var i utgangspunktet ikke lett å skjønne, og hvorfor han syntes dette var smart når han alt hadde et gult kort var helt umulig å skjønne. Det medførte iallfall at han fikk sitt andre gule kort, og dermed måtte forlate banen til hånlig latter fra hjemmelagets fans.

Jeg hadde på forhånd fryktet at om Vålerenga scoret først ville kampen på det nærmeste være avgjort, men med ti mann med VIF-logo på brystet mot elleve med Lyn-merket var situasjonen plutselig en ganske annen.

Bare et par minutter før pause fikk så vestkantlaget utnytte overtallet sitt, og et lekkert skudd ble satt i mål til 1-1! Det var fortsatt uavgjort da lagene tok pause, og jeg fikk fra min plass på tribunen orkesterplass til intervjuet der Vålerengas sportssjef Joacim Jonsson totalt nedsablet spilleren som ble utvist.

Andre omgang ble på grunn av ubalansen i antall spillere aldri noen fest. Nesten alt foregikk foran Vålerengas mål, men Lyn klarte ikke å overliste dem flere ganger, selv om de var svært nær flere ganger, blant annet i det nok et element ble rullet ut på tribunen blant de blårøde supporterne akkompagnert av røyklegging. Faktisk ble det så mye røyk denne gangen at dommeren faktisk måtte stoppe spillet litt, men igjen nydelig håndtert at det ikke kom noen trusler om avbrutt kamp eller annet, men man bare ventet litt til «tåka» hadde lettet og spillet kunne fortsette.

Lyn var nok nærmest en avgjørelse i dag, men da dommeren til slutt blåste av oppgjøret sto det fortsatt 1-1. Sportslig sett hadde vi nok ikke fått noen klar dom hvem som er byens nest beste lag, men hvem som er best på tribunen var det noe enklere å vurdere. Tross problemene med den første tifoen hadde det meste ellers gått på skinner for karene fra østfronten, så jeg har små problemer med å hevde at vi fikk en klart borteseier på tribuneplass, men samtidig vil jeg berømme Lyn for å levere så bra som de gjorde etter «13 år i gjørma».

Etter å ha sett lagene takke supporterne for støtten forlot jeg stadion, passerte hauger av hestedritt før jeg kom til T-banen, og kunne dra hjemover for å lade opp til nye kortreiste kamper søndag. Her fant jeg ut at det ser ut som den nye norske innsjekk-rekorden ser ut til å ligge på 483, men dette er et tall jeg har et forbehold om at kan involvere noen som ikke har sjekket inn men registrert manuelt. Uansett en sterk forbedring av den gamle toppnoteringen!