Jondalen - Skrim 1-2

Hadde sett fram til en kveldstur til grensetraktene ved Halden denne onsdagskvelden, men plutselig tikket det inn melding om at kampen jeg hadde sett meg ut var flyttet fra Aspedammen til totalt uinteressante Risum. Jeg hev meg derfor rundt og lette etter alternativer, og så at kursen måtte settes vestover i stedet, med Jondalen utenfor Kongsberg som destinasjon. Etter knappe to timers kjøring og en pitstop i en varmmatdisk på Kongsberg kom jeg fram i god tid før avspark i sjettedivisjonskampen Jondalen - Skrim.

Like etter jeg kom dukket også kampens dommer opp, og han så raskt svært klar ut for å få satt i gang kampen, selv om klokka ikke var sju ennå. Bortelaget hadde dog trekt seg tilbake i garderoben, så han ble pent nødt å vente til den angitte tida før de dukket opp så han fikk tatt myntkast (med ryggen mot oss tilskuere!) og blåst i gang oppgjøret.

Første omgang ble ganske sjansefattig, men av de få sjansene som kom var det gjestene som hadde de klart største. Det var også de tilreisende som sto for mesteparten av klagingen på dømmingen, og dommeren måtte flere ganger bli ganske streng i stemmen for å få stoppet klagestrømmen. Skrims største sjanse i første omgang var kanskje da et innleggs-frispark ble stanget i stolpen.

Vi rundt femti som var tilstede fikk ikke se noen scoringer før hvilen, og jeg tuslet da dommeren blåste av omgangen bort til paviljongteltet hvor det var rigget til vaffeljern og sikret meg litt næring. Jeg var såvidt ferdig å spise da andre omgang ble satt i gang, og gikk og stilte meg bak Skrims mål.

Her tok det bare fire minutter før hjemmelaget vartet opp med et av kampens desidert fineste angrep, og 1-0-scoringen ble satt i nettet.

    

Etter dette tok Skrim mer og mer over ute på gressmatta, og alt 6-7 minutter etter scoringen jublet de for det de trodde var en utligning, men jubelen fikk en brå slutt da dommer strakte armen i været og markerte offside.

Det tok likevel ikke mange minuttene før blåtrøyene igjen kunne juble, og denne gangen fikk de juble ferdig. Et langt frispark snek seg forbi keeper og traff kneet til en spiller som på mystisk vis klarte å styre den i mål. 1-1 og like langt.

Mens jeg slet med skyer av blodsugere rundt legger og bak ører, så slet dommeren stadig med skyer av klagende spillere rundt seg. Etter vel halvspilt omgang kommanderte han en drikkepause for å se om det kunne roe gemyttene noe, og det gjorde det kanskje i fem minutter eller så.

Skrim var tross all klagingen fortsatt det førende laget, og i det 79. minutt fikk de igjen frispark fra langt hold, faktisk enda lenger denne gangen enn det de hadde scoret på tidligere i kampen. Også dette havnet hos en medspiller, og han klarte fra nesten liggende posisjon å skyte ballen forbi Jondals-keeperen, så plutselig var kampen snudd fra 1-0 til 1-2!

Jondalen prøvde febrilsk å få skapt noe i sluttminuttene, men når sant skal sies var Skrim nærmere 1-3 enn hva hjemmelaget var 2-2. Aller nærmest kom de kanskje da en spiller kom seg forbi keeper og deretter bommet på åpent mål i siste ordinære minutt. Da hjemmelaget på overtid fikk et frispark så jeg for meg at denne bommen kom til å plage ham voldsomt hvis det kom en utligning, men det slapp han. Da dommeren til slutt blåste av kunne de blå juble for seier, mens jeg kjørte hjemover og irriterte meg voldsomt over at myggsprayflaska mi hadde åpnet seg i lomma så halve låret mitt nå var impregnert med myggspray.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.