Etter å ha hatt hjemmekontor pga en vond fot etter gårdagens skuffelse på Åråsen dro jeg etter arbeidstidens slutt ut av hovedstaden. Etter å ha forsert en horribel kø på E6 svingte jeg etterhvert av på Kolomoen, passerte Elverum, og satte kursen videre innover i skogen. Etter en liten omvei for å se etter baner til Stadionhjerte kom jeg fram til Sørskogbygda, omtrent 7 km sørøst for Nordskogbygda (Vi snakker her om knapt 20 minutter kjøring øst for Elverum). Her var det klart for sjettedivisjonskamp mellom nettopp Sørskogbygda og andrelaget til Engerdal.
I Sørskogbygda hadde det ikke vært fotballag på noen år, og banen hadde forfalt litt før de denne sesongen startet opp igjen. Fram til nå hadde hjemmekampene i år vært løst på fremmede baner, men nå var det endelig duket for en ordentlig hjemmekamp igjen.
Ved ankomst slo jeg av noen ord med en hyggelig herremann i refleksvest, som kunne fortelle at da banen første gang ble åpnet, 2.8.1976, så hadde han spilt midstopper. I første kamp ble Nordre Trysil slått 4-2, mens i neste kamp var det Nybergsund som ble slått 2-1 i en sesong som endte med at nettopp det laget rykket opp.
Men nok om historien, nå var det Indre Østland fotballkrets' sjettedivisjon avdeling sju som gjaldt, og det kom etterhvert sigende ganske bra med skuelystne sør-østerdøler og engerdøler. Da kampen startet talte jeg ca 80, og det kom noen etternølere også, så jeg tror arrangøren med stor grad av sikkerhet kan påberope seg at det var et tresifret antall tilstede.
Ute på banen ble kampen blåst i gang, men alt etter et par minutter fikk vi et kort stopp i spillet for å pumpe mer luft i ballen. Med nypumpet ball fortsatte spillet, og jeg fikk raskt en følelse av at gjestene hadde et lite overtak, selv om det var hjemmelaget som kom til de største sjansene (Som strengt tatt ikke var mer enn halvsjanser).
Like etter at første omgang var halvspilt kom så de for anledningen blåkledde fra Engerdal stormende framover på sin venstreside. Ballen ble skutt mot Sørskogbygdas rutinerte keeper, som gjorde en fremragende redning, men ble nødt å gi en retur i farlig retning. Forsvarsspillerne rakk ikke fram for å klarere, og vips sto det 0-1.
Som om ting ikke var ille nok for hjemmelagets helrøde menn, i det halvtimen var spilt ble en av Engerdals spillere felt og dommeren pekte ubønnhørlig på straffemerket. Straffen ble effektivt satt i mål, og det sto 0-2.
Etter dette tok det bare noen få minutter før hjemmelaget fikk tent et nytt håp. En av de blåkledde klarte å pådra seg et direkte rødt kort, og med 11 mot 10 i 55 minutter måtte det da være mulig å få snudd kampen?
Engerdal-laget klarte likevel å ri av stormen, og med såvidt over fem minutter igjen av omgangen klarte de å gå opp i 0-3. Hjemmelagets spillere mente ballen hadde vært ute før innlegget kom, men bildene mine tilsier at dommeren sannsynligvis gjorde rett i å la spillet fortsette og målet telle.
Det sto dermed 0-3 da det ble pause, og jeg spiste en helt herlig liten bolle med vaniljekrem og melisglasur på. Jeg er stor fan av vafler på kamp, men hjemmebakst av dette kaliberet er absolutt ikke å forakte. I tillegg kjøpte jeg enda et lodd til den store loddtrekningen som var annonsert. Speaker hadde fått litt problemer med lydanlegget, så loddtrekningen måtte annonseres akustisk, noe som medførte litt ekstra tidsbruk, så da kampen ble satt igang igjen hadde man ennå ikke fått ut alle premiene. Fruktkurven som var hovedpremie ble vunnet av ei av de som sto i kiosken, noe som selvsagt medførte mange beskyldninger om korrupsjon, uten at jeg verken tror beskyldningene var spesielt seriøse eller om de hadde vært det hadde hatt noen som helst rot i virkeligheten. Jeg ble uten gevinst denne gangen (I motsetning til da jeg vant en kasse appelsiner i Nederland!)
Tross det tallmessige overtallet klarte ikke Sørskogbygdas spillere å overrumple det solide forsvaret til Engerdal 2, og det nærmeste de kom scoring var et knallhardt skudd som glapp ut av fingrene til gjestenes keeper og traff stolpen. Bortelaget på sin side klarte etter en times spill å gå opp i 0-4, og da mistenkte jeg at det var over og ut for alt håp for de røde.
Resten av kampen ble som ventet egentlig litt av et pliktløp, selv om begge lag jobbet hardt for å få til mer. Med 82 minutter på klokka fikk vi enda en scoring, hvor det kom massive krav om offside som ble blankt avvist fra en jevnt over god dommer. 0-5.
Med fem måls seiersmargin så ikke dommeren noen grunn til å legge til noe, så i det ballen gikk ut av spill et par sekunder før klokka passerte 90 spilte minutter blåste han av kampen. Jeg tuslet opp til bilen som jeg forutseende nok hadde parkert i skyggen, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, med min fotballbane nr 528 registrert i appen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar