WAF Brigittenau - 1. Simmeringer FC 2-0

Søndag morgen sto jeg opp, og satte kursen mot togstasjonen i Schwechat igjen. Etter å ha ventet her noen minutter kom det beskjed om at toget mitt var kansellert, og jeg måtte vente en halvtime på neste. Etter å ha ventet litt til kom det beskjed om at også DET toget var innstilt, og nå begynte jeg å bli litt stresset. Heldigvis har Viking ikke bare én, men TO fanklubber i Wien, og jeg mobiliserte nå begge for å komme meg på kamp. Først rev jeg Øyvind løs fra familiefrokosten, så han kom og plukket meg opp og kjørte meg hjem til seg, og så kom Babsi innom der og plukket meg opp og tok meg med til Gruabn hvor det var klart for nok en kamp i Wiener Stadtliga, denne gang mellom WAF Brigittenau og 1. Simmeringer FC.

Babsi slapp først meg av rett ved stadion før hun kjørte på jakt etter parkering, så jeg entret stadion på egenhånd, og fikk se et utrolig sjarmerende anlegg som ga meg litt samme følelsen som Møhlenpris i Bergen der det lå inneklemt mellom boligblokker. Servering var det også, så jeg øynet muligheten til å få meg en solid brønsj etterhvert, men først posisjonerte jeg meg sentralt på tribunen så jeg skulle få knipset myntkastet. Da lagene entret banen så jeg at dommertrioen stilte med t-skjorter med teksten «Danke für alles, Wolferl» på, og jeg har en teori om at dette kanskje var den godt voksne assistentdommeren jeg også hadde sett i aksjon fredag i Mannswörth, som nå planla å legge opp.

Kampen kom i gang, og tross svært tidlig avspark var det ikke bare bra med publikum, det var også en solid andel av dem som tok seg (det jeg antar var) dagens første pils! Ute på kunstgresset følte jeg at hjemmelaget hadde et lite overtak, men tross dette kom det en uendelig strøm av instrukser, korreksjoner og frustrasjonsutbrudd fra treneren deres. Hos gjestene var det derimot målvakten som hadde denne rollen, så selv om tilskuerne stort sett holdt seg rolige var det konstant bakgrunnslyd på stadion.

Etter en knapp halvtimes spill fikk gjestene kampens til da klart største sjanse, men når man får ballen alene på 12 meters hold må man utnytte muligheten bedre enn ved å blåse skuddet høyt over mål.

Tross den store muligheten, så var det fortsatt hjemmelaget som hadde et lite overtak, og i det 44. minutt lyktes de endelig med å overliste bortelagets forsvar og målvakt. Ballen gikk i mål, og det ble stor jubel!

Da spillerne gikk i garderoben med 1-0 på scoringstavla feiret jeg målet med endelig å kjøpe brønsj, og en svær bratwurst med et rundstykke, sennep, ketsjup og majones til gjorde akkurat så godt som jeg hadde håpet på.

Da andre omgang kom i gang begynte jeg å lure på om vertskapet hadde tenkt å forsvare 1-0-ledelsen i 45 minutter, for nå handlet det meste om de rødkledte. Det var nok derfor veldig tungt for dem da vi med 63:20 på klokka fikk en flott scoring fra en av hjemmelagets spillere så det sto 2-0.

Like etterpå trodde gjestene de fikk en redusering, men etter litt om og men ble det dømt frispark til dem i forkant av situasjonen, og begge lag var rimelig sure (Hjemmelaget mente det skulle vært dømt offside, og ikke frispark). Målet var uansett strøket fra protokollen.

Like før full tid fikk så en av WAF-spillerne sitt andre gule kort, men tross overtall klarte ikke Simmering annet enn å skape full tenning hos de lokale i sluttminuttene etter et sammenstøt med hjemmelagets målvakt.

Kampen endte dermed 2-0, og jeg forlot stadion mens jeg hørte jubelbrølene runge fra andre sida av gjerdet mens jeg gikk mot trikken jeg skulle ta til neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.