FC Hoyvik 2 - ÍF 2 (4-5)

Etter en kort busstur «hjemmefra» etter å ha fått på meg litt mer klær etter uværskampen oppe i fjellsida var jeg igjen på plass på Gundadalur i skyggen av nasjonalarenaen Torsvøllur. Så ivrig at jeg gikk for to kamper på samme bane var jeg ikke, men jeg hadde da jeg planla dagen i gårkveld oppdaget at 2. deild-kampen mellom andrelagene til FC Hoyvik og Ítróttarfelag Fuglafjarðar skulle spilles på den nedre banen, som attpåtil lå som eget anlegg i Futbology-appen.

Jeg tok derfor på meg regnjakken og fikk se lagenes kapteiner hilse på hverandre før myntkastet ble tatt og kampen satt i gang. Noe av det første jeg la merke til var hjemmelagets målvakt. At man har trøyenummer teipet på ryggen i breddefotballen er jo ikke så veldig uvanlig, men i dette tilfellet hadde han teipet nummeret utenpå en ganske tykk jakke. Denne keeperen hadde definitivt ikke tenkt å fryse mer enn nødvendig.

Innledningsvis følte lagene hverandre litt på tennene, men det var den jakkekledde som først måtte hente ballen ut av nettet da gjestene gikk opp i 0-1 etter 8 minutters spill. 

Hjemmelaget hadde dog ikke tenkt å la seg herse med, og utlignet til 1-1 bare to minutter senere. ÍF svarte så med å igjen gå opp i ledelsen, denne gangen altså 1-2, etter femten minutters spill. Da spillet så ble satt i gang igjen spilte hjemmelaget ballen hjemover for å bygge opp spillet bakfra. Dette kan ofte fungere svært godt, men et lurt triks er da å ikke gi ballen til motstanderlaget når egen keeper befinner seg nærmere tjue meter til side for mål. Det var nettopp dette Hoyvik-spillerne gjorde, og da gikk det som det måtte gå: Rødtrøyene fra Fuglafjørður økte til 1-3.

Utover i omgangen letnet været til min store glede betraktelig. Etter hvert fikk vi både solskinn og blå himmel, men fortsatt blåste det en hel del. I det etterhvert fine været virket ÍF 2 å kontrollere ledelsen fint, og det sto fortsatt 1-3 da dommeren sendte lagene til benken for en liten peptalk.

Da spillet kom i gang igjen var det tydelig at vertskapet hadde bestemt seg for at de ikke skulle gi seg uten kamp, og alt før fem minutter var spilt lyktes de med å få redusert til 2-3.

Bare et drøyt minutt etter dette kom så en skikkelig suser av et skudd som endte i mål, og det sto 3-3. Den meget imponerende opphentingen ble ikke mindre imponerende da Hoyvik to minutter etter utligningen kom stormende oppover sin venstre flanke og fikk klemt inn 3-4. Rett og slett en fantastisk snuoperasjon i løpet av bare 3 minutter og 25 sekunder!

Begge omgangene hadde altså gitt oss som så på (Foruten meg selv tror jeg bare det var én annen person som så hele kampen), en forrykende start, og som i første omgang dabbet det også nå litt av utover i omgangen. Begeg lag var dog sårt klare for at veien til ytterligere poengtap eller ytterligere gevinst ikke var så lang, så de jobbet på i håp om å få avgjort kampen til sin fordel.

I det 68. minutt herjet så ÍFs svært tekniske sjuer med forsvaret til Hoyvik, og igjen var vi like langt som vi startet. Det sto 4-4, og jeg mistenkte at vi nok ikke hadde sett siste mål i denne kampen.

Da vi nærmet oss 90 spilte minutter begynte jeg å lure på om mistankene mine skulle slå feil denne gangen, men så, rett etter at overtiden var begynt skjedde det. En av de rødkledde fikk sendt ballen i mål og laget sitt til himmelse. Stor jubel, og 4-5.

Dommeren la helt riktig til en god del tid, men Hoyvik klarte ikke å produsere noen skikkelige farligheter, så da kampen ble blåst av kunne gjestene igjen juble, denne gangen for tre poeng.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.