Jakten på bane nummer 600 fortsetter, og jeg hadde denne helga lagt inn en liten overnattingstur for å kombinere bursdagsfeiring og banejubileumsfeiring. Jeg satte derfor kursen sørvestover ut av Oslo, og rakk akkurat ut før det verste rushet satte inn. Kom etter hvert fram til Kragerø, og sveipet innom sentrum der for å finne meg en passende bak rattet-middag, før jeg kjørte litt tilbake og fant Kolbånn hvor det var klart for lokaloppgjør i sjettedivisjon mellom Sannidal og Drangedal.
Etter at jeg hadde fortært kyllingvingene jeg hadde kjøpt dukket også Stian opp og parkerte ved siden av meg, og sammen ruslet vi fra parkeringa og opp mot selve stadionområdet. Kolbånn har kanskje en av fotball-Norges mest puslete innkjøringer, men når man kommer fram er det et flott område, med en gressbane omgitt av asfaltløpebane, og en kunstgressbane med svært gode siktmuligheter fra en kortside og en langside.
Dagens kamp skulle gå på kunstgresset, så vi tok plass der, og ble plutselig praiet av Drangedalspostens veteranjournalist som også var på kamp og hadde hørt rykter om at det var langveisfarende på besøk. Etter å ha snakket med ham dukket også Mads opp så jeg fikk hilst på ham før jeg tok turen ned til banekanten og fikk avklart hvilken vei oppstillingen av lagene ville foregå, og gjorde meg klar til å få fotografert den. Dessverre ble det ikke tatt myntkast, men kampen kom uansett etterhvert i gang.
Foran rundt 100 tilskuere kom hjemmelaget friskt ut, men det var raskt gjestene fra Sputniks hjemtrakter som overtok initiativet, og jeg begynte å ane hvordan dette skulle ende da 0-1 kom før det var spilt fem minutter. Han som kom med en kraftsalve fra tribuneplass som i klartekst forklarte at vi ikke hadde bevegd oss helt inn i bibelbeltet ennå ante nok også dette.
Rødtrøyene fra Drangedal fortsatte å føre an, og i det fjortende minutt fikk de nok en scoring, så nå så det stygt ut for hjemmelaget. De blåkledde ga riktignok aldri opp, men de var rett og slett aldri i nærheten av å utfordre gjestene.
Rett før det var spilt 39 minutter fikk så gjestene et hjørnespark, og da dette ble konvertert til 0-3 førte det til at det var en ganske resignert gjeng Sannidal-spillere som tok pausepraten ute på banen.
Selv forserte jeg bakken opp mot kiosken og skaffet meg en svært god vaffel, samt en brus som var så lunken at jeg droppa å drikke den i håp om at nattekulden ville gjøre den mer fristende. Bortelaget hadde inntatt garderoben, og da de tuslet ned mot banen gjorde også jeg det samme.
Første omgang hadde vært ganske spennende, tross hjemmelagets noe impotente fremtoning, så jeg var spent på hvordan den andre omgangen kom til å bli nå som gjestene hadde en tremålsledelse å surfe på. Dessverre skulle det vise seg at dette gjorde resten av kampen akkurat så lite spennende som man kunne frykte. Mens gjestene virket å ikke ville yte det som skulle til for å få flere scoringer, så virket hjemmelaget fortsatt å være ute av stand til å yte det som skulle til, tross noen lyspunkt som et forsøk på et spektakulært brassespark.
Når omgangen var litt over halvspilt så det plutselig ut som om det kanskje var en mulighet likevel for hjemmelaget til å redusere. De fikk tildelt et straffespark, men dette var virkelig den dagen da ingenting gikk deres vei, og ballen smalt i tverra.
Etter dette var det eneste nevneverdige som skjedde at Drangedal nesten økte til 4-0 på et frispark, men dette ble korrekt dømt offside, og dermed sto det fortsatt 0-3 da jeg ønsket Stian god tur videre nordover, før jeg selv forlot Sannidal med kurs for overnatting i Grimstad foran nye eventyr dagen etter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar